Har du lyst å lese en rørende kjærlighetserklæring til et barn, som også er en utforskning av kjønnsroller? Vi befinner oss i spennet mellom ensomhet og tilhørighet, i en morsom, rå og skarp roman, i sann feministisk ånd. Jeg lastet helt tilfeldig ned boken på Bookbites, og priser meg lykkelig over min egen teft for gode titler ☺
Andres barn er en roman om Oda. Men det er også en roman om Iselin, som aldri har hatt lyst til å bli mor. Det handler ikke om at hun ikke liker barn, det handler om rollen. Hun har aldri ønsket seg morsrollen.
Så hva gjør hun da når hun skal bo sammen med Oda, datteren til mannen hun plutselig er kjæreste med? Kan hun være bonusmamma når det hun aller mest føler seg som, er et dyr? Eller må hun ta til takke med å være en slags ulønnet utbrent au pair?
Etter hvert som forsøkene på å tilpasse seg den nye identiteten mislykkes, tar ett spørsmål stadig større plass i henne: Kan hun endelig få oppfylt drømmen om å være far? En kvinnelig far? En slags stefar? Og hva gjør i så fall det kjæresten hennes til?
Er du på jakt etter historier som skiller seg ut fra mengden, så anbefaler jeg deg å ta en titt på Andres barn! Boken stiller flere spørsmål, og drøfter mange aspekter rundt det å være mor. I disse tider, hvor flere og flere tenker gjennom om de vil sette barn til verden, er dette en fin roman å få med seg.
Tematikken dreier seg om mor- og farsrollen, hvor forskjellig de egentlig er. Uten å sette ting på spissen, greier Danielsen gjennom Iselins refleksjoner rundt dette, å skissere opp tanker, som jeg aldri gjorde meg før jeg fikk barn.
I åpningsscenen i boken befinner hun seg på Jernia (eller Narnia, som hun et sted i boken kaller butikken) I kassekøen kommer hun i snakk med en vakker mann, som har sin lille datter på 6 år med seg. Når Iselin ikke får den malingen hun er ute etter, ender det med at han inviterer henne med hjem, for å overta spannet han har hjemme.
Iselin er en skarp observatør, som ved å skildre episoder fra forholdet deres, gir oss sine veloverveide betraktninger rundt rollen som mor. Kjæresten kan ikke skjønne hvorfor hun ikke bare kan være stemor eller bonusmamma, men heller vil kalle seg stefar.
Kamilla Danielsen leker med språk og former i denne romanen. Iselin vil ikke bli mor, men det betyr ikke at hun ikke vil ha barn, og hun kunne godt tenke seg å bli far.
Teksten har god utvikling, og det som i begynnelsen føltes lettbent og litt rart, fikk et litt mer alvorlig og mørk preg i fortsettelsen. Denne litt gåtefulle stilen ga meg kriblende forventning til hva som skal komme til å skje, og tanker rundt hva det er som har skjedd med forholdet deres, for noe er det.
Andres barn er preget av gode ordvalg og en artig skrivestil, hvor Iselin i en slags brevform snakker direkte til Oda, som ved bokens slutt er en ung voksen. Boken reflekterer rundt hva det vil si å være en omsorgsperson, forventninger vi har til farsrollen og forskjellene mellom mor og far.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar