Størst av alt av Malin Persson Giolito

Størst av alt ble kåret til årets beste svenske kriminalroman da den kom ut i Sverige i fjor. I år fikk forfatteren tildelt Glassnøkkelen for boken, et hedersbevis som gjør boken til Nordens beste kriminalroman i 2016.

Forlagets presentasjon av boken:
De rikeste rike og de aller nederst på rangstigen trenger sjelden å møtes. Bare på Djursholms almenne gymnas. Fem tenåringer og en lærer som vil det beste. Det ender med en katastrofe. Ni månder senere stilles atten år gamle Maja for retten. Det er hevet over enhver tvil at Maja skjøt og drepte kjæresten sin Sebastian og bestevenninnen Amanda. Og han som ble hardt skadd, men overlevde, Samir, hva har han å si om Majas rolle? Størst av alt er på mange måter et portrett av Sverige i dag, samtidig som det er en hjerteskjærende skildring av forholdet mellom foreldre og barn, og det å være ung.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016/på norsk 2017

Sider: 443

Kilde: Leseeksemplar

Mine tanker om denne boken følger to forskjellige veier, den ene sier "dette er ikke en kriminalroman" og den andre sier "boken er utrolig godt skrevet".

Det evigvarende regnet i Bergen ga meg denne dagen all verdens tid til å lese. Jeg satt klistret til permene fra jeg tok boken opp, til jeg var ferdig, så det er ikke tvil om at jeg lot meg rive med. Jeg var forberedt på at dette er et rettssalsdrama, noe jeg ofte finner langdrygt, så jeg stålsatte meg. Det jeg ikke var forberedt på, var at boken hovedsaklig bærer preg av oppvekstroman, og dette medførte litt rusk i maskineriet for min lesning.

Historien starter ni måneder etter drapene i klasserommet, vi får raskt på det rene hvem som ble drept og hvem som sto med våpen i hånd når politiet ankom. Herfra følger vi 18 år gamle Maja som er den aktoratet vil ha fengslet for ugjerningen, og det er hennes versjon som blir fortalt, derfor ser vi alt gjennom en tenårings øyne.

Før vi kommer så langt som til Majas versjon av selve hendelsen, skal vi gjennom 400 sider med skildringer av ungdommenes hverdag, som er preget av den øvre overklassen familiene deres befinner seg i.

For å binde historien sammen, følger vi, i korte glimt, rettssaken uke for uke, dag for dag. Dette gir en ryddighet jeg setter pris på. Vi møter også Maja i kvinnearresten, men stort sett er det lange skildringer av hennes og ikke minst Sebastians gjøren og laden.

Frem til kapitlet "Sebastian og jeg" lengter jeg etter krim-feelingen, men etter 80 sider som kun handler om deres forhold, klarer jeg å glemme det med krim. Oppmerksomheten blir fokusert på Sebastian Fagerman, klassekamerat og kjæreste som lever et liv i randsonen av sin fars tvilsomme innfall. Den materielt bortskjemte og følelsesmessige skakkjørte gutten overtar nesten som hovedperson i romanen, siden vi etterhvert vet mye mer om ham, enn om Maja.

Størst av alt er godt skrevet, karakterene fester seg og språket er godt, ser en bort fra litt "pirk": Et utstrakt bruk av ordet "i førsten" ( istedet for i begynnelsen) irriterte meg litt, også "atal", som jeg ikke forsto ut i fra konteksten og måtte slå opp. I begynnelsen var det utstrakt bruk av tilføyelser i parentes, og oppstykkede setninger, som sikkert skulle gjøre det litt morsomt, men etterhvert ble slitsomt å lese.

Christer Svensson. Engasjert på la-oss-samles-på-torget-og-vise-hva-vi-står-for-måten; alminnelig på svinekoteletter-mose-potetene-i-fløtesaus-måten. 

Handlingen ble aldri spennende sånn som krim skal være, og det var heller ikke lagt ut frampek og cliffhangere som gjorde at jeg ventet på svar. Det eneste svaret jeg håpet på var, hvor Sebastians mor har blitt av.... reiste hun fra dem, eller ble hun truet vekk av sin mann?

Utfallet av rettssaken betydde egentlig lite for meg, og det at jeg ikke brydde meg mer om Maja blir dømt eller ikke, sier litt om hvordan jeg har blitt kjent med henne underveis. Hun er distansert og temmelig kynisk, og holder beveggrunnene sine så tett til brystet, at vi knapt skjønner hvorfor hun gjorde det hun gjorde.

Stempelet "Nordens beste krim 2016" vil nok få mange til å ville lese boken, og du som liker krim uten blod og gørr (og spenning) må gjerne velge deg denne romanen.

Bjørnebok og Medbokogpalett har også blogget om boken!

På motorveiene - av debutanten Runa Fjellanger

Romandebuten til Runa Fjellanger beskrives som en historie med høy puls og høyt tempo, skrevet i et språk med rytme og driv, klart jeg nappet til meg denne med en gang jeg fikk den ☺

Fra bakpå boken:
Anna og Ida drar fra motell til motell på kjøretur i Europa. Som barn dro Anna langs de samme veiene på telttur med foreldrene sine. I På motorveiene kryssklippes de to reisene til en rastløs roadtrip i fortid og nåtid.

Romanen er fortellingen om det skjøre og prøvende kjærlighetsforholdet mellom Anna og Ida. Det handler om makt og grenseløshet, vennskap og begjær, og om å såre dem som står en nærmest.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 138
Kilde: Leseeksemplar


Det er ganske sjelden jeg henger meg opp i det estetiske ved selve boken, men denne gangen må jeg bare si det: Se det lekre coveret da! Mitt solhungrige jeg trykker boken til mitt bryst, allerede før jeg har lest en side.

Selve teksten er preget av direkte tale, setningsstrukturen er av det poetiske slaget dvs. normal tegnsetting er satt helt til side, til fordel for en strøm av ord i lange kronglete setninger. Kapitlene er mange og korte, så på annenhver side begynner vi øverst på siden, og gjerne med Anna gjør..., eller hun går...
Begeistringen som bokens utseende fremkallet i meg, dempet seg etter få sider. Jeg kan se hvor forlaget tar dette med "rytme og driv" fra, men min indre stemme høres ut som Ari Behn når jeg leser, og for meg føles det oppkonstruert og kunstig.

Vi møter to unge jenter som vi får vite veldig lite om. Vi vet ikke hvor de er, kun Barcelona nevnes i bokens dramatiske vendepunkt ca midtveis. Vi vet ingenting om Ida, og om Anna får vi kun vite det lille som kommer frem om Anna, i kapitlene som omhandler hennes og foreldrenes sommerlige biltur.

Det er spennende å lese bøker hvor en ikke liker hovedpersonen, og dette er en sånn bok, jeg liker ikke Anna. Hun er selvsentrert og uten grenser, hun gjør andre vont, for hun biter, lugger, slår og holder hodet til Ida lenge under vannet. For å skjønne hvorfor hun er som hun er, må karakteren få mer kjøtt på beina, så jeg har ingen annen forklaring på oppførselen hennes enn at hun er ung og søkende, og helt uten grenser.

På motorveiene er satt sammen av noen få bilder fra Annas biltur med foreldrene, som skal speiles i ferieturen Ida og Anna er på nå. Vi får mange scener fra bilen, og uendelig mange detaljer fra deres gjøren og laden på motellrommene, med detaljer rundt tannpuss, dusjing, greing av hår etc. også er det all sexen da. Disse sekvensene blir for personlig for meg, jeg føler ikke at jeg har noe å gjøre under dynelakenet deres.

Den myke kroppen, den harde kroppen, huden som gnisser mot hud, hun holder Ida fast, rommet er lyst, det er morgen, veggene er lyse, lyserøde kanskje, gulvet er hardt, kaldt, sola siver inn mellom persiennene, treffer kroppene deres, treffer blåmerkene til Ida, treffer hendene til Anna rundt håndleddene til Ida, treffer ryggen til Anna, treffer Idas lukkede øyne, treffer ansiktet til Ida, Anna spør ikke om det er godt eller vondt, hun gnir seg mot Ida, hun holder henne fast, sola siver inn mellom persiennene, den myke kroppen, den harde kroppen, klokka på veggen som tikker, 

Punktum kan du se langt etter, jeg har bare referert halvparten av denne setningen, men du forstår tegningen.

Når Anna og Ida treffer Silje i Barcelona og Ida heller vil henge med henne enn med Anna, så blir Anna sjalu. Hun blir sur på Ida og til slutt tar hun bilen og kjører hjem, uten å si et ord til Ida. Sånn slutter historien, og jeg sitter igjen med flere spørsmål. Hva skjer med Ida? Kommer Anna seg hjem? Hvilken rolle har gutten som ble introdusert på siste side?

Boken gjorde meg nysgjerrig på sjalusien Anna føler, hvorfor hun er så voldelig, hvorfor all sexen men ingen snakk om følelser, er det lov å forlate venninnen sin når de er på ferie? Jeg ser heller ikke tydelig parallellene denne historien skal ha til barndommens biltur.

Debutromanen til Runa Fjellanger er i mine øyne preget av en "oppskrift" på hvordan poetiske romaner skal skrives, og ut i fra denne er hun sikkert i mål. Jeg forundrer meg ikke om litterære forståsegpåere vil trykke boken til sitt bryst, men for meg ble det for lite av noe og alt for mye av ting jeg ikke ville lese om.

Pust for meg av Cecilie Enger

Det har allerede gått fire år siden jeg hørte Mors gaver av Cecilie Enger. Den gjorde inntrykk, rett tid, rett sted og en pil rett i hjertet mitt. I årets roman stiller forfatteren spørsmålet: den dagen man ikke lenger føler seg behøvd, hvem er man da? 

Forlagets introduksjon til boken:
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.

Kan man tilgi seg selv for den smerten man påfører andre?


Pust for meg er en velskrevet og ettertenksom roman. Enger viser igjen stor innsikt i sinnets kronglete irrganger, og bruker assosiasjoner og tankesprang til å drive handlingen fremover.

Når Carla og haikeren Synne kjører bil, blir de så vidt kjent med hverandre, og Carla konstaterer ganske raskt at hun faktisk ikke liker Synne. Det faktum at hun like før de krasjet satt og var irritert på Synnes væremåte og forarget over noen kjappe konklusjoner Synne kom med, preger Carlas tanker om ulykken lenge.

Handlingen videre dreier seg delvis om Carlas håndtering av sjokket hun er i, etter krasjet. Politiet og alle andre er enige om at hun har kjørt forsvarlig, og veivesenet har påtatt seg ansvaret for den issvullen som forårsaket utforkjøringen. Allikevel, det er ikke til å komme forbi, hadde hun ikke kjørt bil denne dagen, hadde Synne vært i live....

I stedet for å komme tilbake til jobb etter en kort sykemelding, tar hun seg en 6 måneders permisjon, og drar hjem til barndomshjemmet for å være nær sin gamle mor. Hun på tar også på seg å skrive en bok om smertelindring, et fagfelt hun som anestesilege er ekspert på.

Herfra blir det mye snakk om meningen med smerte, og om smerte er soning eller forsoning. Arbeidet med denne boken preger den midterste delen av boken, vi får en del fakta presentert, som har med hovedtema å gjøre, men som også konkretiserer det indre landskapet som ellers er der vi befinner oss.

I og med at krasjen og dødsfallet er avslørt for leseren på forhånd, er det ikke noen spenningstopper å snakke om i denne romanen. Men, den er fin, veldig fin, her er mange fine betraktninger rundt hva smerte, sorg og skyld kan være, og vi får utvidet forståelsen for hvordan det kan være å leve videre etter å ha vært skyld i en annens død.

Carla er en karakter jeg ikke kan assosiere meg med, hun er alt for avhengig av sin datter og sin mor, til at jeg kan kjenne meg igjen i henne. Mye av romanen handler om hennes forhold til datteren, det er nesten litt krampaktig, litt klaustrofobisk og jeg blir litt sliten av det.

Slutten på romanen var veldig sterk. Den handlet ikke om bilulykken i det hele tatt, bortsett fra et par strøtanker. Det var noe ekte og hudløst over de siste scenene, som jeg satte stor pris på. (vil ikke røpe mer....)

Pust for meg er en fin roman, den er ryddig og realistisk, men uten intriger og dunkle hemmeligheter. Denne historien er fri for digresjoner og sprang i teksten, språket er pent (forsterket av Cecilie Engers vakre røst som innleser) og historien er lett å følge. Og den slutten da, tårene trillet da jeg løp ned fra fjellet 😢

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 5 timer og 42 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

Liebhaberne av Anne B. Ragde - femte bind i Neshovserien

Helt siden Berlinerpoplene har jeg fulgt Neshov-serien, og gleden var stor da det kom et nytt bind i fjor, ti år etter trilogien var komplett. Jeg var litt skuffet over Alltid tilgivelse, som den fjerde boken heter, så det var med høy puls og kriblende forventning jeg startet på årets roman med den "rare" tittelen Liebhaberne - jeg  ble ikke skuffet!

Fra bakpå boken:
Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå.
Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime.      

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 318
Kilde: Leseeks


Liebhaberne er et fornøyelig gjensyn med Neshov og menneskene som hører til her. Mens jeg leste har jeg ledd og grått, for noen situasjoner er urkomiske, midt oppi all døden, som Torunn holder på å venne seg til i begravelsesbyrået.

Handlingen tar oss med vekselvis til København og familien der, og til Torunn, Margido og gamle Tormod i Trøndelag. Når forrige bok sluttet var noe avklart mens følelser på annet hold sto i kok. I denne romanen får vi avklaring på flere ting, uvenner blir venner og dystre hemmeligheter kommer frem i lyset og sprekker som troll i solen.

Jeg likte denne boken godt, Erlend er hysterisk over både oppussing og Krummes slanking, men viser glimt av et indre som ikke ofte skimtes på den overfladiske fasaden han til stadighet holder vedlike. Margido har tatt Torunn under sine vinger, og er så lykkelig over at hun vil involvere seg i familiebedriften, at han ikke vet hva godt han kan gjøre for henne.

Historien er søt, full av tilgivelse, medmenneskelighet og håp. Jeg likte spesielt godt skildringene av Tormod på gamlehjemmet, de tanker og følelser som kommer frem, både om hans fortid og om ting som gjør ham forknytt og innesluttet i nåtid.

Kjenner du Neshovserien vet du hvilke kvaliteter som venter deg med Liebhaberne. Ragde skriver drivende godt, har til stadighet små spenningstopper på lur, som absolutt holder leseren fast til permene. Handlingen føles veldig avsluttende, siden vi får høre om Berlinerpopler fra Tormods ungdom, om Swarovskisamlingen til Erlend, og Kai Roger som vi ble kjent med i Eremittkrepsene dukker også opp.

Boken og serien anbefales på det varmeste!

Det siste barnet av John Hart - mens jeg venter på The Hush

I mars i år fant det sted et møte mellom den populære amerikanske forfatteren John Hart og vår lokale krimdronning Monika Yndestad. Heldigvis var seansen åpen for publikum, og jeg var en av dem som lot meg sjarmere av den talentfulle forfatteren. Han røpet for oss at hans aller ferskeste bok The Hush, er ferdig. Dette er en historie som bygger på Det siste barnet, så for å forkorte ventetiden snopte jeg med meg pocketversjonen av denne boken.

Forlaget om handlingen:
Tretten år gamle Johnny Merrimon hadde et perfekt liv: et godt hjem og kjærlige foreldre, og tvillingsøsteren Alyssa som han var sterkt knyttet til. Han visste ingenting om tap og svik – før den dagen Alyssa forsvant inn i en fremmed bil. 
Nå, et år senere, er Johnny ensom og alene, forlatt av alle han var blitt opplært til å stole på: Faren dro sin vei like etter at datteren ble borte, og moren har forskanset seg i en tåkeverden av alkohol, dop og mishandling. 

Ingen andre enn Johnny tror at Alyssa fremdeles er i live, og han bestemmer seg for å finne henne og redde familien. Så forsvinner enda en liten jente, og Johnny må oppsøke miljøer og mennesker som ingen barn burde bli kjent med.


Johnny er en utrolig reflektert og godhjertet trettenåring, og selv om han er sint på moren for å ha jaget vekk faren, og satt dem i den håpløse situasjonen de er i, gjør han alt han kan for henne. Han skjuler for politi og barnevern hvordan det står til, tar i mot julingen fra han som har "gitt" dem tak over hodet, og han tar seg av sin syke mor som best han kan.

Sorgen og urettferdigheten river i meg når jeg leser, det er så levende skildret at selv om ordene er få og ufarlige, sitrer teksten av følelser. Det er mørk lesning dette her, det er ingen lystige sekvenser og de mange intrigene er hentet fra et miljø som er fritt for glamour.

Johnny har ikke gitt opp å finne søsteren, og for å spore henne opp, går han systematisk til verks med kart over området, avkryssing av hus og intervjuer av beboerne. Dessverre synes ikke de som får besøk av Johnny og hans spørsmål, dette er noe kjekt så de ringer politiet, og førstebetjent Clyde Hunt ringer ham inn.

En dag lander det bokstavelig talt en mann foran føttene hans. Han har blitt påkjørt, noe som ikke var et uhell, og det siste han sier før han dør er at han fant henne, jenta som ble tatt. Johnny får da ny giv i sin søken etter søsteren.

I vekselvise kapitler følger vi Clyde Hunt og Johnny Merrimon gjennom hele boken. Johnny ser på Hunt som sine fiende, men Hunt har en "soft spot" for Johnny og hans fortapte mor Katherine. Begge fortellerstemmene er spennende å følge med på, det skjer mye i begges liv, og historiene ligger så nær opptil hverandre at det for leseren føles som en historie.

I romanen gir John Hart oss flere refleksjoner å tygge på, spesielt dette med vennskap og ikke minst tilgivelse. Betraktningene han gjør seg er tankevekkende, og elegant flettet inn i en gjennomført actionpreget setting. Det er ikke et kjedelig minutt i denne historien, som har mange overraskelser og uventede vendinger før siste punktum settes.

Det var interessant å høre John Hart fortelle om hvordan han tenkte da han ville skrive en spennende roman for voksne med et barn som hovedperson. Det er ikke ofte jeg leser bøker på nytt, men etter å ha hørt om tilblivelsen av romanen og om karakteroppbyggingen, var det spennende å lese den en gang til. The Hush er en oppfølger som skal ha sin handling 10 år etter Det siste barnet, hvor vi møter igjen Johnny som 23 åring. Blir ikke dette årets høydepunkt i 2018, vet ikke jeg ☺

Forlag: Font

Utgitt: 2009/på norsk 2010

Sider: 394

Kilde: Kjøpt selv

En familie om høsten av Jan Chr. Næss

Dette er mitt første møte med forfatteren, som siden debuten i 1999 har 16 utgivelser å vise til, bøker for både ungdom og barn, i tillegg til romaner. Etter en litt tradisjonell start, tok denne romanen grundig av i andre del, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlagets introduksjon av boken:
Tonje, Henrik og deres tenåringsdatter Pernille reiser på høstferie til Rødehavet, de har planer om å dykke ved korallrevet og drømmer om å få se den sjeldne gule murenen. Men mer enn alt annet rommer feriereisen et håp om at de felles opplevelsene langt hjemmefra kan reparere den lille kjernefamilien som er i ferd med å gå opp i limingen. 
Alle relasjoner bygger på tillit, ikke minst de nære. En familie om høsten er et tettskrevet drama i to akter som handler om hva som skjer når tilliten blir brutt og gråværet setter inn.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 176

Kilde: Leseeks

Bokhøsten nærmer seg, men ulest-hyllen min huser fremdeles ganske mange bøker. For å være effektiv har jeg nappet ut de tynneste bøkene fra hyllen, og da kom endelig Næss sin bok frem i lyset.

Lydboken jeg holder på med om dagen handler om en familie i oppløsning, og sannelig gjør ikke denne det også. En familie om høsten starter rolig og forutsigbart, faktisk så forutsigbart at jeg nesten slang den fra meg.

Latskap fikk meg til å holde ut til jeg var passert halvveis, men når del to startet fikk romanen en helt annen nerve. Første del tar for seg familiens strandferie i ett eller annet muslimsk land. Lite røpes av konflikten foreldrene har pakket med seg i kofferten, men etterhvert anes omfanget av problemene som skal komme.

Andre del starter når de kommer hjem, og det er nå alt kommer på bordet. Deres datter Pernille på 17 år har hele tiden vært den foreldrene skal beskytte, men også den som gir dem andre utfordringer, som Henrik og Tonje takler på hver sin forskjellige måte.

Boken er godt skrevet, du finner helt sikkert noe å kjenne deg igjen i, Næss har et fint språk som passer godt til denne type roman. Skal jeg peile meg ut noen stikkord må det bli: forutinntatthet, tillit, svik, og anger, jeg håper i alle fall at det var en dose anger inne i bildet, selv om det ikke kommer klart frem.

En moderne familie - ny roman av Helga Flatland

Helga Flatland har lenge vært en favoritt, så når hun kommer ut med ny roman er det ikke tvil om at den skal leses. Eller høres som ble mitt valg denne gangen, et valg jeg ikke angrer på.

Forlagets presentasjon:
Foreldrene til Liv, Ellen og Håkon har holdt sammen gjennom to mannsaldre. Når far Sverre fyller sytti, spanderer han reise på hele familien med barn, svigerbarn og barnebarn til en feiring på den italienske rivieraen. Under festmiddagen kunngjør foreldrene plutselig at de har bestemt at de vil skille seg.
Gjennom de tre søsknenes ulike fortellinger med ulike blikk får vi fortalt historien om den samme familien, om tilhørighet, oppbrudd, konsekvenser - og om hva som egentlig utgjør en familie.

Denne romanen har tre forskjellige fortellerstemmer, lest av tre forskjellige innlesere, som alle leser på en fin måte. Først ut er storesøster Liv, som er den som holder ordet helt til foreldrene blir presset til å slippe katta ut av sekken, på pappa Sverres syttiårsfeiring i Italia.

Jeg kjenner meg godt igjen i Livs tanker og følelser, det er nesten litt skremmende, men når jeg hører denne første delen er det den to år yngre Ellen jeg liker best av de tre søsknene. Hun fremstår som frittalende og selvsikker og ganske avslappet når det gjelder regler og detaljstyring.

I neste del er det Ellen som er fortellerstemme, og da får vi et helt annet inntrykk av henne. Dette er jo temmelig realistisk, for mange av oss fremviser en sterk fasade, uten å røpe de plager og kvaler som bor i en. Skifte av fortellerstemmer lar historien overlappe hverandre lite granne, noe som fungerer bra.

Ellen har sine problemer, men jeg vil ikke utdype noe særlig, siden avsløringen av disse er en av de få spenningstoppene i denne romanen. Misforstå meg rett, her er flere briljante nøkkelelementer i handlingen, men det reflekteres mest over mellommenneskelige relasjoner, uten at betraktningene som gjøres verken får øyebrynene eller pulsen min til å stige nevneverdig.

Helt mot slutten er det lillebror Håkon sin tur å være fortellerstemme. Vi har allerede lært Håkon å kjenne via hans søstre, og de har også hintet om forskjellige grunner til at lillebroren ikke presenterer noen kjæreste for dem. Han har en idè om at mennesket skal leve fritt for konvensjoner og forventninger, og anerkjenner verken ekteskap, eller andre forpliktelser som livet tross alt gir.

Denne "greien" til Håkon fant jeg aldri ut av, og når romanen endte sånn som den gjorde, så kan det vel vise at Håkon ikke helt hadde tenkt gjennom leveviset han forfektet. Søstrene skildret ham som en bortskjemt lillebror, og dette inntrykket endret seg ikke, selv når Håkon var fortellerstemmen.

Primærhandlingen drives rundt søsknene og deres private utfordringer i livet. Årsaken til at foreldrene skilte seg som 70 åringer, skulle jeg gjerne hatt litt mer forklaring på. Det ble sluppet som en bombe, men for leseren som hadde lest forlagets intro til boken, var det jo ingen bombe, og deres grunner til å gjøre som de gjorde, kom aldri klart nok frem.

Karaktersammensetningen i En moderne familie er ganske tradisjonell, jeg kjente meg godt igjen i storesøster Liv, mens de to andre søsknene og foreldrene var litt masete. Her var egentlig få overraskelser, og ikke noe som utpreget seg som spenningstopper, allikevel ble lyttingen drevet fremover av interesse for hvordan boken det ville ende til slutt.

Beathe har blogget om boken her!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 7 timer og 42 minutter

Kilde: Lytteeksemplar