Det er ikke ofte jeg leser forfattere fra Mexico, men det har jeg gjort nå. Det var Beathes bokhylle som fristet med en fin omtale av boken, som jeg ikke angret på at jeg leste. At romanen i tillegg til å handle om mellommenneskelige tilknytninger, også skildrer problemstillinger knyttet til at ens barn blir født med mikrolissenscefali, var en positiv overraskelse.
Venninnene Laura og Alina har aldri villet ofre friheten for mann og barn. Laura har tatt det drastiske skrittet å sterilisere seg, men da Alina ombestemmer seg og blir gravid, tvinges begge til å forholde seg til morsrollen på måter de aldri kunne forestilt seg. Og mens livene deres blir forandret for alltid, tar noen merkelige fugler bolig på Lauras balkong.
Sjelden fugl er en vakker, nyanserik og klok bok om sorg, vennskap og barnas kraft – barna vi velger å få, barna som dumper inn i livet vårt, barna vi elsker, og barna vi gir opp. Med presisjon og empati skildrer Guadalupe Nettel ambivalensen i det å være mor, den vanskelige balansen mellom egne og andres behov, og den uvurderlige styrken i fellesskap.
Laura er fortelleren i denne historien, hun liker å reise og skatter sin frihet, så etter en opplevelse av at hun kanskje kan overtales til å få barn, går hun og steriliserer seg.
Det er venninnen Alinas svangerskap, fødsel og alt som skjer etterpå, vi følger tettest i denne romanen, men vi mister ikke Laura av syne av den grunn.
Hun bor i en boligblokk, hvor hun stadig vekk blir forstyrret av bråk fra en av de nærmeste leilighetene. Det er en liten gutt som stadig skriker og brøler, hun hører gjennom veggen at han beskylder moren for å holde ham fanget. Laura kan ikke annet enn å oppsøke dem, og litt etter litt belyses også deres utfordring. Med denne handlingstråden skildres mexicanske forhold, spesielt fattigdom og de vanskelige kårene for psykisk syke, på en troverdig måte.
På balkongen forsøker et duepar å bygge rede. Dette er den tredje relasjonen vi følger i denne boken. Laura vil ikke ha dueparet på gesimsen sin, der de stadig flakser rundt og driter på terrassen, hvor hun prøver å jobbe. Men, hun gir opp å koste vekk forsøkene deres, så en dag ligger det to egg i redet, og hun slår til til tåls med å ha dem som naboer en stund.
Enda en relasjon har handlingen å by på, og det er den Laura har til sin egen mor. Det er ikke mye vi hører om dette, før mot slutten når moren endrer væremåte mot datteren, og Laura må reflektere over hvordan det er fatt mellom dem. Denne sekvensen ender med en overraskende slutt.
Det som gjorde romanen ekstra interessant er Alinas utfordringer, når hun midt i svangerskapet får beskjed om, at hun kommer til å føde et barn som vil dø like etter hun har blitt født. Alle forberedelser blir gjort klar for nettopp dette, barnerommet blir pakket vekk og begravelse blir bestilt. Alina blir lovet at det alt for syke barnet vil dø når det blir født, for hun vil ikke ha et multihandicappet barn. Sånn skal det ikke gå...
Guadalupe Nettel skriver lett og medrivende om det å være mor. Jeg likte godt skrivemåten, hvor en situasjon byr på spenning, før bakgrunnen forklares etter hvert. Romanen havnet på Den internasjonale kortlisten til Bookerprisen, og det kan jeg godt forstå, for den tar opp et viktig tema, samtidig som den er godt skrevet.
Jeg anbefaler gjerne denne romanen videre ⚄
Trodde jeg skrev en kommentar på denne i går, men har kanskje glemt å trykke send. Den bok har jeg nå bestilt på biblioteket og gleder meg til å lese. Ha en fin dag, her skinner sola i dag etter dagevis med regn :)
SvarSlettSå kjekt at du orket å skrive den på nytt, når teknikken feiler, og ikke minst at du fikk lyst å lese boken. Herlig med finvær, vi har opplett i Bergen nå men ser frem til sol fra i morgen av. Jeg ser også frem til tur med minicamperen vår, og tur opp mot Bondhusbreen i Sundal (ikke den Sundalen jeg kommer fra...)
SlettGod helg Ingun!