Lewis-trilogien til Peter May - 989 sider på rappen!

Etter å ha lest mange lovord om Peter May og hans krim-trilogi fra Isle of Lewis, ble jeg overbevist om at enda en krimserie er akkurat det jeg trenger nå. Lewisbrikkene hadde jeg fått tilsendt fra forlaget, og bok nummer en og to var det Beathe som var så grei å låne meg. Jeg valgte å lese de tre bøkene i ett, derfor dette samleinnlegget om alle tre bøkene.

Forlaget om Svarthuset:
Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken. 
Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.

Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. 


Etter å ha lest ferdig første bok, kjenner jeg at begeistringen bobler over. Svarthuset er en til de grader velskrevet krim, hvor mordmysteriet danner rammen, men ikke egentlig er primærhandlingen.

I avsnitt gjennom hele handlingen møter vi kriminaletterforsker Fin Macleod som liten gutt. Den kalvinistiske kulturen han vokste opp i, med sin fordømmende holdning til alt som kunne være lettsindig har preget ham og de andre på den lille øya Lewis. Språk og identitet er viktige stikkord både i fortid- og nåtidshistorien.

Når Fin reiser tilbake til Isle of Lewis har det gått 17 år siden sist han var der. Han møter igjen alle de som aldri kom seg bort, og bildet som tegnes er ikke bare vakkert. Han blir konfrontert med sin egen fortid, og spøkelser som har plaget ham i voksen alder, forsvinner når sannheten kommer for en dag.

Karakteroppbyggingen er glimrende gjort, for jeg glemmer aldri hvem som er hvem når jeg leser, til tross for at enkelte av navnene deres er vanskelig å uttale. Plottet er utspekulert, til tross for flere pekere underveis er det bare helt mot slutten, leseren skjønner hvem som var morderen.

Takk og pris for en regnværssøndag, nå presser jeg meg selv til en halvtimes husarbeid, før jeg fortsetter med Lewismannen ☺

Forlaget om Lewismannen:
Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.

Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?

Det har gått ni måneder siden forrige bok, og Fin har snudd om på livet sitt. I denne historien møter vi igjen etterforsker George Gunn, som har fått et myrlik å identifisere.

Sidehistorien skildrer livet med demens på en glimrende måte. I denne historien blir vi tatt med tilbake til 50-tallet hvor barnesynet var et helt annet enn det vi har i dag. Historien handler om hvordan barnehjemsbarn blir "kjøpt" av bønder som trenger arbeidshjelp på gården.

Mens Gunn venter på forsterkninger fra fastlandet, hjelper Fin ham med å finne ut av hvem liket i myren var. Denne gangen er det ikke sin egen fortid han graver i, men vi er allikevel tett på hans personlige historie.

Til min store glede var denne andre boken i serien minst like spennende som den første. Boken var medrivende til tusen, så forventningene er så pass store til bok nummer tre, at jeg står ekstra tidlig opp mandag morgen for å begynne på den.

Forlaget om Lewisbrikkene:
Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.

Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.




Lewisbrikkene starter ikke lenge etter der hvor Lewismannen sluttet. Fin forsøker på litt famlende vis å nærme seg gamlekjæresten Marsaili, og han får bo i huset hennes når han pusser opp det gamle huset til foreldrene.

Naturfenomenet "jordfallshull" er årsaken til at Fin og Whistler kan oppdage et gammelt fly som har vært forsvunnet, helt uskadd på en inntørket innsjø. Siden liket som sitter fastspent i førersetet helt tydelig er drept, blir etterforsker George Gunn involvert, men forsterkninger fra fastlandet lar vente på seg siden drapet er så gammelt.

Whistler bor nær sagt som en uteligger, i et gammelt svarthus, uten å betale leie, på en annen manns eiendom. I tillegg til fiske og fangst skaffer han seg litt kontanter ved å skjære ut kopier av de gamle norrøne sjakkbrikkene som har fått navn fra øya de ble funnet på, Isle of Lewis.

Dette er rammefortellingen til denne siste delen av trilogien, en historie som har pekere i flere retninger, så leseren skal få noe å bryne seg på. Vi får høre mye om kulturhistorien til Isle of Lewis, om den ville naturen og om menneskene som i generasjoner har vokst opp og levd her ute i havgapet. Det er ikke få skildringer vi får om disse tingene, og for en gangs skyld tar jeg meg i å tenke "nok er nok".

Handlingen tar oss gjentatte ganger med tilbake til da Fin og de andre var ungdommer, for å gi grunnlag for hendelsene som nå utspinner seg. Overgangene mellom nå og da er ikke tydelig merket, og forvirringen tok meg flere ganger.

Det var spennende å høre om den store katastrofen i 1919, da båten Iolaire som var på vei tilbake til Isle of Lewis med overlevende soldater fra 1. verdenskrig, gikk ned. De hadde overlevd krigen, og turen hjem, og så gikk båten ned, nær sagt i havnen utenfor Stornoway første nyttårsdag 1919.

Lewisbrikkene som avslutter trilogien var nok ikke like spennende som de to andre bøkene, til det ble det for mye skildringer av forholdene menneskene i mellom. Historien henger sammen, og alle frampek får en fin avslutning, men allikevel er det som om denne siste boken er vanskeligere å gjenfortelle enn de to andre.

Steinene på coveret til denne boken er ikke Lewisbrikkene. Arteimisia forteller i sitt innlegg om denne boken at steinsirkelen heter Callanish. Den er øyensynlig nevnt en gang i handlingen i denne boken, men for meg som ikke viste hva navnet Callanish siktet til, la ikke merke til det.


Her kan du lese den spennende historien om Lewisbrikkene, som opprinnelig kom fra Norge!

20 mai besøkte jeg British Museum for å ta Lewis brikkene i selvsyn. Det var veldig kjekt å se dem, og studere de detaljerte utskjæringene i disse sjakkbrikkene som er laget av hvalross på 1000 tallet. 


Det er mange som har lest og blogget om disse bøkene, så hvis du vil lese mer om dem, kan du besøke Rose-Marie, Beathes bokhjerte, Berit, Artemisia, og Ann Christin

Forlag: Goliat

Utgitt på norsk i 2017 og 2018

Sider: 989 tilsammen 

Kilde: Leseeks og lånt av Beathe

Det var kjekt å lese alle bøkene på rappen :)