Fire flotte fruer på tur til Berlin - for en herlig by!

Vi startet helgen med et besøk på The Story of Berlin på Kurfurstendamm

Berlin består av 36% skog, park og grøntareal. Det merkes godt når en besøker byen, for her er det grønne lunger over alt. Parkene demper også støyen og støvet som er naturlig når lange brede avenyer hver dag fylles med trafikk.

De fire forventningfulle fruene fløy fra Bergen torsdag formiddag og tilbrakte fire dager med å ta for seg av det byen har å tilby. Tysken vår er mer eller mindre rusten, men vi fant fort ut at tyskere har humor, så vi løste opp tungebåndene med litt hvitvin, og skvatret i vei. Værgudene var på vår side denne helgen, og ga oss sol fra blå himmel med temperaturer en sommer verdig. Vi hadde ikke billetter til noe kulturelt i bagasjen, men planer om å prioritere sightseeing fremfor shopping.



Hotellet vårt lå i en sidegate til Kurfurstendamm, så førte stopp etter vi hadde kjøpt Berlinkort, var å besøke museet The Story of Berlin. Da befant vi oss midt i krigen med en gang, noe som skulle vise seg å bli et gjennomgangstema for det meste vi foretok oss denne helgen. Tyskerne har ikke glemt 2. verdenskrig, men det ga meg en bismak når jeg så hvordan de melker det for det det er verdt. Vi er selvfølgelig interessert i fakta fra krigen, men jeg fikk en bismak, når det ble et tema nær sagt overalt hvor vi var.

En installasjon med bøker i The Story of Berlin som gjorde inntrykk

Etter besøket på museet tok vi turen til Litteraturhuset. Stedet sto oppført i Gatelangs Berlin, og var perfekt for oss som ville hvile bena i en grønn lunge, rett ved den travle handlegaten Kurfurstendamm, men allikevel så skjermet og fredelig. Lett å finne, absolutt verdt besøket!

Denne vakre hagen ligger i Fasanenstrasse 23

En tur med en sightseeingbuss er alltid en innertier, så også denne gangen. Vi hoppet av og på flere ganger, blant annet ved Checkpoint Charlie og ved muren. Førstnevnte var ikke så spennende, en gjeng med skuespillere (?) som opprettholder inntrykket av hvordan det var da denne passeringen var i bruk. Vi spaserte heller tilbake et stopp og fikk med oss en bit av muren, som var gjort om til historisk museum.

Etterlatenskaper etter den krigen preger fremdeles den lange Friedrichstrasse

Muren som omkranset Berlins indre del er jo revet ned, men den kan sees mange steder i byen, og alle disse stedene har blitt gjort om til en attraksjon. Den delen av muren som kalles EastSide Gallery var den mest fascinerende, smykket med flott (og mindre flott) gatekunst. Her tilbrakte vi mye tid, både med å se på kunsten og med en forlenget drikkepause i solen, på en av cafèene langs elven.

Her er det mer grafitti enn gatekunst

Synd at ikke de kan dy seg å rable over de fine bildene

Ivrige damer peker, knipser og studerer kunstverkene

Et av de mest forseggjorte bildene på denne delen av muren 

Vi var fire kultur- og historieinteresserte damer på tur, to av oss hadde vært her før, for to av oss var det første gangen. Alle hadde ting de ville se, og innspill på ting vi måtte få med oss, så dagene fløy og ble fort fylt med inntrykk. Lørdagen startet vi ved riksdagsbygget, og hadde vi alle hatt med oss legitimasjon kunne vi tatt turen opp i kuppelen. (Det får bli til neste gang...) Derfra gikk vi til Brandenburger Tor og spaserte ned Unter den Linden, som vi bare passerte fort med bussen dagen før. I enden av denne kjente gaten kommer du til et område som det er verdt å stoppe opp litt.

Riksdagsbygningen med den flotte kuppelen 

Brandenburger Tor - som danner startpuktet på gaten Unter den Linden

Hullet i bakken, er et minnesmerke over jødenes bokbrenning 10 mai 1933. Vi passerte det nesten før vi fikk øye på den 1x1 meter store glassvinduet i bakken utenfor Humboldt Universitetet. Det føltes sterkt å se ned i kjelleren med alle de hvite, tomme bokhyllene. Installasjonen kalles "Det oppslukte biblioteket" og er av Micha Ullmann fra 1994.

Så enkelt kan det gjøres å ikke glemme

I nærheten av universitetet fant vi et kunstmarked i en fredelig liten gate. Her solgte kunstnerne klær, vesker, smykker, bilder etc. av høy kvalitet. I markedet lå det også en herlig kafe, hvor vi satt ute og hvilte våre trette ben, mens vi nøt solen og en deilig kaffe.
Berlin er preget av det store fjernsynstårnet, og vi spanderte på oss en billett til heisen, for å nyte utsikten og ta en drikkepause på toppen. Det innebar en liten ventetid, men vel verdt både venting og penger, for utsikten der oppe fra var fantastisk.

Berlinerdomen og fjernsynstårnet soomet inn fra kafèbordet ved kunstmarkedet

Byen er stor, og en går ikke rundt og titter. Vi kjøpte Berlinkort som er billett til bane og buss, samtidig som den gir rabatter til mange av severdighetene. Vi fant vel ut at vi tjente inn igjen billetten, selv om vi ikke tok bane før tredje dagen.
Bussturen var verdt pengene, men båtturen vi valgte var masete og ble veldig "turistete", så den kunne vi gjerne ha unngått. Spennende var det å gå helt til topps i Berlinerdomen, den flotte kirken som preger bybildet. Inne er det utrolig flott, med et lite museum som forklarer kirkens historie, og utallige oppbygginger. Vi gikk opp alle trappene og nøt utsikten fra toppen, hvor vi også fikk øye på bikuber, summende fulle av bier. Det sier jo litt om hvor grønn Berlin er :)

Berlinerdomen - bilde tatt fra fjernsynstårnet

Kuppelen fra innsiden - det kostet 7 Euro å komme inn, men det var verdt pengene

Vi tok bane og trikk på kryss og tvers av byen. Systemet er lett å finne ut av, og togene går, i ett sett. Denne dagen oppsøkte vi et marked som ligger i Mauerpark. Her var det en god blanding av loppemarked og kunstmarked, et kjempesvært sted med god atomosfære.  Turistfelle eller ikke, det er uansett kjekt å ha besøkt byen og sett alle disse kjente gatene, bygningene og annet med egne øyne. Lurer du på å besøke Berlin for førte gang? Ikke stuss, det var verdt det, og jeg må tilbake for det er mye vi ikke fikk med oss.

Tusen takk Solveig, Hildegunn og Elisabeth for at dere gjorde denne helgen så fantastisk! Bedre venninner å reise på tur med finnes ikke - gleder meg til neste gang :)

Jeg måtte bare ha med denne:

Et av de sterkeste "statements" på Berlinmuren - riv flere murer!!!

Du skal lide av Frode Eie Larsen - lanseres i dag!

Du skal lide er forfatterens fjerde bok i serien om Jessica, Oskar og Eddi Stubb. Jeg har bare lest Jordtårer  tidligere, en spennende krim som ga meg lysten på mer. Du skal lide ble åpnet på Flesland, og lest på fly og tog helt til vi var fremme hos svigers.

Fra baksideteksten:
Comet Forlags stjerneforfatter, Tanber Thyve, våkner opp - ør og omtåket - på et fremmed hotellrom. Det siste han husker er forlagsfesten på Farris Bad i Larvik. VG Nett forteller at en bombe er gått av under festen, og at politiet leter etter ham. På mobilen venter én ulest melding. Tre ord, som rommer både trusler, løfter og hat: Du skal lide 
I kjølvannet av eksplosjonen på spahotellet, dukker snart det første drapsofferet opp. Eddi Stubb og kollegene hans ved Larvik Politistasjon leter forgjeves etter den savnede forfatteren. Alt peker mot Tanber Thyve, men noen ganger må man se forbi det åpenbare for å finne løsningene. 

Lag for lag avdekkes, og da likene fra en tretten år gammel drapsetterforskning blir funnet, tar saken en helt ny vending. Historien og motivet bak ugjerningene, skjuler en grusom tragedie...

Du skal lide begynner akkurat sånn som jeg liker at krim skal begynne, med et smell og full action fra første side. Her er det ingen lange innledninger eller forklaringer som skal danne grunnlag for det som skal skje senere, her bare skjer det! Noen karakterer kjenner vi fra før mens andre får kjøtt på beina etterhvert.
Siden det er en bombe det er snakk om, så dukker selvfølgelig PST opp, men den drevne politimannen Eddi Stubb og hans kollega Kari tar involveringen med knusende ro. At de ikke har det overordnede ansvaret gjør at de får ro til å tenke seg om, og det setter dem på sporet av hvor den forsvunne forfatteren kan ha tatt veien. Vi følger også ham, Tanber Thyve som har gitt ut en bestselger for noen år siden, men som nå sliter med salgstall og videre skriving. Marerittet innhenter ham etter det store smellet, når han våkner opp, uten på et ukjent hotellrom i Berlin.

Jessica og Oskar er et umake par. Oskar er journalist og Jessica er dataprogramerer av det slaget som ikke gir seg før hun har funnet ut av det hun holder på med. Eddi Stubb har benyttet seg av hennes formidable evne til å finne svar tidligere, og da drypper det gjerne litt informasjon på journalistmannen hennes også. Forfatteren har klart å sette disse to i et forhold til politimannen som på meg virker troverdig. Jeg liker dem godt, og holdt pusten flere ganger under lesingen når disse to var inne i bildet.

Teksten består av hyppige små avsnitt, med forskjellige stemmer. Forfatteren og Eddi og hans etterforsking er selvfølgelig inne ofte, men vi hører også fra gjerningsmannen og andre karakterer i historien. Måten det er skrevet på gir en forrykende driv, og det blir nær sagt umulig å legge ned boken. Handlingen forblir hele tiden oversiktlig og selv om stemmene skifter ofte, så henger jeg med i svingene. Morderens identitet avsløres etterhvert, men motivene hans for ugjerningen holdes skjult lenge. I disse motivene avdekkes en bakgrunnshistorie som får sine siste tråder nøstet opp helt mot slutten. Jeg synes forfatteren er flink til å gi leseren litt underveis, han venter ikke helt til slutten med å avsløre morderen, men lar oss gruble og fundere og få et par små "aha`er" underveis. Genialt!

Krimserien til Frode Eie Larsen består av fire frittstående bøker, som gjerne må leses i rekkefølge, men du kan problemfritt hoppe rett inn i serien med Du kan lide eller kanskje den forrige Jordtårer. Som blogger kan en fort dumme seg ut om en sammenligner en mindre kjent forfatter med en av de virkelig store, så det skal jeg la være med, (selv om jeg har veldig lyst...) men er du glad i god krim, vil jeg oppfordre deg på det sterkeste, til å ta en titt på Du skal lide, du kommer ikke til å angre!

Forlag: Liv forlag

Lanseringsdato: 4 september 2014

Sider: 325

Kilde: Leseeksemplar

Cappelen Damm presenterte i kveld høstens bøker

Vi fikk verdens skjønneste nett med bøker oppi 

Litteraturhuset er stedet det skjer for tiden. I går hørte jeg Bernt Gran fortelle om boken sin, mens i dag var det Cappelen Damm som fylte auditoriet med bokhandleransatte. Jeg var heldig og fikk lov å menge meg med andre bokelskere i Bergen, og kunne meske meg med deilig fingermat, før Cecilie Nessheim og Beate Fosen Gaardbo fra Cappelen Damm satte igang. De hadde forberedt seg til fingerspissene, og i løpet av de tre timene som bokbadet varte fikk vi en variert og spenstig gjennomgang av høstens nyheter. Storskjermen var i bruk hele tiden, og vi fikk se filmsnutter og trailere, Hans Olav Lahlum og Jonas Gahr Støre fortalte om bøkene sine, og så var det selvfølgelig bilder av alle bøkene det ble fortalt om.

Gjennomgangen begynte med matbøker, hvor Mariangela di Fiori sin bok om italiensk mat, fristet veldig. Etterpå var det ungdommen sin tur, og vi fikk se en spennende trailer fra The Maze Runner som kommer på kino 19 september. Det er første boken I dødens labyrint, som er filmatisert, og bok nummer to Ildprøven, er i butikkene i oktober, så det er bare til å hive seg rundt.
Interessant var det å høre om James Freys Endgame. Førsteopplaget er trykket i 1 million eksemplarer og slippes 7 oktober i 30 land samtidig. Grunnen til dette er at det i boken er gjemt koder som leseren skal finne, og være med på en konkurranse om 1 million dollar i gull, som står utstilt i Las Vegas. Er ikke det en gulrot for å få ungdommen til å lese, vet ikke jeg.
Renate Nedregård har skrevet ungdomsboken Det er min tur nå. Hun er bergenser og stakk innom for å snakke om boken sin, og lese et utdrag.

Etter det fikk vi høre om bloggere som har gitt ut bok, historiske bøker, politiske bøker, krim, barnebøker, musikkbøker og norsk krim. Da kom selveste Chris Tvedt og konen Elisabeth Gulbrandsen på besøk for å fortelle om sin bok Djevelens barn som kommer ut om et par uker. Dette er tredje boken i serien om Edvard Matre og Victoria, og en slags avrunding av et hendelsesforløp som startet i den første boken Av jord er du kommet. Jeg har lest alle bøkene hans/deres, og gleder meg vilt til å lese denne.

Vi fikk også besøk av en trønder, Eivind Hofstad Evjemo fra Levanger, leste for oss fra boken sin Velkommen til oss, som også kommer ut nå i september. Jeg var heldig å fikk den i dag, så den skal leses snart.

Til slutt fikk vil servert jentenes egne favoritter. Beate hadde valgt Simon Stranger sin ungdomsroman De som ikke finnes, den har jeg lest og gitt en 6`er! Cecilies valg falt på tredje bok i Ken Follets trilogi. Boken er på nesten 1100 sider, men har du lest og likt Vinter over verden og Kjempenes fall, kvier du deg ikke for mursteiner som denne?
Høstens store utgivelse må vel sies å være Stoner, den har jeg lest og stiller meg sammen med de som anbefaler den varmt.

Her har jeg nevnt bare noen av de bøkene vi gikk gjennom i dag. Jeg har laget meg en liten ønskeliste for eget bruk, som består av både Roy Jacobsen sin novellesamling Si unnskyld, den nye Mamma Mø boken, Kepler (selvfølgelig) også har jeg lyst å lese den historiske boken om Knut Hamsun, Reisen til Hitler. Det høres nitrist ut, men etter å ha lest Hundreår med hodebry, og deretter På gjengrodde stier, føles det naturlig å lese Tore Rem sin bok.

Det må være utrolig nyttig for de som jobber i bokhandel å få en gjennomgang på denne måten. All ære til Cappelen Damm som i kveld drev opplysning i skjønn forening med underholdning. Det var veldig kjekt å være tilstede!

Forfatter Bernt Gran besøkte Litteraturhuset i Bergen i kveld

Bernt Gran ga i vår ut boken Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie, hvor han stiller spørsmål ved vår tilregnelighet. Jeg leste boken da den kom ut i april, og ble både skremt og fascinert av det jeg leste. Når forfatteren i dag tok turen til Bergen sa det seg selv at det var på tide med en tur til by`n. 

Sånn presenterer Litteraturhuset foredraget:
Med terroraksjonen i Norge 22. juli 2011 fikk spørsmålet om tilregnelighet i straffesaker spesielt stor oppmerksomhet. Det siste året har Sigrid-saken og Halloween-drapet også aktualisert spørsmålet om tilregnelighet ytterligere, samtidig som en ny lovkommisjon nå skal legge fram forslag til ny lovgivning på området.

Hvilken brokete historie har begrepet om tilregnelighet? Er tilregnelighetsbegrepet noe som er definert medisinsk eller juridisk?

Forfatter Bernt Gran i samtale med sosiolog Ingrid Lundeberg

Vi var en god gjeng som møtte opp i kveld, for å høre Bernt Gran fortelle om boken sin. Sosiolog Ingrid Lundeberg var godt forberedt, og geleidet trønderen med stø hånd gjennom det hun hadde på planen. Ikke det at han trenger støtte, for den sprudlende forfatteren hadde nok greid å formidle budskapet sitt uten hjelp.
Bernt Gran er utdannet historiker, jobber som journalist og fikk idè til boken da han skrev masteroppgave i jus i 2011.

Samtalen fulgte en kronologisk rekkefølge, hvor vi begynte med historikk. Vi startet på 1300 tallet med historien om trolldomskvinnen Ragnhild Tregagås fra Fusa som slapp dom, men ble ansett som utilregnelig og gitt alternative straffer. Saken er spesiell siden den er godt dokumentert, og viser for første gang at avhør av vitner og anklagede er viktig.
Fra 1800-tallet utvikles psykologien, og legevitenskapen får en viktigere rolle i rettsprosessene. Vi får i rask rekkefølge høre om Napoleon og hans opprydding av lovverket, om Christian Krogh og hans bekymringer for at legene skal få for stor makt, og om de nye lovene av 1842.
Bernt Gran øser av sitt overflødighetshorn av kunnskap, og årstall, hendelser og eksempler kommer på løpende bånd.

Videre går de over til å snakke om de helt spesielle prinsippene for utilregnelighet som bare finnes i Norge. Hos oss gjelder det medisinske prinsipp, som tilsier at du kan være "gal" i gjerningsøyeblikket, og da skal du ikke dømmes til fengselsstraff. Evt. tvil om galskap skal komme tiltalte tilgode.
Han forklarer de svenske og danske prinsipper og de angloamerikanske, som 2/3 av verden støtter seg til. Her spør en to spørsmål: Skjønner den anklagede hva han har gjort? Skjønner han at det var galt?

Til slutt snakket de om hvordan utilregnelighetsprinsippet blir brukt politisk, og bringer frem Hamsun som eksempel på en som etter krigen, ble innesperret med diagnosen "varige svekkede sjelsevner". Etter å ha lest "På gjengrodde stier" skjønner jeg skepsisen som Gran viser her. Når behandlingen av Hamsun speiles mot Sverre Riisnæs som var justisminister under Quisling regjeringen, kjenner jeg på at det er viktige spørsmål de sitter her og diskuterer.

Han poengterer helt til slutt at forbrytelser som er vellykket alltid får en dom, mens mislykkede forbrytere gjerne ender med en utilregnelighets diagnose, og blir derfor ikke dømt som skyldig. Breiviksaken blir, nær sagt "selvfølgelig" brukt som eksempel på norsk rettspraksis, og gir et gufs av grå virkelighet vi helst ikke vil bli minnet på - men som vi må gjøre alt for at ikke kan skje igjen.

Det er alt for få som benytter seg av disse foredragene som Litteraturhuset tilbyr gratis til oss bergensere. I kveld gikk jeg derfra forfriskende opplyst, og veldig glad for at jeg hadde tatt meg tid til å delta på dette.

Her kan du lese min omtale av boken.

Her kan du lese min omtale av På gjengrodde stier

Mottaket av Nathan Haddish Mogos

For en varmblodig afrikaner å havne på et asylmottak i nord Norge, må føles som et surrealistisk mareritt. Tema i boken har lite med min hverdag å gjøre, men jeg synes det er sunt å utvide horisonten, ved å lese om hvordan noen av de menneskene vi treffer på gaten blir behandlet, når de kommer til Norge.

Det skulle jeg aldri ha gjort, for denne boken 

slo meg helt ut!

Forlaget sier dette om handlingen:
Enda så mye som er sagt og skrevet om flyktningepolitikken og innvandringen, her er den stemmen som ennå ikke er hørt, den første romanen fra et norsk asylmottak.
Boken forteller om de mørke og vanskelige følelsene og tankene en flyktning kjemper med, noe som ofte fører til kraftige og eksplosive reaksjoner og handlinger. Selv om dette er fiksjon skildrer boken mye av det som har skjedd både i mottaket i Harstad – dit handlingen er henlagt – og i mottak andre steder i landet. En helt nødvendig bok.
Mogos har skrevet boken på engelsk, og Tor Edvin Dahl har oversatt den til norsk. Nathan har fått oppholdstillatelse i Norge og bor nå i Tromsø.

Med tanke på hva forlaget forteller om forfatteren på coveret til boken, er det lett å anta at "jeg" personen i historien er forfatteren selv. Hovedpersonen forblir navnløs og temmelig anonym, vi får vite at han er fra Etiopia/Eritrea men utover det er det helt blankt. Språket og oppbyggingen av handlingsforløpet er det ingenting å si på, men innholdet, som skal være et speilbilde av virkeligheten vipper meg helt av pinnen.

Personbeskrivelser og skildringer av hvordan disse menneskene oppfører seg, tenker og til og med føler skremmer meg. 
Er det rart vi nordmenn har et snev av fordommer? I denne boken får vi dem bekreftet svart på hvitt, av en som vet hvordan det er.

Når handlingen starter er "jeg" allerede på asylmottaket i Harstad, han har venner og en hverdag som innebærer plikter og norskundervisning. Handlingen strekker seg til han etter to år på mottaket får oppholdstillatelse i Norge. I boken er det vinter, og det kalde været og de isete fortauene tar asylsøkerne som en personlig fornærmelse.

Kongo er fnisete mens Cliff er rappkjeftet, sammen med vennene sine driver de dank på mottaket. De er late og tiltaksløse, kjøper heller røyk enn mat, sitter oppe hele natten og nekter å stå opp før langt på dag. De faste vaskepliktene driter de i, og det samme gjelder norskundervisningen som de er pliktig å delta i. De klager over Norge og nordmenn, samtidig som de forherliger hjemlandet sitt. Her er det ikke snakk om å ta tak i sitt eget liv. "Jeg" lar vær å gå til norskundervisning selv om det betyr trekk i ukepenger. Dermed blir det lite penger å kjøpe røyk og øl for. Problemet med kontanter løses "selvfølgelig" på verst tenkelige måte.

Kvinner er nevnt to ganger i denne boken, den ene er noen nedlatende setninger om kontordamen på mottaket, den andre får du en smakebit av her:
Jo mer frustrert og oppgitt jeg ble, jo mer trengte jeg en utløsning. Scenene jeg så for meg ble mer perverse, på dager som dette tok jeg igjen med hver eneste kvinne som hadde blitt borte for meg, alle de jeg ikke hadde greid å forføre, for ikke å forglemme hun jeg foraktet og derfor ønsket å ydmyke. 

Jeg vet ikke hvordan asylmottak er organisert, men på dette mottaket bodde det tydeligvis bare gutter i 16 års alderen (mental alder). Ingen kvinner eller barn er nevnt, og heller ingen fornuftige mannfolk. De det handler om oppfører seg som fjortisser med for mye tid til å tenke på seg selv, og sine drifter og behov. "Jeg" beskriver seg selv som ekstrovert og depressiv, med en demon som styrer over det skiftende humøret hans. Han er altså helt i sine følelsers vold, og er øyensynlig helt uskyldig i forhold til det kroppen hans foretar seg, hvor kjærlighetsakten blir kaldt beskrevet som "å få det en trenger".
Samtalene på mottaket går for det meste i å skryte av gamle bragder (kriminelle) å planlegge nye bragder og klage over hvordan Babylon har gjort dem søvnig. Ja, for de får ikke mye til å skje, alt skjer liksom med dem, alt blir gjort mot dem. Det er noe fryktelig stakkarslig over disse guttene, og jeg synes ikke synd i dem i det hele tatt. Det er ikke nevnt en gang hvorfor noen av dem søker asyl, så jeg antar at det er for å få det bedre økonomisk, og da er de jo på rett sted.

Ordet "Babylon" går igjen gjennom hele boken, og det er ikke et positivt ladet ord. Det er rastafarienes Babylon han mener, den anglosaksiske verdensdominansen som tvinger sitt system på alle for å kunne fortsette undertrykkelsen. Her får vi rene folkeopplysningen om rasatfaribevegelsen, uten at jeg forstår hvorfor ordet blir brukt i negativ betydning om Norge og nordmenn. Vi blir også belært når det gjelder forskjellen på den julianske og den gregorianske kalenderen, noe som godt kunne vært interessant men tonen og sammenhengen gjør at jeg ikke er mottakelig.

Når "jeg" mot slutten av boken starter sin kariere som narkotikadealer, er liksom siste ord sagt. Han har opparbeidet seg gjeld alle veier, så for å bli kvitt denne begynner han å deale. Dette fremstilles uten skrupler, og som en genial og lettvint løsning for hans (alles?) økonomiske problemer.

Hva Nathan Haddish Mogos vil med denne boken skjønner jeg ikke. Det føles nesten som en terrorhandling å ha lest den, for nå er jeg redd. Jeg kommer heretter til å gå utenom sammenstimlinger av afrikanere, og boken kommer garantert til å dukke opp i tankene mine når jeg ser noen, som jeg i min fantasi kan plassere på et asylmottak.

Hva må vel samvittighetsfulle, oppegående innvandrere fra Afrika tenke når de leser boken? Den setter jo alle som ser ut som de kan bo på et asylmottak i et forferdelig lys.
Hva tenker Harstad Kommune og de som driver dette asylmottaket når de leser boken? Jeg håper inderlig at de klarer å luke ut den typen mennesker som jeg har lest om her, mens de lovlydige, hardtarbeidende menneskene som trenger beskyttelse, selvfølgelig må få bli.

I fjor satt DnS opp stykket Meet me, som har handling fra et asylmottak i Bergen. Jeg gikk med et åpent sinn, og håpet på å bli kvitt noen fordommer. Det motsatte skjedde, og jeg gikk ut derfra med et forsterket syn på denne befolkningsgruppen. Jeg har også lest Simon Strangers bok De som ikke finnes som har samme tematikk, denne rørte meg til gjengjeld dypt.

Forlag: Z forlag

Utgitt: 2014

Sider: 206

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering av lesemåneden august

Bestemor og bestefar sine trær på Snåsa bugner av epler - nå er det høst!

Og derrrrr var sommeren over dere! Jeg har heldigvis to helgeturer og en lang høstferie å se frem til, så jeg skal nok overleve vinteren dette året også. Det ble som vanlig lest en del, og jeg har skrevet om alle bøkene. To av omtalene er ikke postet ennå, men hold på hatten for omtalen av Du skal lide kommer på lanseringsdagen 4 september!

Fire bøker har fått høyeste score på terningen, men jeg har også lest noen bøker som ikke har slått an. Med bokhøstens frukter lett tilgjengelig har det ikke blitt til at jeg har dyrket mine egne utfordringer denne måneden. Engelsk har jeg ikke lest, ingen 1001-bøker, ei heller noveller (skjerpings) men jeg har lest tre bøker på nynorsk, hvorav to har fått en sekser. Når det gjelder Bokbloggerprisen har jeg i august lest 10 norske utgivelser av året, og er nå oppe i 41 totalt, noe jeg er veldig fornøyd med.

1. Gaute Heivoll - De fem årstidene - 4
2. Jojo Moyes - Den ene pluss en - 6
3. Ida H. Høyer - Unnskyld - 6
4. Kim Fay - Den tapte historien - 3
5. Kari Nygaard - Reisen til Bella Coola - 4
6. Tor Åge Bringsværd - Tambard får en ny venn - 4
7. Katherine Webb - Det forbudte barnet - 5
8. Paolo Giordano - Menneskekroppen - 3
9. Lars Mæhle - Linnès dystre lærdom - 5
10. Tatiana de Rosnay - Den andre historien - 3
11. Anna Gavalda - Billie - 5
12. Nathan Haddish Mogos - Mottaket - 3
13. Sofia Nordin - Ett sekund om gangen - 6
14. Ruth Lillegraven - Manilahallen - 6
15. Anne B. Ragde - Jeg har et teppe i tusen farger - 5
16. Wolfgang Herrndorf - Tschick Adjø, Berlin! - 4
17. Ida Løkås - Pappa er et postkort - 2
18. Mona Høvring - Camillas lange netter - 4
19. Gøril Emilie Hellen - Veien over klippene - 4
20. Frode Eie Larsen - Du skal lide - 5

Håper alle kjente og ukjente bokormer er fornøyd med lesingen i august, jeg gleder meg til å lese oppsummeringer som måtte dukke opp :)  

Jeg har lyttet og lest Veien over klippene av Gøril E. Hellen

Veien over klippene er Gøril Emilie Hellen sin debut som forfatter. Boken kommer ut nå i høst og da jeg så at den har handling litt i London og mye i Italia, var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Når jeg like etter så at det er en av mine favorittinnlesere som har lest inn lydboken, måtte jeg bare ha denne også.
Boken ble påbegynt dagen etter vi har funnet det perfekte hotellet i Cinque Terre for høstferien, og sannelig ser det ikke ut som det er derfra hun har funnet forsidebildet sitt.

Forlaget om handlingen:
Er sannheten alltid nødvendig for å kunne leve sant? 

Lucia lever sammen med sin forlovede Jack i London. Hun skal hjem på ferie, hjem til den værharde barndomsøya på Helgelandskysten der hun vokste opp med sin italienske mor og norske far, med utedo og sanking av ærfugldun. Lucia frykter hva Jack vil si om de enkle kårene hun kommer fra, og tyr til en løgn, sier at moren er blitt syk og ikke orker besøk av andre enn henne. 

Det går troll i ord da moren brått og uventet dør mens Lucia er hjemme. Full av skyldfølelse kan hun ikke annet enn å si ja til å oppfylle morens siste ønske: Å sette ned urnen på hennes hjemsted på Liguriakysten, et sted Lucia aldri har vært og som moren sjelden snakket om.
Lucias motvillige Italia-reise blir ikke bare en reise mot sannheten om hva som skjedde da moren forlot landsbyen, men også en reise på leting etter seg selv.

Veien over klippene er en skjønn bok med hemmeligheter og kjærlighet. Den er kanskje ikke utpreget spennende, men medrivende så det holder. Jeg blir først irritert på Lucia som ikke vil la kjæresten være med hjem til hennes hjemsted, en øy på Helgelandskysten. Jeg forsto ikke grunnen hennes, men ser når jeg leser forlagets tekst, at det var fordi hun var flau over sitt kummerlige opphav. Sånn tenker da ikke vi nordmenn? Etter at den kamelen var svelget, fløt lesingen av seg selv.
Handlingen veksler på tradisjonell måte mellom nåtid og hendelser, på 60-, 70- og 80- tallet, noe som gir god driv i historien. Jeg elsker Liguriakysten og har vært der flere ganger, så det var lett for meg å kjenne meg igjen når hun beskriver klippene, landsbyene og stiene som går helt ytterst langs sjøen. I denne historien får vi en god dose Italia, både personlighetene, mat og stemninger, som jeg lullet meg inn i, og riktig nikoste meg :)

Etter de dramatiske historiene om Rafaelas liv (mor til Lucia) får vi også høre om hvordan hun traff Ørjan, en fisker fra Helgelandskysten. Hemmeligheter og overraskelser blir avdekket utover i boken, og de vokter jeg meg vel for å røpe.
Den store "aha`en" mot slutten av boken, ble røpet ganske tidlig i handlingen, så jeg satt med den fornøyde følelsen av "hva sa jeg" da dette kom for en dag, uten å ta det så veldig tungt.

Mitt eksemplar av boken har her fått smykke seg med en kvast timian, en urt og en duft som går igjen i boken.




Er du glad i Italia, og kan tåle en dose sukkerspinn, så kommer du til å nyte denne boken.
Googler du Riomare, hvor denne boken har sin handling, kommer du til en by litt sør for La Spezia, men jeg har valgt å tenke at det er Riomaggiore hun har hatt i tankene, en mye finere by langs klippestrekningen som forbinder de fem byene som utgjør Cinque Terre. Noe små friheter må en leser få lov å ta seg :) Som dere skjønner, jeg syntes denne boken var kjempefin, men jeg ser at hadde handlingen vært lagt til Spania eller Frankrike, så hadde jeg nok kjent mer på at den er søt og kanskje en smule forutsigbar.

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 8 timer og 11 min.

Forlag: Gyldendal

Sider: 297

Utgitt: 2014

Kilder: Lytte/leseeksemplar

Riomaggiore på veskysten av Italia