fredag 12. mai 2017
Åpningen av KODE 1 den 23 mai
Tidligere i vår ble jeg medlem av KODE kunstklubb, og får derfor anledning til en privat omvisning i KODE 1, dagen etter nyåpningen 23 mai. Den store åpningen etter rehabiliteringen av "Permanenten" er åpen for alle, og det blir sikkert en folkefest når selveste dronningen skal være en av utstillerne. Mange er skeptiske til at H.M. Dronning Sonja og hennes kunst har fått æren av å være først ut i Kunstmuseene i Bergens nyåpning av Permanenten, men jeg tenker vi trenger et sånt trekkplaster for å få folk inn i museet, så jeg ønsker henne velkommen!
onsdag 10. mai 2017
Avgrunnsblikk av Jørgen Brekke
Brekkes serie med Odd Singsaker, er en riktig godbit i sjangeren. Avgrunnsblikk er den femte boken i serien, som ofte har tråder langt tilbake i historien.
Forlagets presentasjon:
Femundsmarka 2016: Odd Singsaker og Felicia Stone drar på tur til en øde utleiehytte. Når de kommer fram henger det et lik fra taket. Singsaker gjenkjenner den avdøde som enken etter et drapsoffer i en gammel sak.
Trondheim 1997: En jente på elleve år forgifter sin egen far med sovepiller og kommer unna med drapet. Det eneste stedet hun deler sin mørke hemmelighet, er i dagboken hun kaller Skyggenes bok.
Trondheim 2009: Den unge studenten og wicca-utøveren Fredrikke Nilsen våkner på et blodig teppe i en villa på Singsaker med en kniv i hånden. I sengen ligger veilederen hennes, professor Bjørn Sauvage, stukket til døde.
Avgrunnsblikk er en fortelling om besettelse, ritualer, frigjøring og bedrag – en jakt på skygger der Singsaker selv får føle på sin egen dødelighet.
Som du ser av forlagets intro har denne historien hele tre tidsbilder. Disse er så finurlig flettet sammen, at når en leser boken føles det nesten som ett hendelsesforløp.
Til tross for at vi tidlig i handlingen får vite hvem ugjerningsmannen er, beholder vi spenningen, siden det hele tiden kommer frem nye aspekter i historien. Plottet er grundig flettet sammen, og ikke før helt på slutten blir alle tråder nøstet pent sammen.
Stirrer du lenge nok ned i avgrunnen, stirrer avgrunnen tilbake - Nietzsche har en rolle i denne historien, og vi får lære akkurat så lite om denne filosofen til at jeg higer etter mer. Sånne små drypp er perfekt i en kriminalroman.
Romanen har også et snev av oppvekst over seg, da vi blir kjent med to skakkjørte barn, og denne lille delen av historien viser oss hvorfor de, som voksen har blitt så onde som de er nå. Barna er så spesielle, at selv denne delen var spennende å lese, og oppvekstskildringene tok ikke brodden av den totale spenningen.
Brekkes femte Odd Singsakerkrim skiller seg litt fra de andre, siden den ikke har bakgrunnshistorie fra langt tilbake. Jeg likte denne godt, og gir forfatteren en applaus for å ha fornyet seg på en positiv måte.
Liker du å lese god norsk kvalitetskrim uten blod og gørr, da kan du glede deg til 18 mai, når Jørgen Brekkes krim er i handelen!
Flere bloggere om boken: Artemisia, Bjørnebok, Minbokogmaleblogg, Bentebing og Denkriminellebokverden
Femundsmarka 2016: Odd Singsaker og Felicia Stone drar på tur til en øde utleiehytte. Når de kommer fram henger det et lik fra taket. Singsaker gjenkjenner den avdøde som enken etter et drapsoffer i en gammel sak.
Trondheim 1997: En jente på elleve år forgifter sin egen far med sovepiller og kommer unna med drapet. Det eneste stedet hun deler sin mørke hemmelighet, er i dagboken hun kaller Skyggenes bok.
Trondheim 2009: Den unge studenten og wicca-utøveren Fredrikke Nilsen våkner på et blodig teppe i en villa på Singsaker med en kniv i hånden. I sengen ligger veilederen hennes, professor Bjørn Sauvage, stukket til døde.
Avgrunnsblikk er en fortelling om besettelse, ritualer, frigjøring og bedrag – en jakt på skygger der Singsaker selv får føle på sin egen dødelighet.
Som du ser av forlagets intro har denne historien hele tre tidsbilder. Disse er så finurlig flettet sammen, at når en leser boken føles det nesten som ett hendelsesforløp.
Til tross for at vi tidlig i handlingen får vite hvem ugjerningsmannen er, beholder vi spenningen, siden det hele tiden kommer frem nye aspekter i historien. Plottet er grundig flettet sammen, og ikke før helt på slutten blir alle tråder nøstet pent sammen.
Stirrer du lenge nok ned i avgrunnen, stirrer avgrunnen tilbake - Nietzsche har en rolle i denne historien, og vi får lære akkurat så lite om denne filosofen til at jeg higer etter mer. Sånne små drypp er perfekt i en kriminalroman.
Romanen har også et snev av oppvekst over seg, da vi blir kjent med to skakkjørte barn, og denne lille delen av historien viser oss hvorfor de, som voksen har blitt så onde som de er nå. Barna er så spesielle, at selv denne delen var spennende å lese, og oppvekstskildringene tok ikke brodden av den totale spenningen.
Brekkes femte Odd Singsakerkrim skiller seg litt fra de andre, siden den ikke har bakgrunnshistorie fra langt tilbake. Jeg likte denne godt, og gir forfatteren en applaus for å ha fornyet seg på en positiv måte.
Liker du å lese god norsk kvalitetskrim uten blod og gørr, da kan du glede deg til 18 mai, når Jørgen Brekkes krim er i handelen!
Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 266
Kilde: Leseeksemplar
søndag 7. mai 2017
Dette skjer ikke av Ida Lòrien Ringdal - Dikt
Dette skjer ikke er Ida Ringdal sin debut som forfatter. Hun har ennå ikke fylt 30, men viser med diktsamlingen sin at hun har en skarp iakttagelse av livet.
Diktsamlinger er ikke min sterkeste litterære side, bare så det er sagt. Jeg har lest en del, og fått mye ut av noen, litt ut av andre og absolutt ingenting ut av en god del.
Dette skjer ikke er en diktsamling jeg hadde stor glede av å lese. Vi møter en anonym jeg-person som ikke har det så godt med seg selv. I små treffsikre betraktninger tar hun leseren med inn i sitt eget sjelsliv, som åpningsdiktet i boken:
det er så mye galt med meg
hvis jeg var en hund ville jeg blitt avlivet for lengst
det er en helt syk ting å si
nettopp
Diktene er korte og bare delvis utstyrt med en tittel. Først på side 30 dukker den første tittelen opp, og siden jeg er kronologisk anlagt, forsøkte jeg i andre gjennomlesning å finne system og sammenheng. Mitt råd til den uerfarne diktleser, dropp det! diktene er nydelige, det er bare til å ta det inn med sjelen fremfor hodet.
Hovedpersonen er i ubalanse, og har noen arr på sjelen som leges. Hun er forelsket, og sliter med kvaler og tanker som alle unge mennesker har i denne fasen, men det er mye å kjenne seg igjen i for oss voksne også.
jeg er full
jeg smiler og danser
du trenger ikke å snakke med meg
jeg vil bare at du skal tro
at jeg har det gøy
du er uperfekt
på en litt sånn perfekt måte
jeg må spy
Er du ukjent med å lese dikt, men har lyst å forsøke, så er dette diktsamlingen for deg. Jeg anbefaler den gjerne videre, og vil ha den i tankene til Bokbloggerprisen 2017, for dette var bra greier!
Vil du lese noen flere av diktene kan du ta en titt på omtalen til Beathes bokhjerte, hun skriver også varmt om samlingen til Ida Lòrien Ringdal. Titter du innom Artemisias samleinnlegg, kan du se hva hun synes om boken, og lese et par andre utvalgte dikt.
Dette skjer ikke er en diktsamling jeg hadde stor glede av å lese. Vi møter en anonym jeg-person som ikke har det så godt med seg selv. I små treffsikre betraktninger tar hun leseren med inn i sitt eget sjelsliv, som åpningsdiktet i boken:
det er så mye galt med meg
hvis jeg var en hund ville jeg blitt avlivet for lengst
det er en helt syk ting å si
nettopp
Diktene er korte og bare delvis utstyrt med en tittel. Først på side 30 dukker den første tittelen opp, og siden jeg er kronologisk anlagt, forsøkte jeg i andre gjennomlesning å finne system og sammenheng. Mitt råd til den uerfarne diktleser, dropp det! diktene er nydelige, det er bare til å ta det inn med sjelen fremfor hodet.
Hovedpersonen er i ubalanse, og har noen arr på sjelen som leges. Hun er forelsket, og sliter med kvaler og tanker som alle unge mennesker har i denne fasen, men det er mye å kjenne seg igjen i for oss voksne også.
jeg er full
jeg smiler og danser
du trenger ikke å snakke med meg
jeg vil bare at du skal tro
at jeg har det gøy
du er uperfekt
på en litt sånn perfekt måte
jeg må spy
Er du ukjent med å lese dikt, men har lyst å forsøke, så er dette diktsamlingen for deg. Jeg anbefaler den gjerne videre, og vil ha den i tankene til Bokbloggerprisen 2017, for dette var bra greier!
Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 78
Kilde: Leseeks
Vil du lese noen flere av diktene kan du ta en titt på omtalen til Beathes bokhjerte, hun skriver også varmt om samlingen til Ida Lòrien Ringdal. Titter du innom Artemisias samleinnlegg, kan du se hva hun synes om boken, og lese et par andre utvalgte dikt.
lørdag 6. mai 2017
Travle dager og rund og fin bursdag
Det er ikke mange ganger i livet bursdagen er så rund som når man fyller 50. Jeg er så heldig at jeg blir feiret tre ganger, først med cruise i Caribien, så i går sammen med familien, og i kveld kommer et knippe gode venner på besøk. I tillegg har min fantastiske datter jobbet hardt for at jeg skulle få det eneste jeg ønsket meg, nemlig en tur med Hurtigruten. Tusen takk hele familien min som har vært med å spleise på at jeg skal få avslutte det jeg begynte på, da jeg tok Hurtigruten fra Bergen til Tromsø!! Om en drøy måned reiser jeg fra Kirkenes til Trondheim, og har da fått sett hele strekningen.
Woao, woao, woao..... jeg tror det nesten ikke, og gleder meg helt vanvittig 😊😊😊
Den oppmerksomme leser av bloggen min har nok lagt merke til at det har vært uvanlig lite action på bloggen den siste uken. Det er sjelden jeg har det så travelt at jeg ikke har tid til å lese og blogge, men nå har jeg opplevd det også. I ledige stunder har jeg kost meg med Jørgen Brekke sin nyeste Avgrunnsblikk, som kommer ut 18 mai, gled dere, jeg sier ikke mer.
I formiddag skal det slikkes sol på bytur med min kjære med påfølgende fest med gode venner. Det er ikke noe problem å nå den mondene alder, når en har det så godt, måtte fortsettelsen bli like bra 😊
Woao, woao, woao..... jeg tror det nesten ikke, og gleder meg helt vanvittig 😊😊😊
Den oppmerksomme leser av bloggen min har nok lagt merke til at det har vært uvanlig lite action på bloggen den siste uken. Det er sjelden jeg har det så travelt at jeg ikke har tid til å lese og blogge, men nå har jeg opplevd det også. I ledige stunder har jeg kost meg med Jørgen Brekke sin nyeste Avgrunnsblikk, som kommer ut 18 mai, gled dere, jeg sier ikke mer.
I formiddag skal det slikkes sol på bytur med min kjære med påfølgende fest med gode venner. Det er ikke noe problem å nå den mondene alder, når en har det så godt, måtte fortsettelsen bli like bra 😊
Ønsker alle som er innom i dag en riktig strålende helg!
tirsdag 2. mai 2017
Guttene - en prisbelønnet ungdomsbok av Jessica Schiefauer
Både forfatter og bok var helt ukjent for meg da jeg begynte å lese, og hadde jeg lest bakpå boken hadde jeg sikkert satt den tilbake i hyllen. Jeg var på jakt etter den tynneste boken i ulest-hyllen, og Guttene fikk heldigvis sin store sjanse. Boken har fått den prestisjetunge Augustprisen i hjemlandet, den var også nominert til Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur, og herved slår jeg et slag for den her på bloggen.
Forlaget om boken:
Vi fylte fjorten år den våren, Bella, Momo og jeg.
På vinterettermiddagene var vi som oftest på Momos rom, men i sommerhalvåret var vi i hagen til Bella, eller inne i veksthuset hvis det regnet. Vi lyttet til insektene og så fuktdråpene tørke på kronbladene når solen brøt fram.
Vi levde midt i dette fargesprakende, og det fikk meg til å glemme at jeg var Kim, at jeg hadde en kropp som vokste og sprengte. Veksthuset var en frisone, et sted å gå til der andre lover gjaldt.
På dagtid må Kim og venninnene Bella og Momo leve med krenkelsene fra guttene på skolen, men om natten drikker de nektar fra en fantastisk blomst som forvandler dem til gutter.
Kim får aldri nok av friheten den andre kroppen gir , og som gutt blir hun også forelsket i Tony. Sammen opplever de spenning og en gjensidig tiltrekning, men som jente er ikke Kim interessant for Tony.
Blomsten på coveret er den egentlige hovedpersonen i romanen, for hadde det ikke vært for nektaren fra denne blomsten så hadde ikke eventyret åpnet seg for de tre jentene.
Denne romanen har en handling som er vanskelig å skildre. Prøver en å gå dypere enn de korte trekk som forlaget har holdt seg til, vil det bare høres banalt ut. Dette handler ikke bare om tre hormonelle og søkende fjortiser som tester ut gutter. For å bli kjent med seg selv på nytt, sånn som ungdom gjerne må, søker ikke jentene ut, men heller innover i seg selv.
Her er elementer av utkledning og skuespilleri, av forstillelse og eksperimentering. I tillegg opplever vi spenningen når Kim og Tony slår seg sammen og skal på tokt, og ensomheten når hun mot slutten trekker seg helt tilbake.
Det er noe eventyrlig over romanen, for leseren må akseptere at en kropp kan forvandle seg (til det ugjenkjennelige) for så å vende tilbake til normalen etter en natts søvn. De tre jentene er mye overlatt til seg selv av sine foreldre, men de har hverandre og har et helt spesielt vennskap. Nektaren de drikker åpner et hull i virkeligheten, som på godt og ondt gir dem innsikt og erfaringer å ta med seg.
Da jeg nærmet meg rekkehusområdet, var sokkene slitt i stykker. Beina mine var numne av kulde helt opp til knærne, men jeg hadde ikke vondt og kjente ikke at jeg var våt. Hodet mitt var et hull, tankene var blemmer som hadde sprukket. Jeg dro hendene over kinnene, kjente sårene fra kvistene som krigsmaling i ansiktet.
Språket i romanen er nydelig, med få ord greier forfatteren å sette farge og personlighet både på mennesker og blomster. Det er Kim som har den ledende fortellerstemmen, og det er også hun som ikke greier å gi slipp på friheten de har opplevd som gutter.
Til tross for at jeg er ute av min mest utforskende ungdom, traff denne boken meg på en fin og litt undrende måte, så jeg anbefaler den gjerne videre til voksne.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2011/på norsk 2017
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar
Jeg fant en bloggomtale av boken og det var Alettesbokverden, titt gjerne innom henne!
Vi fylte fjorten år den våren, Bella, Momo og jeg.
På vinterettermiddagene var vi som oftest på Momos rom, men i sommerhalvåret var vi i hagen til Bella, eller inne i veksthuset hvis det regnet. Vi lyttet til insektene og så fuktdråpene tørke på kronbladene når solen brøt fram.
Vi levde midt i dette fargesprakende, og det fikk meg til å glemme at jeg var Kim, at jeg hadde en kropp som vokste og sprengte. Veksthuset var en frisone, et sted å gå til der andre lover gjaldt.
På dagtid må Kim og venninnene Bella og Momo leve med krenkelsene fra guttene på skolen, men om natten drikker de nektar fra en fantastisk blomst som forvandler dem til gutter.
Kim får aldri nok av friheten den andre kroppen gir , og som gutt blir hun også forelsket i Tony. Sammen opplever de spenning og en gjensidig tiltrekning, men som jente er ikke Kim interessant for Tony.
Blomsten på coveret er den egentlige hovedpersonen i romanen, for hadde det ikke vært for nektaren fra denne blomsten så hadde ikke eventyret åpnet seg for de tre jentene.
Denne romanen har en handling som er vanskelig å skildre. Prøver en å gå dypere enn de korte trekk som forlaget har holdt seg til, vil det bare høres banalt ut. Dette handler ikke bare om tre hormonelle og søkende fjortiser som tester ut gutter. For å bli kjent med seg selv på nytt, sånn som ungdom gjerne må, søker ikke jentene ut, men heller innover i seg selv.
Her er elementer av utkledning og skuespilleri, av forstillelse og eksperimentering. I tillegg opplever vi spenningen når Kim og Tony slår seg sammen og skal på tokt, og ensomheten når hun mot slutten trekker seg helt tilbake.
Det er noe eventyrlig over romanen, for leseren må akseptere at en kropp kan forvandle seg (til det ugjenkjennelige) for så å vende tilbake til normalen etter en natts søvn. De tre jentene er mye overlatt til seg selv av sine foreldre, men de har hverandre og har et helt spesielt vennskap. Nektaren de drikker åpner et hull i virkeligheten, som på godt og ondt gir dem innsikt og erfaringer å ta med seg.
Da jeg nærmet meg rekkehusområdet, var sokkene slitt i stykker. Beina mine var numne av kulde helt opp til knærne, men jeg hadde ikke vondt og kjente ikke at jeg var våt. Hodet mitt var et hull, tankene var blemmer som hadde sprukket. Jeg dro hendene over kinnene, kjente sårene fra kvistene som krigsmaling i ansiktet.
Språket i romanen er nydelig, med få ord greier forfatteren å sette farge og personlighet både på mennesker og blomster. Det er Kim som har den ledende fortellerstemmen, og det er også hun som ikke greier å gi slipp på friheten de har opplevd som gutter.
Til tross for at jeg er ute av min mest utforskende ungdom, traff denne boken meg på en fin og litt undrende måte, så jeg anbefaler den gjerne videre til voksne.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2011/på norsk 2017
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar
Jeg fant en bloggomtale av boken og det var Alettesbokverden, titt gjerne innom henne!
mandag 1. mai 2017
Oppsummering for lesemåneden april
Skal jeg trekke frem en bok denne måneden, må det blir den eneste sekseren, nemlig Sondre Midthun sin nye roman. Den tok tid å lese, og omstendighetene var langsomme, men ahh... for et språk, denne anbefaler jeg sterkt!
Dette har jeg lest denne måneden:
- Lars Mæhle - Den stille flokken - 5
- Elena Ferrante - Svikne dagar - 5
- Sondre Midthun - Farvel til alt dèt - 6
- Abbi Waxman - Hagen for små begynnelser - 3
- Ruth Ware - Kvinnen i lugar 10 - 4
- William Shakespeare - Som dere vil - 4
- Vidar Sundstøl - De døde - 4
- Jenny Rogneby - Alle midler tillat - 5
- Ludvig Holberg - Nils Klims reise - 5
- Jessica Schiefauer - Guttene - 4
Krim/thriller: 3
Romaner: 6
Skuespill: 1
Bokbloggpris: 2
Den første uken i mai blir travel, da jeg skal stelle til til fest hjemme neste helg. Jeg skal også på teater og har en skritteller som skriker på rettferdighet. Litt manuslesing grisler jeg også med, men jeg håper å få lest ferdig Jørgen Brekke sin Avgrunnsblikk, som startet veldig bra.
I serien "Tine gjør ting hun aldri har gjort før" kan jeg nevne at jeg har kjørt jetski, snorklet, gått tur i jungelen og vært på romsmaking. Å være på cruice var en opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Sist helg var jeg i Oslo med mamma og vi så Som dere vil av Shakespeare på teater og besøkte både Botanisk hage og Munch museet.
Med det ønsker jeg alle lesehester og ivrige bloggere en riktig fin lesemåned!
Søndagstur over Vidden på selveste 1. mai
 |
| Folgefonna - godt zoomet fra Vidden |
Vi ankom første hytte, 40 minutters gange fra Ulriksbanen. Valhal ble oppført i 1896 og er den eldste eksisterende hytten på byfjellene. Ungdommene som satte opp hytten kalte seg guder og levde i en egen verden av pionerånd høyt til fjells. Dagens eiere holder denne tradisjonen med gudenavn i hevd, og Odin (kalt Bjørn Blytt til hverdags) forteller i boken min om hytten og hvordan den er brukt i dag.
 |
| To glade turgåere foran Valhal |
 |
| Frode ved varden som markerer høyeste punktet på de bergenske byfjell |
Den lille hytten Skjulet ligger i Blomlien på Vidden. I motsetning til Valhal som er eldst, er Skjulet en av de yngste hyttene, og en av veldig få som ble bygget etter 1945. Skjulet er også den hytten på byfjellene som har den høyeste beliggenheten på 650 moh. Det var fint å gå denne lille avstikkeren fra turtraseen Ulriken-Fløyen (også kaldt Vidden), vi kunne se bort på den godt brukte løypen og fryde oss over å være nesten alene på vår sti. Etter Skjulet derimot vandret vi inn på stien vi også, for å passere neste hytte.
 |
| Ved Skjulet var det tid for en kaffetår |
 |
| Fin utsikt er det ved Bamsehi |
Nå har vi besøkt tilsammen 47 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.
Abonner på:
Innlegg (Atom)