Hag-Seed - en Shakespearegjendiktning av selveste Margaret Atwood

Margaret Atwood er den fjerde i rekken av bidragsytere til Hogarth Shakespeares 8 gjendiktninger av Shakespearestykker. Stykket romanen er bygget på er Stormen, eller The Tempest som den heter på originalspråket. To romaner til kommer ut i 2017 (Deriblant Jo Nesbøs versjon av Macbeth) mens ytterligere to er planlagt senere enn dette. Jeg leser etterhvert som de kommer ut, for dette er glimrende lesning!

Kort forfalt om handlingen:
Felix Phillips er en sær skrue, som i mange år har jobbet som en slags utøvende teatersjef for Makeshiweg Theatre Festival. Hans kone døde i barsel, og hans datter døde da hun var tre år gammel. Dette preger Felix i hans væremåte, og hvordan han forholder seg til sin døde datter, speiles i ting som skjer i Stormen.

En dag blir han lurt av sin nærmeste fortrolige på jobb Tony, og styret terminerer kontrakten hans med umiddelbar virkning. Han velger å gå under jorden, og leier en gammel hytte på landet, hvor han lever enkelt, under nytt navn i mange år.

Det som redder ham fra å gå helt fra vettet er en deltidsstilling som lærer i et fengsel. Handlingen går fort fremover, og etter han har styrt dette programmet i 4 år, er det tid for å sette opp Stormen, stykket han holdt på med da han fikk fyken 12 år tidligere.

Grunnen til at han dette året valgte Stormen er at Tony og en til fra styret hos hans tidligere arbeidsgiver skal overvære forestillingen hans, og han vil benytte muligheten til å få sin lenge etterlengtede hevn.

Gutta i fengselet har en bratt lærekurve, men Felix sin respektfulle måte å instruere dem på, gjør at de føler tilhørighet og eierskap til stykket som fort tar form. Han forbereder de innsatte på oppgaven, ved å be dem lese stykket og se etter nøkkelord, ved å be dem telle banneordene i stykket, velge seg ti stykker som de skal pugge og lære seg å stave, og andre små oppgaver som inngir til lek og nysgjerrighet.

Nok om handlingen. Siden Felix og de innsatte setter opp stykket som romanen er bygget på, er nok Hag-seed den av de fire gjendiktningene jeg har lest, som har mest til felles med det opprinnelige stykket.

Den døde datteren har han med seg i tankene, og mer til, hele tiden. Hun trer mer og mer tydelig frem, og til tider tar jeg meg i å undre meg over om Felix er "gal", eller ikke. Heldigvis holder hun (forfatteren) seg på rett side av streken, og bikker ikke over i noe jeg ville hatt vanskelig for å tro på.

Vi blir godt kjent med Shakespeare når vi leser denne romanen. Felix instruerer sine skuespillere godt, og lærer dem og leseren mye om hva Shakespeare tenkte og mente med mange ting han sa og gjorde. Han plasserer Shakespeare i sin samtid ved å forklare hvordan han jobbet og hvilke arbeidsforhold han arbeidet under.

I Hag-seed finnes alle ingrediensene til en god roman. Her er intrige, spenning, romantikk og en god dose mystikk. Vi møter mennesker som ikke har det så godt, men kommer gjennom sine prøvelser. Romanen har en lykkelig slutt, men det har jo Stormen også, i denne boken kan du til og med velge deg den slutten du vil ha, alternativene finner du presentert av de forskjellige grupperingene som dannet teatergjengen.

Karakteroppbygging, språk og spenningsnivå er helt som jeg liker det. Jeg var gjennom hele boken nysgjerrig på hvordan det gikk videre, og jeg tok meg i å søke boken med blikket i perioder med sosialt samkvem, hvor jeg ikke kunne lese.

Det engelske språket til Margaret Atwood var ikke vanskelig å lese, men fra 15 mars 2017, så kan du lese den på norsk, og da heter den Hekseyngel.

The Winters Tale - The Merchant of Venice - The Taming of the Schrew 

Som dere vil ha det / As you like it av William Shakespeare

Shakespearejubileumsåret 2016 er ikke over før rakettene smeller, så jeg klarte å skvise inn en bok til. Denne gangen har jeg lest skuespillet As you like it, som det er skrevet, altså som skuespill, uten fortellerstemme, men kun med replikkveksling. Det som ansporet meg til å lese dette stykket, som ikke er av de mest kjente, er at jeg er så heldig å ha sikret meg og mamma billetter til stykket som oppføres på Nationaltheatret neste år.

Som dere vil ha det er en sprelsk og folkelig forviklingskomedie som utspiller seg fjernt fra det innestengte hofflivet vi ofte befinner oss i, i Shakespeares stykker. Tittelen henspeiler på Shakespeares hang til å gi sitt publikum det de vil ha, så her får vi akkurat det; forviklinger, romantikk, fantasi og masse humor.

Siden jeg hadde problemer med å holde meg kortfattet når jeg skulle gjengi noe av handlingen, klippet jeg dette fra W:
"Oliver, en av sønnene til Roland de Boys, vil bli kvitt sin yngre bror Orlando, som er det siste hindret for at han blir enearving etter faren, siden Jacques er landsforvist. Derfor utfordrer han broren til å møte den nye hertugens sterkeste bryter, i håp om han blir drept. Men skuffelsen er stor da Orlando vinner, og må flykte til Ardennerskogen sammen med sin tjener. Han er ikke den eneste som må flykte: 

hertugens niese Rosalind må også det, når det viser seg at hun er forelsket i ham. Sammen med sin kusine Celina, som er datter til hertugen, flykter de forkledd som gutter til samme skog som Orlando."

Det skjer egentlig mye i første akt, men fra da andre akt starter og jentene har flyktet til Ardennerskogen, er det ikke så mye som hender. Det er mye snakk om kvinnerollen, og om å løse opp i misforståelser

En liten smakebit, Rosalind som er utkledd som mann befinner seg i Ardennerskogen, og i tredje akt har Celia sett hvem det er som ankommer:
Nei, la meg ikke rødme! Vel går jeg kledd som en mann; men tror du derfor at jeg har jakke og bukse på sjelen også? Hver tomme lenger på pinebenken er som en sydhavsekspedisjon. Vær så snill å si meg hvem det er -  fort! Snakk ut! Jeg skulle ønske du stammet, så ville det skjulte mannsnavnet renne ut av munnen din som vinen av en tranghalset flaske, enten alt på en gang eller ingenting. Kjøre deg, trekk korken ut av munnen, så jeg kan få drikke din nyhet!

En utkledd Rosalind får Orlando til å fortelle hvor forelsket han er i denne vakre jenta, som jo er henne selv, en samtale som er en av de morsomste jeg har lest hos Shakespeare. De fortsetter med å late som om Rosalind (som mann) er den riktige Rosalind, og tuller og tøyser masse i skogen, sammen med Celia og diverse hyrder og hyrdinner. Mot slutten er det slutt på tomt snakk og tankelek, narrenes spill er over og de får hverandre de som vil.

Hertug Fredrick som har jaget sin bror, møter en hellig gammel mann og blir omvendt. Han angrer at han jaget sin bror, og vi blir servert den mest happy av alle happy endinger som finnes.

Dette var et morsomt stykke å lese, og nå gleder jeg meg virkelig til april 2017 når jeg og mamma skal avgårde til Nationaltheatret og se deres oppsetning av stykket.

På bloggen Helt grei litteratur, fant jeg en kjempefin omtale av boken, som jeg gjerne viser videre til!

En fremmed ved mitt bord av Ivo de Figueiredo

Undertittelen på boken er "En familiefortelling", og det er først og fremst det denne boken er, men her får leseren mye med på kjøpet. Ivo de Figueiredo deler med leseren sin families historie, når han i voksen alder setter seg fore å bli kjent med sin egen far, som han har mistet kontakten med. I sin søken etter å finne ut hva som gikk galt mellom dem, og hvorfor, oppsøker han ikke først faren der han er, men følger sin far og farfars fotspor, som også tar oss med til fjerne steder på kloden.

Forlagets presentasjon:
«Hvor begynner fars historie? Hvor begynner min?» Da Ivo de Figueiredo i en alder av 45 år stilte seg disse spørsmålene, åpnet han samtidig døren til en ukjent familiehistorie som spenner over fire kontinenter, fem århundrer og to imperiers vekst og fall. 
Farens familie emigrerte fra den portugisiske kolonien Goa på vestkysten av India til britisk Øst-Afrika. De var indere med europeiske vaner og verdier, koloniherrenes betrodde tjenere. Da koloniveldet brøt sammen, ble de tvunget til å kjempe seg videre vestover. Noen kom seg til USA og England, men én kom bort fra de andre og endte i Bamble, ved kysten av Telemark i Norge. 

Dette er fortellingen om en slekt som ble skapt av de europeiske imperiene, og som ble hjemløse i deres fall. 

Ivo de Figueiredo kommer fra Langesund. Han er vokst opp i et helnorsk samfunn, uten sterke følelser av at han kommer fra en utenlandsk familie. Disse vare skildringene av følelsen av å være norsk og samtidig kanskje ikke være det, innleder en nydelig fin fortelling.

Far krevde at vi skulle være en lykkelig familie. Vi visste aldri helt hva vi skulle si til dette, men forsvarte oss etter beste evne. På norsk. I en barndom som ellers var full av varme svaberg og ville snøballkriger, brødrelek på stuegulvet, lange turer i skogen, alene med skisseblokken min eller med mor, ble far mer og mer en uvedkommende for meg. Det var han mot oss, og vi mot ham. For å få fred, forsøkte vi å gå i bue rundt ham. Nytteløst, selvsagt, for han var der like fullt med sine store følelser.

Forholdet far - sønn er spennende å utforske, men like spennende er det å bli tatt med inn i historien som denne fortellingen har som bakteppe. I 1498 ankret Vasco da Gama opp utenfor Calicut, etter å ha funnet sjøveien fra Europa til India. Vi blir kjent med byen/staten Goa og goaneserne, og følger familien Figueiredo herfra og til de mange stedene de satte bo i århundrene som skulle komme.

Goaneserne var kristne, mørkhudede, portugisiske statsborgere i britisk tjeneste. De så ut som indere, snakket og oppførte seg som britiske og hadde portugisiske navn. Det er artig å lese om hvordan farmor Herminia kalte opp barna sine en for hver bokstav i farfar Alexios navn, pluss noen bokstaver til. Da Ivos far ble født var det X som var neste bokstav.

Historien tar oss med til Zanzibar og senere til Nairobi hvor Xavier ankom da han var femten. Kenya, landet som var selve sinnbildet på en britisk koloni. Det er spennende å lese om Øst-Afrikas historie, om koloniseringen og frigjøringen fra britene, og hvordan et rasesamfunn har blitt til et klassesamfunn.

En dør er ikke stengt før du prøver å åpne den, en grense er ikke en grense før du forsøker å krysse den. Et skip er ikke et fengsel før du vil i land og en hvit mann peker på ansiktet ditt og holder deg tilbake. 

Videre utover i Ivo de Figueiredos historie blir vi tatt med til London hvor far møtte mor. Deres relasjon er artig å få et innblikk i, de er ikke dødelig forelsket, slik en gjerne ville trodd, men finner av forskjellige årsaker etterhvert sammen.

De havner i Norge sammen, og får tre barn. I siste del av boken er barna store, de voksne skilt og flyttet langt fra hverandre. Ivo bruker tiden sin på å spore opp sin store familie som er spredd over hele kloden, og på denne måten deler han sine tanker om hvordan det er å skulle være den ansvarlige i et far - sønn forhold.

En fremmed ved mitt bord er en personlig og ytterst velskrevet familiehistorie, som bølget mellom nåtid og fortid, hjemme og borte. Den var logisk og ryddig å lese, samtidig som teksten hele tiden bød på noe nytt. Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2016

Sider: 370

Kilde: Leseeksemplar

Andre som har blogget om boken: Rose-Marie, Kleppanrova og Tones bokmerke

Byfjellene - mangfold og hytteliv av Trygve Hillestad

Iveren min etter å gå korte og lengre turer har det siste halve året lagt temmelig brakk. Ønsket om å komme meg opp av lesestolen og ut på tur er oppriktig men har føltes vanskelig å få til i det siste, så da denne boken ble åpnet på julaften, så jeg endelig lyset.

Dette er en turbok for oss bergensere som bruker Byfjellene flittig. Det er ikke få ganger jeg har passert hytter og annet, og lurt på hva det er for en hytte, hvem som eier den, og hvilken historie som ligger bak. Det er masse annet spennende å få øye på på Byfjellene også, og i denne boken som er skrevet av Trygve Hillestad i samarbeid med lokalhistoriker og forfatter Jo Gjerstad får en historien bak mye av det.

Fokus i boken er på lokalhistorikken, ikke på turen i seg selv. Forklaring på hvor de forskjellige severdighetene ligger er der, så med tilgang til nettet skal det ikke være vanskelig å finne ut hvor en må gå.

Hyttene er presentert med GPS koordinater og en QR kode som gir deg en direkte link til Google maps, hvis du vil vite detaljer for å gå dit selv.
Hver hytte har en dobbeltside til rådighet, hvor en får en rask historikk, her er bilder og små historier fortalt av tidligere og nåværende eiere.

Bakerst i boken finnes kart som viser hvor hytter og annet ligger på de forskjellige delene av byfjellene. Her er også veier og stier tegnet inn, og er det en lys finværsdag er det godt mulig å ta seg frem med dette kartet i hånden.

Da unge menn fra bedrestilte familier, de konditionerede, tok Byfjellene i bruk, var de iført flosshatt, elegante frakker og sølvbeslåtte spaserstokker. De hadde med seg rikelig med vått og tørt. 

Sånn innledes boken, før vi får høre litt generelt hva Byfjellene har blitt brukt til. Vi kan lese om Bergensbakken og hopprennene der, om alpinrenn i Montanabakken, om fjellmaraton og om Ulriken over, utfor, opp og ned.
Veiene over fjellene er mange, og den eldste er fra 1100-tallet. Allerede på Magnus Lagabøtes tid stilte de krav til veistandard, men ikke før postvesenet ble opprettet i 1647 ble veiene av skikkelig farbar bredde. Ikke har jeg visst at vi har så mange veier i Byfjellene, dette var det gøy å lese om!

Boken viser oss vann, drikkevannsforsyning, hytter som tilbyr servering, vi leser om demninger og om tradisjoner som holdes i hevd som har tilknytning til Byfjellene.
I kapitlet om "Onsdagsgjengen" ser jeg sannelig et par kjente fjes, Nancy og Per Gunnar. Nancy dukker opp senere i boken også, når vi "besøker" hytten til familien hennes.

Alle byfjellene blir presentert, og kapitlet om Sandviksfjellet innledes med historikken til Stoltzekleiven. Videre kan vi lese om Sti- og renneprosjektet på Munkebotn, om ankeret fra båten Voorbode som spant gjennom luften og langt opp på fjellet, en dag i 1944. Ankeret og hytten like ved, har vi besøkt mange ganger, men illustrasjonen i boken som viser hvor langt ankerbiten har flydd gjennom luften, gjorde dette enda mer imponerende.
I denne delen kan vi også lese om Munken som har gitt sitt navn til området, og et bilde som fremhever munken i fjellet, gjør det lettere for oss å greie å få øye på ham, neste gang vi er på vei ned Sandvikssvingene.

Munkegrind ligger vakkert til ved Garpetjern

Den flotte gapahuken Never fant vi ikke, men søkte ly for vinden her i stedet

I dag foretok vi vår første tur inspirert av denne boken. Vi skulle finne to gapahuker på Munkebotn og kanskje gå opp til retningsviseren ved Emanuel Mohns utsikt. Været var ikke med oss i formiddag, til tross for at vi la i vei på tur kl 14:00 var det mørkt i skogen, så etter å ha stoppet ved Munkegrind ved Garpetjern og forgjeves leitet etter gapahuken Never like i nærheten, endte det med at vi vendte nesen hjemover. Får håpe URD har gitt seg til i morgen, så prøver vi på nytt å nå målene våre.
I boken står det om ishuset på Munkebotn. En ruin som alle som går fra Eidsvåg passerer, men som jeg selv ikke har viet særlig oppmerksomhet. I boken kan en lese at dette er et gammelt ishus bygget i 1882 av Bergen Aktiebryggeri og Eidsvåg Mølle. De samarbeidet om isskjæring i Langevannet, en historie det var spennende å lese om.

Stormen URD røsker i Frode og Sondre i døren til Ishuset fra 1882 på Munkebotn 

Trygve Hillestad og Jo Gjerstads bok om Byfjellene i Bergen er å anbefale for alle, men spesielt for de som gjerne vil vite litt om det de går forbi. Barnefamilier finner her mange mål for søndagsturen, noe som er uunnværlig når en skal lokke de små med på tur.  Boken anbefales på det varmeste!

Litt god jul hører med på bloggen

Tidenes roligste juleinnspurt er unnagjort og etter noen intense dager er også første del av julefestivitasen over. Nå sitter jeg litt fortumlet tilbake og nyter utsikten mot mange, lange, late fridager.

De tre bøkene jeg hadde planer om å lese i julen er Mons Kallentofts ferskeste Malin Fors-krim Ildjegerne. Margaret Atwoods gjendiktning av Shakespeares Stormen  ble bestilt på Amazon, og kom i hus rett før jul. Boken kom ut i oktober, og dukker nok opp i norsk versjon i 2017.  Den tredje boken jeg håper å få skvist inn er Marcel Proust bind 5 - Fangen. Leser jeg denne i desember ligger jeg litt før skjema til 1 bok i måneden, og kan gi mitt nye Hamsun-prosjekt litt ekstra fokus den første måneden i året.

Og hvordan ligger jeg an? 
Ildjegerne: Lest, slukt og digget (omtale på lanseringsdagen 6 januar)
Hag-seed: Påbegynt, så vidt.
Fangen: Startes på i morgen tidlig kl. 07:00 

Hamsun samlede verker som pryder min bokhylle

I 2017 kommer Shakespeare til å få hvile litt, og Knut Hamsun skal få litt av min oppmerksomhet. I julegave fra mine skjønne svigerforeldre fikk jeg Hamsuns samlede verker. Samlingen er et løft, både å kjøpe, bære hjem og ikke minst finne plass til i hyllen. Heldigvis hadde ARK et tilbud det var lett å si ja til, og simsalabim var min mann på vei til posten for å fixe julegave til meg.

Kassen som kom i posten inneholdt tre solide bokser med tilsammen 27 flotte bøker. Noen meter med gammel pocket ble lempet ned i kjelleren, før samlingen fikk hedersplassen i hyllen min. Nå gleder jeg meg til å lese og skrive om Hamsuns litteratur utover i året som kommer.


Til alt overmål hadde min mann funnet ut at jeg trengte hørselvern, så jeg kan lese i ro og fred, til tross for at han og poden sitter klistret foran sporten på tv. Og jeg som ikke viste at det fantes øreklokker uten musikk men med støydemping, har nå testet dem ut og kan konstatere at det funker!

Det er ikke mange av mine venner eller familie som tar sjansen på å kjøpe bøker til meg til jul, men en bok fikk jeg og det var en helt ny bok om byfjellene i Bergen. Her kan en lese mye om hyttene, stiene og få med seg massevis av historie. Dette var midt i blinken for meg som har blitt temmelig lat i det siste, så nå skal boken brukes til å motivere til innholdsrike søndagsturer i året som kommer.
Tusen takk Hildegunn og Jan-Arne!! 


Til sist vil jeg ønske alle som er innom bloggen en fortsatt fin jul. Fikk du noe spennende til jul som du har lyst å fortelle meg om, så lytter jeg gjerne 😊

Marcel Proust - Sodoma og Gomorra bok 4

Med På sporet av den tapte tid bidro Proust til å endre romankunsten. Den tradisjonelle psykologiske romanen ble avløst av en mer utforskende og bevegelig fortellerform. For Proust er den indre verden den eneste virkelige, og det kommer sannelig frem i hans mesterverk, som anses som et hovedverket i europeisk litteratur.
Sodoma og Gomorra er bok fire av i alt syv bøker, som tilsammen utgjør en helhet, så nå er jeg halvveis i mitt lille prosjekt som går ut på å lese hele verket.

Denne boken er som de andre delt i to deler, men denne gangen er første del betydelig kortere enn del to.
I første del er vi fremdeles i Paris, hvor vår hovedperson fordriver tiden med å spionere på Monsieur de Charlus, og gjør en oppdagelse når han ser på Charlus komme Jupien i møte med en hengiven mine.

Dette er opptakten til en del av romanen som belyser noe som i dag er vanlig og akseptert, men som i bokens samtid var strengt tabubelagt, nemlig kjærlighet og samkvem mellom det samme kjønn.

Vår mann er en mester i å kamuflere sine reaksjoner, og bruker mye tid på å tolke de mekanismer som foregår i et menneskes ansikt i møte med andre mennesker.


Som tidligere nevnt bruker Proust mange ord, og i side etter side skildrer han alle tings flyktighet, og en mengde forbigående stemninger. Han gjør sine betraktninger rundt de enkleste fakter og bevegelser, blikk og bemerkninger som faller mellom menneskene.

Her er lite direkte handling, og vi hører lite om det hovedpersonen sliter med, som hans sykdom og hans dårlige nerver, men tidlig i romanen får vi bekreftet at han fremdeles har lange kriser hvor han er sengeliggende men søvnløs.
Et møte med legen som behandlet bestemoren før hun døde, ga noen sider med handlingsdrevet fremdrift, som jeg satte pris på. Vi får også innblikk i morens sorg over å ha mistet sin egen mor, og skjønner kanskje litt av hvorfor hun er så fraværende i hovedpersonens liv.

I del to skal vår hovedperson delta i en mottagelse hos prinsessen av Guermantes, en bankett han egentlig ikke er invitert i, men som han vil delta på. Deretter reiser han tilbake til Balbec og livet på landet, hvor han også tar opp kontakten med Albertine. Han vil ha henne som selskap, men påstår at han ikke er forelsket i henne, men når hun omgir seg med andre jenter blir han sjalu.

Jeg er fornøyd med å konstatere at jeg er i rute etter leseplanen, halvveis i mine forsetter om å lese alle syv bindene i storverket På sporet av den tapte tid. I januar fortsetter jeg med neste bok som heter Fangen, og er spent på om det er hovedpersonen selv som er denne fangen, eller noen andre. 

På denne lenken kan du lese om prosjektet og omtaler av de andre bøkene.

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

På min aller første leseliste på bloggen fra 2008 dukker navnet til Selma Lønning Aarø opp, for det året leste jeg hennes roman Venstre hånd over høyre skulder.  I høst ga hun ut en roman som er bygget på faktiske hendelser i livene til Anna Munch og Knut Hamsun, en fin roman å lese på tampen av året, siden jeg vurderer å fordype meg i Hamsun i 2017.

Fra bakpå boken:
I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 304
Kilde: Biblioteket

Hennes løgnaktige ytre er en roman som er lagt så tett opptil virkeligheten som mulig. Forfatteren ønsket å skrive en biografi om Anna Munch, men siden kildematerialet inneholdt for få kilder som viser hvordan omverdenen så på henne, ble prosjektet en roman.

Knut Hamsun fremstår som forbitret og sint over den "gale" Anna Munch sine tilnærmelser, et bilde som blir forsterket og bekreftet av hans mannlige biografer Robert Ferguson, Ingar Sletten Kollonen og Øystein Rottem.
Selma Lønning Aarø har valgt å feste seg ved et fotografi fra 1891 som fremstiller Knut Hamsun og den unge datteren til Anna, Signe Munch. Å la seg avbilde med en annen manns barn i 1891 er en temmelig intim handling, så kanskje de var gode venner en gang? Kan det være han har oppmuntret henne på et tidlig tidspunkt?

Romanen starter så vidt med slutten, men beveger seg raskt over til begynnelsen av Anna Dahls historie, når hun i 1856 blir født på Gaustad sykehus. I løpet av noen sider skildres barndommen hennes, med morens mange barnefødsler og fars karriere innen psykiatrien.
27 år gammel, i 1883 møter hun Ragnvald Munch, fetteren til den mer berømte Edvard. De blir fort et par, ikke at de er så fryktelig forelsket i hverandre, men de finner noe de savner i hverandres person.

Denne handlingstråden strekker seg over 14 år og tar for seg hendelser som skildrer Annas psyke, følelser og handlinger, i forbindelse med hennes liv og hennes glødende interesse for Knut Hamsun. Hun var mer forgapt i hans personlighet og interessert i hva han har å si, enn glødende forelsket, noe også denne romanen bygger oppunder.

Men, det er en handlingstråd til i denne romanen, og det er datteren Signe sin stemme. Den starter i april 1945 når Signe sitter på bussene som tar fangene vekk fra Grini. De er ikke fanger lengre, men kvinner, uflidde med sprukne hender, som så brått har fått friheten i gave.
Signe er ikke glad, hun er 60 år og har slitte nerver, hun vil ingenting og synes ikke det er en enkel sak å gå videre i livet.

Signe er tilstede i morens handling hele tiden. Selv om Anna var nødt til å forlate sin eneste datter hos hennes far, var hun alltid med henne i hjertet. På samme måte er det Signes stemme som skildrer Anna Munch sitt liv i årene etter 1897 og frem til hennes død i 1932.

I denne romanen fremstilles ikke Anna Munch som gal eller utilregnelig. Måten Aarø beskriver henne og hennes beveggrunner i forhold til Hamsun, er i mine øyne ytterst troverdig. Man må ta i betraktning kvinnesynet som rådet mot slutten av 1800-tallet, og den begrensede frihet kvinnene hadde den gang.
Joda, Anna skrev, hun skrev så blekket sprutet, gjerne i forbitrelse og opphisselse, og sendte brevene gjorde hun også, i hui og hast før temperamentet hadde lagt seg, men hennes indre landskap var ikke preget av forfengelighet.

Anna hadde sett i Hamsun en sjel, som speilte hennes egen, og hun føler en intens samhørighet med denne mannen, som hun knapt kjenner. Hun var ensom i ekteskapet sitt og i verden, og ble åpnet opp da hun hilste på Hamsun første gang.
Jeg tolker hennes iherdighet i forhold til å oppnå kontakt med denne sære figuren, som et ønske om at han skal forstå hvor like de er.

Dette er glimrende lesning! Det er befriende å lese om Knut Hamsun i hans tidlige år, før de nazistiske hendelsene som preger det meste jeg leser om ham. Det var utrolig spennende å lese om forfatteren Anna Munch, som var for meg helt ukjent. 

Etter å ha fokusert på Shakespeare i år, har jeg fundert på om jeg skal fordype meg i Hamsun i 2017. Nå trenger jeg ikke lure lenger, Hennes løgnaktige ytre har gjort meg mer enn nysgjerrig på både ham og Anna Munch, så jeg tar dem gjerne med meg inn i det neste året. Først ut er Anna Munchs roman fra 1897 To mennesker, som er bestilt på biblioteket.

Andre som har blogget om denne boken: Artemisia, Groskro, Minbokogmaleblogg og Bokelskerinnen. Det ser ut som vi alle jubler høyt over denne boken, så kanskje enda flere hiver seg med sånn på slutten av året. Ellikken?