Etter Dina - en samtale med Herbjørg Wassmo

Vi var mange som hadde sikret oss billetter til arrangementet på Litteraturhuset i kveld. Stemningen var så høy, at jeg vil strekke meg så langt, som til å kalle det en happening. For meg som er midt inni Dinas verden (ca. halvveis i bok 2) kom det som bestilt, at selveste Herbjørg Wassmo besøker Bergen.

Bjørn Ivar Fyksen i samtale med Herbjørg Wassmo

Det var selvfølgelig Dina samtalen handlet om, men Wassmo fortalte mye om tilblivelsen av den nye boken, og slapp publikum tett på i svarene sine. Det var litteraturviter Bjørn Ivar Fyksen som intervjuet henne, og han hadde forberedt noen interessante spørsmål.

Årets utgivelse Den som ser har presset seg frem i Herbjørg Wassmo. Hun har levd med Dina i 30 år, siden åpningsscenen i den første boken, Dinas bok, kom til henne i en drøm. Nå 20 år etter den siste boken i trilogien får vi endelig svar på spørsmålet Hvor ble det av Karna?

Wassmo fortalte at hun har hatt dårlig samvittighet fordi hun ikke greide å ta vare på Dinas barnebarn Karna. Hun er 17 år i den tredje boken når Dina dør på slutten, og bærer med seg i livet det faktum at farmoren har drept to mennesker.
De som har lest den tredje boken og kjenner Karna, vet at hun er gal. Vi bruker det ordet, siden de på 1890-tallet ikke hadde andre betegnelser på det som plaget henne. Epilepsidiagnosen til Karna har Wassmo hentet fra sitt eget liv, men stempelet som akseptert bygdetulling får jeg inderlig håpe hun ikke bar på seg. Men, hva er no galskap? Dette snakket vi mye om i dag.

Herbjørg Wassmo fortalte i kveld at hun samler på drømmer, hun skriver dem ned og hun tegner dem. Hun reflekterte også over at det meste hun skriver om handler om skam og fortielser og poengterte at familien er barnets første fiende. Tenk hvilken makt vi har over barna? - kanskje Dina er en slags hevnfantasi?

I kveldens samtale kunne Wassmo fortelle at hun ikke er spesialist på lykke, for hva er lykke? Bare idioten er lykkelig påstår hun. Vi lærer ingenting av å være lykkelig, og utfordringer og mestring er jo en viktig del av livet.
Vel, det er noe sant i dette, de gangene jeg virkelig kjenner at jeg lever, så er det ikke en utpreget "lykkelig" situasjon jeg befinner meg.


Avslutningsvis kommenterer Wassmo at hun finner det usjarmerende å skulle tolke sine egne bøker. Dette har vi egentlig forstått på måten hun har svart på. Spørsmålene ble konsekvent ført tilbake til spørsmålsstiller, hvis et konkret svar om karakterers følelser eller beveggrunner var forventet.

Jeg lot meg sjarmere i senk av denne sprudlende, fargerike og utrolig oppegående damen. Gleden ved å lytte meg gjennom Dinas bok, Lykkens sønn og Karnas arv, før jeg tar fatt på Den som ser, har mangedoblet seg - tusen takk for at du kom til Bergen Herbjørg Wassmo ☺☺

*****

Da jeg satt og hørte henne prate, kunne jeg ikke fri meg fra tanken på at hun høres helt ut som tante Anna som er fra Ørnes. Nå har jeg sjekket, og Herbjørg er fra Myre i Øksnes Kommune. Lykken var stor da det gikk opp for meg at jeg kjørte gjennom her på min ferd til Nyksund i fjor sommer - små gleder er som kjent de beste gleder ☺

Dinas bok av Herbjørg Wassmo

Dinas bok kom ut i 1989, som første bok i en trilogi. Det føles nesten litt rart å ikke ha lest denne trilogien, jeg som har lest så mange av Wassmos bøker. I høst, 20 år etter den siste boken i Dina-trilogien, utgis en fjerde bok i serien. For å varme opp til Den som ser, har jeg lyttet meg gjennom første bok om Dina.

Handlingen i korte trekk:
Vi er i Nord-Norge på 1800-tallet. Landskapet og miljøet som skildres så levende er en viktig ramme for handlingen. Det ensomme kystsamfunnet, hvor påvirkninger utenfra stort sett betyr de jevnlige besøkene av dampbåten, og mennenes turer med jekten til Trondheim og Bergen.

Her er kvinnene bundet av konvensjoner og de fattige er tro til sin rolle som tjenere, uten å gjøre forsøk på å bryte sine lenker.


I dette miljøet er Dina et friskt pust. Starten på romanen er brutal, da hun dreper sin mor med kokende lut. Faren har ikke mye omtanke for Dina i oppveksten, og hun tilbringer mesteparten av tiden sammen med dyrene.

Dina blir en vill og uregjerlig tenåring, og når faren ikke rår med henne, gifter han henne bort til en venn og svirebror som er eldre enn ham selv. På denne måten kommer hun seg til gården Reinsnes, og når hun noen år senere er skyld i sin manns død, er det hun som er herre over gården.

Hun er gravid når denne "ulykken" skjer, og føder så en liten gutt. Benjamin vokser opp på gården, sammen med farmor, Mor Karen, en onkel som studerer i København mesteparten av tiden og to adoptivsønner som Dinas mann knytte til seg.

Dina er egenrådig og sta. Hun gjør ting som bare mennene skal gjøre, og bryr seg ikke om hva folk sier om henne. Hun er alvorlig og uten latter, og mangler helt kvinnelighet. Etter begge dødsfallene blir hun stum, og når det forventes av henne at hun skal ta i et tak etter mannens bortgang, så vil hun ikke høre.

Slutten skal jeg ikke røpe noe om, for selv om det lå litt i kortene det som skjedde, så var det heftig lesning.

Boken handler ikke så mye om sorg som om savn og skyld. Det sier seg selv, at det Dina gjorde som lite barn hjemsøker henne gjennom hele livet. Hun ser de døde, Gjertrud, Jacob og senere Nils, og gjennom boken er det mange sekvenser hvor hun samtaler med dem. Dette oppfattes av meg mer som at Dina har en stille samtale med sin egen samvittighet, men det foregår temmelig konkret og høylytt.

Siden jeg kjenner Wassmo fra før, skulle jeg ikke blitt så overrasket over hvor bra dette er, men jeg sitter stille for meg selv og tenker woao... Jeg er imponert, både av det jeg har vært med på, og over innleser Gørild Mauseth som leser så bra. Den nordnorske dialekten hennes passer perfekt til boken, og måten hun tolker teksten og formidler følelser på er vanvittig bra. 

Boken er lang, men det ble aldri kjedelig. Jeg hadde tenkt å bare høre denne første boken i trilogien før jeg leser Wassmos nye bok, men en liten fugl har hvisket meg i øret at jeg virkelig bør få med meg de to andre bøkene, før jeg tar fatt på Den som ser.

Ta gjerne en titt på Kleppanrova sin omtale av Dinas bok!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2009 (boken i 1989)

Lyttetid: 20 timer og 41 minutter

Kilde: Kjøpt selv

Cappelen Damm startet høst-turnèen i Bergen i år!

Cappelen Damm inviterte til kalas på Litteraturhuset i kveld

Bokhandleransatte (og noen bokbloggere) landet rundt kommer i flokk og følge til forlagenes høstlanseringer. Bokhøsten har blitt et fenomen, og det jeg antar er den travleste tiden for forlagene. De ansatte i bokhandlere får en kjapp gjennomgang av en haug med nye bøker på markedet, og kan forberede seg til julesalget, mens vi bokbloggere kan lene oss tilbake og velge ut de titlene vi har lyst å lese og blogge om.

Treffet i kveld gikk etter godt gjennomprøvd oppskrift med Cecilie Nessheim og Arne Marius Stølan i spissen. Drillen deres ble litt forstyrret av at de hadde sjefen med på lasset i år, og Knut Gørvell greide å lage røre, til stor glede for oss som satt og så på.
Ja til brølekonkurranser!

Det som er gøy med gjennomganger av nye bøker, er at en gjerne støter på forfattere og bøker hvor en først tenker, denne kan jeg hoppe over, men så presenteres boken (gjerne av forfatteren selv) og da blir den et must, enten for en selv, eller med tanke på julegavelisten.

Først ut i kveld var en bergenser jeg ikke hadde hørt om før. Kristian S. Hæggernes kommer ut med novellesamlingen Ida & Oda og andre fortellinger. Etter å ha hørt ham lese, noterte jeg meg navnet og vil gjerne stifte nærmere bekjentskap med Ida & Oda.

Kristian S. Hæggernes leser fra novellesamlingen Ida & Oda og andre fortellinger

Så har vi Torgrim Eggen da. Jeg har lest hans bok om Berlin, men før han entret scenen tenkte jeg"rockemusikk fra 70-tallet?", og forventet egentlig ikke at Kunstrock skulle være noe for meg. Han fikk sagt mye om bildet av Roxy Music som vi fikk se, og med få setninger belyste han hvordan et bilde egentlig sier null & nix uten sin contekst. Med letthet beskrev han klassereisen de fem på bildet har foretatt, og pekte på hvor utspjåket de er, og nyanserte parodien som ligger i dette.

Torgrim Eggen snakker om Kunstrock

Med på bergensbesøk i kveld var to ganger Rivertonprisvinner Torkil Damhaug. Han kommer i høst ut med romanen Glasshjerte. Jeg har lest både Ildmannen og Døden ved vann og ser at jeg har gitt begge bøkene høye terningkast, så Glasshjerte blir lest med det første.

Knut Gørvell og Torkil Damhaug snakker om Glasshjerte

Ikke alle bøkene blir presentert av forfatterne selv, da hadde vi sittet der til i morgen, men noen titler fanget oppmerksomheten min da Cecilie og Arne Marius hadde sin gjennomgang, og jeg noterte meg:

Kjøttfrie burgere av Janne H. Johansen
Naboen av Tatiana de Rosnay
Den evige ilden av Ken Follet
Jon Six og hans mange liv av Geert Mak

Maria Berg Reinertsen besøkte oss på Litteraturhuset i kveld. Hun har skrevet Reisen til Bretton Woods, som er bygget rundt et faktisk scenario på Queen Mary, under overfarten sommeren 1944. 

På denne ferden, hvor Queen Mary gikk i sikk sakk for å unngå tyske ubåter, befant det seg en gruppe økonomer som var på vei til Bretton Woods konferansen. Hun fortalte levende om bakgrunnen for boken og hvordan utkastet til Pengefondet og Verdensbanken ble forhandlet frem på denne overfarten. Med tanke på finanskrise og globalisering er det spennende å lese om hvordan denne gjengen satt, midt i krigen, og planlagte freden - denne boken vil jeg lese!



Jeg noterte meg også Didrik Hallstrøms mørke science-fiction Lysår, og en bok i en helt annen sjanger, Byens spor av Lars Saabye Christensen. Sistnevnte kommer ut i oktober og er første bok i en trilogi, så det er bare til å rydde plass i bokhyllen!

Sistemann ut av besøkende i Bergen i dag var "nestenvinneren" av Man Bookerprisen, Roy Jacobsen. Han er ute med den tredje boken i serien om Ingrid Barrøy. Jeg har lest De usynlige og Hvitt hav og skal selvfølgelig følge opp med Rigels øyne. Han skriver drivendes godt om kvinner, og har skapt et levende bilde av kystkultur og kvinnekultur, denne gleder jeg meg til.

Roy Jacobsen ble forsøksvis intervjuet av Knut Gørvell

Latteren satt løst i salen etter at Knut Gørvell forgjeves har forsøkt å håndheve sin makt som sjef, overfor Roy Jacobsen. Han er ingen lett mann å styre, og han greide seg helt fint på egenhånd på scenen i kveld.
Takk for en super høstlansering til alle involverte, jeg er stolt over å ha fått vise frem Bergen fra sin beste og våteste side, til dere som så alt for sjelden besøker den fineste byen i landet ☺

Guden av Jørgen Jæger - en frittstående fortsettelse av serien

Endelig! Det tror jeg at jeg hadde sagt om han hadde kommet med bøker annenhver måned, for krimserien hans fra Fjellberghavn er en av mine store favoritter. Dette er den tiende boken i serien om lensmann Ole Vik, men i stedet for å bli lei, blir jeg bare mer og mer glad i denne karen.

Forlaget om boken:
Det er fullt av folk på torget i Fjellberghavn når ordfører Janne Wold går på talerstolen fulgt av politistasjonssjef Marte Mellingen. Midt i folkemengden roper en skingrende
stemme: «Allahu akbar!» etterfulgt av tre skudd. På scenen står ingen oppreist, og samtidig starter en serie med godt planlagte bankran.
Det blir noen svært dramatiske døgn for politioverbetjent Cecilie Hopen der hun jakter på gjerningsmenn med begjær som vanskelig kan kontrolleres. I de mørkeste skygger
trekker en anonym person i trådene. Han er Guden.

Forlag: Juritzen

Utgitt: september 2017

Sider: 491

Kilde: Leseeksemplar

Tro meg, setter du deg ned med Guden så får du ikke gjort noe annet på noen timer, for mer fengslende krim skal du lete lenge etter.
Igjen har Jørgen Jæger pønsket ut et originalt plott, som jeg ikke fant ut av før jeg fikk løsningene rett i fleisen. På det tidspunkt var jeg kommet helt til slutten av boken, jeg hadde høy puls og regelrett verket etter å få vite navnet på drapsmannen og denne "Guden".

Stakkars Cecilie, da forrige bok sluttet hadde hun akkurat kommet seg tilbake på jobb igjen, og så blir dette kastet hennes vei. Heldigvis tar hun utfordringen på strak arm, og med hjelp av blant andre den kule politibetjent Jostein Vågenes og stilige Petter Engh fra Kripos, greier de å finne ut av hvem som var ansvarlig for skytingen på torget.

Følgere av serien om lensmann Ole Vik i Fjellberghavn, vet at Ole Vik ikke lenger er lensmann, men han er absolutt tilstede i handlingen allikevel. I denne boken får han et etisk dilemma å hanskes med, ettersom informasjon som har tilkommet ham fortrolig, må og bør gies videre til Cecilie Hopen og hennes etterforskning. Med Ole Vik får vi også den "myke" delen av historien, siden han blir nødt å ta seg av kjærestens barn, når hun er midlertidig satt ut av spill.

Jeg skal holde meg fra å referere for mye fra handlingen, for jeg vil ikke røpe noen av de mange spenningstoppene underveis, historien er flettet nennsomt sammen av handlingstråder som er synlige fra begynnelse til slutt. Boken har en primærhandling, men flere tema dukker opp, som torpedovirksomhet, spilleavhengighet, illegal organhandel og radikalisering.

Jæger skriver helt sånn som jeg liker det. Få følelsesmessige utbroderinger, kun et hint av romanse her og der, han har godt karakterer med personlighetstrekk, men uten de lange bakgrunnshistoriene. I tillegg er det bånn pedal med action fra begynnelse til slutt. Alt henger sammen og handlingen føles troverdig, kanskje med unntak av at alt dette skjer i fredelige lille Fjellberghavn, men det får vi ta med en klype salt☺

Er du engstelig for blod og gørr så kan du slappe helt av, det er det ingenting av i denne boken. Etterforskningen blir aldri kjedelig å følge med på, for de blir hele tiden avbrutt av nye utfordringer. En kidnapping, en torpedo "in deep shitt", mennesker forsvinner og andre dukker opp igjen. Også seiler det en luxus yacht langs kysten av Norge, en type båt jeg har sett i Bergen mange ganger - jeg lover deg, neste gang jeg ser en sånn båt kommer jeg til å få hjertebank!


Måten jeg slukte boken på, uten å få noe i halsen, sier meg at dette er kvalitetskrim av aller beste sort, så jeg stusser ikke på å anbefale den videre!!

Verda er ein skandale - et essay av Agnes Ravatn

I årets utgivelse skriver Agnes Ravatn om livet på landet. Tekstene er lett omskrevne versjoner av essay som har vært publisert tidligere, noe som ikke gjør meg noe, siden jeg kun leser bøker. Det som gjorde at jeg nølte med å skaffe meg årets bok fra min nynorske favorittforfatter, var at den er basert på hennes eget liv, en innfallsvinkel jeg begynner å bli grundig lei av. Vel, heldigvis ble nysgjerrigheten for stor ☺

Forlaget om boken:
Etter eit hektisk tiår i hovudstaden tek Agnes Ravatn mann og baby med seg frå Frogner og flyttar til den vesle vestlandsbygda Valevåg for å roe ned i permisjonstida. 
I eit forfalle småbruk utan Internett, omkransa av skog, fjell og sauer, milevis unna kulturandedammen i hovudstaden, snirklar dagane seg sakte forbi for den vesle familien. Kveldane går med til å drikke vin og samtale med den næraste naboen: vennen og forfattarkollegaen Einar Økland.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 95
Utgitt: 2017


Den forrige boken jeg leste på nynorsk, nærmest kavet jeg meg gjennom, så det var en fryd å sette seg ned med Agnes Ravatns nye bok. Jeg nøt språket, innholdet og den tørre humoren og hadde en lesestund av aller beste sort.

Handlingen i denne lille boken flyter godt, til tross for at opprinnelsen skal være selvstendige essays, som har vært publisert hver for seg. Samtalene med Einar Økland er grundig flettet inn i handlingen, så det føles ikke som at hun intervjuer ham. Ikke er hun særlig personlig heller, så det at det handler om hennes eget liv, glemte jeg fort.

De flytter til denne hytten, som familien hennes har gjort alt de kan for å gjøre den beboelig før de kommer. Det eneste er internett som ennå ikke er installert, men det er rett rundt svingen. Hun er lykkelig, hun lager mat fra grunnen av, dyrker grønnsaker i hagen og trekker middagsmat opp av sjøen. Livet er godt på alle måter, men midt i alt dette fantastisk spør hun seg selv, "Hva er haken?" når skal denne lykkeboblen sprekke?

Einar Økland blir vi kjent med som en eksentriker, en som tar affære når urett har blitt gjort, en som kan kuppe turlagsturer, fordi han mener at det han vil vise deltakerne er bedre enn det som sto på planen.

Vi hører om fisketurer Agnes og Einar har sammen, om hans selvfølgelige tilnærming og hennes fomling. Det er morsomt, men også gjenkjennelig, og merkelig nok, selv om tankene som oppstår handler om å få til noe så enkelt som å fiske, er de lett overførbare til andre aspekter av livet.

Ravatn er innom flere tema i denne boken. Det er sjelden jeg ler høyt når jeg leser, men det skjedde flere ganger da jeg leste denne boken. Hennes fabuleringer rundt forskjellene på sjargongen, humoren og ironien på østlandet og vestlandet, er utrolig bra. Måten Økland blir tatt i mot som (den store) "Diktaren" når de tar en tur til storbyen Haugesund, og hennes tanker rundt både knekkebrødbaking og anskaffelser av skriveredskap.

Har du lyst på en liten pustepause mellom mursteinene, så anbefaler jeg deg å ta en titt på Verda er ein skandale. Jeg lover deg, du kommer til å gå neste dag i møte med et lurt smil om munnen ☺

*******

Det var den flotte omtalen på bloggen Beathes bokhjerte, som fikk meg på nye tanker om å lese denne boken, ta gjerne en titt innom henne!  

Det som nesten er sant av Bergljot Kaslegard

Bergljot Kaslegard er en forfatter jeg ikke hadde hørt om før. Hun debuterte i 2009 og har med årets roman gitt ut fire romaner. Det er mange som har skrevet om å være pårørende til kjære familiemedlemmer med demens, men det er første gang jeg er "innunder huden" på den gamle selv.

Forlaget om boken:
Bodvar ligger på det siste på sykehjemmet. Han glir inn og ut av demensen og tiden, mens hans nærmeste samler seg rundt ham. I minnene reiser han tilbake til gården der han vokste opp, til den vanskelige perioden under krigen da faren forsvant og Bodvar måtte ta et ansvar som var tungt for en ung gutt.

Årene er gått, og Bodvar har også blitt far. Spørsmålet Bodvar må stille seg, er om han selv har sviktet like grunnleggende som faren gjorde. Ingen kan leve feilfritt, men er det mulig å beholde verdigheten likevel? Makter vi å tilgi oss selv?

Forlag: Tiden

Utgitt: 2017

Sider: 126

Kilde: Leseeks

Det å miste seg selv, å blande fortid og nåtid, og å vite at mennesket foran deg en en du bør kjenne, men du aner bare tilknytningen, det må være forferdelig.

Vi blir kjent med Bodvar som en gammel forvirret mann, som for alt i verden ikke ønsker å være vanskelig. Han irriterer seg over at ting forsvinner og at nye ansikter til stadig dukker opp, men tør ikke være skråsikker på noe lenger. En lukt utløser et minne fra tidlig i livet, og han forteller om dette til pleieren som er innom. I det han avslutter med "husker du det?" skjønner han at pleieren ikke husker, og han føler seg dum og ynkelig.

Gamle og syke mennesker blir jo hjulpet av beste mening, men Bodvar skjønner ikke hvorfor han ikke kan få måltidene sine alene på rommet sitt. Han skjønner ikke hvorfor konen kommer hver dag og sitter med ham, når hun er så sliten. Han vil jo ikke ha henne der, ikke hele tiden i alle fall.

Dette er en velskrevet og personlig roman. Kaslegard treffer så godt med sine observasjoner, at jeg ikke kan fri meg fra tanken om at hun må ha opplevd demenspasienter tett på. Søkelyset i denne korte men innsiktsfulle romanen, er satt på å bry seg nok, til å se forbi det bistre og vrange, det vanskelige og lite samarbeidsvillige, for å skjerpe oppmerksomheten på det som virkelig gjelder. Hva er det den gamle prøver å formidle?

Handlingen er satt sammen av flere historier. Vi møter Bo som liten gutt, under første verdenskrig og årene etter, når faren forsvant. Han har også noen notater fra bestefaren som det refereres fra, noe som er med på å danne et mangefaset bilde. Forbindelseslinjene mellom den unge og den gamle Bodvar flettes sammen på en nydelig måte, og når jeg nå sitter her og skriver om Bodvar, får jeg meg ikke til å kalle ham en "karakter i en roman", for han er jo ekte, det føles som om jeg har lest om et virkelig menneske.

Bergljot Kaslegard bruker et flott språk, det er ikke spesielt poetisk, men et idealspråk uten verbale unoter. Det ligger "noe" i luften som gjør at teksten har en nerve ved seg, og mot slutten får vi også et et tydelig vendepunkt.

Du trenger ikke være spesielt interessert i å krype inn i hodet på en demenspasient, for å ha glede av denne romanen, dette er gode refleksjoner over livet, presentert på en medrivende og lærerik måte. 

Boken anbefales på det varmeste!

Uten vesentlige feil eller mangler av Linda Skomakerstuen

Linda Skomakerstuen debuterte  som forfatter, tidligere i år med denne romanen. Nå har jeg lest den og kan gå god for at hun har gjort et godt stykke arbeid med debutromanen sin. Min utfordring med denne boken er sjangeren, "feel-good" treffer sjelden innertier hos meg, men jeg har lest et dusin av denne typen bøker, og kan gå god for at dette er godt skrevet.

Forlaget om boken:
Elvira skjønner ikke helt vitsen med andre mennesker og holder omgivelsene på trygg avstand med kalkyler, regneark og krasse bemerkninger.

Slik hadde det kunnet fortsette, men en dag skjer det noe. Den pensjonerte jordmoren som bor i nabohuset dør, og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner på mystisk vis. Elvira er overbevist om at noen i den lille sørlandsbyen ruger på en mørk hemmelighet, og med skarpt revisorblikk og jordmorens innpåslitne hund på slep tar hun saken i egne hender. Motvillig blir hun nødt til å snakke med menneskene rundt seg. Slik oppdager hun at folk flest, og kanskje også den velstående mannen på Engholmen, ikke er så ille som hun skulle ha det til.


Det er ikke til å legge skjul på at dette er feel-good på sitt beste (eller verste). Handlingen er fornøyelig, og likte du Tirsdagsdamene eller Potensgiverne så er dette en bok du vil kose deg med.

Karakterene er alle litt i overkant karikerte, noe som gir en solid dose tørr humor. Menneskene får alle sitt pass påskrevet, både lensmannen, revisorene, Jasmina som prøver å livnære seg som synsk og ikke minst, innflyttere til den lille småbyen. Liker du denne formen for karakteroppbygging, hvor alt legges tykt utenpå og ingenting sjokkerer, så kommer du til å bli godvenner med menneskene på dette lille stedet.

Handlingen drives frem av et krimplott, og de første hundre sidene gikk ganske fort å lese. Så dabbet min interesse av, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Litt for mye av det gode kanskje, fremdriften stoppet opp, og jeg ble rett og slett litt lei. Mot slutten tok fremdriften seg opp igjen, og når løsningene materialiserte seg var det kjekt å se at plottet hadde en vri, som jeg ikke har vært ute for før.

Ellikken er også ute på dypt vann med denne sjangeren, men har skrevet noen fornøyelige ord om boken.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 320

Kilde: Leseeks