Teater på DnS: På gjengrodde stier av Ola B. Johannessen

DnS har en serie mandagsmonologer på gang, og i går var vi og så Ola B. Johannessen sin egen monolog, som er bygget på Knut Hamsun sin bok På gjengrodde stier.

                                           DnS sitt bilde

Ola B. Johannessen er skuespiller, sceneintruktør og pedagog og har i tillegg vært teatersjef på to forskjellige teatre. Han har iscenesatt mange stykker, tidligere har jeg sett DnS forestillingen fra i fjor høst Anne Franks dagbok, et stykke som gjorde sterkt inntrykk på meg.
Stykket vi fikk se i kveld var laget i anledning Hamsunåret 2009. Han har turnert med stykket og mottatt bare gode tilbakemeldinger. Mer om Ola B. Johannessen her!

I mai hørte jeg På gjengrodde stier på lydbok, så jeg følte meg godt forberedt til stykket vi så i kveld. Kanskje litt for godt, for jeg mistet litt tråden og kjente meg ikke helt igjen, gjennom hele forestillingen.


Noen ord om stykket: Ola B. Johannessen var alene på scenen og hadde sin godt innøvde monolog med seg. Han leste bra, med god innlevelse og mimikk så det sikkert viste på bakerste rad. Hvilket syn en har på det Hamsun gjorde avhenger nok av hvilke briller en har på seg. I sin egen roman, som kom ut i 1949 sier han litt om hvordan han hadde det da han sonte sin straff, men han sier ingenting om sitt nazistiske syn eller om han selv mente han fortjente denne straffen. Han spiller på at han er gammel og døvhørt, og ikke helt skjønner hva som foregår rundt ham.

Denne forestillingen gjorde ikke særlig sterkt inntrykk på meg. Det virket som han hadde holdt monologen sin ganske mange ganger siden premieren i 2009, og at dette bare var en vanlig arbeidsdag.
Jeg må innrømme at jeg ble veldig forstyrret av den femarmede kandelaberen som sto å brente på et lite bord rett ved ham. Trekken gjorde at talgen rant i strie strømmer og traff både vannglass og briller som lå på bordet. Gulvet rundt var dekket av talgsprut, og kveldens spenning lå i om han var ferdig å lese før lysene brant ned.

Boken jeg skal fordype meg i de neste dagene er Tore Rem sin bok om Hamsun
Reisen til Hitler. I dag leste jeg ferdig Marte Michelet sin nye bok Den største forbrytelsen, en utrolig sterk bok om det norske holocaust.

Rød som blod av Salla Simukka - spenning for ungdom

Rød som blod er den første boken i Salla Simukka sin trilogi, som har blitt litt av en sensasjon siden den nå gis ut i 43 land.

Fra baksideteksten:
17 år gamle Lumikki Andersson går på videregående. Kunstfaglig linje. Hun holder på med sitt, og ligger unna det som ikke har med henne å gjøre. Men denne holdningen til livet blir satt på prøve den dagen hun finner vaskede femhundre-euro-sedler hengende til tørk på skolens mørkerom.
Det tar ikke lang tid før Lumikki befinner seg midt i begivenhetens sentrum - av det dårlige slaget -truet på livet, og forfulgt av russiske og estiske kriminelle. Da hun så etter fire dager befinner seg i et gigantisk herskapshus der den legendariske Isbjørnen avholder en hemmelig fest, opplever hun at hemmeligheter blir avslørt. Det er den kaldeste vinteren på evigheter. Gatene i Tammerfors er hvite av frost.


Salla Simukka er et nytt bekjentskap for meg, hun er finsk og født i 1981. I tillegg til å være forfatter, oversetter hun både skuespill og skjønnlitteratur både for voksne og ungdom. Hun er kritiker og redaktør for et litteraturtidsskrift, og kan fryde seg over at hun er mottaker av den prestisjetunge Topeliusprisen.

I denne boken tar Salla Simukka for seg vennskap mellom jenter. Jenter kan være veldig lojal mot venninnene sine, men de kan også være utrolig stygge med hverandre. 

Det er alltid spennende å lese bøker fra land og miljøer en ikke er så ofte innom. En finsk by midt på vinteren åpner opp for et rammeverk som gir historien en ekstra dimensjon. Dette er en spenningsroman beregnet på ungdom, noe detaljene i historien vitner om. Den er lett å lese og følger et kronologisk hendelsesforløp, med bare et unntak. Hovedpersonen vår ble mobbet som liten, og med jevne mellomrom dras vi inn i minnene Lumikki har om dette. Dette er ikke merket så det kan komme litt brått på. Disse sidestegene er viktige for å bli kjent med Lumikka, så vi skal skjønne hvorfor hun er så sær som hun er.

Men hun var slett ingen ensom freak som snek seg rundt husene i svarte klær. Navnet hennes kom til å bli husket. 
  Lumikki Andersson. En finnlandssvenske fra Riihimaki
  Hun som hadde en veloverveid mening om alt.
  Hun som fikk toppkarakterer i både fysikk og filosofi. 
  Som spilte Ofelia slik at et par av lærerne ble sinte og resten grepet.

Jeg kjente meg godt igjen i hovedpersonens karakter, og ble fort glad i henne. Spesielt godt likte jeg avsnittet hvor hun beskriver hvordan hun forholder seg når hun går på kunstutstilling, og opplevelsen hennes.

Dette er en ungdomsbok jeg vil klassifisere som fin. Her er mye action og spenning, men den delen av boken tenker jeg er den svakeste. Det som fascinerte meg er dialogene som viser ungdommenes tanker og kvaler rundt det å være menneske og det å være venner. Jeg gleder meg til neste bok i trilogien kommer ut. Anbefales for ungdom fra 12 år og oppover.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 247

Kilde: Leseeksemplar

Mamma Mø i svømmehallen av Jujja Wieslander og Sven Nordqvist

Det er noen barnebøker som rager høyt oppe på listen over "må ha!" Bøker som fenger små og store, som er lett å lese for den voksne, både for en liten tass på fanget og for en stor gjeng gullunger på en gang i barnehagen. Noen bøker ber barna om å få lest igjen og igjen. Mamma Mø bøkene kommer i denne kategorien.

Nå er ... ute med en ny bok i serien. Denne gangen vil den egenrådige Mamma Mø være med Lina til svømmehallen, noe Kråka selvfølgelig roper "napp meg i fjøra" til. Sånn skal en bok i denne serien begynne. Favorittkuen er oppfinnsom, eventyrlysten, modig og sta og vil prøve seg på de utroligste ting. Bestevennen hennes Kråka derimot, er storkjeftet og full av seg selv, men langt i fra så utforskende og tøff som sin venn Mamma Mø.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Kilde: Leseeksemplar

Når det ikke er noen voksne i nærheten leser jeg med hele meg, og ungene elsker det. Mamma Mø har en mild, forsonlig stemme og er tålmodig med alle Kråkas litt nedlatende utspill. Kråka derimot har en høy, krass, sint stemme og han er ikke alltid like høflig og grei med vennen sin. Barna sitter som lys rundt meg og følger med. Blikket og ansiktsuttrykket deres forandrer seg alt etter som det er Kråka eller Mamma Mø som snakker.
Fortellingen oppleves både spennende og koselig, og som oftest lirkes det inn en umerkelig dose med moral. Mamma Mø får alltid til det hun setter seg fore, enten det er å bygge hytte, ha vårrengjøring, disse, lese, ake kjelke eller feire jul. Det er ikke takket være Kråka, men moralen er grei, så lenge en er snill og grei og prøver sitt beste, så går det nok.

Skal du kjøpe julegave til barn mellom 2 og 8 så 

anbefaler jeg disse bøkene på det varmeste.

Kepler er ute med sin bok nummer 5 - Stalker

Endelig!! To bøker ble skjøvet bestemt til side og helgens aktiviteter revurdert - sånn går det når en har begynt å hungre etter god krim, og jeg finner Keplers nye i postkassen. Søndag morgen klamret jeg meg til boken da jeg leste ferdig, i tide for å servere en smakebit i utfordringen Smakebit på søndag.
Regner med alle svenskene som er innom i dag har lest denne?

Sånn presenterer forlaget boken:
For ni år siden ble presten Rocky Kyrklund dømt til psykiatrisk behandling for et brutalt mord. Selv han husker ingenting av hendelsen. Etter en alvorlig bilulykke lider han av regelmessige blackouter. 

Sommeren han skal tilbakeføres til samfunnet mottar politiet en filmsekvens av en kvinne i et vindu. Neste dag blir kvinnen funnet død i sitt hjem. Det er ikke bare voldsnivået som får politiet til å tenke på Kyrklunds gamle mord. Så dukker en ny film opp hos politiet. 
Politiet kommer ikke til å løse saken uten Joona Linna. Problemet er at Joona har vært forsvunnet i over et år. Nesten alle tror han er død. Nesten alle.

Hypnotisøren - Paganinikontrakten

Ildvitnet - Sandmannen

Woao!!  Dette er en pageturner av de helt store. Jeg er andpusten og nesten litt svett, her jeg sitter bare minutter etter jeg var ferdig å lese. Vel, vel...  en advarsel er på sin plass: Du skal ha mage for blod og gørr for å ha glede av denne boken.

De som har lest de fire første bøkene i denne serien er nok spent på hvilken rolle Joona Linna har i denne boken. Han er med, men i en litt redusert forfatning denne gangen. Saga Bauer og Jurek Walter er med, men bare som en kjærkommen avklaring fra forrige bok. Handlingen i boken er kronologisk og rett frem, uten lange innledninger hver gang en ny karakter introduseres. Spenningsnivået er skyhøyt gjennom hele boken, og dermed også fri for malende stemningsbeskrivelser.

Rikskriminalpolitiet har en høygravid etterforsker som sjef. At Margot skal til å føde hvert øyeblikk, gir en litt komisk spenning til det hele. Hun samarbeider med Adam Youssef, men Joona og psykiater Erik Maria Bark er også inne i bildet.

Smakebit: 
Erik har reist seg opp og begynner å gå fram og tilbake over gulvet i arbeidsrommet. han trekker en hånd gjennom håret og mumler for seg selv:
  - Dette er ikke sant... det er jo spinnvilt....
  - Sett deg need og frotell hva som ...
  - Jeg vil ikke sitte, klipper Erik ham av. Jeg må...
  - Hør godt etter nå, sier Joona. Du kan gjerne bli stående, men jeg må få vite så mye som mulig... og du ser ærlig talt ut som om du trenger å sette deg.

Stalker ble for meg en slukebok som gikk rett ned, uten at jeg fikk noe i halsen. De skriver fantastisk bra, men du må ikke henge deg opp i om dette er noe som kunne skjedd i virkeligheten. Her er det mange bestialske drap, og mennesker som er syk på sinnet, så i så måte blir det nesten litt for mye av det gode. Etter å ha lest mye sakprosa i det siste, føltes det godt med litt action igjen, så jeg ønsket dette eventyret av en krim velkommen.
Forlagsliv har et fint intervju med forfatterne!

En liten gåte til slutt: 

De rike trenger det, 

de fattige har det allerede, 

men du frykter det mer enn døden. 

Hva er det?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 557

Kilde: Leseeksemplar

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår av Haruki Murakami

For et herlig bekjentskap Tsukuru er. Gled deg til å lese denne boken. Prøvde du deg på 1Q84 og syntes den ble for sær, kan du slappe helt av, her holder vi oss i virkeligheten.
Er du glad i togstasjoner er dette definitivt boken for deg!

Fra baksideteksten:
Når Tsukuru Tazaki drar hjem på ferie etter et halvt år med universitetsstudier i Tokyo, oppdager han at de før så uatskillelige barndomsvennene hans brått har snudd ryggen til ham. Under oppveksten var de fem vennene sikre på at vennskapet ville vare evig. Men noe har forandret seg, og ingen vil si hva det er.

Flere år senere er Tsukuru en vellykket ingeniør og har innledet et forhold til den litt eldre Sara. Når hun får høre om barndomsvennenes svik og den skyggen det har kastet over Tsukurus liv, oppmuntrer hun ham til å reise hjem og nøste opp i det som skjedde. Etter hvert må Tsukuru ta inn over seg alt det gruppen har undertrykt for å kunne vedlikeholde idealet om det perfekte vennskapet. Kan skjulte følelser forbli skjult for alltid? 

Tsukuru Tazaki er 36 år når han endelig får nøstet opp i noen traumatiske hendelser i ungdommen. I denne historien følger vi ham i nåtid, mens han forteller fra ungdomsårene og årene på universitetet. Tsukuru hadde som ung et motsetningsfylt selvbilde, og dette preger ham fremdeles. Han har en personlighet uten karakter, og er i overkant ordinær og ja, rett og slett fargeløs.

Som ungdom hadde han et tett vennskap med fire klassekamerater, og fikk fort følelsen av at han var ingenting uten dem. Alle fire hadde navn med en farge i seg, noe Tsukuru ikke hadde, og dette har nok påvirket ham mer enn han aner. Dette vennskapet blir skildret på en nydelig måte, samtidig som det lå en god porsjon spenning i det at de var tre gutter og to jenter.  En uuttalt pakt tilsa at de ikke skulle finne seg kjæreste i gjengen, men Tsukuru hadde et skrekkscenario hvor de fire andre dannet to par, uten ham.

Tsukuru hadde ingen spesielle preferanser og ingen interesser, bortsett fra en sterk forkjærlighet for togstasjoner. Derfor bestemte han seg for å studere i Tokyo hvor de hadde den beste professoren innen ingeniørfaget "togstasjonsbygging". Dermed forlot han de fire andre, som ville studere i hjembyen Nagoya. Da han var 20 år og skulle hjem på besøk ville ingen av de fire snakke med ham. Han fikk endelig kontakt med Blå, og han ba ham aldri kontakte noen av dem igjen. Tsukuru fikk ingen forklaring på hvorfor, men høflig som han var, godtok han avvisningen.

På universitetet får Tsukuru en eneste ny venn, Fumiaki Haida. De studerer ikke det samme, men de svømmer sammen, og tilbringer etterhvert mye tid sammen, blant annet med å lage mat og å høre på musikk, og da spesielt Lazar Bermans innspilling av Liszts pilegrimsår. De har noen dype samtaler om menneskets frie vilje og om døden. Her får vi også en selvstendig liten historie, som er far til Haida sin historie.

Nå, 16 år etter det store bruddet med vennene, er det den nye kjæresten Sara som presser ham til å finne ut hva som lå bak denne utestengingen fra vennegjengen, for at de to kan ta et steg videre i forholdet.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen. Du vil kjenne igjen Murakami sin måte å skrive på i all betydningen han tillegger drømmene til Tsukuru. Han tilbringer mye tid med å gruble, over seg selv og hendelsene som har skjedd tidlig i livet.

Jeg likte godt den delen hvor Tsukuru våkner av en heftig drøm, med en erkjennelse av hva sjalusi er: Det Tsukuru hadde skjønt i drømmen, var at sjalusien var et fengsel - det av alle verdens fengsler hvor det fantes minst håp. Fordi det var et fengsel som fangen selv hadde stengt seg inn i. Han var ikke plassert der av andre, han hadde steget frivillig inn, vridd nøkkelen om fra innsiden og kastet den ut gjennom springklene. Ingen utenfor visste om hans fangenskap. Fengselet befant seg i hjertet. 

Det er egentlig ikke mye humor i denne historien, men en liten samtale fant jeg både tankevekkende og morsom:
To jenter i ti års alderen glor på ham. Tsukuru så på dem og smilte.
  - Kineser? spurte den høye på engelsk.
  - Japaner, svarte Tsukuru. Nesten det samme, men ikke helt
De stirret uforstående på ham.
  - Er dere russere? spurte Tsukuru. De to ristet iherdig på hodet.
  - Vi er finner sa den fregnete jenta alvorlig
  - Nettopp, sa Tsukuru. Nesten det samme, men ikke helt...

Historien traff en nerve hos meg helt fra starten av. De lærde vil nok strides om dette er en spennende bok eller ikke, men for meg ble den det. Han snakker selv om "gravitasjonspunktet i en fortelling" og denne romanen har definitivt et punkt som gjør at spenningen topper seg, og historien endrer karakter.
Det eneste jeg ikke likte med denne boken var slutten. De siste 12-14 sidene ble for meg bare babbel, mens jeg ventet på det som ikke kom. Jeg kunne ikke fri meg fra tanken at Murakami med denne boken har samlet sammen en del idèer han har hatt liggende, og puttet dem inn i samme boken. Her er flere spennende karakterer som kunne vært utviklet, samtidig som noen av avsporingene kunne vært unngått. Vel, vel.... jeg likte boken godt, den var fengslende og medrivende så det holdt lenge for meg.

Forlag: Pax

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Barneteater: Urpremiere på Vaffelhjarte skrevet av Maria Parr

Å få vaffeljernet i sving var prekært da jeg kom hjem fra teater i dag. Snakk om å la seg rive med. I ettermiddag var jeg sammen med mine tre venninner og så teateroppsetningen av boken Vaffelhjarte. Maria Parr sin bok kom ut i 2011, men da jeg fortalte barna i barnehagen i dag hvor jeg skulle, kjente de stykket fra tvserien, ikke boken.

DnS sviktet ikke denne gangen heller. De er virkelig gode på barneteater, med en passe stor dose sangnummer, humor og spenning. Med Vaffelhjarte fikk vi også en dose sorg, og tårene strømmet hos oss fire da Tante farmor døde.

Stykket fulgte handlingen i boken slik jeg husket den. Lena og Trille er ni år, de bor på landet, er naboer og verdens beste venner. Trille er litt usikker på om han er Lenas beste venn, for hun er ikke så flink å si sånt, men hun er i alle fall hans. Lena er en villstyring som finner på utrolig mye rart. Mange ting er gjort i beste mening, men ender allikevel galt. Nesten sånn som med Emil...


Scenografien (Milja Salovaara) var som så ofte før på DnS, enkel men virkningsfull. De hoppet og spratt på en diger vaffel, (selvfølgelig...) I stykket er vi ved sjøen, i fjøset, ute på jordet og feirer jonsok, vi er på fjellet, det er både varmt og iskaldt, og alt dette greier de å ta oss med på uten et eneste sceneskift. Det er utrolig behagelig for publikum å slippe alt styret med sceneskiftene, og det er det sikkert for skuespillerne også.
Det er Jesper Halle som har dramatisert stykket. Han kjenner jeg fra Lilleskogen som jeg leste og så på teater tidlig i år. Han skuffet ikke denne gangen heller :)

Til og med de voksne humret og lo seg gjennom dette stykket, og jeg innbiller meg at det var flest voksne som trillet tårer. Skuespillerne var for det meste kjente. Jeg likte Suleka godt i rollen som Lena, men det var litt rart å se "Dyveke" som Lenas mor. Julia Bache-Wiig må ha gjort et kraftig inntrykk som Dyveke, siden den rollen satt så godt på henne. Jeg antar de ukjente fjesene på scenen hører til i Sogn og Fjordane Teater, for DnS har samarbeidet med dem om dette stykket.

Dette må være verdens koseligste ting å gjøre med barna når før jul, for stykket går til 20 desember. Jeg anbefaler det på det varmeste! Etter nyttår reiser Vaffelhjarte på turnè i Sogn og Fjordane i tre måneder for Den kulturelle skulesekken.

Min omtale av boken finner du her!

Dagen om natta av Berit Vatne Vik

I vårt lille prosjekt om de spedalske fant Beathe en ny bok, som jeg nå har lest. I denne romanen forteller Berit Vatne Vik historien til den spedalske søsteren til oldemoren sin.

Dette sier forlaget om boken:
Dagen om natta er ein roman om det å vere annleis og utstøytt, men det er samstundes ei hylling til fantasien og draumane. Ungdomsromanen handlar om Ingebjørg Nilsdotter Vatne, ei ung, vakker og livleg jente, som opplever den store kjærleiken i livet, Jakob. Dei planlegg bryllaup då det tragiske hender, Ingebjørg blir spedalsk. 
Ingebjørg veit at sjukdomen vil kome til å endre alt, og ho får rett. Jacob vil ikkje vite av ho meir, og ho blir meir og meir isolert frå andre folk. Men Ingebjørg lever dagen sin om natta. Då kan tankane hennar vandre fritt i kring og ho kan drøyme om Jakob! Motsetnaden mellom livsgleda, på den eine sida, og dødsvissa på den andre, gir denne forteljinga ei intens og dramatisk ramme.



Etter å ha lest en god del om leprabasillen og de spedalske, var jeg forberedt på de grusomme skildringene som måtte komme. Beathe hadde advart meg mot en tåreflom mot slutten, tårene kom, men det var ikke de tårene jeg hadde forventet.
Dette er en nydelig bok, om tilhørighet og samhold, og om å leve med Guds straff. Den tegner et tydelig bilde av livet til en ung jente som oppdager at hun er smittet av leprabasillen.

For meg som er Amalie Skram fan, fryder jeg meg stort når Ingebjørg og faren skal besøke kjellerhandelen til slektningen Mons Monsen Alver. Her får hun kontakt med datteren i huset, den vakre Berta Amalie. Malla ser på Ingebjørg, men får ikke snakke med henne for moren hennes liker ikke at de har kontakt med farens slektninger fra landet.

Ivar Aasen er også nevnt i boken, når han skriver opp noe i boken sin som Jakob sa om Ingebjørg. En liten hendelse den gang da, men i ettertid er det stas å bli sitert av denne store målmannen.

På denne turen til byn får Ingebjørg for første gang se mennesker som er smittet av leprabasillen. Det er ikke lenge etter denne turen hun selv oppdager flekkene, og vet at livet med sin kjære Jacob aldri vil bli det samme. Et år etter møter Malla igjen:

   Ingebjørg ser at Malla hugsar henne. Ho kjenner at dei er i slekt med kvarandre. Ein litt rar slektskap som ikkje har med blod å gjera. Det strøymer mellom dei ei kjensle av krefter som vil sprengja seg ut. Malla vil få dei ut. Malla vil vinna verda. Ho er så vakker.
   Og her står Ingebjørg og held i kipa. Spedalsk og avskyeleg. Ho dreg sjalet endå tettare om seg, kanskje ho skulle gå - men ho står. 

Dette er en nydelig bok, med massevis av dyptfølte følelser. Hun får frem lengslene og sorgene som hovedpersonen bærer i seg, uten at det egentlig blir nitrist av den grunn. Boken er kort og lettlest, og anbefales på det varmeste.

Les gjerne intervju med forfatteren her!

Her kan du lese Beathe sin omtale

Min omtale av Jeg sluttet å telle dager

Min omtale av D.C. Danielssen

Min omtale av Ti tusen skygger

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2003

Sider: 118

Kilde: Biblioteket