Faen ta skjebnen

Tittelen på denne boken er fantastisk sterk.
Litt sånn, ungdomstittel tenkte jeg først, men etter å ha hørt boken, kjenner jeg kraften tittelen har.
Originaltittelen til John Green er "The Fault in Our Stars", så her synes jeg oversetteren, eller hvem som har bestemt den norske tittelen, har tatt en modig og kvalifisert avgjørelse.
John Green sin bok er en ungdomsbok, fra 14 år anbefaler forlaget. Det er mange år siden jeg var 14, men allikevel hadde jeg stort utbytte av å høre den. Jeg pleier ikke falle for bøker med ungdommer i hovedrollen, men denne skilte seg kraftig ut.
Å skrive en bok til å le og grine av, om unge mennesker med terminal kreft, kan ikke være lett. Denne boken handler om mye mer enn sykdom, og selv om den ikke er spennende (som en krim) så er det en nerve gjennom hele historien, som gjør at en vil gå lange omveier, bare for å få lov å høre mer.
Bodil Vidnes-Kopperud leser nydelig, akkurat passe fort og med følelse.

Hazel er 17 år, og kommer aldri til å bli frisk igjen. Det har hun visst siden den dagen hun fikk kreftdiagnosen. I tre år har legene behandlet henne. I tre år har hun levd med dødsdommen.

Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom.
Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen er stor for at de dør unge er stor. Kreft er noe dritt.

Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg – så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Og kjærlighetshistorien deres skal bli en sånn som poetene skriver dikt om. E p i s k.
Tusen takk til de som anbefalte boken! Dette blir den neste sekseren fra meg!

Tematips denne onsdagen er: Terningkast 6!

Det er Bokbloggeir som gir oss denne utfordringen. Meningen er at vi skal børste støv av gamle blogginnlegg, i henhold til temaet han gir oss hver onsdag. Så twitrer han og deler innleggene på bloggen sin.

Denne gangen har han bedt om en 6`er. Da er det ingen vei utenom for meg, selv om disse bøkene ikke er ansett som "høyverdig" litteratur.
Serien ble introdusert med en veldig interessant og lærerik byvandring i Bergen hvor hele gjengen fikk første boken med seg hjem. Jeg måtte svelge en kamel eller to, da jeg etter å ha lest boken, signet meg opp for å motta serien i posten, men det måtte til, for etter bok nr.1 var jeg veldig begeistret.
Serien jeg snakker om heter "Nattmannens datter" og er skrevet av May Lis Ruus. Hun er veldig kunnskapsrik og levende interessert i historie, og hun formidler utrolig fine stemningsbilder fra Bergen på tidlig 1700-tall.
Ved den første boken gikk jeg litt i "sjokk" når den sluttet så brått, for bøkene er jo ikke romaner hvor alle tråder nøstes sammen på slutten. Her er det mer bråslutt, og gjerne midt i noe veldig spennende, for vi skal jo hige etter mer. Så er det bare å smøre seg med tålmodighet da, til neste bok ramler ned i postkassen.
Det har til nå kommet ut 8 bøker, og de har alle fått 5`ere og 6`ere av meg. Ja, jeg er ikke verre på det, en bok som får meg til å glemme "alt" mens jeg leser, fortjener en 6`er, selv om den kommer i kiosklitteraturformat.
Innlegg om byvandringen
Innlegg om den første boken "Frostrosen"
Litt ivrig, her er et innlegg til...

Jan Ove Ekeberg - tredje bok i serien! Helligdommen

Min bok på vent, (som ikke skal trenge å vente så veldig mye lenger) er tredje og siste bok i trilogien "I sverdets tid - Helligdommen".
I sverdets tid, er en serie jeg har fulgt fra forfatteren introduserte den første boken på Dyvekes, for noen år siden. Denne uken var jeg så heldig å motta et leseeksemplar fra Juritzen forlag, på den tredje boken i serien, Helligdommen.
Bok nummer en har ingen undertittel, terningkast 5
Bok nummer to  heter Kongedrapene, terningkast 6
Bok nummer tre heter Helligdommen, ???????????

Forlagets omtale:
Som sønnesønn av birkebeinernes kong Sverre, og sønn av Håkon Sverreson, burde Håkon Håkonson være selvskreven til å ta over kongetronen i Norge. Men den slue Skule Jarl, vil det annerledes. Han bortfører St. Olavs skrin, en av kristenhetens største helligdommer, for å holde guttungen unna, i sin fullstendig skruppelløse kamp for selv å bli konge. I Gardarike lever den som mange mener er det største kongsemnet som er ættet etter Sverre: Sigurd Lavard, som vi kjenner fra de tidligere bøkene. Når det kommer bud til ham fra Norge om å vende tilbake og hjelpe Håkon Håkonson, må Sigurd igjen velge mellom familie og kongelojalitet. 
Som alltid er det løftet han ga kong Sverre, som seirer. "I sverdets tid: Helligdommen" er den tredje boka i spenningsserien om Sigurd Lavard. Boka er en frittstående historie som bygger på de to foregående bøkene," I sverdets tid" og "I sverdets tid: Kongedrapene". 

Flere lesetips og bøker på vent finner du hver tirsdag 

hos Beates bokhylle

Manuskriptet fra Accra - Ny bok fra Paulo Coelho kom ut i dag!

Som bildet mitt under viser, jeg har lest litt av Paulo Coelho før. Derfor visste jeg hva jeg gikk til når jeg skulle lese Manuskriptet fra Accra. Her var det ikke snakk om å fosse gjennom sidene, på jakt etter spenning. Jeg ventet til familien min var gått å lagt seg, og med selskap kun av mørket inn vinduene og den tikkende klokken, satte jeg i gang. Rolig og forsiktig.....
Selv om jeg leste i, bortimot "lydboktempo" leste jeg siste siden under 2 timer senere.
Hva skal jeg si om dette? Jeg er veldig glad i denne forfatteren, og det er jeg ikke den eneste som er. I følge baksiden av boken jeg leste har han 9,2 millioner venner på Facebook og 5,6 millioner mennesker følger ham på Twitter. Han har solgt en eventyrlig mengde bøker, og derfor tenker jeg, at vi må ikke bli helt blinde.
For, dette var enkelt. Etter en liten innledning som liksom skal starte handlingen, fortsetter han gjennom hele boken med oppramsinger av spørsmål og svar.
For all del, det er vakkert og boken ga meg en fin stund, men jeg følte hele tiden at hele boken er en slags oppsummering. Jeg syntes jeg hadde lest det før, på en måte.
I innledningen vil han ha oss til å tro at teksten er gjengitt fra noen 2000 år gamle skrifter, men min nese rynker seg og hodet går meget forsiktig fra side til side. Det er rett og slett for enkelt og for lite troverdig.
Det er vanskelig å gi den terningkast. Hadde jeg gledet meg til ny Coelho bok og løpt og betalt kr 299,- for den, og satt meg ned for å lese i mitt vanlige full-fart tempo, så hadde jeg nok blitt skuffet.
Tusen takk til Bazar forlag for leseeksemplar av boken som kommer ut i dag 4 mars 2013.

Noen utvalgte gullkorn fra boken:

I ensomheten vil de lære at å si nei ikke alltid er mangel på god vilje, og at å si ja ikke alltid er en dyd.

Ikke prøv å være nyttig. Prøv å være deg selv. Det er nok, og det utgjør en stor forskjell.

Livets største formål er å elske. Resten er stillhet.

Coelho bøker som har samlet seg i bokhyllen min opp igjennom årene

Krimdebut fra svenske Pontus Ljunghill: En usynlig

I disse dager gir Pantagruel Forlag ut en krimdebut skrevet av Pontus Ljunghill. Han er født i 1971 i Stockholm. Han er kriminolog og jobber som journalist.
"En usynlig" er første bok i en spenningsserie som foregår i Stockholm på begynnelsen av 1900 tallet.
Fra bakpå boken:
Stockholm, september 1928: En åtteårig jente blir funnet myrdet på et øde og forlatt verft på Djurgården i Stockholm. Mordet vekker stor oppstandelse, og pressen rapporterer daglig om etterforskningen. Den unge og lovende etterforskeren John Stierna får saken på sitt bord. Hvem drepte den lille jenta?
Visby, september 1953: I en hotellbar på Gotland sitter Stierna og oppsummerer sin karriere, etter nettopp å ha gått av med pensjon. Mordet på den lille piken har for alltid brent seg fast i sinnet hans, og når en journalist oppsøker ham for å lage en story på hva som egentlig skjedde den høsten i 1928, rulles hele saken opp på nytt. Vil Stierna rekke å finne den usynlige morderen før saken foreldes?

Historien begynner i 1928, og i kursiv er det den usynlige morderen vi først blir kjent med. Vi får presentert Ingrid som om ikke mange sidene skal bli drept. Før jeg helt har fått kjøtt på beinet på politietterforsker Stierna, er vi i gang med etterforskningen.
Dette er 1928 og i mine ører er språket og fremførelsen også litt "1928". Pent og rolig, ryddig og forutsigbart. Ingenting er groteskt eller makabert. Stierna forblir ganske endimensjonal til midtveis i boken, først da føler jeg at jeg har blitt kjent med ham. Dette skal jo bli en lang serie, så det er vel ikke verdt å smøre for tjukt på med personbeskrivelser sånn helt fra begynnelsen.
I første halvdel av boken er vi for det meste i 1928 hvor drapet finner sted. Det var litt kipt å ha lest bakpå boken, at Stierna ikke greier å løse mysteriet, da ble det litt seigt å lese videre.
Morderens smakebit:
Jeg våget ikke gjøre det.
Etter den natten har jeg ikke stått der på kanten av stupet. 
Jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen, selv om jeg ofte vender tilbake hit. 
Jeg våget ikke gjøre det. 
Jeg lette etter stedet der jeg kunne dø, fant det, men turte ikke, hadde ikke mot nok til å ta det siste steget. Dette var drøye tre måneder før jeg møtte Ingrid Bengtsson.

Når vi kommer til side 444 hopper historien frem 6 år. Først nå, føler jeg at spenningen tar seg opp, og selv om etterforskningen for lengst er avsluttet, hender det ting som setter saken i fokus.
Med jevne mellomrom er vi i "nåtid", altså 1953, det året saken er foreldet, og det ligger jo litt i kortene at løsningen vil komme her.

Pontus Ljunghill sin krim fortelling er ikke fylt med action og spenning. Han har med mange stemningsbilder fra årene vi befinner oss i, uten at jeg får et klart bilde av det historiske Stockholm.
Jeg er en utålmodig leser, og kunne klart meg med 100 sider mindre, sånn ca. i midten, men jeg er sikker på at det er mange som vil elske den rolige veien mot målet, som er å få vite hvem morderen er.
Etter at boken har fått modne litt i tankene, innser jeg at å lese så fort som jeg gjør, ikke lønner seg. Jeg kan ikke hjelpe for at tankene leker med veien videre i neste bok, og jeg vet at jeg vil gi meg bedre tid når den tid kommer. For lese den, det skal jeg :)  Anbefales!
Her kan du lese Bokbloggeir sin flotte anmeldelse av boken.

Vil du ha fler smakebiter fra nye og gamle bøker, finner du dem via bloggen 

Flukten fra virkeligheten.

Vidar Magnussen - en alt for godt skjult latterbombe :)

Vidar Magnussen blir profilert i BT`s Magasinet i dag

Den gang jeg fikk høre at Vidar Magnussen takket for seg på DnS, og skulle flytte til Oslo, trodde jeg ikke mine egne ører. Med klump i halsen følte jeg meg ranet. Jeg trodde faktisk at de tullet, og forventet å se navnet hans i programmet for 2012. Vel, navnet hans dukket opp i programmet, men bare som dramatiker på Snødronningen.
For et par lørdager siden registrerte jeg at han har funnet veien til tvskjermen, og det i beste sendetid. Siden jeg ikke ser tv, og spesielt ikke sjangeren underholdningsprogrammer, fristet det ikke å sette meg ned å se, selv om favorittskuespilleren min var med.
Helt til BT i dag presenterte Vidar Magnussen i portrettet sitt i Magasinet.
BT innleder med å si at "for 14 dager siden visste folk flest knapt hvem skuespiller og komiker Vidar Magnussen var". Hadde dette stått i en Oslo-avis, kunne jeg skjønt det, men i Bergen? Selvfølgelig vet vi hvem han er! .....og jeg er "folk flest".
Portrettet BT ga oss i dag var utrolig negativt. De malte et bilde av en ensom, venneløs gutt med store frustrasjoner og dårlig selvtillit, som er distre og rotete og har fryktelig lett for å bli sint.  - Himmel og hav sier bare jeg.
Etter å ha sett ham som Keme Kameleon i Jungelboken, var jubelen stor da han dukket opp som kammerpike i La Cage aux Folles. Og for en rolle han gjorde der. Han trengte bare lee litt på øyelokket, og vi lo. En fantastisk skuespiller ga oss et "once in a lifetime" opplevelse. Denne mannen trenger ikke replikker, med det gummifjeset sier han alt som trengs uten å åpne munnen.
Som sagt, i kveld lot jeg bok være bok og satt meg til å se "Underholdningsavdelingen" på NRK for første gang. Dette er tross alt sånn tv som jeg ikke liker, men Vidar Magnussen og et par av de andre greide seg veldig bra. Jeg lo opp til mange ganger, og det er ikke verst.
I BT i dag kan jeg lese at han skal være med i en situasjonskomedie på NRK før han vender tilbake til jobben sin på Det Norske Teatret. Skrekk og gru, skal jeg begynne å se sånt og no? Jeg får følge med på DNT sine programmer, og se når han dukker opp der, så får jeg ta meg en teater tur til Oslo igjen. Med kone, barn og nytt rekkehus i Oslo kan vi vel ikke håpe på at han kommer tilbake til Bergen?

Tony Matelli`s - "A human echo" finner du på Stenersen for tiden

"Fucked couple" fra 2005 laget av silikon, polyester,plastikk, tre, stål, oljemaling og hår

For en fin lørdags formiddag jeg har hatt! 
Flankert av en god venninne på hver side, besøkte trekløveret i dag utstillingen til Tony Matelli. A human echo inneholder mange installasjoner, og i vår har han tatt med seg 18 av disse og besøker Bergen.
Utstillingen består av bilder og skulpturer med et veldig variert format. To steder vokser det ugress i en krok, der er lekne apekatter, skitne speil, stabler med ølbokser, korthus og noen store bilder som er inspirert av vest veggen utenfor atelièet hans.
Det som allikevel utmerker seg som mest spennende, er menneskene. Der er fire av dem, hvor Josh er den jeg syntes var mest "ekte". Sleepwalker fra 2008 var utstilt alene i Lysverkets 2. etg. mens "Fucked couple" var det første vi fikk se sa vi entret utstillingen. Jeg tok også bilde av en ekkel lepra-mann, men verken han eller "Sleepwalker" egner seg på min lille, snille blogg.
Bilder på pc`en formidler ikke det creepye med utstillingen, så det er vel verdt en hundrelapp og en time av fritiden, for å se denne utstillingen med egne øyne.

Solveig og Hildegunn blir bedre kjent med Josh

Imponerende installasjon, det går ikke an å se at det ikke er en ekte mann

Old Enemy. New Victim heter denne installasjonen fra 2007

Av og til er det greit å være vegetarianer (De fluene der, var spesielt ekle...)