En aldri så liten (blogg) ferie

Hjelp jeg skal til New York!! Når livet byr på mye action på en gang, har jeg lært meg å ta en ting av gangen. Derfor fokuserer jeg bare på at jeg senere i dag er i The Big Apple. Ouæææ... (nei det er ikke en aprilspøk) Har reist masse men aldri vært utenfor Europa, så dette gru-gleder jeg meg til.
Heldigvis er jeg sammen med min kjære mann og fire gode venner som har gjort dette før.

Ferden videre går til Puerto Rico, hvor vi skal bo i tre dager før cruicebåten er klar til å ta oss med til havs i en uke. Vi skal besøke mange små øyer, og oppleve hvordan livet arter seg på cruice. (det er første gang vi har pakket dress og penkjole for å reise på ferie)

Etter å ha veid koffertene i går kveld, (skal si det pentøyet veier mye...) tok jeg den modige beslutningen å la pc`en være igjen hjemme. Siden jeg er lite glad i å bruke mobilen til annen enn meldinger, betyr dette ingen blogging og ingen bilderedigering, så alt dette må vente til jeg kommer hjem. Jeg bruker mye tid på nett, så dette har jeg sikkert godt av, men litt nervepirrende er det.

Mitt lesemål er å lese minst mulig, for å ta inn mest mulig inntrykk fra turen og være masse sammen med reisefølget mitt, men noen bøker har jeg med meg. Svikne dagar skal få surre i ørene mine på flyturen i dag, mens Lars Mæhles nye voksenkrim Den stille flokken ligger i håndbagasjen. Sondre Midthuns nyeste er også med, i tillegg til Haugnes, Waxman og Holberg.

Med det ønsker jeg alle som er innom her en riktig god påske!!!

Oppsummering for lesemåneden mars

Mars har vært en måned preget av et bredt spekter av hendelser og aktiviteter. Min kjære farmor døde, 97 år gammel, noe som selvfølgelig var veldig trist. Heldigvis har jeg fine dager på jobb, sammen med en fantastisk gjeng med barn og voksne, det hjelper. Jeg har lest mye som vanlig, og i tillegg til dette har jeg lest et manus som virkelig scoret full pott på terningen, så dere kan glede dere 😊

Hva sier du, har vi lest noen av de samme bøkene?

Dette leste jeg i mars måned:

1. Graham Swift - Morsdag - 6
2. Jussi Adler-Olsen - Selfies - 4
3. Marta Breen - Født feminist - 5
4. Doris Lessing - Det synger i gresset - 5
5. Lena Lindahl - Biene i New York - 5
6. Anna Fiske - Palle Puddel drar til New York - 5
7. Lars Mæhle - Jag är Supermann - 6
8. Elena Ferrante - Hjemreise - 5
9. Cilla&Rolf Börjlind - Sov du vesle spire - 5
10. Anders Bortne - Ulvens år - 5
11. Marcel Proust - Uten Albertine - 4
12. S.K. Tremayne - Ildbarnet - 5
13. Eirin Gundersen - Alt som ikke har blitt tjoret fast - 3
14. Erik Eikehaug - James Franco spytter når han snakker - 4
15. Jo Nesbø - Tørst - 5
16. Jakob Arvola - Jeg vet hva du driver med - 4

Krim/thriller: 4
Romaner: 6
Noveller: 1
Barn & ungdom: 3
Sakprosa: 1
Dikt: 1

Bokbloggpris 2017: 6

Denne måneden har jeg greid å lese flere sjangere enn forrige måned, og det er jeg fornøyd med. Prosjektene mine har blitt litt stemoderlig behandlet, men jeg unnskylder meg med at jeg venter i kø på biblioteket på siste Proust-bok. En meter Hamsun står og blomstrer i bokhyllen min, så for det prosjektet har jeg ingen unnskyldning.

De to barnebøkene med New York i tittelen vitner om at jeg allerede tidlig i mars hadde sommerfugler i magen med tanke på Den Store Ferieturen som står for døren i morgen. Kanskje ikke den mest modne oppkjøringen til en ferie, men skitt la gå.

Skal jeg trekke frem noen favoritter denne måneden, må det bli Lars Mæhle og hans Supermann, en fantastisk bok, og Morsdag som jeg også likte veldig godt. Jeg hadde mitt første møte med Doris Lessing, en forfatter jeg garantert skal lese mer av.

Det ble noen kulturelle treff denne måneden også, blant annet besøkte jeg Troldhaugen for første gang i mitt liv, da jeg så Menuettdanserinnen, med tekst av Elisabeth Welhaven. Jeg var med på premieren av Den usynlige byen, en russisk opera som ble fremført i det nedlagte Sentralbadet. John Hart var på besøk til Bergen, og jeg tok turen til biblioteket hvor Monika Yndestad snakket med ham. Jeg var også tilstede da Steffen Kverneland besøkte KODE og snakket om sin debutroman Vampyr, som kom ut i 2016.


God påske alle sammen! Det blir lite blogging fra denne kanten de neste ukene, for i morgen drar jeg på tidenes ferie. Noen bildebrev fra New York, Puerto Rico og cruiset vi skal på, kan jo dukke opp, hvis wifi ikke blir en utfordring 😊

Krokus i mars, fra byparken i Bergen

Jeg vet hva du driver med en novellesamling av Jakob Arvola

Jacob Arvola debuterte i 2014 med novellesamlingen Det går ikke over. Jeg fikk aldri fingeren ut og leste den, men i år heiv jeg meg rundt når Arvola kom med ny bok.

Forlagets presentasjon av boken:
En ung jente forsøker å finne ut hva som skjedde da søsteren ble borte.
En annen rammes av oljekrisen og søker trøst i en papegøye som sier de rette tingene på feil sted. Under fasaden til en mannlig barnehageansatt bor et frådende raseri.
En desillusjonert nostalgiker søker ly i sør, blant gamle menn.
En organist har storslagne drømmer.

Jeg vet hva du driver med er en novellesamling lagt til Norge etter krigen, særlig til det kalde og harde kjølvannet av to katastrofer: 22. juli 2011 og flyktningkatastrofen i Middelhavet i 2015.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2017

Sider: 189

Kilde: Biblioteket

Novellesamlingen består av ni forholdsvis korte noveller. Karakteroppbyggingen er minimal, ofte vet vi ikke navnet på verken hovedpersonen eller stedet de befinner seg. Allikevel er det slagferdig det jeg leser, med tema som bitterhet og hykleri, om ensomhet men også om håp. At handlingen er lagt i kjølvannet av to katastrofer, som nevnt i forlagets intro. troner ikke frem som en primærhandling, for novellene er innholdsrike og det er mye som er overlatt til leseren å tolke selv.

Den gjennomgående tonen i novellesamlingen er dyster, men til tross for de alvorlige temaene greier Arvola å fremstille historiene med en god dose humor. Selv ble jeg glad av å lese denne novellesamlingen, for han skriver drivende bra, med treffsikre betraktninger og et betryggende klarsyn.

Coveret kan se litt sukkersøtt og uskyldig ut, men etter å ha lest novellen Ekko får jeg nesten litt frysninger av å se på boken.

Artemisia, Groskro, Ellikken, Mine bøker og Leserommet har skrevet flotte omtaler av boken, og jeg er enig med dem, ha årets Arvolautgivelse i tankene for Bokbloggerprisen!

Tørst av Jo Nesbø - en ny Harry Hole krim!!!

Det er ikke til å stikke under en stol, Jo Nesbø og Harry Hole er to menn som får mitt blod til å bruse. Endelig ny krim fra Nesbø, og selv om forventningene var store, innfridde han til tusen!

Forlagets introduksjon:
Et drapsoffer blir funnet i sitt hjem med bitemerker i halsen. Kroppen er tappet for blod. Kan det være vamyprisme - et svært omdiskutert felt i psykiatrien.
Tidligere etterforsker Harry Hole vet bedre enn noen at flere av krimhistoriens verste seriemordere har vært diagnostisert som nettopp vampyrister.
Men Harry har et annet motiv for å bistå politiet - morderen som slapp unna.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 527

Kilde: Leseeksemplar

Harry Hole har blitt lærer og har overlatt roret til spesialetterforsker Katrine Bratt, men når denne saken tilspisser seg truer politimester Mikael Bellman ham tilbake i etterforskerstaben. Bellman er ikke den eneste uspiselige polititjenestemannen i denne boken, hans gamle barndomsvenn Truls Berntsen, den udugelige drittsekken greier å få meg skikkelig stresset når jeg leser.

Heldigvis kommer den ferske etterforskeren Anders Wyller inn i bildet, og ham kan jeg like! Smart og hardt arbeidende uten å være en streber.

Nesbø har gitt oss noen sterke kvinner i denne boken, sterke, egenrådige men i overkant opptatt av sex. Journalisten Mona Daa, Katrine Bratt og også Rakel fremstilles på en rå og maskulin måte. Jeg kan ikke annet enn å humre over at kvinnene i denne krimmen blir skildret som selvstendige og smarte, mens flere av mennene er dumme som brød, uærlige og med uetiske hensikter.

Tørst er Nesbø på sitt beste. Språket er røft og plottet er intrikat, samtidig som han greier å få handlingen til å gå opp på eminent vis. Skildringene av selve mordene er bestialske, men selv om det er grusomme handlinger som beskrives, kjenner vi ofrene for dårlig til at det blir tårer ut av det.

Saken blir oppklart ganske så tidlig i boken, men siden er den ikke oppklart likevel. Sånn holder vi på gjennom hele boken, så jeg kan trygt si at det ikke er slutt før det er slutt. Slutten var for meg en smule kaotisk, vi nærmer oss 500 sider, og nå settes alle kluter til for å nøste sammen de løse trådene. Her overlates ingenting til leserens egen fantasi, koblinger blir gjort mellom mennesker, alle får gjort opp seg i mellom, og det er virkelig "stille etter stormen" når historien har nådd sin slutt.

Tørst er saftig, original og temmelig hardkokt lesning, men karakterene er utrolig gode og handlingen henger sammen, så at enkelte av hendelsene er temmelig usannsynlig, har liten innvirkning på min leseopplevelse. 

Andre bloggere om boken: Gro, Bjørn og Pervoluto

Møte med Steffen Kverneland og vampyren Munch

En engasjert Steffen Kverneland besøkte Bergen og KODE i kveld

Steffen Kverneland er illustratør og tegneserieskaper. Han har laget mange treffende karikaturer av kjente forfattere, og ikke minst tegneserieversjoner av kjente litterære verk. Han er kjent for bearbeidelser av litterære klassikere og kunstneriske biografier. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Munch i 2013, som han også fikk Brageprisen for, en bok som nå er gitt ut på rundt ti forskjellige språk. I 2016 debuterte han som romanforfatter med Vampyr, og det er denne gotiske røverromanen inspirert av Edvard Munchs maleri Vampyr, vi fikk høre mer om i dag.

Kveldens bokbad med Steffen Kverneland, fant sted på Smakverket i KODE 2 i kveld. Han snakket om sin romandebut Vampyr, men også mye om Munch og tegneserieboken sin ved samme navn, som kom ut i 2013. Line Daatland, sjef for kunst og design ved KODE var den som pratet med den prisbelønnede tegneserieskaperen og illustratøren.

Etter en liten innledning fikk vi høre et opptak hvor Nils Nordberg, en god gammel stemme fra Radioteateret, lese fra innledningen av Vampyr, og det han leste dannet bakgrunnen for den påfølgende samtalen om boken.

Denne boken har sin primærhandling i nåtid, men en stemme fra 1890 har et hendelsesforløp som etterhvert blander seg inn i nåtid.

Da jeg leste boken undret jeg meg over at forfatteren selv dukket opp. Han forklarte i kveld at den «Steffen Kverneland» som er i boken absolutt ikke er identisk med ham, det er en figur som kanskje kunne vært ham, om livet hadde ført ham på andre veier.

Leseren vil også lure på om det virkelig er Munch som er vampyr, noe coveret på boken indikerer, men det er liksom for "rart" til å være sant, at det er sånn.

Kverneland fortalte i dag at romanen Vampyr er en motpol som sprengte seg fram, etter syv års jobbing med tegneserien Munch. Dette er en sakprosabok, som forholder seg til dokumenterte fakta, så når han valgte å skrive en roman denne gangen, var det for å ha slingringsmonn til å fabulerer og fantasere rundt hva som kunne ha hendt, om og hvis...

I Vampyr er det mange sitater, og i kveld fortalte Kverneland at han har valgt ut de sitatene som lett kunne misbrukes, og føyes sømløst inn i romanens handling.


Han snakket også litt om Munchmuseet i Oslo, hvordan det arkitektonisk burde vært bygget lavt som et "walk-in" museum, ikke en høy mastodont, hvor opplevelsen blir oppstykket av trapp/heis. Dette var veldig interessant å høre om, siden jeg har Munchmuseet på planen når jeg besøker Oslo i slutten av april.

Kveldens møte ble en akademisk affære. Jeg følte at de som ikke var familie/kjente av forfatteren, var studenter enten av tegning eller kunsthistorie. Spørsmålene etter bokbadet vitnet i alle fall om det. Line Daatland gjorde en fin figur som intervjuer, selv om spørsmålene til tider var lange og nølende, så fikk Steffen Kverneland heldigvis tid til å svare.

Takk til KODE som tilbyr bergenserne bokbad uten kostnad, og inviterer så spennende forfattere som Steffen Kverneland til byen!

Min omtale av Steffen Kvernelands romandebut Vampyr

Ildbarnet av S.K. Tremayne

Det er temmelig nøyaktig to år siden jeg leste Istvillingene, og jeg husker at jeg likte den veldig godt. Denne gangen valgte jeg å lytte til S.K. Tramaynes roman, noe jeg ikke angret på, for Silje Storstein leser som alltid, utrolig bra. 

Forlaget om handlingen:
Når Rachel gifter seg med flotte David Kerthen, ser alt ut til å falle på plass. Hun flytter fra Londons østkant til en praktfull herregård i Cornwall, der hun er omgitt av velstand og kjærlighet, dype tradisjoner og den hengivne stesønnen Jamie.
Gradvis endrer Jamie adferd, og Rachels perfekte liv begynner å slå sprekker. Gutten får merkelige utbrudd, kommer med urovekkende forutsigelser og hevder å være hjemsøkt av sin mor Ninas gjenferd. Er det bare Jamies måte å straffe Rachel på for å ha tatt morens plass, eller er han mer traumatisert enn hun trodde?

Rachel begynner å grave i fortiden, og etter hvert som sommer blir til høst og deretter en snøtung vinter, finner hun grunner til å tro at det kan være noe i Jamies uhyggelige spådom: «Du vil være død før jul.»

Ildbarnet er en særdeles skremmende og mørk thriller, som får lytteren til nesten å holde pusten. Jeg begynte å lure på meg selv flere ganger, når hvem som var gal og hvem som utgjorde en trussel mot hvem, var på det mest uklare. I en lang periode vet en ikke hva som er virkelig og hva som er fantasien til hvem, men holder du ut denne uklarheten en stund, kan jeg love deg en fantastisk nervepirrende lese/lytteopplevelse.

Vi befinner oss i vakre Cornwall, i en tradisjonell, eldgammel herregård. Her skal London-jenta Rachel prøve å tilpasse seg det nye livet på landet, samtidig som hun skal ta seg av den  nylig morløse Jamie og sin manns mor, den eksentriske Juliet. 

Den store eiendommen og familien Kerthens rikdom er bygget opp i løpet av mange år med gruvedrift, og disse nedlagte gruvene er bakteppe for det skrekkelige som skjer i denne thrilleren.

Handlingen bygger seg sakte opp, vi blir kjent med karakterene og jeg ser godset og omgivelsene for meg i levende bilder. Plottet er godt, og forfatteren greier å holde sine løsninger og forklaringer skjult til det siste, samtidig som han samler alle løse tråder. Litt slingringsmonn må jeg gi, for et par omstendigheter er i mine øyne lite troverdig. Er det for eksempel mulig å gifte seg på nytt et år etter den første konen forsvant? 

Ildbarnet er uansett en thriller jeg gjerne anbefaler videre!

Silje Storstein har en behagelig stemme, som passer godt til denne boken. Hun leser passe fort og uten den voldsomme innlevelsen som jeg ofte finner forstyrrende hos enkelte innlesere. Når jeg skal velge lydbøker, ser jeg alltid to ganger på de bøkene som er lest inn av Silje.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 10 timer og 18 min.

Kilde: Lytteeksemplar

Søndagstur på byfjellene og to nye hytter til samlingen

Ny søndag nye muligheter for tur og flere hytter til samlingen. Totalantallet hytter på byfjellene i Bergen er 57, og jeg har satt meg fore å besøke dem alle før sommerferien. Med de to vi fant i dag, er jeg oppe i 44 hytter, så selv om det ikke blir flere på en stund, ligger jeg godt an.

Vi parkerte i sentrum og gikk opp på Fløyfjellet på sørsiden. På vei opp la vi merke til skiltet som fortalte oss at det er en hoppbakke vi går forbi. Det er ikke lett å se at dette er unnarennet til en bakke hvor det faktisk har blitt avholdt hopprenn. Vi gikk opp her, og fortsatte turen videre oppover.

Unnarennet til hoppbakken som har nedslag på Skansemyren

Tenk at det har vært så mye snø i Bergen at de i det hele tatt har tenkt tanken!

Da vi ankom BT-bu, plukket Frode frem kartet på GPS`en og peilet oss inn på Heimtun, en liten hytte litt gjemt inne i skogen i det som kalles Starefossfjellet. Heimtun eller IOGT-hytta som den også kalles ble bygget rundt 1916. Noen år senere ble hytten kjøpt av Anfinn Monsen Løvås på vegne av losje Heim, en av de tre losjene innenfor IOGT i Bergen. Utenfor hytten står det en stor fin bauta til heder for Løvås. Hytten er fremdeles i bruk, spesielt av ungdommen innenfor IOGT, og blir godt tatt vare på.

Heimtun eller IOGT-hytten

Etter dette besøket gikk vi tilbake til veien for å finne frem til Tubakuba. Dette er en 12 kvadratmeter stor hytte, med vedovn og flott utsikt utover byen fra det store panoramavinduet som dekker veggen. Hytten er til utleie, og det er litt av en prosess for å få tilgang, man må ha barn med seg for å kvalifisere til overnatting, så det blir kanskje en stund til jeg får oppleve dette.

Utsikten er fantastisk, men det er ikke mulig å se inn i hytten

Innerst i trakten er døren til hytten, i barnestørrelse 

Fra Tubakuba gikk vi opp og rundt Skomakerdiket og bort til Fjellhytten. Dette er en flott hytte, oppført i gråsten som er malt hvit. Hytten ble oppført i 1915 og har hatt flere eiere. I dag er det idrettslaget Fjell-Kameraterne som eier hytten, og har gjort betydelig restaureringsarbeid på den. Det er mange stier som fører til Fjellhytten, og går du på byfjellene vil du se skilting mot hytten fra flere steder. Har du lyst å leie hytten, stiller Fjell-Kameraterne seg positive til dette.

Fjellhytten en tåkefull søndagsformiddag

I inspirasjonsboken min Byfjellene - magfold og hytteliv, har jeg lest om alle turveiene på byfjellene, og siden vi i dag gikk opp Nils Marthinussens vei, var det kjekt å lese om tilblivelsen av denne veien. Veien ble anlagt på en allerede brukt sti som gikk gjennom Torrfjellsdalen til Blåmansveien. I 1924 ble nødsarbeidsmidler satt inn, og stien ble utvidet til en 1,5 meter bred vei. Veien ble døpt Nils Marthinussens vei i 2013.

Nå har vi besøkt tilsammen 44 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.