Om leseglede og å la seg inspirere av andre bokbloggere

En del av oss mennesker er veldig glad i å lese, og for oss som det har tatt litt av for, blir det gjerne mer tid hjemme alene i lesestolen enn på rakkadeis med venner. Da jeg begynte å blogge i 2008 var det helt andre tema enn litteratur som preget bloggen min, men de siste årene har lesingen tatt mest plass.
Kontakten med andre bokbloggere har tilført livet mitt mye smil og glede, jeg føler en tilhørighet og får et samkvem med mennesker som har denne interessen til felles med meg.

Når jeg i helgen valgte meg Arundhati Roy sin bok "Guden for små ting", var det etter å ha hørt at Beathe leitet etter denne boken. Tenk, jeg hadde den i hyllen og siden Beathe også er bergenser så kan vi treffes så hun kan få låne boken. Gleder meg til mandag Beathe!
Vi bokbloggere skriver om bøker og inspirerer hverandre til å bli med på utfordringer, giveaways og små prosjekter. Jeg har lest utallige bøker etter å ha lest en flott omtale fra andre bokblogger.
Nå har Beathe satt i gang sitt eget leseprosjekt hvor hun skal lese bøker fra listen over Bookerprislisten, og på lenken kan du se Elida sin liste som vi nå har kastet oss begjærlig over. Jeg har ikke tenkt å gå systematisk til verks med denne listen, men har studert den nøye og funnet ut at jeg har lest flere av bøkene. Enda flere blir den nok når jeg leser omtaler som måtte komme.

Et av mine prosjekter er å lese flere bøker fra "1001 bøker".  "Guden for små ting" er allerede krysset av i 1001 boken min, men det gjør ingenting å lese den på nytt. Nå er jeg oppe i 51 bøker så jeg har mange igjen.

Planen er klar for Oslotur i september

I september er det Bokbloggertreff i Oslo, og jeg har våget meg frempå og meldt meg på. Jeg har kjøpt togbilletter og spandert på meg to netter på hotell i hovedstaden. Teater er en annen av mine "lidenskaper". Etter å ha blitt veldig glad i Bjarte Hjelmeland da han var teatersjef på DnS, savner jeg ham sånn at jeg har snopt meg en billett på Oslo Nye om fredagskvelden for å se ham i sin rolle i stykket Hypokonderen.
Det er med skrekkblandet fryd jeg ser frem til å møte alle bokbloggerne jeg har blitt kjent med via skjermen hjemme i stuen. Folkemengder er ikke min sterke side, men mange av dere har forsikret at dere er helt ufarlig, så jeg satser på at det går bra :)

Vi skal på tur til Rosendal i helgen og bo i en hytte uten internett, så det blir nok ingen "Smakebit på søndag" på meg denne gangen heller.

Jeg vil ønske alle som leser dette en riktig fin helg!

En utvandrer historie: Reisen til Bella Coola av Kari Nygaard

Det er kun Irland som slår Norge når vi skal telle antall utvandrere til Amerika, så en historie om disse menneskene er nok aktuell for mange. Det begynner å bli lenge siden utvandringen var på sitt sterkeste, men de fleste har nok hørt om noen i familien som dro. Denne romanen handler egentlig ikke spesifikt om dette....

Forlaget om handlingen:
Året er 1892 og Ingrid står ved rekka på amerikabåten SS Majestic. Idet hun ser fastlandet forsvinne, forlater hun for alltid livet i den lille hjembygda i Østerdalen. Ingrid reiser sammen med ektemannen Esten. De har tatt avgjørelsen om oppbrudd sammen, men har helt ulike forventninger til den nye verden. På båtturen over Atlanteren møter Ingrid prestesønnen Andreas fra Stavanger, som i likhet med henne rømmer fra en dyp sorg. Det vokser frem et sterkt og uventet fellesskap mellom dem.

"Reisen til Bella Coola" er en tidløs fortelling om tap, frigjøring og kjærlighet på tvers av klasseskiller og kontinenter.


Det er ikke å legge skjul på at dette er en kjærlighetshistorie av den riktig herlige typen. En sånn som vi damer bare må ha fra tid til annen. Handlingen er satt blant emigranter, i den delen av utvandringshistorien da det begynte å bli vanskeligere å sette bo.
I denne romanen er det mange historier flettet sammen. Vi får liksom alt sammen på en gang, helt fra begynnelsen av. Handlingen starter med at Ingrid og Esten seiler mot Amerika, samtidig får vi deres historier og foranledningen som førte til beslutningen om å reise. I avsnittene som finner sted på gården tegnes det et fargerikt bilde av liv og gårdsdrift på slutten av 1800-tallet. Ikke noe nytt, men beskrevet på en følsom og ærlig måte.
På båten møter paret rogalendingen Andreas Ek, en jusstudent som droppet ut til fordel for Hamsun og Strindberg. Han har også bagasje å drasse på, og også hans historie blir avdekket litt etter litt.
Overfarten blir beskrevet med detaljer fra båten og om passasjerene som vi kjenner igjen fra Titanic, og andre historier vi har lest hvor passasjerene er delt inn i klasser. Siden Esten er sjøsyk nær sagt under hele overfarten, får Ingrid og Andreas god tid til å bli kjent. De er begge forsiktige med å fortelle detaljer om seg selv, men opplever en nærhet til den andre de aldri har følt med andre mennesker før.

Når de kommer frem, skilles deres veier. Fra nå følger vi dem hver for seg, frem til de møtes igjen mye senere. Esten og Ingrid skal bo hos en onkel og jobbe for kost og losji, mens de sparer seg opp penger til å bygge sitt eget. Andreas som ikke hadde en konkret plan, havner på et slakteri og kommer i dårlig selskap med de alkoholiserte irene.
Jada, det dukker opp en klisjè fra tid til annen, men det er ikke flere enn at det er helt greit. Hun skriver på en flott måte, spesielt samtalene Ingrid har med Andreas om hvert deres traume i livet rørte meg. Jeg skal ikke stille meg til doms over fakta, men det hele er presentert på en måte som er absolutt troverdig i mine øyne.
Beathe er en av dem som har skrevet om boken tidligere, les gjerne hennes omtale!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2013

Sider: 379

Kilde: Ebokbib

De fem årstidene av Gaute Heivoll

Denne uken kom Gaute Heivoll sin nye roman ut. I bøkene sine tar han oss med inn i sitt nære og kjære univers. Både gjennombruddsromanen fra 2010 "Før jeg brenner ned" og fjordårets roman "Over det kinesiske hav" er bygget på faktiske hendelser fra hans hjemtrakter. I "De fem årstidene" kommer vi enda tettere på, for da er det hans egen bestefar som er hovedpersonen. Handlingen er spunnet rundt noen filmopptak som bestefaren gjorde i 1978, like før han døde.

Høsten 1977, etter 34 år på post, sier bestefar opp jobben som overkonduktør i NSB. Helsen skranter litt, og han ser frem til å bruke tiden sin på andre ting, på maling og på hage og hjemmeliv sammen med bestemor. Vi er med ham de siste ukene i arbeidslivet, når han i en pause i Stavanger tar initiativ til å kjøpe et filmkamera. Kameraet dukker opp igjen som en julegave fra en ukjent senere i boken, men først skal vi følge bestefar når han etter mange år, atter en gang tar frem malersakene.

Gaute Heivoll er ikke den som brøler ut sitt budskap, men det lavmælte uttrykket som denne romanen innehar kan være vel så sterkt som all verdens roping. 


Boken er handlingsmettet, det skjer noe hele tiden, og til tider nærmer vi oss også noe som minner om spenning. En rød nervetråd strekker seg gjennom hele boken, bestefar føler seg ikke bra, og man vet jo etter å ha lest bakpå boken at slutten nærmer seg.
Denne boken handler ikke om sykdom og død, men tegner et bilde av dyp kjærlighet til ektefelle og naturen som omringer hjemstedet. De to gamle omgås på en fantastisk måte, de gir hverandre nok rom til å være seg selv, og de krever ikke den andres totale tilstedeværelse. Samtalene er fylt med respekt for den andres tanker og følelser, på en måte som rører meg dypt.
Romanen viser på en vakker måte hvor viktig det er å få lov å være kreativ. Bestefar har i seg et behov for å skape, og selv om han har kommet opp i årene, lar han denne skaperkraften få lov til å komme frem.
En annen ting ved romanen jeg likte godt var hvordan toget som var hans arbeidssted i 34 år fremdeles er en del av livet, etter han har sluttet. Han kan alle tidtabellene, og undrer seg de gangene han ikke fikk med seg at toget passerte.

"Han hadde falt i elva, hullet i brystet hadde så vidt åpnet seg, men ikke nok til at verden strømmet igjennom. Så skjedde det ikke noe mer. Hjertet stanset ikke. Det måtte nærmeste tolkes som et tegn". 

Jeg har ikke lyst å røpe mer av handlingen, men kan love at det skjer nok til å holde på oppmerksomheten din. Språket er nydelig, fylt med ettertenksomhet og dybde. Fortellerstemmen er ikke med i boken før helt mot slutten, når han blir født. Boken er kort og lettlest, så dette er en perle du kan kose deg med på en eneste lang dag i helgen.

Forlag: Tiden

Utgitt: 4 august 2014

Sider: 200

Kilde: Leseeks

Den tapte historien av Kim Fay

Det var en av mine mange besøk hos en bokblogger som fikk meg til å ville lese denne boken. Hun hadde skrevet så flott om den, og jeg var ikke i tvil om at dette var noe for meg. Det skulle vise seg at jeg bommet fælt her, for etter 115 sider bestemte jeg meg for å gi slipp.

Forlaget forteller om handlingen:
Indokina, 1925. Vesten kjemper om å sikre seg skatter fra Det fjerne Østen – dette er mennenes arena, og Irene Bloom vet det så altfor godt. Til tross for sin enestående innsats for et amerikansk museum blir hun forbigått da sjefsjobben blir ledig. Sint, ambisiøs og eventyrlysten drar hun av sted til Indokina, i håp om å gjøre århundrets største arkeologiske oppdagelse: Hun skal finne den tapte historien til den eldgamle Khmer-sivilisasjonen i et bortgjemt tempel i Kambodsja.

Reisen via Shanghais lovløse gater, Saigons opiumfylte smug og den kambodsjanske jungelen tar ubehagelige vendinger etter hvert som Irene oppdager at hun ikke kan stole på noen rundt seg.

Dette høres vel og bra ut, og når historien starter leser jeg med store øyne. Dessverre varer det ikke lenge, og mine øyne siger sammen. På tross av mange stemningsbeskrivelser, og heftige meningsutvekslinger slutter boken å fenge, og begynner å kjede meg.
Irene er en jente med selvtillit, men hun har vært naiv i sine beslutninger de siste årene.
I det livet blir ekstra vanskelig for henne arver hun et "skattekart" av onkelen, og med det blir hun modig og fryktløs. Full av selvtillit  drar hun til Shanghai for å oppsøke den nær sagt fredløse Simone, for å få henne med seg til Kambodsja. De dreper mannen hennes, som nektet henne å da, og med kofferten full av opium kommer de seg på en båt som skal ta dem med inn i jungelen.
På båten skal Simone fortelle sin barndomshistorie, og når den ligner på Irene sin bestemmer jeg meg for at nok er nok. Ting henger rett og slett ikke sammen. Hele stemningen blir litt for "IndianerJones" for meg, og selv om det er mye "hei hvor det går" så interesserer ikke fortsettelsen meg.

Boken er en fortelling med en spennende skattejakt, men er "tynget" av sekvenser med fakta om Khmerriket og andre detaljer fra Orienten. Siden de lange linjene ikke virket troverdig, hadde jeg problemer med å ta faktabitene for god fisk også.
Les gjerne Heartart sin omtale, som er betraktelig mer positiv enn min. Jeg har boken i hyllen hvis noen skulle overtale meg til å lese ferdig :)

Hva gjør du når du er 100 sider inni en bok som ikke fenger, 

leser ferdig eller gir deg?

Forlag: Bazar

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 363

Kilde: Leseeksemplar

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer debuterte i 2012 med romanen "Under verden" og året etter ga hun ut "Ut". Jeg har ikke lest Høyer side tidligere romaner, men satt plutselig med hennes blodferske utgivelse i hendene, uten helt å vite hva jeg skulle forvente.
Gled deg sier bare jeg, den var umulig å legge fra seg!

Fra baksideteksten:
En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva ved de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Forlag: Tiden

Utgitt: 4 august 2014

Sider: 220

Kilde: Leseeksemplar

Med den siste setningen fra baksideteksten, fryktet jeg at dette kunne bli hakket for ullent for meg, men heldigvis Høyer holdt seg godt innenfor mine rammer av det som fungerer for meg.

I denne romanen møter vi en ung dame på 20 som jobber som assistent i en barnehage. Litt gøy for meg, som vel å merke, ikke er like ung, men har de siste årene jobbet i barnehage. Damen har ikke noe navn, men kjæresten som er noen år eldre heter Sebastian, eller Daniel. De første par sidene kan virke litt sær, men fortsettelsen er konkret, handlingsmettet og spenningen bygger seg fort opp. Det er den unge damen som er fortellerstemmen og hele teksten er preget av at hun snakker til ham, refererer samtaler og hendelser de har hatt sammen, som om han har hatt blackout, og hun skal fylle inn hullene for ham.

Det er ingenting "normalt" med dette paret. De flytter sammen med en gang de møtes, og skaper seg et liv. Drømmen er en seilbåt, men først må han bli ferdig med studiene. Dagligdagse hendelser og ting som skjer i livene deres er tilsynelatende ganske uskyldige, men når en kommer godt ut i romanen og tingene Sebastian sier ikke henger på greip lenger, begynner stemningen å tilspisse seg.

Jeg var glad forlaget hadde vært sparsommelig med handlingsreferat bakpå boken, for nerven som bygger seg opp etterhvert ble veldig sterk siden jeg ikke ante hva som kom til å skje. Derfor har jeg også unnlatt å referere mye av handlingen. Vi er innom noen tøffe tema i denne romanen, alkoholisme, barnemishandling, løgn og bedrag, men hun klarer å unngå å gjøre dette til en nitrist affære. Språket er silkemykt og bare til å velte seg i, så boken anbefales på det varmeste, i trygg forvissning om at du ikke vil bli skuffet :)

Den ene pluss en av Jojo Moyes

Leste du forfatterens forrige bok "Et helt halvt år"? Da vet du at du har noe å glede deg til, når du tar fatt på denne. Jeg ble ikke skuffet. Her møter vi andre mennesker i en annen setting men med den samme flotte fortellerevnen, tar hun oss med på en reise som får hjertet ditt til å banke hardt og fort.

Forlaget forteller om boken:
Livet til Jess er virkelig kaotisk: Med to jobber, to barn og en stinkende hund forsøker hun å gjøre det beste ut av hverdagen. Plutselig får datteren hennes en fantastisk mulighet av sorten som bare kommer en gang i livet, men hva hjelper vel det når Jess slett ikke har råd til å gripe den? Inn i livene deres kommer den kjekke Ed Nicholls - en mann som tilsynelatende har alt: Ed er rik, suksessfull og i Jess sin øyne, ekstremt arrogant. 
På overflaten lever de to vidt forskjellige liv, men Ed vet utmerket godt hva det vil si å være alene med tøffe utfordringer. Han har tid og lyst til å hjelpe Jess, men kan han det, når hans eget liv nylig ble snudd på hodet og han selv går en høyst usikker fremtid i møte? 

Når jeg leser hva forlaget sier om boken, er jeg imponert over at de har klart å skrive så bra om boken uten å røpe en eneste godbit fra handlingsforløpet. Det er nesten så jeg vil gjøre det samme, fortelle deg om hva jeg synes om boken, uten å si et ord om de faktiske hendelsene.

Jojo Moyes har en fantastisk evne til å skape levende, fargerike karakterer i bøkene sine. Uten å beskrive dem opp og i mente greier hun å danne et bilde av hver enkelt som gjør det lett for leseren å få plassert dem. Menneskene hun skriver om har en integritet og ærlighet i holdningen sin til livet, som gjør godt å lese om.
Jess ble alene med barna for to år siden, da mannen pga. depresjon flyttet hjem til sin mor. Hun lar ham slippe å bidra økonomisk, så derfor er det kun med hardt arbeid, positiv innstilling og kreative løsninger hun greier å få hjulene til å gå rundt. Tanzie på 10 og den litt eldre Nicky er to spesielle barn som får gjennomgå hver på sin måte. Nicky har det ikke lett, og når hun sier at man bare er så lykkelig som sitt mest ulykkelige barn, nikker jeg og tenker at det er så sant, så sant.

Hva gjør det med et barn som ikke blir sett av sine foreldre? Som ikke blir holdt rundt og snakket med? Noen barn blir snakket til og kjeftet på, men sjelden får ta del i en ordentlig samtale. Dette er tanker forfatteren deler med oss, som en del av handlingen i denne historien. Boken handler ikke bare om Jess som mamma, men også om henne som en kvinne som ikke har blomstret på veldig lenge.

Smakebiten:
"Vi spiser ikke på McDonald`s", sa hun
...
"Det dreier seg ikke om penger". Jess kunne ikke forklare ham at som aleneforelder var det enkelte ting hun ikke kunne gjøre. Og det var stort sett de tingene som alle ventet at alenemødre skulle gjøre: gå på sosialen, røyke, bo i kommunal utleiebolig, gi ungene mat fra McDonald`s. Noe av det klarte hun å unngå, men ikke alt.

Den ene puss en er en "slukebok", medrivende til tusen og på mange måter også en "eyeopener". I den ytre handlingen skjer det noe hele tiden, men det er de stille samtalene og den flotte livsholdningen til Jess og de andre, som får meg til å måtte svelge klumpen i halsen. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Bastion

Utgis: 25 august 2014

Sider: 450

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 6

Duft av parfyme av Kathleen Tessaro - en skjønn dameroman

Ja, jeg kaller en spade for en spade, for det er en dameroman dette her, en sjanger jeg tilnærmer meg med forsiktighet. Når det er sagt, skal det innrømmes at jeg etter kun få sider leste heftig og begeistret utover i de små timer.

Forlaget forteller:
1955: I Paris skriver en døende kvinne på sitt testament.
I London oppdager Grace Munroe at mannen hennes bedrar henne. Hun mottar et brev fra et advokatfirma som hevder hun er hovedarving etter madame Eva d’Orsey. Det er bare ett problem. Grace har aldri hørt om Eva d’Orsey.
Den testamenterte formuen fører Grace gjennom gatene i Paris og inn i en forførerisk verden blant parfymemakere og eksotiske dufter.  Et forlatt parfymeri gir noen ledetråder, og gradvis vokser det frem et bilde av en fascinerende og tragisk kvinneskjebne.

På 1920-tallet var Eva d’Orsey inspirasjonskilden til en berømt parfymemaker, og hun beveget seg i utkanten av sosieteten. Etter hvert som Grace avdekker Evas fortid, hører hun rykter om en karriere ved spillebordene i Monte Carlo, om tapt rikdom, store svik og at Eva menget seg med nazistene under krigen. Tre ulike berømte parfymer forbindes med Eva, og det kan virke som hun har levd tre adskilte liv.

Min mening om boken:
Denne historien består av to separate handlingsforløp. Den tidlige holder seg stort sett i 1927, men strekker seg helt til 1942. Denne danner grunnlaget for det som skjer i handlingen som foregår i 1955. Det hoppes fra den ene til den andre ganske hyppig, så det blir aldri kjedelig.
Grace Munroe er en ung, pliktoppfyllende engelsk dame, som lever opp til de fleste klisjèer forbundet med damer med intellekt. Hun liker ikke fjolleri og "dameting", men er opptatt av symetri og matematikk. Når hun arver denne ukjente Eva d`Orsey reiser hun til Paris, og det er i hennes søken etter hvem damen var, vi blir tatt med på en fantastisk sanselig reise. Her er det bare å holde seg fast, for smaker, lukter og stemninger kommer tett som haggel.
Jeg nøt å lese denne delen, og levde meg inn i det med duftlys, en dråpe vin og deilig middag.

Når den tidlige handlingen begynner møter vi en ung Eva som blir ansatt som stuepike på et av de flotteste hotellene i New York. Her blir hun kjent med Madame Zed og Andrè Valmont, som introduserer henne til parfymekunstens mysterier. (Her var det mye å lære for en som meg, som bare har det aller nødvendigste innen kvinnelig alkymi.) Hun blir kjent med Mr. Lambert, som gir henne oppmerksomhet og en kortstokk og lærer henne kunsten å spille kort, og når Grace får problemer er det han som tar seg av henne.

Handlingen er temmelig forutsigbar, men samtidig så fornøyelig at det ikke ble klisjèaktig eller kjedelig. Språket flyter godt, og handlingen er så pass medrivende at jeg er ferdig før jeg vet ordet av det. Dette er en roman i en sjanger som jeg vet mange liker. Jeg vil påstå at den har det lille ekstra av nerve og nyttig og interessant lærdom at skeptikere som meg også vil falle for den.

Forlag: Silke

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 426

Kilde: Leseeksemplar