Det siste barnet av John Hart - mens jeg venter på The Hush

I mars i år fant det sted et møte mellom den populære amerikanske forfatteren John Hart og vår lokale krimdronning Monika Yndestad. Heldigvis var seansen åpen for publikum, og jeg var en av dem som lot meg sjarmere av den talentfulle forfatteren. Han røpet for oss at hans aller ferskeste bok The Hush, er ferdig. Dette er en historie som bygger på Det siste barnet, så for å forkorte ventetiden snopte jeg med meg pocketversjonen av denne boken.

Forlaget om handlingen:
Tretten år gamle Johnny Merrimon hadde et perfekt liv: et godt hjem og kjærlige foreldre, og tvillingsøsteren Alyssa som han var sterkt knyttet til. Han visste ingenting om tap og svik – før den dagen Alyssa forsvant inn i en fremmed bil. 
Nå, et år senere, er Johnny ensom og alene, forlatt av alle han var blitt opplært til å stole på: Faren dro sin vei like etter at datteren ble borte, og moren har forskanset seg i en tåkeverden av alkohol, dop og mishandling. 

Ingen andre enn Johnny tror at Alyssa fremdeles er i live, og han bestemmer seg for å finne henne og redde familien. Så forsvinner enda en liten jente, og Johnny må oppsøke miljøer og mennesker som ingen barn burde bli kjent med.


Johnny er en utrolig reflektert og godhjertet trettenåring, og selv om han er sint på moren for å ha jaget vekk faren, og satt dem i den håpløse situasjonen de er i, gjør han alt han kan for henne. Han skjuler for politi og barnevern hvordan det står til, tar i mot julingen fra han som har "gitt" dem tak over hodet, og han tar seg av sin syke mor som best han kan.

Sorgen og urettferdigheten river i meg når jeg leser, det er så levende skildret at selv om ordene er få og ufarlige, sitrer teksten av følelser. Det er mørk lesning dette her, det er ingen lystige sekvenser og de mange intrigene er hentet fra et miljø som er fritt for glamour.

Johnny har ikke gitt opp å finne søsteren, og for å spore henne opp, går han systematisk til verks med kart over området, avkryssing av hus og intervjuer av beboerne. Dessverre synes ikke de som får besøk av Johnny og hans spørsmål, dette er noe kjekt så de ringer politiet, og førstebetjent Clyde Hunt ringer ham inn.

En dag lander det bokstavelig talt en mann foran føttene hans. Han har blitt påkjørt, noe som ikke var et uhell, og det siste han sier før han dør er at han fant henne, jenta som ble tatt. Johnny får da ny giv i sin søken etter søsteren.

I vekselvise kapitler følger vi Clyde Hunt og Johnny Merrimon gjennom hele boken. Johnny ser på Hunt som sine fiende, men Hunt har en "soft spot" for Johnny og hans fortapte mor Katherine. Begge fortellerstemmene er spennende å følge med på, det skjer mye i begges liv, og historiene ligger så nær opptil hverandre at det for leseren føles som en historie.

I romanen gir John Hart oss flere refleksjoner å tygge på, spesielt dette med vennskap og ikke minst tilgivelse. Betraktningene han gjør seg er tankevekkende, og elegant flettet inn i en gjennomført actionpreget setting. Det er ikke et kjedelig minutt i denne historien, som har mange overraskelser og uventede vendinger før siste punktum settes.

Det var interessant å høre John Hart fortelle om hvordan han tenkte da han ville skrive en spennende roman for voksne med et barn som hovedperson. Det er ikke ofte jeg leser bøker på nytt, men etter å ha hørt om tilblivelsen av romanen og om karakteroppbyggingen, var det spennende å lese den en gang til. The Hush er en oppfølger som skal ha sin handling 10 år etter Det siste barnet, hvor vi møter igjen Johnny som 23 åring. Blir ikke dette årets høydepunkt i 2018, vet ikke jeg ☺

Forlag: Font

Utgitt: 2009/på norsk 2010

Sider: 394

Kilde: Kjøpt selv

En familie om høsten av Jan Chr. Næss

Dette er mitt første møte med forfatteren, som siden debuten i 1999 har 16 utgivelser å vise til, bøker for både ungdom og barn, i tillegg til romaner. Etter en litt tradisjonell start, tok denne romanen grundig av i andre del, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlagets introduksjon av boken:
Tonje, Henrik og deres tenåringsdatter Pernille reiser på høstferie til Rødehavet, de har planer om å dykke ved korallrevet og drømmer om å få se den sjeldne gule murenen. Men mer enn alt annet rommer feriereisen et håp om at de felles opplevelsene langt hjemmefra kan reparere den lille kjernefamilien som er i ferd med å gå opp i limingen. 
Alle relasjoner bygger på tillit, ikke minst de nære. En familie om høsten er et tettskrevet drama i to akter som handler om hva som skjer når tilliten blir brutt og gråværet setter inn.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 176

Kilde: Leseeks

Bokhøsten nærmer seg, men ulest-hyllen min huser fremdeles ganske mange bøker. For å være effektiv har jeg nappet ut de tynneste bøkene fra hyllen, og da kom endelig Næss sin bok frem i lyset.

Lydboken jeg holder på med om dagen handler om en familie i oppløsning, og sannelig gjør ikke denne det også. En familie om høsten starter rolig og forutsigbart, faktisk så forutsigbart at jeg nesten slang den fra meg.

Latskap fikk meg til å holde ut til jeg var passert halvveis, men når del to startet fikk romanen en helt annen nerve. Første del tar for seg familiens strandferie i ett eller annet muslimsk land. Lite røpes av konflikten foreldrene har pakket med seg i kofferten, men etterhvert anes omfanget av problemene som skal komme.

Andre del starter når de kommer hjem, og det er nå alt kommer på bordet. Deres datter Pernille på 17 år har hele tiden vært den foreldrene skal beskytte, men også den som gir dem andre utfordringer, som Henrik og Tonje takler på hver sin forskjellige måte.

Boken er godt skrevet, du finner helt sikkert noe å kjenne deg igjen i, Næss har et fint språk som passer godt til denne type roman. Skal jeg peile meg ut noen stikkord må det bli: forutinntatthet, tillit, svik, og anger, jeg håper i alle fall at det var en dose anger inne i bildet, selv om det ikke kommer klart frem.

En moderne familie - ny roman av Helga Flatland

Helga Flatland har lenge vært en favoritt, så når hun kommer ut med ny roman er det ikke tvil om at den skal leses. Eller høres som ble mitt valg denne gangen, et valg jeg ikke angrer på.

Forlagets presentasjon:
Foreldrene til Liv, Ellen og Håkon har holdt sammen gjennom to mannsaldre. Når far Sverre fyller sytti, spanderer han reise på hele familien med barn, svigerbarn og barnebarn til en feiring på den italienske rivieraen. Under festmiddagen kunngjør foreldrene plutselig at de har bestemt at de vil skille seg.
Gjennom de tre søsknenes ulike fortellinger med ulike blikk får vi fortalt historien om den samme familien, om tilhørighet, oppbrudd, konsekvenser - og om hva som egentlig utgjør en familie.

Denne romanen har tre forskjellige fortellerstemmer, lest av tre forskjellige innlesere, som alle leser på en fin måte. Først ut er storesøster Liv, som er den som holder ordet helt til foreldrene blir presset til å slippe katta ut av sekken, på pappa Sverres syttiårsfeiring i Italia.

Jeg kjenner meg godt igjen i Livs tanker og følelser, det er nesten litt skremmende, men når jeg hører denne første delen er det den to år yngre Ellen jeg liker best av de tre søsknene. Hun fremstår som frittalende og selvsikker og ganske avslappet når det gjelder regler og detaljstyring.

I neste del er det Ellen som er fortellerstemme, og da får vi et helt annet inntrykk av henne. Dette er jo temmelig realistisk, for mange av oss fremviser en sterk fasade, uten å røpe de plager og kvaler som bor i en. Skifte av fortellerstemmer lar historien overlappe hverandre lite granne, noe som fungerer bra.

Ellen har sine problemer, men jeg vil ikke utdype noe særlig, siden avsløringen av disse er en av de få spenningstoppene i denne romanen. Misforstå meg rett, her er flere briljante nøkkelelementer i handlingen, men det reflekteres mest over mellommenneskelige relasjoner, uten at betraktningene som gjøres verken får øyebrynene eller pulsen min til å stige nevneverdig.

Helt mot slutten er det lillebror Håkon sin tur å være fortellerstemme. Vi har allerede lært Håkon å kjenne via hans søstre, og de har også hintet om forskjellige grunner til at lillebroren ikke presenterer noen kjæreste for dem. Han har en idè om at mennesket skal leve fritt for konvensjoner og forventninger, og anerkjenner verken ekteskap, eller andre forpliktelser som livet tross alt gir.

Denne "greien" til Håkon fant jeg aldri ut av, og når romanen endte sånn som den gjorde, så kan det vel vise at Håkon ikke helt hadde tenkt gjennom leveviset han forfektet. Søstrene skildret ham som en bortskjemt lillebror, og dette inntrykket endret seg ikke, selv når Håkon var fortellerstemmen.

Primærhandlingen drives rundt søsknene og deres private utfordringer i livet. Årsaken til at foreldrene skilte seg som 70 åringer, skulle jeg gjerne hatt litt mer forklaring på. Det ble sluppet som en bombe, men for leseren som hadde lest forlagets intro til boken, var det jo ingen bombe, og deres grunner til å gjøre som de gjorde, kom aldri klart nok frem.

Karaktersammensetningen i En moderne familie er ganske tradisjonell, jeg kjente meg godt igjen i storesøster Liv, mens de to andre søsknene og foreldrene var litt masete. Her var egentlig få overraskelser, og ikke noe som utpreget seg som spenningstopper, allikevel ble lyttingen drevet fremover av interesse for hvordan boken det ville ende til slutt.

Beathe har blogget om boken her!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 7 timer og 42 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

Mens vi venter på Bojangles av Olivier Bourdeaut

Det er ikke ofte jeg leser debutanter fra Frankrike, men det har jeg altså gjort i dag. Bourdeaut har gjort stor suksess med debutromanen sin, som solgte over 300000 eksemplarer på et år, og er i ferd med å bli oversatt til 30 språk.

Forlagets beskrivelse av boken:
En gutt vokser opp med en mor som skifter navn en gang om dagen, en pappa som forteller skrøner og en afrikansk trane som husdyr. Foreldrene elsker å danse, aller helst til Nina Simones «Mister Bojangles». De har vendt ryggen til voksenansvar og konvensjoner for å gjøre hver dag til et eventyr. Men da skattevesenet banker på døren og tilværelsen deres blir truet, sklir moren over grensen til galskap og havner på institusjon. Faren og gutten legger en storartet plan for å få henne ut – og sitt gamle liv tilbake.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015/på norsk 2017

Sider: 159

Kilde: Leseeksempar

Det at jeg stupte inn i denne boken uten å ane hva den skulle handle om, var nok en medvirkende årsak til at jeg fikk en fornøyelig leseopplevelse.

Historien begynner temmelig surrealistisk, hvor forholdet mellom far og mor skildres på det mest eventyrlige. Far og gutten deres veksler på å være fortellerstemmer, men det er mor som er hovedpersonen.

Da det gikk opp for meg at jeg hadde plukket meg ut en morsom bok, ble jeg først litt skeptisk, for morsomme bøker funker sjelden for meg. Men, da jeg like etter skrattlo, konkluderte jeg med at dette kan bli gøy.

Og gøy var det, selv om min omtanke for gutten gjorde at jeg var en smule skeptisk. Etterhvert kommer det også for en dag at all denne glade galskapen faktisk er galskap, og boken tar en mer alvorlig vending, uten at den blir noe dårligere av den grunn.

Olivier Bourdeaut har gjort en flott  debut med denne lille flisen av en roman, som jeg leste på en liten lørdag innimellom fjelltur og barnepass 
- anbefales gjerne videre!

Går, gikk, har gått - en roman av Jenny Erpenbeck

Jenny Erpenbeck er et nytt bekjentskap for meg, kanskje ikke så rart siden dette er hennes første oversettelse til norsk. Hun regisserer stykker for teater og opera og har siden forfatterdebuten i 1999 syv prosautgivelser å vise til, både novellesamlinger og romaner. Med Går, gikk, har gått setter Erpenbeck et skarpt søkelys på vår tids største humanitære krise, flyktningkrisen.

Det kan være du tenker at dette tema er litt for alvorlig, kjedelig eller lite interessant, men da må jeg få tipse deg om at Erpenbeck har en utrolig flott måte å skrive på. Språket er genialt, og allerede etter førti sider hadde jeg notert en halv side i kladdeboken min, så ikke gå glipp av denne!

Hovedpersonen Richard er en professortype som er i ferd med å bli emeritus. Han filosoferer over hva tid er, mens han pertentlig som han er, "friker ut" ved å kle seg i cardigan når han normalt sett ville brukt dressjakke. Han er en artig skrue, og en karakter jeg fort får sansen for.
Livsfilosofien hans innebærer å følge systemet som han en gang i ungdommen oppdaget var der, og som han har lært seg å like.


For Richard er kaoskontroll viktig, så mannen som ligger druknet på bunnen av tjernet i nabolaget, gir ham like mye sjeleuro, som det faktum at han gikk forbi de sultestreikende afrikanerne på Alexanderplatz uten å se dem.

Når han like etterpå hører på nyhetene at sultestreiken er avblåst, ser han skiltet deres på tv hvor det står: We become visible. Det faktum at han ikke la merke til dem da han visselig gikk rett forbi, plager ham så pass, at han oppsøker skolen i Kreuzberg, hvor 70 flyktninger har okkupert seg et hjem. Inntrykkene blir mange og kraftige for denne sarte sjelen, og siden de er opptatt med å presentere hver enkelt, blir han engstelig for at også han må fortelle hvorfor han er der, og bestemmer seg for å gå.

Hadde han ikke gått så sakte for ikke å snuble, kunne man sagt: Han flykter.

Handlingen finner sted i dagens Berlin, og det er betryggende å konstatere at tyskerne anerkjenner krigen som det den var. Flere steder i romanen blir det henvist til Tysklands herjinger, og som i utdraget under her, blir de som var voksne under krigen latterliggjort. Richard er født rett etter krigens slutt, og havnet på østsiden. Murens fall og livet som østtysker går gjennom handlingen som en gylden tråd, og viser oss kanskje østtyskerens tanker på en ny måte. Mannen i innsjøen er også en tråd som fletter handlingen sammen, og som Richard tenker mye på, i forskjellige sammenhenger.

Selv i sin fremskredne alder sliter han fortsatt med å riste av seg den protestantiske arven etter moren, anger som normaltilstand. Men heller ikke moren hadde visst om leirene. Angivelig. Hvordan var det egentlig før Luther, hva hadde da befunnet seg på det stedet i sjelen der den dårlige samvittigheten har breiet seg siden? EN viss nummenhet har rett og slett vært påkrevd som nødverge etter at Luther slo opp sine teser.

Richard er en skikkelig regelrytter, en petineter av rang, men det er denne dårlige samvittigheten da. Så han tar på seg de brune skoene (til tross for at han skal gjennom sentrum) samler sammen nøkler og månedskort, og kommer seg ut på oppdrag igjen. Hans nye status som pensjonist har gjort ham spesielt opptatt av tid, og derfor vil han oppsøke asylsøkerne, for disse menneskene som har falt ut av tiden, må være de beste til å diskutere hva tid egentlig er med.

Menneskene Richard etterhvert blir kjent med er ikke asylsøkere, men fortvilte menn som ikke får lov til å søke asyl. De klamrer seg fast under elendige forhold i Tyskland, og mens de venter og driver tiden i håp om å få lov til å søke asyl. Vi får høre om en lovgivning som ikke tar hensyn til menneskene, og mens Richard blir kjent med dem, får vi også lære om deres skjebnesvangre liv.

Dette er en utrolig engasjerende roman, som tar dagens store flyktningkrise på alvor. Måten afrikanernes tanker, følelser og holdninger presenteres er hjerteskjærende, men kanskje i overkant glorifisert, for her møter vi bare snille gutter.  Ved å løfte frem enkeltmennesker på denne måten, greier Erpenbeck å gi de fattigste av de fattige som har kommet til våre rike land, en sterk stemme.
Men, når alt kommer til alt er det Richards utvikling som gjør sterkest inntrykk på meg, heia Richard og alle de som våger det som han våget!

Dette er litteratur på sitt aller sterkeste, en roman som kan forandre leseren, åpne opp øyne for det fremmede, og rydde vei for forståelse mellom mennesker.

Artemisia og Ingalill har også lest og likt boken, 

ta gjerne en titt på deres flotte omtaler!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015/på norsk 2017

Sider: 321

Kilde: Leseeksemplar

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead

Colson Whiteheads roman blir kalt et mesterverk og en banebrytende litterær prestasjon. Den vant også Pulitzerprisen 2017 og siden jeg startet min lesing av boken etter først å ha lest flere overstrømmende omtaler av den, var det med en god dose forventning.

Forlagets presentasjon:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia i USA. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel, som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket, og de legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene. 
Den myteomspunne underjordiske jernbanen tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp, men drømmen om frihet møter sterk motstand selv der det tilsynelatende er trygt å være. Samtidig som Ridgeway og hans blodhunder stadig puster Cora i nakken. 


Før Cora legger i vei på sin livs reise, får vi høre om hennes mor og mormor, og vi blir kjent med plantasjen hun bor på, og forholdene der. Urettferdigheten er i høysete, og jeg rystes av det jeg leser, til tross for at jeg har lest flere sørstatsromaner før.

Den underjordiske jernbanen er i virkeligheten et nettverk av abolisjonister, som hjelper slaver å rømme til trygge områder lenger nord i Amerika. I denne romanen har Whitehead gjort jernbanen om til en faktisk bane, noe som gir romanen et litt fantasifullt preg.

Det første stedet Cora finner en tilsynelatende trygg havn er i Sør-Carolina. Hun blir tatt imot, gitt en seng på et internat, jobb og noen timer skole i uken. Det er først nå når hun er i noenlunde sikkerhet at hun tenker litt på sin mor, som rømte da hun var en liten jente. Hun er sint på moren og sliter med å akseptere sviket hennes.

En annen som er sint på Mabel er slavefangeren Ridgeway. Moren er en av de få slavene han har jaktet på, som han ikke har fått tak i. Nå når også datteren Cora har rømt fra Randall, setter han derfor alle sine krefter inn på å finne henne.

OBS, OBS, spoiler allert!!

Cora kommer seg videre til Nord-Carolina, men nå har hun ikke Caesar til støtte og selskap, nå flykter hun alene. Borgervernet er sterkt i denne staten og hun må holde seg i skjul på et trangt loftsrom, og er prisgitt mannen i huset for mat og lufting.

Vel, fra side 200 og utover datt jeg litt av. Handlingen blir veldig fragmentert og usammenhengende. Når Cora blir innhentet av den livsfarlige Ridgeway, skjer det uten særlig dramatikk. Det neste kapitlet handler plutselig om Ethel, damen som har holdt henne skjult, noe som tar brodden av den lille spenningen som hadde opparbeidet seg.

De påfølgende 30 sidene skildrer Ridgeway og Coras ferd gjennom Tennessee, en ferd som burde være høydramatisk for Cora, som er på vei tilbake til eieren sin som vil torturere henne til døde, men det føles ikke sånn i det hele tatt. Når hun så helt ut av det blå blir befridd fra sine fangevoktere, takker hun pent og høflig ja til å bli med sine redningsmenn.

I stedet for å få svar på hvem og hvordan de fikk reddet henne, bråstopper handlingen igjen med en skildring av Caesar og hans tanker før han og Cora rømte fra bomullsplantasjen.

Når vi så møter Cora igjen er hun lykkelig plassert på Virginiagården i Indiana. Her har hun gått på skole i fire måneder, og bekymrer seg ikke for annet enn lærerinnens dårlige humor, og å huske et sjal på hustrige kvelder. Ikke før langt inn i dette kapitlet får vi forklaringen på hva som egentlig skjedde da Cora ble befridd.

En stor brann på Virginiagården tvinger alle sammen ut, og vips så dukker Ridgeway opp igjen og fanger henne. Og jeg som trodde han var død, hvor kom han fra liksom? Vel... spenningen stiger og jeg blar om til..... et kapittel om Mabel. Historien om hvordan mammaen til Cora rømte er jo interessant, men nå?

Vi tar opp tråden igjen, uten at spenningen holdes oppe. Slavejegerne har hørt rykter om den underjordiske jernbanestoppet i nærheten, og Cora tvinges il å peke den ut. Når de skal gå ned i den mørke sjakten greier Cora å overmanne sine to fangevoktere, hive seg på en dresin og kjempe seg gjennom den mørke tunnelen, og ut i friheten.

Karakterskildringene er svake, så navnene hoper seg opp, og de færreste betyr noe som helst for meg. Til tross for at starten på romanen har noen skrekkelige skildringer av forholdene under slavetiden, holder ikke forferdelsen boken ut. Whitehead har villet lage en spenningsroman ut av den mørke slavetiden, noe som tydeligvis fungerer siden "alle" liker boken, men den gikk ikke hjem hos meg dessverre.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2017

Sider: 345

Kilde: Leseeks

Les gjerne omtalene til Bokelskerinnen og Beathe hvis du vil ha noen tanker om boken som er mindre leseteknisk og mer litterær enn mine denne gangen☺

Historien om Edvard Munch ført i pennen av Ketil Bjørnstad

Jeg gikk i KODE`s bokbutikk og så etter en bok, hvor jeg hadde glemt både tittel og forfatter. Den skulle beskrive Edvard Munchs liv på aller beste måte. Akkurat når hodet mitt spilte meg et puss, dukket Historien om Edvard Munch opp i hyllen, en bok ført skrevet av en av mine favoritt-forfattere, Ketil Bjørnstad.

Forlagets beskrivelse av boken:
Historien om Edvard Munch er en skjønnlitterær biografi der Ketil Bjørnstad bygger på Munchs egne nedtegnelser. Det er en beretning om kampen mot en uforstående samtid, om styrke og sårbarhet og om et heftig bohemliv og kvinnene i hans liv. Boken baserer seg utelukkende på førstehånds kilder, brev eller skrifter og kaster et nytt lys over Munchs liv.
Historien om Edvard Munch utkom første gang i 1993 og regnes som en klassiker i sin genre.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1993
Sider: 487
Kilde: Kjøpt selv


Bokens innledning starter i 1909, han er 45 år gammel og har vært gjennom en stor krise, så han har litt å se tilbake på. Deretter tas vi med tilbake til 1880-årene, da han begynte sitt virke og liv som maler. Han debuterte i 1883, og sånn som Bjørnstad skildrer tilbakemeldingene fra publikum og presse, vil jeg ikke kalle det en brakdebut.

Nå har han blitt kjent med Krisitaniabohemen, og den skandaløse Hans Jæger, og det er spennende å lese om denne karens bravader. Det er en tøff gjeng dette her, de oppfører seg vel som ungdommer flest av i dag, men den gangen var deres meninger og oppførsel helt horribel.

Edvard var en famlende og nervøs ung mann, som ikke lett fikk kontakt med det motsatte kjønn. Fru Thaulow har en sterk innvirkning på ham, men hans hjelpeløshet driver henne vekk fra ham, men det skal dukke opp flere muligheter.

Så lenge hans far, korpslege Christian Munch var i live, levde Edvard et forholdsvis privilegert liv, men han døde tidlig i Edvards liv. Nå var det tante Karen som ble Edvard og hans to gjenlevende søstres støtte i livet, og den som opprettholdt kontakt med ham når han ikke var hjemme. Det var også hun som måtte være kreativ når det gjaldt å skaffe midler til å leve for.

Vi får høre om Munchs utenlandsopphold, hans fiaskoer og hans suksesser. Det er spennende å lære om bakgrunnen for mange av maleriene hans, og flere ganger ble jeg overrasket over hvor han befant seg, og i hvilken sinnstilstand han var, når de forskjellige bildene ble til.

Tilbake i Kristiania. Munch får høre at han ikke kan se forskjellen på en linje og en lort. Det hjelper ikke at Nasjonalgalleriet kjøper Selvportrett med sigarett, det bildet Scharffenberg i særlig grad mener er abnormt. Han er igjen en skandale, en person som blir lagt merke til når han går på gaten, når han sitter på Grand.

Han levde samtidig med Strindberg, Vigeland, Ibsen, Bjørnson og Hamsun, og alle disse har han en viss passiar med. Det er ikke før mot slutten av livet han blir venn med den unge Stenersen, som skal komme til å bety mye for ham.

Frem til den store krisen i 1909 er Edvard Munchs liv preget av hans svake konstitusjon, hans slitte nerver og påvirkningen den usunne livsførselen hans har hatt på helsen hans. Han legges inn på nerveklinikk, og etter en tid føler han seg sterk nok til å reise hjem. Nå slutter han med tobakk og alkohol, og han begynner å ta helsen sin på alvor. Noe som moret en veggis som meg, var å lese at han også ble vegetarianer på sine gamle dager ☺

De gjenstående 35 årene av sitt liv hegner han strengt om sin egen ensomhet. Tyskernes invasjon av landet vårt preget Munchs siste leveår. Han fikk soldater på døren som ville ha huset hans, men de dukket heldigvis aldri opp igjen. Nervene hans tålte dårlig, verken nyheter, krigsfly eller eksplosjonen i Oslofjorden, han uttalte:
De fineste nerver er rammet. Dette er 19 desember 1943, 23 januar 1944 dør Edvard Munch i sitt hjem på Ekely.

Med tanke på diskusjonen som i våre dager har gått rundt beliggenheten til et nytt Munchmusèum, er det artig å lese at han i 1929 sa dette om utformingen av et eventuelt museum:

Ikke lett å dekorere et luftslott, sier Munch. 
  Han stiller seg avventende til planen om å dekorere rådhuset. 
  Livsfrisen høyt oppe i et tårn? Et rom man må ta elevator for å besøke? Ikke tale om.

Måten Bjørnstad formidler historien om Edvard Munch på er glidende og full av repetisjoner. Som leser følte jeg at jeg lærte denne kunstneren å kjenne "via bakdøren", og føler meg nå dus med ham på en personlig måte. Det var aspekter av hans liv som forbauset meg, og jeg ventet hele tiden på at flørten med søstrene Ihlen fra Malerens muse, skulle bli nevnt, eller høre litt om hans forhold til Ibsen, etter å ha lest boken Ibsen og Munch. Jeg hadde trodd at huset i Åsgårdstrand hadde en større betydning for ham, men han bodde veldig mange steder, og det var vel landskapet i Åsgårdstrand som inspirerte til Livsfrisen.
Det var spennende å slå opp de forskjellige maleriene som blir nevnt i boken, og spesielt hans selvportretter ble studert etter endt lesning, sjekk ut denne linken!

Boken er skrevet i samme fortellerstil som Bjørnstad bruker i sin store serie Verden som var min, så du må være forberedt på en innfløkt tidskoloritt og mye ord. Vi får gjengitt en hel haug med brev, og her er mange skildringer av kriser og intriger, som stopper opp driven i lesingen litt.

Jeg har også lest Knausgårds bok om dagens utstilling som han har satt sammen på Munchmusèet, Så mye lengsel på så liten flate, en bok jeg også anbefaler hvis du er interessert i Munch.