fredag 7. desember 2012

Luke nr. 6 i aktivitetskallenderen - tur til Rundemanen

To fornøyde madammer som drikker gløgg på Fløyen etter en lang tur (Det er fusk å ta banen opp)
Gårsdagens "gave" var tur med en god venninne. I Bergen er det fremdeles stjerneklart og minusgrader, så god innpakning er et "møst" hvis en skal være ute. Vi parkerte ved Svartediket og la i vei oppover mot Rundemanen. Føret var perfekt for vandrere uten ski (perfekt for ski også) godt nedtråkket snø, uten spor av is. Denne bakken er veeeeldig lang, men iherdig skravling (når pusten tillot det) kortet ned følelsen av at tiden gikk, og vi nådde toppen lekende lett. Det var ikke nødvendig å ta på hodelykten, så vi gikk der med et stjerneteppe til tak, og nøt tosomheten.
Det var ikke mange trimmere ute, vi kvapp bare en gang da det kom en kostende forbi oss oppover bakken, han, uten å pese og uten hodelykt.
Da vi kom opp til Rundemanen måtte lykten frem, for der var det kjørt med bil, så vi var tvunget til å balansere i hjulsporene et stykke. Nede ved Fløyen tryllet jeg frem sitteunderlag mens Marianne tryllet frem deilig gløgg.
Så satt vi der da, nøt livet og hadde det egentlig ikke travelt med å komme oss tilbake til bilen.
Det var gått vel 2,5 time da vi var nede ved bilen igjen. Vi var slitne og veldig fornøyd med turen. Det fryktede eksosteppet som ofte ligger over Bergen sentrum, så vi ingenting til, det var utrolig klart og fint, både ned mot byen og opp mot stjernene.
Det anbefales på det sterkeste å prøve å gå tur på fjellet i mørket, med bare stjernene (eller en god venninne) til selskap.

torsdag 6. desember 2012

Fred Vargas

Fred Vargas er en fransk forfatter. Hennes egentlige navn er Fredèriquè Auduoin-Rouzeau. I tillegg til å være forfatter av spennende bøker, er hun historiker og arkeolog, noe som kommer klart frem i bøkene hennes. Hun begynte å skrive for å koble av fra jobben, men hun tar ganske mye av jobben sin med seg inn i mordgåtene som førstebetjent Adamsberg skal løse.
For noen år siden leste jeg det jeg kom over av henne. Forfatteren har gitt hovedpersonen i serien sin, mye personlighet. Han er uskyldigheten selv, og du kan ikke annet enn å elske ham. Som etterforsker er han den som går sine egne veier, og stiller spørsmål som ingen andre ville stilt. Vel og merke løser han sakene sine, så han er nok ikke så dum som alle vil ha det til.
"Den rasende horden" er hennes nyeste utgivelse i serien om politietterforsker Adamsberg.
Jeg er midt inni boken og storkoser meg med gjensyn med denne koselige etterforskeren. Følg med på leselisten min, da kommer terningkast. Liker du å lese serier? Har du en å anbefale?

Les bøkene i denne rekkefølgen:
Mannen med de blå sirklene
Varulven
Stikk av og bli borte lenge
Neptuns tenner
Den tredje jomfru
Vampyrens hevn
Den rasende horden
I ærlighetens navn ser jeg meg nødt til å si at dette ikke er den beste boken fra Fred Vargas. Adamsberg er fremdeles elskelig, og personskildringene er utrolig flotte. Allikevel syntes jeg denne ble litt "treg". Jeg ga den en 4`er

tirsdag 4. desember 2012

Luke nr. 4 i aktivitetskalenderen er åpnet - Storsåta x 12 er i box!

Siden jeg hadde fri fra jobb i dag, sto gemalen helt fri til å fylle adventskalenderen med det han ville. Heldigvis kjenner han meg godt å vet hva jeg trenger.
Dagens "gave" var tur til valgfri topp, og to mini sjokolader. Yippi!
Et av nyttårsforsettene for inneværende år var å komme meg på Storsåta en gang pr. måned. Desember gjenstod så derfor la jeg turen dit. På fredag lavet snøen ned, og siden det har holdt seg kaldt siden da, er det fremdeles snø ute.
Stien opp til Storsåta var litt isete, men med brodder gikk det fint. Til ca. halvveis hadde det gått folk sånn at det var en tydelig sti, men siste bit opp mot toppen var det bare et par tilfeldige tråkk å følge. Med knall blå himmel, nesten vindstille og med fjellet helt for meg selv, var dette virkelig en vitamininnsprøytning.
Fra Storsåta ser en Høgstefjellet og Veten (og nye IKEA hvis en ser godt etter)
Gode brodder og gamasjer var et must for å komme seg til topps i dag
Ikke hverdagskost i Bergen dette her 
...og ikke dette her heller

Min bok på vent: Mo Hayder sine "Jack Caffery romaner"

Mo Hayder
Hver tirsdag vil Beatesbokhylle vite hvilken bok vi har på vent, og brenner etter å lese. Min bok på vent i dag er "Borte" av Mo Hayder.

Etter Mo Hayder debuterte i 2001 med "Fuglemannen" har hun skrevet seks kritikerroste romaner til. Hun skriver intenst, og leseren får følelsen av å ikke ville legge boken fra seg.
En av karakterene hennes som går igjen i fem av romanene er etterforsker Jack Caffery. Hans personlige historie får vi sakte men sikkert gjennom bøkene, så det er en ide å lese dem i rekkefølge.
I de siste tre bøkene samarbeider han med politidykker Flea Marley som også har en historie å bære på. De tre siste bøkene kalles "The Walking Man" series. Her er det enda en person som går igjen, en som Mo Hayder har skrevet inn utifra erfaringer hun har gjort seg fra Bath, hvor hun vokste opp.
Jeg har nettopp lest Hud, og gir den en klar 5`er. Den var kjempespennende gjennom hele, men der er et par usannsynligheter som tok oppmerksomheten min.
I Hud har både Flea Marley og Jack Caffery sin egen agenda. De jobber alene og hver for seg, og begge tar avgjørelser som en "ekte" politimann ikke ville tatt. Politidykkeren prøver å rydde opp i forhold som hennes bror har satt henne i, og etterforskeren henger seg opp i en sak som har blitt avsluttet, og vil ikke jobbe med det han skal.
Etterforskningen som foregår i boken hører vi bare om, men den er bare på siden av handlingen. Mye action og spenning for all del, "krim" med en litt original vri.   Min bok på vent denne tirsdagen er "Borte", som forhåpentligvis ligger klar til meg på biblioteket i dag.
Rekkefølgen på bøkene om Jack Caffery:
Birdman - Fuglemannen 2001
The treatment - Kuren 2002
Rituals - Ritualer 2008
Skin - Hud 2009
Gone - Borte 2010

søndag 2. desember 2012

1. søndag i advent - vi tenner et lys for håp

Vanedannende gode kakemenn......
Adventstiden er fin for oss som har familie rundt oss som vi kan stelle i stand julekos til. Hos oss er vi så heldig å ha en gutt i sin beste alder, som elsker julen, så da er det bare til å hive seg ut i det. "If you can`t beat them, join them" heter det jo så fint på utenlandsk. Jeg er egentlig ikke så veldig julekosepyntete, men jeg har funnet ut, at det er bedre å la meg føre med strømmen, enn å stritte imot.
I dag har vi vært sammen hele dagen. Først hjemme, så på konsert og etter middag ble det tenning av lys og baking av verdens beste kakemenn. Det er 866 stykker som har vært inne på denne oppskriften, så det er mange som liker kakemenn....

Tenn lys!
Et lys skal brenne
for denne lille jord, 
den blanke himmelstjerne
der vi og alle bor.
Må alle dele håpet 
så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes.
Et lys er tent for det. 

Luke nr. 2 i aktivitetskalenderen: Bajazz - "Crab is Crap"

Bergen Jazzforum`s barneavdeling heter Bajazz. De har lenge hatt utrolig gode konserter for barn, og i dag var en av dagene hvor de fylte USF Verftet med barn og voksne til forestillingen Crab is Crap.
Det var tre musikere på scenen, Øyvind Hegg-Lunde og Øyvind Skarbø spillte på verdens største trommesett, og med seg hadde de Stian Omenås på trompet.
Planen var å komme i Guiness rekordbok med verdens korteste konsert. Krabbedans og opera sto på programmet. Hvis den løpingen langs trommesettet var krabbedansen, så var det en del av det, men opera`en uteble.
Trommene var dekket til, og forestillingen begynte med at de trommet ivei utenpå duken. Etterhvert ble duken tatt vekk litt etter litt, til god rytme fra trommene og Stian sitt blåse/tangent instrument. Det var ikke mye som ble sagt, men med mye mimikk og kroppsspråk kommuniserte de aktivt med publikum. Det var veldig morsomt, og barna var med hele tiden.
Hvis du hadde lyttet til musikken uten å se opp på scenen så ville du ikke vist at du var på barnekonsert. Ablegøyene som utspiller seg samtidig som musikken trer frem, gjør at barna synes det er gøy å sitte å se på.
Dette var siste forestilling i Bajazz`s regi i år, men følg med i avisen til neste år, å få med deg en forestilling.

Huset du elsket av Tatiana de Rosnay

Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten utfordrer oss hver søndag, til å gi en smakebit av en bok. Boken jeg har valgt er en av den Engelsk/russiske Tatiana de Rosnay som bor i Paris. Hennes detaljkunnskap til byen som hun må elske høyt, kommer godt frem i romanen "Huset du elsket".
Hun skildrer byen på en vidunderlig kjærlig måte, med stemninger, lukter og lyder.
Forfatteren kjenner vi fra "Saras nøkkel" som var hennes gjennombruddsbok internationalt, med 6 millioner eksemplarer solgt, og "Bumerang" som kom ut i fjor. Jeg har lest og likte begge disse romanene veldig godt.
"Mokka" er hennes siste roman som kom ut i år. Jeg står som nummer 17 i køen, så den blir nok ikke lest før til neste år, hvis ikke jeg får den til jul da....
I "Huset du elsket" er det den aldrende Rose som forteller og tenker tilbake. Hennes mann er død for 10 år siden og nå når huset hun har bodd i siden hun giftet seg skal rives, forskanser hun seg der. Møblene er flyttet ut og datteren venter på henne, men hun vil gå under med huset. Vi får høre historien hennes fortalt via brev og tilbakeblikk.
Romanen har en rolig og dempet aura og må leses i tilsvarende sinnsstemning. Den kan virke treg med lite handling, men der er så mye poesi mellom linjene, at en må ta tiden til hjelp. Jeg har svelgt mange klumper i halsen, men jeg har også blitt tatt på fersken med masse tårer rennende nedover ansiktet. Herlig!
Mot slutten blir nerven i boken mer tydelig, og den litt uventede vrien på slutten gjør at jeg gir den en klar 6`er.

En smakebit fra ca midt i boken:
"Nei," repliserte jeg med ettertrykk. "Jeg kommer aldri til å forlate dette huset. Aldri." Han sukket sørgmodig. "Nei, jeg vet jo det, fru Rose. Men du burde gå ut i kveld for å se hva som foregår. Jeg skal mørklegge gatelykten. De rivningsklare områdene blir ikke lenger overvåket så nøye etter at kulden kom. Ingen kommer til å forstyrre oss. Det er isete, men du kan bare ta meg i armen." 
"Hva er det du vil jeg skal se, Gilbert?" Han sendte meg et skjevt smil som jeg fant nokså sjarmerende. "Du har kanskje lyst til å ta farvel med rue Childebert og rue D`Erfurth, eller hva?" 
Jeg hadde vont for å svelge. "Ja, det har du faktisk rett i."