Alias Grace av Margaret Atwood

Margaret Atwood er en spennende forfatter, som jeg så vidt har begynt å bli kjent med. Tjenerinnens beretning har jeg både lest og sett som serie, to opplevelser som ble ganske så forskjellige. Etter å ha lest noen rosende omtaler av Alias Grace satte jeg likegodt igang med denne også, noe jeg ikke har angret på.

Forlaget om boken:
Hva er en sann historie?
Det er spørsmålet i denne fascinerende beretningen om 16 år gamle Grace Marks som blir dømt til livsvarig fengsel for det brutale drapet på sin arbeidsgiver, Thomas Kinnear og hans husholderske og elskerinne Nancy Montgomery i 1843. Men hvilken rolle spilte egentlig Grace i det grusomme dobbeltdrapet? Var hun en femme fatale som stod bak forbrytelsen og som manipulerte James McDermot, som ble hengt for drapene? Eller var hun tvert imot en vettskremt jentunge som ble trukket inn i et drama hun ikke kunne ane rekkevidden av?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 525

Kilde: Biblioteket

Det at romanen er bygget på virkelige hendelser i Canada på 1800-tallet, gjør handlingen ekstra interessant. Når vi først møter Grace Marks befinner hun seg allerede i fengsel, dømt for drapet. Fortellingen følger en lineær oppbygging, men i lange bolker hvor hun forteller om sin fortid til doktor Simon Jordan.

Det er tydelig at de profesjonelle og meningmann har mange forskjellige tanker rundt det faktum at Grace er skyldig eller ikke. Psykologen Jordan ser på henne som et interessant tilfelle, og han har fått tilgang til henne av fengselsdirektøren, for å studere hennes sjels og hjernes irrganger.

Det er skrekkelig å høre om hennes barndom og oppvekst, og ikke minst hva som skjedde da de emigrerte til Canada. Atwood er flink til å skildre tidsånden på midten av 1800-tallet, og jeg kan lett forestille meg fattigdom, angst, lyder og lukter som omgir Grace og søsknene hennes under og etter overfarten.

Margaret Atwood har glimrende karakteroppbygninger, plottet tendenserer mot det spennende, men det er de mellommenneskelige forholdene og ikke minst synet på vår psyke på denne tiden, det er interessant å lese om.

Gjennomgående har kapitlene startet med små tekster som angår saken, fra aviser, utsagn fra rettssaken og andre detaljer. Mot slutten tar teksten form av brevskriving mellom de medvirkende karakterene, som nå befinner seg andre situasjoner, men enda ikke har gitt opp Grace.

Boken er god underholdning, velskrevet til tusen og lærerik 

- hva mer kan en ønske seg ☺

Artemisia har også lest boken, og skrevet en flott omtale!

Madonna i pels av Sabahattin Ali

Romanen er skrevet av tyrkiske Sabahattin Ali og gitt ut i 1943. Først i disse dager har verden oppdaget denne kjærlighetshistorien, og romanen har gjort suksess verden over.

Forlaget om boken:
Tjuetallets Berlin er en metropol som spraker av liv, en by preget av banebrytende kunst, politisk buldring og lugubre kabareter. En ung tyrkisk mann, Raif, kommer til den tyske hovedstaden for å gå i lære så han kan ta over sin fars såpefabrikk i Tyrkia. Men Raif er en følsom drømmer, mer interessert i litteratur og kunst enn av å lære seg et yrke. På et galleri får han se et maleri, av en kvinne han ikke klarer å slutte å tenke på. Når han blir kjent med kunstneren, den viljesterke, selvstendige Maria, blir det et møte for livet.

Denne sterke kjærlighetshistorien blir fortalt av Rasim, en ung bankansatt som blir kjent med vår hovedperson på jobben. Når den mye eldre Raif blir syk, tømmer han skuffen hans på kontoret, og får lov å lese den velfylte notatboken som ligger gjemt helt innerst i skuffen.

Det er denne historien som er romanen, og for en roman! Selv var jeg i et melankolsk sinnelag de dagene jeg leste og hørte denne romanen, noe som passet svært godt, så jeg fikk en hjertevrengende opplevelse. Da jeg leste prøvde jeg å ta høyde for at romanen er satt til mellomkrigsårene. Skildringene av de unges kvaler og dype kjærlighet, deres tafatthet og grublerier, ble i drygeste laget for meg, og mot slutten gjentok Raif det samme om og om igjen, til det kjedsommelige. Latskapen til unnlatelsene til Raif hadde irritert meg gjennom hele romanen, så jeg greide ikke å synes så veldig synd på ham.

Madonna i pels er en roman med få men veldig gode karakterer. Maria Puder som er denne madonnaen, forsto jeg meg ikke alltid på, men beveggrunnene hennes for å si og gjøre som hun gjorde kommer klart frem, og passer inn i handlingen.
Den unge Raif er en skjønn mann, litt tafatt kanskje men en som reflekterer og undrer seg over mellommenneskelige relasjoner, og spesielt reflekterer han over den store kjærligheten mellom mann og kvinne.

I størstedelen av boken er vi i mellomkrigstidens Berlin, men vi tas også med til Ankara og Praha hvor Marias mor oppholder seg. Det er et historisk sus både over handlingen men også språket, og skriveteknikken og vinklingen likte jeg godt.

Til tross for mine personlige "hangups", er jeg enig med Beathe som insisterer på at vi bør lese denne romanen. Vil du vite mer om handlingen ta en titt på den flotte omtalen hennes, og Artemisia og Kleppanrova sin.

Selv har jeg lest bok hjemme i stuen og avsluttet med lydbokversjonen på en langtur fra Ulriken til Fløyen. Stemmen til Haakon Strøm passer perfekt til denne romanen, han leser i passe tempo og begrenser innlevelse så det blir behagelig å høre på.

Sabahattin Ali (1907- 1948) ble født i den ottomanske byen Egridere (nå Ardino I Sør-Bulgaria). I 1948 ble han drept på den bulgarske grensen da han forsøkte å forlate Tyrkia. Ali var politisk dissident og virket som lærer, forfatter og journalist. To ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han skrev både noveller, romaner og teaterstykker.

Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug

Utgitt: 1943/på norsk 2018

Spilletid/sider: 6:25/224

Kilde: Lytte-/leseeksemplar

Portåpneren av Kjell Erling Bardal

Kjell Erling Bardal debuterte for fire år siden med spenningsromanen Et blått sjal av bly. Jeg leste denne og var begeistret, så det var med glede og iver jeg startet lesingen av oppfølgerromanen Portåpneren, og sannelig har han ikke greid å overgå seg selv.

Portåpneren er en frittstående fortsettelse av debutromanen, så her møter vi igjen Erling Bærø og broren Kasper. Erling er gift med Kaisa og de har adoptert en liten gutt.
I romanens åpningsscener møter vi Elias Anker, en mann som vender tilbake til Sandnessjøen etter 30 år i Amerika. Når han returnerer er det flere av samfunnstoppene som blir nervøs, for med ham kommer også minnene om grove synder de begikk rett før Elias`far utvandret med ham, som liten gutt.

Elias har bestemt seg for å danne sin egen sekt, Herrens lys, og den første han oppsøker er sin egen kusine Maria. Etterhvert skaffer han seks damer til, som vil være med i denne sekten, og det legges ikke skjul på at de på en gitt dag skal gå i døden sammen.


Som den forrige romanen til Bardal blir det også her tatt opp alvorlige tema, men vinklingen gjør at historien som helhet ikke blir alvorstynget, men heller optimistisk og engasjerende.

I tillegg til Herrens lys og overgriperne fra 30 år tilbake, blir vi kjent med et persongalleri med morsomme kvaliteter. Vi møter en tidsreisende illusjonist som får meg til å trekke på smilebåndene, og ikke nok med det, Erling Bærøs forrige bok "Et blått sjal av bly" (!) skal bli storfilm. Da jeg så det tidlig i romanen reagerte jeg med et "nei, ikke skriv deg selv inn i boken Kjell Erling", men det funket, og etterhvert greide jeg å glemme navnelikheten og tilknytningen til forfatterens forrige bok.

Dette med filminnspillingen drev boken fremover, vi fikk noen romantiske scener og mye humor, selv om innspillingen ikke hadde noe å gjøre med Herrens lys og denne karismatiske lederen som har tatt seg til rette. Vi kommer også tett på Erling Barø, lille Kim og Maria, kjærligheten dem i mellom, og interesser som strekker seg andre veier. Far til Barø, som vi møtte i forrige bok er også med, men denne gang som en dement gammel mann, de nesten ikke får kontakt med. Respekten og kjærligheten til faren er skildret på en øm men usentimental måte.

Etterhvert øker spenningen, Maria har begynt å angre seg når hun skjønner hvem denne portåpneren de venter på egentlig er, og Elias har en plan om hevn som han nå begynner å sette ut i livet.

Kjell Erling Bardal bruker et flott språk, det tendenserer mot det lyriske uten at det blir poetisk. Jeg gjentar gjerne min uttalelse om forrige bok "Bardal har mestret kombinasjonen fart og lyrikk på en excelent måte. I tillegg har han mange fraser som er direkte vittige." 

Hans kjærlighet til landsdelen, skinner gjennom i de mange flotte skildringene av natur og folk på Helgeland, noe jeg setter stor pris på, siden jeg har vært på både De syv søstre og på Dønnmannen. Spenningen holdes høy gjennom hele romanen, og det skjer så mye hele tiden, at boken er lest på et blunk.

På jakt etter en velskrevet "slukebok" til late sommerdager, 

da er Portåpneren et glimrende valg!

Forlag: Fair

Utgitt: 2018

Sider: 426

Kilde: Leseeks

Få endelig med deg den første boken - dette er god litteratur!!

Sommer, tur og min aller første bloggpause

Været i Bergen er helt vanvittig for tiden. Vi skriver bare mai måned, men til tross for det kan vi fryde oss over strålende sol fra skyfri himmel, og temperaturer over 20 grader. Jeg kan ikke huske sist vi har kunnet planlegge uteaktiviteter noen dager fremover, eller la stolputer, duker og annet terrassephø ligge ute over natten. Jeg har fått meg en "trøkk-16" når det gjelder blogging, så jeg har innvilget meg en aldri så liten pause til inspirasjonen tar seg opp igjen. God sommer alle sammen!

London 2018 - del 2

Det er helt vanvittig hvor heldig jeg var med været på denne turen. Av alle gangene jeg har vært i London, kan jeg ikke huske å ha hatt det så hett. Stemningen i byen har også vært høy siden den kongelige prins Harry på lørdag 19 mai, giftet seg med sin kjære Meghan. Bare for å ha sagt det, jeg dro ikke til London denne helgen på grunn av bryllupet, men ble heller litt svett ved tanken på ha havnet midt oppi noe.

Heldigvis giftet de seg i Windsor, så ståheien her i London ble ikke kaotisk. Da jeg ankom byen på selveste 17 mai, føltes det helt naturlig at det var flagg alle veier, vimpler og blomsterpryd av en annen verden. Jeg skjønte tegningen dagen etter, og å være i sentrum mens vielsen pågikk var veldig morsomt. Engelskmenn (og kvinner) er opptatt av sine kongelige, og i formiddag var alle TV`er innstilt på samme kanal. Foran et hvert etablissement som hadde TV var det samlet en stor folkemengde, mange hadde pyntet seg med kroner og fjas, og alle var i god stemning.

Royal Academy of arts var første stopp, og heldige meg kom midt oppi nyåpningen av Burlington House, hvor skolen holder til. Skolen er 250 år i år, og har nå tilhold i en nydelig bygning. Det var gratis å komme inn og vi fikk også hvert vårt nett. 

Best av alt, på "gårdsplassen" hadde de rullet ut gress, satt opp fluktstoler og kjørt inn mobile barer, så her var det bare til å slenge seg ned og nyte den kule musikken.

Min plan for de to siste dagene i London var ikke så sprengt, som for de to første dagene, men allikevel greide første punkt på programmet å bremse tempo helt ned.

For å få opp energien igjen, bestemte jeg meg for å ta en liten "fjelltur". Primrose Hill er det nærmeste man kommer fjell i London sentrum, det er ikke særlig høyt men utsikten er faktisk ganske fin herfra. Jeg hadde en baktanke med dette besøket, og det var å smyge meg ned i landsbyen ved samme navn og se om det var mulig å få bord på favorittrestauranten min Manna. Det var det! og jeg spiste en helt fantastisk enchilada bakeup - nam nam nam nam....

Et nær sagt selvlysende tre i Primrose

Utsikten oppe fra Primrose Hill

Mens jeg var her nord tok jeg turen til Camden, markedet som pleide å være min favoritt. Som dere kan se var det travelt i dag, så heldigvis hadde jeg kontroll på blodsukkeret og tok det helt med ro. Så rolig tok jeg det, at da jeg tubet tilbake til sentrum merket jeg ikke at jeg var på "feil" Northernline, så det ble en walk in the park på vei tilbake.

Camden en travel lørdag

Et yrende fugleliv i Hyde Park i dag

På kvelden gikk jeg på Apollo Theatre og så Everybody`s talking about Jamie, en musikal som svingte, med flott moral og glimrende skuespillerprestasjoner.

Ny solfylt dag med skrikende farger

Etter en natt på "lugaren" min i Seven Dials (rommet er ikke større enn det) var avreisedagen kommet. Heldigvis går ikke flyet til Bergen før sent, så det ble tid til en tur på British Museum for å se Lewisbrikkene. Dette er nok det gjeveste de har i British museum, for skiltingen frem til disse små brikkene var veldig bra.

Disse 93 sjakkbrikkene ble funnet på Isle of Lewis i 1893. De antas å ha sin opprinnelse fra Norge, fra rundt 1000 års skiftet. Hvalross brikkene var nok handelsvarer produsert i Norge og fraktet til Isle of Lewis for salg. 

Årsaken for min fascinasjon munner ut av Peter Mays trilogi, 989 sider som jeg slukte på en regnfull langhelg. Leser du bøkene, er jeg sikker på at du får lyst å reise til London å se sjakkbrikkene du også!

Bøndene er temmelig anonyme i forhold til de andre brikkene

Se de utrolig detaljerte utskjæringene

Taket i British Museum er helt spesielt, alene verdt et besøk

The Fitzroy Tavern har gitt navn til distriktet puben ligger i. Tidligere var dette området det artistiske kvarter i London. Her levde bohemene på 30-tallet, og fremdeles er området et møtested for forfattere, artister og intellektuelle. Du kan se bilder av Dylan Thomas og George Orwell i baren nedenunder.

Denne berømte puben ligger like i nærheten av British Museum, så det var et naturlig sted å trekke seg tilbake for en liten hvil. Jeg ble med en gang begeistret, av arkitekturen, av bildene på veggene, av interiøret, ja selv kelneren og gjestene interesserte meg ☺ Det var sågar så varmt i London denne søndags ettermiddagen at jeg valgte meg et bord i skyggen av et tre, når jeg skulle leske ganen. Gå ikke glipp av denne puben !

 

The Fitzroy Tavern - vel verdt et besøk

Det var flere bardisker og flere små rom i puben

Noen av bildene som hedrer gamle kunstnere som har frekventert etablissementet

Etter å ha hentet min nyinnkjøpte trillekoffert på Seven Dials spaserte jeg hele veien tilbake til Victoria Station. Jeg fant toget mitt, og var som alltid ute i alt for god tid til flyet.

Her kan du lese om hvordan jeg tilbrakte 17 mai og dagen derpå i London!

Mørkets testament av John Hart

Endelig er den her, oppfølgeren til den prisbelønte bestselgeren Det siste barnet. John Hart var i Bergen og snakket om boken for et drøyt år siden, og siden den gang har jeg drøyd ventetiden med å lese Det siste barnet på nytt. Det er ikke fritt for at ventetiden har skrudd forventningene til Mørkets testament opp flere hakk.

Forlaget om boken:
Det er gått ti år siden de dramatiske begivenhetene som endret Johnny Merrimons liv og rystet hjembyen hans. Han lever nå et halvvilt liv alene i villmarken, på den store eiendommen han arvet. Han kjenner hver kulp, hver åsside og hver lysning, hvert tråkk gjennom sumpen. Hans eneste forbindelse til det normale livet er hans gamle venn Jack. 

De er ikke lenger gutter, men tilknytningen er der – det de delte og det de mistet. Men Jack ser og sanser farer i sumpen. Han aner mørke hensikter og en grusom vilje. Johnny vil ikke snakke om det, men det finnes ting han vet, ting han kan gjøre. En dårligere venn ville kanskje ha sett slike evner som en gave, men Jack har selv opplevd det som beveger seg i sumpen, kulden og den ubeskrivelige angsten.


For en nytelse det var å komme igang med denne boken. Johnny blir skildret som den ødelagte gutten han er, mens Jack fremdeles er hans venn og line til livet.

Naturbeskrivelsene er fantastiske, en føler at en er der, og selv om Johnny står til lårene i kaldt, råttent sumpvann, føler jeg en dragning etter å være der selv. Tematikken tar oss med til tiden før Borgerkrigen i Amerika og til tiden hvor slaveri var utbredt, men i begynnelsen av romanen befinner vi oss i nåtid. Litt senere tar historien over, og vi befinner oss oftere og oftere i fortiden, hvor drømmer, fornemmelser og syner gjør at det overnaturlige blir en større del av handlingen.

Rammefortellingen tar for seg en økonomisk besværlighet som Johnny har kommet opp i, og som det er viktig for ham å få løst. Han har vunnet en rettssak om landområdet sitt, men saken blir anket og mest sannsynlig vil han tape. Jack som har blitt advokat får en kollega til å bistå, når han vil hjelpe Johnny, men det skal fort vise seg at denne saken har flere sider.

Sekundærhistorien tar for seg dette mystiske og skjulte med Johnny, noe udefinerbart som Jack ikke greier å sette ord på, men som skremmer ham. Det hviler noe gåtefullt over Johnny, og som leser ga disse sekvensene meg mer enn ett frydefullt grøss, til tider var det dramatisk og bestialsk til tusen.

Vi får et flott portrett av vennskapet mellom de to guttene, som har kjent hverandre siden barndommen. De som har lest Det siste barnet vil nikke gjenkjennende til enkelte referanser fra deres barndom, men det vil ikke forringe leseopplevelsen om du ikke har lest den forrige boken. For dette er glimrende litteratur, en roman jeg vil anbefale til deg som tåler at det overnaturlige får en fremtredende rolle.

Forlag: Font

Utgitt: 2018

Sider: 524

Kilde: Leseeks

London 2018 - litt mer kunst enn vanlig

Ut av det blå materialiserte det seg en lang helg. Jeg er ikke glad i vinter og mørke, så å ha en alenehelg i London å se frem til, har vært gull verdt. Det er ikke første gangen jeg reiser til London alene, og legger jeg til alle gangene jeg har vært i London med venner og familie, så sier det seg selv at jeg er godt kjent. Jeg går ikke i Oxford Street hvis jeg ikke absolutt må, og utstrakt shopping eller sightseeing bedriver jeg heller ikke, så hva gjør jeg?

Stikkord for min 17 mai i London:
Saatchi Gallery i Kings Road var mitt første stopp. Dette ligger nær Victoria Station hvor toget fra Gatwick har sitt endestopp. Jeg har vært her flere ganger før, men aldri blitt så begeistret som jeg ble første gangen jeg var her. Dagens besøk var heller av det kjedelige slaget, men heldigvis er det gratis å komme inn, så jeg kom fort over det. Den detaljerte planen for dagen ble allerede på andre posten justert, for jeg droppet å gå ned til nr. 402 i Kings Road for å besøke Boxgalleri, å se kunsten til Guy Denning. Det var i Alice Osemans siste roman jeg ble kjent med denne kunstneren, men jeg hedret heller hennes forfatterskap med å kjøpe boken som kom ut på engelsk nå i mai,
I was born for this.
Kings Road er btw, en mye bedre gate å shoppe i enn den famøse Oxford Street, bare så det er sagt!

Litt av kunsten på Saachis i mai

Bygget og området er nydelig, vel verdt et besøk bare det

Etter min start i Chelsea tubet jeg til Piccadilly for å besøke Wholefoods, min foretrukne matbutikk på disse kanter. Her var det kaos da jeg var der, og jeg var ikke særlig sulten, så jeg snudde nær sagt i døren, og satte nesen mot Brewer Street.  Med forventning spaserte jeg mot Greek Street nummer 7 hvor pubben Pillars of Hercules ligger. Puben har sine aner tilbake til 1700-tallet, men har fremstått som den gjør i dag siden 1910. Dette er stedet å være for oss som liker Charles Dickens, som ble så inspirert av denne pubben at han tok den med i sin roman A tale of two cities. Etablisementet gjengjeldte æren, ved å kalle gaten bak puben Manette Street, etter bokens Doctor Manette.
Kritikere og forfattere frekventerer stedet, og ryktene sier at du ikke skal bli forbauset om du får øye på Martin Amis, Julian Barnes eller Ian McEwan i lokalene.
Min forbauselse besto i at stedet var fylt av arbeidsfolk, sementstøv og intens støy. Det var kanskje på tide med en oppussing, ikke vet jeg, men mitt besøk til denne historiske pubben får vente til neste besøk i London.

Som en trøst besøkte jeg Foyles på vei til hotellet, og i motsetning til Waterstones hvor jeg ikke fikk krysset av noen av bøkene på handlelisten min, fant jeg på Foyles hele fire stykker. Nå var det Seven Dials next, og igjen ble jeg overrasket av byggearbeider, for her utvider de det lille, sjarmerende hotellet som vi alltid bruker, med heis og 4 rom ekstra per etasje. Jeg vil ikke gå inn på hvordan det ser ut her akkurat nå, for det er ingenting å skrive hjem om.

Etter å ha sjekket inn på hotellet, gikk jeg ned til Nasjonal Galleriet. Her er det også gratis å komme inn, og heldigvis for det, for min tålmodighet strakk ikke til, til et langt og intenst besøk.


En liten "note to self", restauranten Polpo i Covent Garden var et lite funn av et spisested, her må jeg ta med meg min kjære, for maten de serverer var av det slaget som kan deles.

Inspirert av Oscar Wildes teaterstykke An ideal husband, som jeg skulle se om kvelden bestemte jeg meg for å finne granittmonumentet av Wilde, som ligger ved siden av Nasjonal Galleriet, og like bak kirken St. Martin in the fields.

Det er skikkelig travelt her, med trafikk og masse turister, og ved Oscar Wildes monument sto det en mann som ropte ut "Big issue" i ett sett, så noen stille stund på benken hans var ikke mulig.

Granittmonumentet som hedrer Oscar Wilde 

Kvelden på Vaudeville Theatre på The Strand, hvor jeg så An ideal husband av Oscar Wilde, ble en suksess. Spesielt dialogen som avsluttet første akt tok meg med storm. Skuespillerne var kjempeflinke, og tematikken og fremførelsen var helt etter mitt hjerte.

18 mai var også en fin dag å være i London

Siden jeg som vanlig våknet tidlig, og de ikke ha spesielt spennende frokost på favoritthotellet mitt i Covent Garden, tok jeg beina fatt tidlig. Jeg gikk mot City of London som var området jeg skulle utforske i dag. En kaffe og en Energizer-juice på Joe and the Juice fikk meg i gang, og etter litt om og men, fikk jeg funnet veien til første stopp på planen.

St. Bartholomew The Great

St. Bartholomew the Great - den eldste kirken i The City, som har sine historiske røtter helt tilbake til 1100-tallet. Kirken har vært brukt til smie, kjeller, bolig, trykkeri og stall, men fra 1800-tallet ble den igjen brukt som kirke. I rundskipet finnes det noen massive søyler som er et av de sjeldne minnesmerker over normannisk arkitektur i London.

Da jeg var der i dag var jeg helt alene inne i kirken, og fikk studere detaljene uten forstyrrelser. Det var det nok av utenfor, for vegg i vegg med kirken var det et massivt byggeprosjekt i gang, noe som skrudde støynivået på max. Det kostet 5 £ å komme inn, men det var det verdt. Kirken hadde et kjempestort og et lite kirkeorgel, og utenfor var det mange eldgamle gravstøtter oppetter husveggene.

Klokken nærmet seg 10 og Museum of London åpnet. Jeg heiv meg foran en skoleklasse som kom ramlende inn, og fikk tatt en runde i museet nesten uten forstyrrelser. Det var spennende å lære mer om historien til denne fantastiske byen, spesielt interessant er det å høre om tiden da romere og dansker regjerte i London, om den fæle pesten og om oppbyggingen etter den store brannen i 1666. Til min store skuffelse sto det ingenting om da Olav den Hellige befridde London fra et langvarig dansk styre, men senere skulle jeg komme over St. Olav House og St. Olav Court.

Ruten jeg fulgte etter jeg gikk over London Brigde, krysser Tooley Street. I Mine gleders by leste jeg om bragdene til Olav Haraldsson (den hellige) som i 1014 var en ung viking som gjorde en heltemodig innsats for å befri England fra danskene. Navnet Tooley er altså en forkorting for Olav, og det er denne kongen vår, som blir hedret med en lang gate midt i London.

Til min store overraskelse befant London Stone seg på museet, en stein jeg skulle oppsøke som neste post på programmet. Den ligger opprinnelig i nr. 111 Cannon Street, men var nå flyttet til museet, for "safekeeping" mens gaten renoveres.
Steinen sies å være det nullpunktet som romerne målte alle avstander i Britannia ut fra. I middelalderen ble steinen et symbol på byens uavhengighet, der folk samla seg for å diskutere viktige saker, eder ble sverget, avtaler sluttet og lover forkynt.
Steinen befant seg opprinnelig i gata, før den ble innmurt i St. Swithun's kirke, som ble ødelagt av tyske bomber under krigen, men steinen kom ikke til skade. I dag ligger den i en nisje i veggen på en sportsforretning rett overfor Cannon Street stasjon.

The London Stone som nå hospiterer på Museum of London

Jeg hadde på forhånd bestilt meg en plass på lunchkonserten som The Barbican Center reklamerte for. Det viste seg at konserten fant sted i LSO St. Lukes, en tidligere kirke 10 minutter unna, som nå er bygget om til en moderne konsertsal. Londonsymfonien har konserter her, men i dag var det musikere fra Academy of Ancient Music som spilte for oss. De fire musikerne var veldig flinke, musikken vi fikk høre var satt sammen av tre komponister som alle var samtidige fra Tyskland, Bach, Handel og Telemann.

Det som var litt ekstra gøy var at dette var en innspilling til BBC 3 som skal på luften i juni, så hver promp og host vi i publikum utførte, vil komme på radio!

Før jeg kom så langt måtte jeg slå ihjel litt tid, og få i meg noe mat. Det er ikke lett for tiden, for meg som ikke spiser verken kjøtt eller karbohydrater, men et fantastisk gatemarked i Whitecross Street reddet meg. 

Noter deg denne gaten, jeg vet i alle fall en som kommer til å elske den!

Jeg kom også over en gravlund som sies å være over 1000 år gammel. Flere noble navn ligger gravlagt på Bunhill cemetary, og den mest kjente av dem er nok Daniel Defoe, som ble begravet her i 1731 (du vet han med Robinson Crusoe...) Da gravlunden ble stengt midt på 1850-tallet hadde over 120000 mennesker blitt gravlagt her.


Jeg som har trodd at City of London var kjedelig, med rettsbygninger, aviser og sånt no, men dette er jo det eldste området i byen, der hvor romerne bosatte seg og hvor brannen i 1666 herjet mest, og hvor arkitekten Christopher Wren har fått utfolde seg, så historisk sett er denne delen veldig spennende. 

Bunhill gravlund som er over 1000 år gammel

St. Mary Le Bow, Cafè below og Williamson Tavern ligger helt nær hverandre. Jeg har vært på jakt etter disse stedene før og har måttet gi opp å finne dem, men i dag fant jeg dem alle tre. Krypten i St. Mary, som jeg hadde lest så mye fint om, var ikke stor, så jeg tuslet opp trappen ganske raskt. 

Hos Williamson derimot tok jeg meg en pitstopp, lesket ganen og hvilte undersåttene, for her var det koselig. Denne puben ble bygget ikke lenge etter den store brannen i 1666. Stedet ble adressen til den nye ordføreren i London, og jernportene (som vi ikke ser på bildet) sies å være en gave fra Kong William III, etter de hadde spist her.

Brannen i 1666 leste jeg også om i Richard Herrmanns bok, så på min vei videre fant jeg frem til monumentet som skal minne oss om da 4/5 deler av byen ble ødelagt.  Heldigvis var det bare 8 mennesker mistet livet i brannen, og hell i uhell, de fikk slutt på den grusomme pesten som hadde herjet.


Dette monumentet står rett utenfor undergrunnsstasjonen Monument, så bruker du tuben til sightseeing, vil du lett finne dette. Det er svært, og jeg hørte noen turister woaoe noe voldsomt da de kom ut av stasjonen og så det. Kunne ikke si meg annet enn enig, men jeg var alt for opptatt av å se på 7-8 sykkelturister som ankom samtidig som meg, og som begynte å danse makarena foran monumentet, mens noen tok bilde av dem.

St. Stephen Walbrook, var neste sted jeg skulle gruble meg frem til. En kirke som har sine røtter over 1000 år tilbake i tid. Den har stått på grunnen den står nå siden 1428, og ble bygget opp igjen av Sir. Christopher Wren etter den store brannen. Det sies at dette er hans "masterpiece", noe jeg gjerne kan være enig i. Kirken har strenge fasader men bak dem skjuler det seg en juvel innen engelsk barokk. Kuppelen bæres av 8 søyler og har en lanterne i toppen som kaster lys ned mot alteret.
Taket var fantastisk, og jeg nikket anerkjennende til meg selv da jeg gikk inn, for dette er utvilsomt barokk.

Taket i kirken St. Stephen Wallbrok

På vei fra museum til Borough Market ligger pubben The George Inn. Her skryter de også av at Dickens var stamgjest, noe William Shakespeare også var. Jeg har aldri vært innom her, for det ligger ikke helt på ruten fra Borough mot Tate, men i dag oppsøkte jeg den. Her var det travelt, utenfor i det fine været var alle bordene okkupert av snakkesalige engelskmenn, så stemningen var høy. Også dette stedet kan skryte på seg lang historie siden et inn har blitt drevet her siden 1542. Vel og merke røk bygningen med i brannen i 1666, så de nåværende bygningene stammer fra tiåret etter dette.

George Inn - en pub i Borough med lang og saftig historie

Først var det Covent Garden så var det Camden men nå er det Borough Market som er favorittmarkedet mitt i London. Her har de et vanvittig utvalg av matvarer, ferdig mat og andre ting relatert til mat, fra alle verdens hjørner. I dag handlet jeg ost, oliven, favorittkrydderet vårt, bær og nøtter, noe som ble til en fantastisk picnic i sengen da jeg kom tilbake til hotellet.

Tate Modern er et massivt bygg som ligger rett ved Millenium Bridge

Tate Modern lå og lokket i horisonten da jeg forlot Borough Market. Det er gratis å komme inn, men hvis jeg ville se Picasso måtte jeg ut med 30 £. Jeg hadde mer enn nok med alt det andre, og fikk følt både undring, frykt og glede da jeg i en time tok meg rundt i det enorme bygget som utgjør Tate Modern.

Joan Jonas imponerte med sine videoinstallasjoner, og ikke minst Jordan Wolfsons Colored Sculpture fra 2016 gjorde et massivt inntrykk. 

Publikum sto som fjetret rundt det store kvadratet som utgjorde "tumleplassen" til dette monsteret, og når han ble heist opp og deiset i gulvet av kjettingene var det lett å føle medlidenhet. Men, så begynte han å snakke, og medlidenheten forsvant. 

Får jeg ikke mareritt om dette her i natt, vet ikke jeg. 



Moderne kunst er ikke alltid lett å bli klok på, noe jeg merket at mange av de rundt meg også følte. Allikevel glimter det til, og får lirket litt følelser ut av en amatør som meg.

I dag har jeg gått overalt. Oysterkortet har lagt klart i lommen, men beina har holdt denne dagen. Telleren hadde passert 30000 skritt da jeg gikk inn i Covent Garden og nærmet meg hotellet. Heldigvis er Seven Dials Hotel nærmeste nabo til en Offlicens, så jeg fikk det jeg trengte til å avslutte dagen på rommet.

I morgen er det bryllup her i byen. For meg som er skrekkelig lite opptatt av celebreties, måtte det litt googling til for å navngi Prins Harry og hans kommende kone Meghan.  Det hadde kanskje vært en ide å forkaste alle planer og overvære denne begivenheten, men jeg gidder ikke kave meg til Windsor i den galne menneskemengden som det vil være der. Da holder jeg meg heller til min plan, og håper "alle" engelskmenn tar seg en tur på landet for å prøve å få øye på dem.

I London i dag og i går har det ikke vært mulig å merke at det er et kongelig bryllup i helgen. Gatene er dog pyntet med flagg, men siden jeg ankom London på 17-mai, tolket jeg dette som helt naturlig.