Vi er så forskjellig vi mennesker

Det var ikke før jeg kom opp i det vi kaller "sjels år og alder", at jeg følte for å spørre meg selv det evige spørsmålet "hvem er jeg?" Svaret sier ikke alltid seg selv, men spørsmålet har gjort meg til et mye mer reflektert menneske. I dag var jeg med 8 barn og 2 andre voksne på tur til by`n. Vi tok buss og Fløybanen og spiste lunch på Peppes. Her snakket vi om fødsler og jeg hadde en referanse til Knausgård som jeg leser nå. Da så den ene damen på meg med ??? i øynene, og ante ikke hva/hvem jeg snakket om. Er det mulig? tenkte jeg, at noen virkelig ikke har fått med seg alle de oppslagene rundt ham det siste året?
Knausgård ja, det var 2`eren jeg leste ferdig i dag. Jeg kjenner meg igjen i Karl Ove. Det er nesten litt skremmende hvor lik vi er i tankegangen. Han beskriver tankespiraler som jeg trodde var meg, jeg ante ikke at andre også tenker på denne måten. De to første bøkene hans er skrevet på samme hoppende måte, så jeg forventer ikke at de siste fire skal avvike noe særlig fra dette. Selv om jeg er glad og overrasket over å lese en forfatter som har samme tankegods som meg, så betyr det ikke at jeg gidder lese mer enn 900 sider. For det skjer jo ingenting, en kan hvor som helst i boken hoppe over 30-40 sider og skli rett inn i handlingen igjen, for der er egentlig ingen handling. Ingen historie som øker spenningen og gir en lyst å lese videre. Jeg sier "takk for titten" til Karl Ove Knausgård og lar ham og familien få ha privatlivet sitt i fred.