En strålende fremtid av Catherine Cusset

Den franske forfatteren Catherine Cusset har vunnet mange priser for sine romaner. Hun har gitt ut tretten i alt, men En strålende fremtid er den første av hennes romaner, som blir oversatt til norsk. Jeg har lest den og likte boken veldig godt.

Fra forlagets beskrivelse
Denne historien handler om rumenske Elena, som blir til amerikanske Helen. Etter lang tids flukt fra Ceaușescus regime og sine egne fosterforeldres antisemittisme, ender Elena og hennes hjertes utkårede, jødiske Jacob, opp i drømmenes land, USA. Her klarer de ved hardt arbeid å skaffe seg et hus og en bil, og sønnen kommer inn på  Harvard. Alle ­Helens drømmer går tilsynelatende i oppfyllelse, men da Alex en dag kommer hjem og forteller om sin kjærlighet til en fransk jente, har Helen, på samme måte som sine fordomsfulle adoptivforeldre, sine betenkeligheter. Vil hun klare å akseptere at hennes sønns livsvalg ligner hennes eget?

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2008/på norsk 2018

Sider: 379

Kilde: Leseeksemplar

Denne historien er satt sammen av mange små fragmenter, som etterhvert gir en nyansert skildring av livsveien til to rumenske utvandrere. Aller først befinner vi oss i 2003, og det som sies i de aller første setningene, tar egentlig brodden av all spenning som evt. ville oppstått i denne romanen. Nå er ikke dette en spenningsroman, men for meg ville litt av nerven vært bevart, hvis vi ikke visste...

Vi starter i 1941, Elena får beskjed om at moren er død, og hun blir adoptert av onkelen og tanten. Omstendighetene rundt dette er et av flere spørsmål som dukker opp i Helenes liv frem til hun blir gammel. Mot slutten av krigen tar familien med seg bestemoren og flykter fra Moldova til Bucuresti.

Historien tar oss så med til slutten av 1980-tallet. Vi møter kjernefysikeren Helen og mannen Jacob etter de har vært amerikanske statsborgere i 8 år, og vi hører om sønnen Alex sine kvinnehistorier. Samtidig hører vi om den blodige revolusjonen i Romania, hvor diktatoren Ceausescu blir styrtet. Selv om disse hendelsene er grusomme i seg selv, er det nok ikke det som skal gjøre inntrykk på leseren, for Helen og familien ser det på TV fra Amerika, så inntrykket blir ganske "mildt".

I fortsettelsen følger vi familien i to handlingsforløp, med ca 30 års mellomrom. Det kjente uttrykket "historien gjentar seg" gjelder så absolutt i denne romanen, for forhold i Helens liv som ung, ser ut til også å gjelde i sønnen Alex sitt liv.

I tillegg til rammefortellingen, den personlige historien som skildres, er det politiske og religiøse bakbildet med på å gjøre dette til ypperlig lesning. Spesielt mot slutten når vi hører om hvordan Helen, Jacob og Alex flyktet til Israel, men fikk problemer der siden Helen ikke er jøde, og om hvordan rumenske Helen tenker på seg selv i forhold til den flotte parisiske familien til franske Marie.

Romanen inneholder mange flotte refleksjoner rundt mellommenneskelige forhold. Helen er nærtagende og blir fort fornærmet, hun har forventninger om respekt, men kommuniserer dårlig med sin nye svigerdatter. Hun avslører seg selv på mange områder, og det er noe hudløst over denne karakteren, som det er sårt å lese om.

Hva kan være et hinder for en strålende fremtid? Hva gjør mennesket fri? Romanen stiller flere spørsmål, og vi får mange kloke refleksjoner rundt hvilke retter og plikter vi har som foreldre til voksne barn. Hva skjer når vi (i beste mening) bestemmer på vegne av andre....

En strålende fremtid er godt skrevet, den er troverdig, lærerik og har god fremdrift - absolutt en roman jeg vil anbefale videre!

Les gjerne Rose-Marie sin flotte omtale av romanen!

Kunsten å holde seg flytende av Libby Page

Har du lyst å lese en skjønn roman som skildrer samhold og fellesskap i et lite lokalsamfunn? Libby Page har med debutromanen sin, greid nettopp dette. Hun er selv svømmer, og journalist som Kate i romanen, og i etterordet forteller hun oss hvilke hendelser i livet hennes som har inspirert til denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Rosemary (86) har bodd i arbeiderbydelen Brixton i London i hele sitt liv. Men nå er alt hun kjenner til, i endring. Biblioteket der hun jobbet er stengt, familiens grønnsaksbutikk er gjort om til en trendy bar, og den elskede ektemannen George er død.

Kate (26) har nettopp flyttet inn og føler seg alene i en by som er for stor for henne. Karrieren som journalist i en lokalavis er på bunnpunktet, og hun er fast bestemt på å gjøre noe med det. 

Kate og Rosemary bestemmer seg for å kjempe for The Brockwell Lido, som er mer enn et sted å svømme - det er hjertet i lokalsamfunnet. Sammen viser de hva vennskap og samfunnsånd betyr, og hvordan vanlige mennesker kan ta vare på det som betyr noe for dem.

Etter vi har blitt kjent med Kate og Rosemary dukker det opp flere historier. Vi hører om ungdommen Ahmed som jobber litt på friluftsbadet, om Hope venninnen til Rosemary og etter hvert som de starter kampen mot nedleggelse av badet kommer det flere på banen.

Samtidig hører vi om Kates problemer med å forholde seg til andre mennesker. Hun er ensom, men tar ikke kontakt med venner og familie, og selv tror hun at hun har større utfordringer med å håndtere verden enn andre. Vi blir også godt kjent med Rosemary sine utfordringer, men det er vennskapet som vokser frem mellom de to kvinnene som gir styrke til boken.

Romanen byr på noen overraskelser underveis, men stort sett er det koselige portretter av vennskap og kjærlighet som skildres. Dette er vel det vi kaller en "sommerroman", lettlest og grei, litt forutsigbar, men i denne settingen var det helt på sin plass. Jeg koste meg da jeg lyttet til Ina Charlotte Fjellhøys flotte innlesing, og hadde glede av boken.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 9 timer og 6 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

Den gode jord av Pearl S. Buck

Visste du at av de 107 vinnerne av Nobelprisen i litteratur så er bare 14 av dem kvinner? Beathe har utfordret oss til å lese disse kvinnene, et prosjekt helt etter mitt hjerte, og første bok ut er altså vinneren av prisen i 1938. Pearls fulle navn er Pearl Comfort Sydenstricker, hun var en amerikansk forfatter, datter av misjonærforeldre og bodde sine 18 første leveår i kina.

Den gode jord var den aller første boken som ble gitt ut i Den norske bokklubben, derfor finnes boken i mange norske hjem. Romanen sies å være den svakeste vinneren av Nobelprisen i litteratur, men den sterkeste av alle hennes utgivelser. Hun debuterte som forfatter i 1930 og ga ut en lang rekke bøker, innen flere sjangere. Boken har også vært fremført som teaterstykke på Broadway og filmatisert. Til tross for at filmen kun  hadde hvite skuespillere, vant den to Oscar og var nominert til to til.

Romanen begynner på Wang Lunds bryllupsdag. Vi befinner oss i det gamle føydalsamfunnet i Kina i mellomkrigstiden, og de gode skildringene av leveforhold og kultur gjør dette til en lærerik og spennende bok.

Gjennomgangstema er jorden, selve molden som vendes og sås i, jorden som gir, ikke bare mat og mette mager men betyr så mye mer, i alle fall for Wang Lung. Vi følger Wang Lund og familien hans frem til han er en gammel mann, og strabasene han må gjennom er ikke få.

Kulturen som tilsier at familiemedlemmer er forpliktet til å ta seg av hverandre er noe av det som gir romanen et sting, for hos oss ville vi aldri latt late, gamle onkler og ekle fettere snylte på oss. Behandlingen av psykisk syke er også et tema Buck belyser på en fin måte.


Skildringene av hvor lite kvinnene er verdt er egentlig grusom lesning, men på et vis får forfatteren frem at også de kan være lykkelig med det ansvar de faktisk har.

Når Wang Lung skal gifte seg går han fra jordhytten sin til "det store huset" og henter seg en slavekvinne. Hun sitter på bakrommet mens Lung og noen menn fra familien spiser måltidet O-lan har laget til i skjul. O-lan viser seg å være en skatt for mannen sin, hun er klok og har mange gode idèer til hvordan de kan skaffe seg mat og brendsel.

Krig og revolusjon er et bakteppe som ikke har noe med handlingen å gjøre, men det ligger der og truer. Når regnet uteblir får de et uår som nesten tar livet av hele landsbyen, og familien til O-lan og Wang Lung reiser til "Syden", hvor de jobber i byen. De får et perspektiv på livet, og øynene opp forandre aspekter ved livet, som lokker.

Denne romanen har flere uventede vendinger, litt brå og "lettvinte" kanskje, men det driver romanen fremover. Hovedpersonen forandrer seg veldig, han blir mindre opptatt av jorden sin, av arbeidet og av å gjøre det rette, og strekker seg mot kroppslige nytelser og penger. Når han er en gammel mann, er han en helt annen enn den mannen vi møtte i begynnelsen av boken, og han lar seg nesten forvirre når de jordnære følelsene en sjelden gang dukker opp.

De kaller dette den svakeste av prisvinnerne, men jeg synes denne romanen var veldig bra, så det er nesten synd boken har fått dette stempelet.

Camille av Pierre Lemaitre

Dette er den siste boken i Verhoeven-trilogien. Franske Pierre Lemaitre gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg hørte Alex for noen år siden, så nå bestemte jeg meg for å høre Iréne og Camille, for å få med meg hvordan trilogien avsluttes.

Forlaget om handlingen:
En hendelse blir betraktet som avgjørende når den vipper livet ditt fullstendig ut av balanse. Som for eksempel tre skudd fra en pumpehagle mot kvinnen du elsker.

Kriminalførstebetjent Camille Verhoevens nye venninne er vitne til et ran på Champs-Élysées i Paris og overlever ved et rent mirakel. Men hun er skadet for livet. Det blir en helt personlig sak for Verhoeven å finne igjen gjerningsmannen, ikke minst fordi denne åpenbart vil gjøre hva som helst for å finne henne igjen og avlive henne.

De to mennene går inn i en kamp på liv og død, der den private siden av saken, får kriminalførstebetjenten til å ofre svært mange av sine prinsipper. Til slutt er leseren usikker på hvem som er jegeren i denne saken. Og hvem som er offeret.

Bok to i serien sluttet ganske så dramatisk, og når vi nå møter igjen Camille Verhoeven har det gått fire år. Han har kommet over tapet av sin kone, nok i alle fall til å være tilbake i jobb. Han har også fått seg en ny venninne, og det er denne Ann som er dreiningspunktet i handlingen.

Dramatikken i historiens begynnelse var heftig. Ikke like blodig og ekkel som i de to andre bøkene, men heftig nok. Vi hører om Camille som må finte sjefer og kolleger for å bli satt på denne saken, som egentlig ikke er hans ansvar. Tempo roer seg en stund i midtpartiet, og jeg får tid til å tenke "hææ??, hva skjer her?".

Tro meg det tar seg opp, det er ikke bare spenningskurven som peker oppover, men sakte men sikkert viser plottet seg å være et helt annet enn det en først blir forledet til å tro. Smilet mitt er på plass igjen, og jeg lar meg sjarmere av de levende karakterene og ikke minst av det karakteristiske språket, som er en styrke i denne trilogien.

Nå må det sies at Anders Ribu som har lest inn alle tre bøkene har gjort en kjempejobb. Jeg er mildt sagt ustø i fransk, men ved å lytte til hans innlesing, får jeg max ut av stemninger, personligheter og det franske temperamentet.

Forbindelseslinjene til den forrige boken Irène, viser seg mot slutten, og trilogien avsluttes på fin måte. Er du glad i språk og tekst som utvikler seg i uventede vendinger, kan jeg love deg at denne trilogien er en innertier. Jeg lyttet til denne boken på returen fra Tyrkia, en lang reise, men jeg satt med et fornøyd smil på munnen hele veien ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Spilletid: 10:48

Kilde: Fabel

For dagene er onde av Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad er nok kjent for de fleste, hun (brak)debuterte som forfatter i 1976 med Folket på Innhaug, den første av de fire bøkene som inngår i hennes historiske romansyklus. Nå har jeg endelig fått med meg For dagene er onde, enda en perle fra denne forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Dette er en historie om hvordan fordømmende og ødeleggende krefter kan herske i et lukket og innestengt miljø, og hvordan kollektivet kan straffe personer som bryter med et lite samfunns tradisjonelle normer og rammer. Dette er fortellingen om det skjebnesvangre forholdet mellom Hildegunn og Robert, et forhold bygda ikke ville vite noe av.

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 1985/Lydbok: 2012
Spilletid: 8 timer
Kilde: Fabel

Det er en lidelse å lytte til denne romanen, ikke fordi den er dårlig på noen måte, for all del, men fordi miljøet som blir skildret er helt forferdelig.

Det store, fæle "bygdedyret" er hovedpersonen i romanen. Et dyr det er umulig å få has på, siden alle menneskene i bygda er med på å forme utysket. Robert er en gammel mann som har vendt tilbake til sitt barndomshjem etter å ha levd meste parten av livet i Amerika. Vi får høre om oppveksten hans og om hvorfor hans mor oppmuntret ham til å reise og til å bli, ikke kom tilbake sa hun til ham da han dro.

Nå har han kommet hjem, han er gammel og skral og greier seg som best han kan i det forfalne gårdshuset. Hildegunn er kona i nabohuset. Hun er gift med Tore som hun er glad i, og de har tre store barn som går på skole i byen, og en jente på seks år. "Dessverre" bor Tores foreldre fremdeles i kårboligen, og denne svigermoren er noe av det verste jeg har møtt.

Bygdas menn, og ikke minst kvinner, begynner å snakke om forholdet mellom Hildegunn og den gamle Robert. De stiller spørsmål ved hvorfor hun driver å renne ned dørene hos ham, om hun ikke har nok å gjøre hjemme på gården. Heldigvis kommer datteren i huset hjemom og hun får satt mot i moren, som allerede var fast bestemt på å holde ut bygdesnakket, for å fortsatt pleie for Robert.

Handlingen er full av spenningstopper, og det er ikke få ganger jeg formelig river meg i håret av frustrasjon og medlidenhet med de to som er ute i hardt vær. Etterhvert blir det ganske så dramatisk, og teksten utvikler seg, så romanen nesten får et anstrøk av krim over seg.

Hun bruker et flott språk, hvor pauser og det som ikke sies, er en viktig del av kommunikasjonen. Innelser Anne Krigsvoll spilte Hildegunn i spillefilmen fra 1991, så det var ikke rart hun hadde sånn dreis på dialekt og fremføring. Hun formidler miljøet og sinnelaget på landsbygda på en glimrende måte i denne innlesingen.

Anne Karin Elstad skildrer dette bygdedyret på en fantastisk måte. Mellommenneskelige forhold og følelser som sjalusi, misunnelse og angst for å stå utenfor, er viktige elementer i historien. Det var ikke få ganger klumpen sto i halsen på meg, for dette traff noe i meg. Slutten er formidabel, jeg spolte tilbake og hørte avslutningen på nytt, noe jeg veldig sjelden gjør, men noe så hudløst og sårt er det lenge siden jeg har lest.

Jeg vil gjerne lese en annen bok av Elstad, 

har du en favoritt du vil anbefale meg? 

Mer av den prisbelønnede tyrkiske forfatteren Hakan Gunday

Mer var ikke akkurat boken for muntre soldager på ferie i Tyrkia, men for en fantastisk historie. De som ber Orhan Pamuk ta et steg til side og slippe frem Hakan Günday har helt rett, for dette var storslagent!

Forlaget om handlingen:
Dette er historien om unge Gazâ og hans vei fra skolegutt til monster, en mørk og uforsonlig reise til nattens ende.
Gazâ vokser opp ved Egeerhavet. Han er ni år da han første gang blir med faren på menneskesmuglingen. Faren, som en gang ofret en eldre flyktning for å redde sitt eget liv. En dag får også Gazâ et annet menneskes liv på samvittigheten, afghaneren Cuma, som kanskje er den eneste som har vist ham litt medmenneskelighet. Gazâ glemmer det aldri, men det hindrer ham ikke å gå videre i farens fotspor. Etter hvert blir han en spesialist på undertrykkelsens dynamikk og egne torturmetoder.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: på norsk 2017

Sider: 350

Kilde: Leseeksemplar

Denne romanen har rammefortelling som en strikk. Teksten utvikles etterhvert og rommer mye, men handlingen holdes hele tiden stramt, innenfor "strikken", uten digresjoner.

Tyrkia er differansen mellom Østen og Vesten. Jeg vet ikke hvilken av dem du må trekke fra den andre for å sitte igjen med Tyrkia, men jeg er helt sikker på at avstanden mellom dem er lik Tyrkia. 

Vi møter Gazâ som ung mann, men han forfølges av tanken på fortiden og hans måte å besegle minnene på blir å fortelle. Fetterne Felat og Gazâ har aldri sett hverandre, så når den ene skal bli geriljasoldat og den andre skal i militæret avtaler de et kallenavn, så de ikke i vanvare skal skyte hverandre. Vi hører også om kurderen i Sverige som blir myrdet av slektninger fordi han var homo, og som legger igjen et testamente hvor han ber om å få gifte seg posthumt med sin kjæreste.

Mer inneholder sin skjerv av maktsyke mennesker, hatkriminalitet, blodhevn og herskemodeller, og via menneskesmuglingen som Gazâ og faren lever av, drøftes normalnormer, galskap, lidelse og hevn.

Handlingen veksler mellom dramatiske hendelser i hovedpersonens liv, og skarpe observasjoner av menneskesinnet og relasjonene oss mennesker i mellom. Refleksjonene rundt meningen med livet, hva som driver oss videre, hvorfor vi gjør som vi gjør etc. er godt pakket inn i handlingen, siden Gazà livet igjennom forsøker å forstå seg selv.

Dette er en roman som ryster deg og garantert setter spor. Den er velskrevet og allsidig, og selv om handlingen balanserer på kanten av min forestillingsevne, er den troverdig og veldig veldig sterk. 

The Nobel Women - nytt leseprosjekt frem mot oktober 2019

Det er Beathe, som på bokhjertet sitt har inspirert meg til å være med å lese alle de 14 kvinnelige nobelprisvinnerne frem mot prisutdelingen i oktober 2019. Det er Beathe som har laget den fine oversikten som blir mitt redskap for å komme i mål.

Nobelprisen i litteratur ble delt ut for første gang i 1901, og tilsammen 107 forfattere har mottatt prisen. At bare 14 av disse er kvinner er rett og slett skammelig, og jeg er mer enn villig til å gjøre ære på disse ved å lese en bok av hver frem mot neste utdeling. Litt underlig er det at det ikke var noen kvinnelige mottakere på 70- og 80-tallet, de to tiårene hvor kvinnene virkelig kom seg opp og frem. Jeg har markerer forfatternavnene med store fonter etterhvert som jeg leser og er nå oppe i 9 av 15.

Selma Lagerlöf (1858-1940) Sverige. Fikk prisen i 1909 og var den første kvinne noen gang til å vinne prisen. Jeg valgte meg Gôsta Berlings saga fra 1891.

Grazia Deledda (1871-1936) Italia.  Fikk prisen i 1926, det kan se ut til at ikke noen av bøkene hennes er oversatt til norsk.

Sigrid Undset (1882-1949) Norge.  Fikk prisen i 1928. Jeg leste Kristin Lavransdatter før jeg så DnS sin oppsetning i 2018, og på oppfordring fra ArtemisiaAnita leste jeg Jenny, og var strålende fornøyd med det.

Pearl Buck (1892-1973) Amerika Fikk prisen i 1938. Første bok ut i leseprosjektet! 
Den gode jord fra 1931, en bok jeg likte veldig godt.

Gabriela Mistral (1889-1957) Chile. Fikk prisen i 1945. Jeg fikk låne Alle skulle bli dronning av Beathe og var fornøyd med å lese den.

Nelly Sachs (1891-1970) Tyskland. Fikk prisen i 1966. 

Nadine Gordimer (1923-2014) Sør-afrika. Fikk prisen i 1991. Jeg valgte meg romanen Et eget liv, og leste den i januar. 

Toni Morrison (1931-) Amerika. Fikk prisen i 1993.  Jeg valgte meg essaysamlingen De andre, og angret ikke på det. 

Wislawa Szymborska ( 1923-2012) Polen. Fikk prisen i 1996. Hun har skrevet en rekke diktsamlinger, flere av dem er oversatt til norsk, og jeg valgte meg Livet er den eneste måten.

Elfride Jelinek (1946-) Østerrike. Fikk prisen i 2004. Pianolærerinnen finnes på 1001-listen, så det gjorde valget enkelt. 

Doris Lessing (1919-2013) Iran. Fikk prisen i 2007. Jeg har lest Det synger i gresset, etter å ha lest Ellikken sin omtale av boken, en bok jeg gjerne anbefaler videre.

Herta Müller (1953-) Romania. Fikk prisen i 2009. (I dag ville jeg helst ikke møtt meg selv Åslaug)

Alice Munro (1931-) Canada. Fikk prisen i 2013. Jeg har hørt novellen Bjørnen gikk over fjellet, som jeg var fornøyd med, og lest novellesamlingen Uvennskap, vennskap som jeg ikke likte nok til å gidde å blogge om en gang. 

Svetlana Aleksijevitsj (1948-) Ukraina. Fikk prisen i 2015. 

Olga Tokarczuk fikk prisen i 2018, og med det har vi 15 kvinnelige mottakere av Nobelprisen i litteratur. Jeg hadde ikke lest noe av henne før, men begynt på Løperne, som viste seg å bli en utfordring, før jeg leste Før plogen din over de dødes knokler, som falt i smak.

For meg som normalt leser nye bøker, er dette en spennende "øvelse". Bare det å skaffe seg bøkene er en utfordring, og tematikk, steder og skrivemåter er så forskjellige i disse bøkene at det er en fryd. Jeg har begynt å lese, og første bok ut fikk meg til å glede meg til fortsettelsen.