Kathleen Rani Hagen var et nytt navn for meg, da jeg satt meg ned med denne romanen, men dette er ikke hennes første utgivelse. Hun debuterte i 2018 med Grunnleggende plantediversitet, og etter det kom De jordbundne. Ut i fra titlene på bøkene, tenker jeg at hun holder seg innenfor botaniske emner.
Yngvild har forlatt livet hun kjenner for å forske på en liten, hardfør plante på Svalbard: Saxifraga oppositifolia. Gifteringen har hun tatt av seg, i bagasjen ligger floraen hun har fått fra en kollega. Sammen med Pia, Nora og Conny, måler hun opp transekter i det karrige terrenget, utstyrt med rifle og matpakke. Sekkene fylles med planteprøver, notatbøkene av koordinater.
Forskerne snakker om hetebølgen på fastlandet, der er Mikkel som sa at han ønsket seg barn, som dro ut med båten og telte døde sjøfugler i skjærgården. På øyriket flyr polarmåker og rødnebbterner. Elva bukter og forflytter seg, river med seg et dyr, en bil. Isbjørn og reinsdyr beveger seg gjennom landskapet, en ung kvinne er meldt savnet.
Det er ofte spennende å skulle forholde seg til helt ny tematikk. Grovt skissert ser, store deler av handlingen i denne romanen, med et faglig blikk på botanikk og ornitologi.
Yngvild er med i en forskningsgruppe som samler inn prøver av blader, blomster og jord. Alle prøvene blir sendt til Nederland, hvor de blir gjort om til data i forskningen på arktiske forhold.
Hovedpersonen vår returnerer til Svalbard uten returbillett til fastlandet. Mannen hennes er hjemme, og driver på med sin egen forskning på fugler. Det første hun gjør når hun har installert seg, er å dra av seg gifteringen og kaste den ut vinduet. En uenigheten som dreier seg om hvorvidt de skal få barn har slitt dem ut, så nå nær sagt flykter hun nordover.
På Svalbard er hun sammen med forskere fra mange fagområder, botanikk, geologi, økologi, biologi etc. De forskjellige forskningsgruppene kniver om å være viktigst. De sloss om midler fra den samme potten, om plass og tid og oppmerksomhet. Det er interessant å være en del av dette miljøet for en stund, jeg frydet meg over språket de bruker, og over hvor viktig detaljene er i jobben til forskere.
Et rykte om en forsvunnen person og den stadige frykten for isbjørn gir romanen en slags nerve, men dette er langt fra en spenningsroman. Jeg frydet meg over landskapet og naturen, beskrivelsene av dette, pluss alle de inngående skildringene av rødsildrens liv. Menneskene opplever noen utfordringer, men ingenting som får pulsen til å slå hardere hos meg.
Kathleen Rani Hagen har skrevet en fin roman om natur og forskning. Jeg har lest litt om hvordan vi kan skille måketypene fra hverandre, og lært om rødnebbternen. Romanen er skrevet på en sånn måte at jeg følte jeg var med ut på tur. Jeg elsker å vade over bekker, se solen gå ned på fjellet, og høre på lydene fra bekker og fugl, så denne historien var midt i blinken for meg.
Er du naturelsker som meg, så anbefaler jeg deg å lese Adventfjorden ⚃
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar