Guden av Jørgen Jæger - en frittstående fortsettelse av serien

Endelig! Det tror jeg at jeg hadde sagt om han hadde kommet med bøker annenhver måned, for krimserien hans fra Fjellberghavn er en av mine store favoritter. Dette er den tiende boken i serien om lensmann Ole Vik, men i stedet for å bli lei, blir jeg bare mer og mer glad i denne karen.

Forlaget om boken:
Det er fullt av folk på torget i Fjellberghavn når ordfører Janne Wold går på talerstolen fulgt av politistasjonssjef Marte Mellingen. Midt i folkemengden roper en skingrende
stemme: «Allahu akbar!» etterfulgt av tre skudd. På scenen står ingen oppreist, og samtidig starter en serie med godt planlagte bankran.
Det blir noen svært dramatiske døgn for politioverbetjent Cecilie Hopen der hun jakter på gjerningsmenn med begjær som vanskelig kan kontrolleres. I de mørkeste skygger
trekker en anonym person i trådene. Han er Guden.

Forlag: Juritzen

Utgitt: september 2017

Sider: 491

Kilde: Leseeksemplar

Tro meg, setter du deg ned med Guden så får du ikke gjort noe annet på noen timer, for mer fengslende krim skal du lete lenge etter.
Igjen har Jørgen Jæger pønsket ut et originalt plott, som jeg ikke fant ut av før jeg fikk løsningene rett i fleisen. På det tidspunkt var jeg kommet helt til slutten av boken, jeg hadde høy puls og regelrett verket etter å få vite navnet på drapsmannen og denne "Guden".

Stakkars Cecilie, da forrige bok sluttet hadde hun akkurat kommet seg tilbake på jobb igjen, og så blir dette kastet hennes vei. Heldigvis tar hun utfordringen på strak arm, og med hjelp av blant andre den kule politibetjent Jostein Vågenes og stilige Petter Engh fra Kripos, greier de å finne ut av hvem som var ansvarlig for skytingen på torget.

Følgere av serien om lensmann Ole Vik i Fjellberghavn, vet at Ole Vik ikke lenger er lensmann, men han er absolutt tilstede i handlingen allikevel. I denne boken får han et etisk dilemma å hanskes med, ettersom informasjon som har tilkommet ham fortrolig, må og bør gies videre til Cecilie Hopen og hennes etterforskning. Med Ole Vik får vi også den "myke" delen av historien, siden han blir nødt å ta seg av kjærestens barn, når hun er midlertidig satt ut av spill.

Jeg skal holde meg fra å referere for mye fra handlingen, for jeg vil ikke røpe noen av de mange spenningstoppene underveis, historien er flettet nennsomt sammen av handlingstråder som er synlige fra begynnelse til slutt. Boken har en primærhandling, men flere tema dukker opp, som torpedovirksomhet, spilleavhengighet, illegal organhandel og radikalisering.

Jæger skriver helt sånn som jeg liker det. Få følelsesmessige utbroderinger, kun et hint av romanse her og der, han har godt karakterer med personlighetstrekk, men uten de lange bakgrunnshistoriene. I tillegg er det bånn pedal med action fra begynnelse til slutt. Alt henger sammen og handlingen føles troverdig, kanskje med unntak av at alt dette skjer i fredelige lille Fjellberghavn, men det får vi ta med en klype salt☺

Er du engstelig for blod og gørr så kan du slappe helt av, det er det ingenting av i denne boken. Etterforskningen blir aldri kjedelig å følge med på, for de blir hele tiden avbrutt av nye utfordringer. En kidnapping, en torpedo "in deep shitt", mennesker forsvinner og andre dukker opp igjen. Også seiler det en luxus yacht langs kysten av Norge, en type båt jeg har sett i Bergen mange ganger - jeg lover deg, neste gang jeg ser en sånn båt kommer jeg til å få hjertebank!


Måten jeg slukte boken på, uten å få noe i halsen, sier meg at dette er kvalitetskrim av aller beste sort, så jeg stusser ikke på å anbefale den videre!!

Verda er ein skandale - et essay av Agnes Ravatn

I årets utgivelse skriver Agnes Ravatn om livet på landet. Tekstene er lett omskrevne versjoner av essay som har vært publisert tidligere, noe som ikke gjør meg noe, siden jeg kun leser bøker. Det som gjorde at jeg nølte med å skaffe meg årets bok fra min nynorske favorittforfatter, var at den er basert på hennes eget liv, en innfallsvinkel jeg begynner å bli grundig lei av. Vel, heldigvis ble nysgjerrigheten for stor ☺

Forlaget om boken:
Etter eit hektisk tiår i hovudstaden tek Agnes Ravatn mann og baby med seg frå Frogner og flyttar til den vesle vestlandsbygda Valevåg for å roe ned i permisjonstida. 
I eit forfalle småbruk utan Internett, omkransa av skog, fjell og sauer, milevis unna kulturandedammen i hovudstaden, snirklar dagane seg sakte forbi for den vesle familien. Kveldane går med til å drikke vin og samtale med den næraste naboen: vennen og forfattarkollegaen Einar Økland.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 95
Utgitt: 2017


Den forrige boken jeg leste på nynorsk, nærmest kavet jeg meg gjennom, så det var en fryd å sette seg ned med Agnes Ravatns nye bok. Jeg nøt språket, innholdet og den tørre humoren og hadde en lesestund av aller beste sort.

Handlingen i denne lille boken flyter godt, til tross for at opprinnelsen skal være selvstendige essays, som har vært publisert hver for seg. Samtalene med Einar Økland er grundig flettet inn i handlingen, så det føles ikke som at hun intervjuer ham. Ikke er hun særlig personlig heller, så det at det handler om hennes eget liv, glemte jeg fort.

De flytter til denne hytten, som familien hennes har gjort alt de kan for å gjøre den beboelig før de kommer. Det eneste er internett som ennå ikke er installert, men det er rett rundt svingen. Hun er lykkelig, hun lager mat fra grunnen av, dyrker grønnsaker i hagen og trekker middagsmat opp av sjøen. Livet er godt på alle måter, men midt i alt dette fantastisk spør hun seg selv, "Hva er haken?" når skal denne lykkeboblen sprekke?

Einar Økland blir vi kjent med som en eksentriker, en som tar affære når urett har blitt gjort, en som kan kuppe turlagsturer, fordi han mener at det han vil vise deltakerne er bedre enn det som sto på planen.

Vi hører om fisketurer Agnes og Einar har sammen, om hans selvfølgelige tilnærming og hennes fomling. Det er morsomt, men også gjenkjennelig, og merkelig nok, selv om tankene som oppstår handler om å få til noe så enkelt som å fiske, er de lett overførbare til andre aspekter av livet.

Ravatn er innom flere tema i denne boken. Det er sjelden jeg ler høyt når jeg leser, men det skjedde flere ganger da jeg leste denne boken. Hennes fabuleringer rundt forskjellene på sjargongen, humoren og ironien på østlandet og vestlandet, er utrolig bra. Måten Økland blir tatt i mot som (den store) "Diktaren" når de tar en tur til storbyen Haugesund, og hennes tanker rundt både knekkebrødbaking og anskaffelser av skriveredskap.

Har du lyst på en liten pustepause mellom mursteinene, så anbefaler jeg deg å ta en titt på Verda er ein skandale. Jeg lover deg, du kommer til å gå neste dag i møte med et lurt smil om munnen ☺

*******

Det var den flotte omtalen på bloggen Beathes bokhjerte, som fikk meg på nye tanker om å lese denne boken, ta gjerne en titt innom henne!  

Det som nesten er sant av Bergljot Kaslegard

Bergljot Kaslegard er en forfatter jeg ikke hadde hørt om før. Hun debuterte i 2009 og har med årets roman gitt ut fire romaner. Det er mange som har skrevet om å være pårørende til kjære familiemedlemmer med demens, men det er første gang jeg er "innunder huden" på den gamle selv.

Forlaget om boken:
Bodvar ligger på det siste på sykehjemmet. Han glir inn og ut av demensen og tiden, mens hans nærmeste samler seg rundt ham. I minnene reiser han tilbake til gården der han vokste opp, til den vanskelige perioden under krigen da faren forsvant og Bodvar måtte ta et ansvar som var tungt for en ung gutt.

Årene er gått, og Bodvar har også blitt far. Spørsmålet Bodvar må stille seg, er om han selv har sviktet like grunnleggende som faren gjorde. Ingen kan leve feilfritt, men er det mulig å beholde verdigheten likevel? Makter vi å tilgi oss selv?

Forlag: Tiden

Utgitt: 2017

Sider: 126

Kilde: Leseeks

Det å miste seg selv, å blande fortid og nåtid, og å vite at mennesket foran deg en en du bør kjenne, men du aner bare tilknytningen, det må være forferdelig.

Vi blir kjent med Bodvar som en gammel forvirret mann, som for alt i verden ikke ønsker å være vanskelig. Han irriterer seg over at ting forsvinner og at nye ansikter til stadig dukker opp, men tør ikke være skråsikker på noe lenger. En lukt utløser et minne fra tidlig i livet, og han forteller om dette til pleieren som er innom. I det han avslutter med "husker du det?" skjønner han at pleieren ikke husker, og han føler seg dum og ynkelig.

Gamle og syke mennesker blir jo hjulpet av beste mening, men Bodvar skjønner ikke hvorfor han ikke kan få måltidene sine alene på rommet sitt. Han skjønner ikke hvorfor konen kommer hver dag og sitter med ham, når hun er så sliten. Han vil jo ikke ha henne der, ikke hele tiden i alle fall.

Dette er en velskrevet og personlig roman. Kaslegard treffer så godt med sine observasjoner, at jeg ikke kan fri meg fra tanken om at hun må ha opplevd demenspasienter tett på. Søkelyset i denne korte men innsiktsfulle romanen, er satt på å bry seg nok, til å se forbi det bistre og vrange, det vanskelige og lite samarbeidsvillige, for å skjerpe oppmerksomheten på det som virkelig gjelder. Hva er det den gamle prøver å formidle?

Handlingen er satt sammen av flere historier. Vi møter Bo som liten gutt, under første verdenskrig og årene etter, når faren forsvant. Han har også noen notater fra bestefaren som det refereres fra, noe som er med på å danne et mangefaset bilde. Forbindelseslinjene mellom den unge og den gamle Bodvar flettes sammen på en nydelig måte, og når jeg nå sitter her og skriver om Bodvar, får jeg meg ikke til å kalle ham en "karakter i en roman", for han er jo ekte, det føles som om jeg har lest om et virkelig menneske.

Bergljot Kaslegard bruker et flott språk, det er ikke spesielt poetisk, men et idealspråk uten verbale unoter. Det ligger "noe" i luften som gjør at teksten har en nerve ved seg, og mot slutten får vi også et et tydelig vendepunkt.

Du trenger ikke være spesielt interessert i å krype inn i hodet på en demenspasient, for å ha glede av denne romanen, dette er gode refleksjoner over livet, presentert på en medrivende og lærerik måte. 

Boken anbefales på det varmeste!

Uten vesentlige feil eller mangler av Linda Skomakerstuen

Linda Skomakerstuen debuterte  som forfatter, tidligere i år med denne romanen. Nå har jeg lest den og kan gå god for at hun har gjort et godt stykke arbeid med debutromanen sin. Min utfordring med denne boken er sjangeren, "feel-good" treffer sjelden innertier hos meg, men jeg har lest et dusin av denne typen bøker, og kan gå god for at dette er godt skrevet.

Forlaget om boken:
Elvira skjønner ikke helt vitsen med andre mennesker og holder omgivelsene på trygg avstand med kalkyler, regneark og krasse bemerkninger.

Slik hadde det kunnet fortsette, men en dag skjer det noe. Den pensjonerte jordmoren som bor i nabohuset dør, og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner på mystisk vis. Elvira er overbevist om at noen i den lille sørlandsbyen ruger på en mørk hemmelighet, og med skarpt revisorblikk og jordmorens innpåslitne hund på slep tar hun saken i egne hender. Motvillig blir hun nødt til å snakke med menneskene rundt seg. Slik oppdager hun at folk flest, og kanskje også den velstående mannen på Engholmen, ikke er så ille som hun skulle ha det til.


Det er ikke til å legge skjul på at dette er feel-good på sitt beste (eller verste). Handlingen er fornøyelig, og likte du Tirsdagsdamene eller Potensgiverne så er dette en bok du vil kose deg med.

Karakterene er alle litt i overkant karikerte, noe som gir en solid dose tørr humor. Menneskene får alle sitt pass påskrevet, både lensmannen, revisorene, Jasmina som prøver å livnære seg som synsk og ikke minst, innflyttere til den lille småbyen. Liker du denne formen for karakteroppbygging, hvor alt legges tykt utenpå og ingenting sjokkerer, så kommer du til å bli godvenner med menneskene på dette lille stedet.

Handlingen drives frem av et krimplott, og de første hundre sidene gikk ganske fort å lese. Så dabbet min interesse av, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Litt for mye av det gode kanskje, fremdriften stoppet opp, og jeg ble rett og slett litt lei. Mot slutten tok fremdriften seg opp igjen, og når løsningene materialiserte seg var det kjekt å se at plottet hadde en vri, som jeg ikke har vært ute for før.

Ellikken er også ute på dypt vann med denne sjangeren, men har skrevet noen fornøyelige ord om boken.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 320

Kilde: Leseeks

Ankomst av Gøhril Gabrielsen

Mitt første møte med Gøhril Gabrielsen var for et par år siden, da jeg lot meg begeistre av hennes forrige roman Din, alltid. Året etter vant hun Amalie Skram-prisen, en pris jeg følger spent med på hvert år. Forventningene var store til årets roman Ankomst, men jeg ble ikke skuffet, dette er lesestoff til å holde pusten av!

Forlaget om boken:
En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker. 

Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 170
Kilde: Leseeksemplar


Woao og fytti grisen for en spennende bok! Følelsene mine ble virkelig satt i kok da jeg leste denne intense historien. Hovedpersonen vår, en navnløs dame i 30-årsalderen, befinner seg alene i ødemarken. Hun er prisgitt elementene, og kulde, mørke og ensomhet gjør at fantasien spiller henne, opp til flere puss.

Forskeren vår har funnet seg en hytte langt fra folk. Dette er et gammelt gårdshus, og mens hun er der, er hun i historien til familien som har bodd her. Etter som handlingen går fremover flettes denne familiens skjebne sammen med de irrasjonelle fornemmelsene hun selv opplever.

Mens jeg tråkker omkring, spør jeg meg selv hva som får meg til å ville gyve løs på hindringene, uansett hvor hardt prøvet jeg er. Hvor mange stormer kan jeg stå imot, før også veggene i meg løsner og gir etter for trykket?

Med støtte fra et fond skal hun sluttføre doktorgradsavhandlingen sin i denne hytten. Feltarbeidet skal dokumentere forhold rundt hvordan klimaendringer og atmosfæriske forhold påvirker sjøfuglenes vandring. Teksten er tidvis preget av at hun er forsker, og vi tar del i oppgavene hun er i ødemarken for å utføre. Siden jeg liker villmark og er fascinert av sjøfugl, fremstår denne delen som eksotisk og interessant.

Havfugl, klimaforskning og vill natur, er bakgrunnen for denne romanen, men det er grøsserelementer nok her til å skremme vannet av den tøffeste av oss. Tilstedeværelsen hun sanser blandet med redselen for eksmannen, gjør det riktig så creepy, samtidig som hun engster seg for datteren hun har etterlatt hjemme.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen. Boken er velskrevet til tusen, men uendelig mange betraktninger som går på det å være menneske. Språket er nydelig og handlingen har mange uventede vendinger og spenningstopper.
- Ankomst er en bok jeg anbefaler deg å lese!

Solgunn har også skrevet om boken

Celestine av Olga Ravn

Olga Ravn er dansk og har gitt ut flere ting før, men dette er hennes første roman. Hun har arbeidet som litteraturkritiker og redaktør og har også undervist på forfatterskoler. Sammen med en annen har hun opprettet skriveseminaret Hekseskolen, og at hun er opptatt av gjenferd og sånt, gjenspeiler seg i denne romanen.

Forlagets presentasjon:
Celestine er ein gåtefull, lyrisk og fortetta roman, der vi møter ei ung lærarinne som flyttar til bygda for å undervise på ein kostskule, samstundes som ho kjempar ein indre kamp med den kaotiske barndommen sin. Med seg har ho kjærasten Kim, men relasjonen mellom dei går det heller dårleg med. 

Kostskulen var tidlegare eit slott, og lærarinna blir oppslukt av historia om spøkelset Celestine, som skal ha blitt mura inne i veggene. Snart byrjar lærarinna sjølv å vandre rundt i gangane om natta, iført ein kvit kjole, heimsøkt også av spøkelsa frå si eiga fortid som skilsmissebarn.


Celestine er en roman som er liten av format, og med forholdsvis få sider, allikevel brukte jeg lang tid på å lese den.
Det tar tid før vi blir kjent med lærerinnen som forblir anonym og temmelig "flat" gjennom hele historien. Teksten er det jeg ville kalle lyrisk eller poetisk, noe som vanligvis får mitt lineære, konkrete hode til å streve med å få hode og hale på handlingen. Så også her....

Etterhvert befinner lærerinnen seg på skolen, hun går igjen i gangene mens hun stalker en elev. Nå ble lesingen enklere, mer håndfast, og fremdriften raskere. Språket er temmelig rått til tider, og som leser følte jeg meg litt overrumplet av disse sekvensene.

Forelskinga mi inneheld berre draumen om penetrasjon og vald. Eg går over tunet, vinden blæs hardt inn i munnen min. Eg vil at vinden skal vera den erigerte kuken til eleven. Eit kjærteikn med vald i seg. All valden Kim ber på, som dreg han saman i ein krampe han ikkje vil kjennast ved. Den valden vil eg kjærteiknast av, ei vilkårleg valdshandling.

Romanen er overfladisk innom flere tema, som ensomhet, spiseforstyrrelser, urinveisinfeksjon og lus. Kapitlene er korte og handlingen har bare innimellom naturlig rekkefølge. Halvveis får vi et naturlig stopp, når Celestine får litt taletid, og når del to starter noe sider etter dette har vi i følge overskriften, forflyttet oss ett år frem i tid, uten at det har noe å si.

Eg lærte meg å elska lusene som meg sjølv. Eg lærte meg å fortena dei. Eg var det som gjekk i rotning. Eg var dei tidlegare liva til vaksne menneske. Eg hadde eit rom i huset til far min og eit i huset til mor mi. Når eg ikkje var på romma, var dei nedlagde område. Unødvendige organ. Eg bar heile tida med meg eit fjernt og stengt område. Kisteforma, på noko vis.

Når jeg er tålmodig og jobber hardt kan jeg se at dette er en mørk roman om en ensom sjel. Jeg brukte mye tid på å lese deler av romanen på nytt, for å se om noe ga gjenklang, eller om den fikk meg til å føle noe. Jeg tror jeg var så utslitt av å prøve at ingenting festet seg.

Det er tydelig at Olga Ravn kan skrive, men språket hennes er for meg litt for svevende og oppkonstruert på et vis, det er som om hun prøver for hardt, og glemmer historien sin. 
Er du av dem som søker romaner utenom det vanlige, er jeg sikker på at du kan få en fin leseopplevelse med Celestine, og jeg er spent på hva ivrige bokbloggere har å si om den ☺

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2015/på norsk 2017

Sider: 144

Kilde: Leseeksemplar

Lyset bak øynene av Tommi Kinnunen

Leste du Der fire veier møtes, er jeg sikker på at du er like ivrig som jeg var, etter å lese Kinnunens oppfølger til denne. Lyset bak øynene handler om Helena, som vi så vidt ble kjent med i den første boken, og er skrevet i den samme flott stilen.

Forlaget om boken:
Helena er bare ni år gammel da hun blir sendt fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Der venner hun seg gradvis til storbyens lukter og lyder, og lærer seg å beregne avstand ut fra antall skritt. Men savnet etter familien er stort.
Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover for å studere. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men drømmer om å stifte en egen familie, og bærer på en hemmelighet. I Helsingfors treffer han tanten og blir kjent med nye sider ved henne. Hvordan er det å leve hele livet som en som må stå utenfor? Går det an å bli akseptert som den man er?

Min omtale av Der fire veier møtes


Historien begynner når Helena er seks år. Nevøen hennes Tuomas, som er den andre hovedkarakteren er også et lite barn i sin handlingssekvens, selv om det er en generasjon mellom dem. Disse to følger vi gjennom mange år, og samtidig som vi blir kjent med deres liv, tar vi inn deres familiehistorie.

Tuomas sin farmor er Lahja, datteren til jordmora i Fireveiskrysset. Jeg elsket Der fire veier møtes, og ble så glad da det gikk opp for meg at Lyset bak øynene er en fortsettelse av denne historien. Helena har fått en lillebror, Johannes, og det er sønnen hans som er Tuomas.

Da Toumas får blikket vekk fra veien, oppdager han at farmor ler. Hun ser annerledes ut enn noen gang før. Han har sett henne rope og gråte, smile også, men aldri le. For en gangs skyld drar munvikene seg oppover, farmor kaster hodet bakover og slipper ut en tørr og rar knegging. 

Helena blir i forrige bok blind. Faren er knust, men tar seg uendelig godt av sin datter. Hun lærer seg å navigere rundt i huset, og tar til seg alle de små triks som blinde bruker for å fremstå som selvstendig og uten behov for hjelp.

Det er veldig interessant å lese om tankene og følelsene til Helena, og til de som omgås henne.
Familiens historie er viktig for Helena, og som blind trenger hun helt andre detaljer i livet, ikke bare de fysiske og konkrete detaljene for å klare å navigere. Tilhørighet og forutsigbarhet er viktig for henne, for å forstå verden og seg selv.

Det er sterkt å lese om krigen som Helenas far Onni deltok i. Hvordan den påvirket ham, og hvordan opplevelsene hans i krigen innvirket på familien. Når de legger ut på vandring sammen med hele hjemstedet, er det skrekkelig å tenke på at sånn var det for mange, og er fremdeles.

Teksten er bygget opp av selvstendige handlingsfragmenter satt kronologisk sammen til en helhet. Hvert kapittel har en egen spenningstopp, som bygges rundt en konkret begivenhet eller erindringbilde. Det er ikke tydelig merket hvem som har ordet, eller i hvilken tid vi befinner oss i, men siden hvert kapittel er en historie for seg, så skjønner kommer en fort inn i det.

Toumas går på biblioteket for å titte i en helt spesiell bok. Han vil få bekreftet at han er homoseksuell, og når han gjør det tar det ikke lang tid før han flytter fra det lille hjemstedet sitt i nord, og sør til hovedstaden.
Det er sårt å lese om tankene til Toumas i ungdommen, men samtidig er disse sekvensene de eneste hvor jeg får lyst å skumme meg videre i lesingen. Dette har jeg lest før, i Jonas Gardells bøker og flere, og det er noe med fremstillinen av disse promiskuøse ungguttene jeg ikke liker.

  - Nevnte jeg at sønnen til presten visstnok også er...?
    Setningen ble avbrutt. Begge visste hvordan den ville endt, men hun klarte ikke å si ordet. Ikke fordi det var vanskelig, men fordi det forenklet sønnen hennes, kledde han i alt for små klær. Hun mente at ethvert menneske har akkurat så stor plass i verden som det har vett til å kreve. Verken mer eller mindre.

Kinnunen har flotte skildringer av omgivelsene, og en karakteroppbygging som er på høyde med det aller beste. Språket er allikevel det som begeistrer meg mest, her er så mange nydelige betraktninger, små detaljer som glitrer når det blir satt lys på dem. Det er ikke en politisk roman dette, men vi skimter velstandsutviklingen Finland har gjennomgått, og holdningsendringene som også har funnet sted.

Jeg drar helt frivillig, men jeg gjør det fordi jeg må....

Lyset bak øynene handler om tilhørighet og å finne fotfeste i livet. Jeg undrer meg over hvordan en roman om en homofil gutt og en blind jente kan gi sånn gjenklang i meg, men det gjør den altså, her er mange følelser å kjenne seg igjen i.
Boken anbefales som du sikkert skjønner, på det varmeste!

Boken er også kommet på lydbok, og blir som den forrige er den glimrende lest av Ingrid Vollan. Jeg fant ingen bloggomtaler, så nå gleder jeg meg til å høre om dere andre synes denne er like bra som den forrige ☺☺

Forlag: Pax

Utgitt: 2017

Sider: 326

Kilde: Leseeks