Om mørke av Josefine Klougart - skildring av en leseopplevelse

Kundemagasinet til SAS i dag

Josefine Klougart sies å ha en av Skandinavias viktigste kontemporære stemmer. Hun har flere prosautgivelser bak seg, og Om mørket er hennes fjerde roman, som kommer ut i Norge i april. Som seg hør og bør en av Danmarks litterære stjerner, har hun også vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, så da skulle det være greit da?

DETTE ER IKKE EN BOKOMTALE!!!!!

Leseopplevelsen jeg hadde, minner om den jeg har hatt når jeg har lest såkalt "utilgjengelige" diktsamlinger. Etter å ha lest lenge, rolig og konsentrert med et sterkt ønske om å få noe ut av lesingen, så viser hjernen min seg fra sin verste "tefloniske" side.
Ingenting har festet seg, hverken i hjertet eller i hjernen. Man kan bli stresset av mindre, men jeg går på med krum hals, leser litt til, før jeg studerer forlagets omtale enda en gang.

Passe sur bestemmer jeg meg for å prøve igjen når jeg kommer hjem. Nå sitter jeg på flyet så i frustrasjon legger jeg vekk boken og tar frem SAS bladet i lommen foran meg. Hvem andre enn Josefine Klougart er portretert i bladet?

Hun er jo stor jo! Det stemmer det forlaget sier om at hun er en av Skandinavias viktigste stemmer. Også skulle ikke jeg, JEG! klare å lese henne? (Hva for en superleser er jeg som ikke har hørt om henne en gang?)

Da jeg begynte lesingen tenkte jeg allerede etter første side "er det en sånn bok?"
Jeg leste videre og for hver ny side følte jeg at jeg begynte på en ny roman. Det er han og hun og mye om øyne, i et språk som minner om oppramsing i en dårlig fagbok.

Forståsegpåere med større litterær pondus enn meg, kan sikkert si mye om virkemidler og skriveteknikker som er brukt i denne romanen, så jeg burde egentlig slutte her. Jeg håper du som leser videre anerkjenner min famling, og dype ønske om å forstå, så siden jeg har dykket dypt i meg selv for å finne ut av hvorfor jeg ikke får til dette, må jeg bare skrive meg opp igjen.

På de første sidene begynner hver korte setning på venstre side. Det blir rart og, som nevnt oppramsende. Setningene gir ingen mening for meg, jeg ser ingen rød tråd eller handling, bare ord.

Brusk, når man klipper det med en sånn saks,
det at han på den måten skrumpet inn etter transplantasjonen.
Ansiktet som falt innover, som når man leser med en indre stemme.
Jeg vet ikke, hvisket hun en kveld, jeg er bare så lei meg. At jeg ikke var der for å trøste deg.
Det er sentimentalt, sier han.
Alle ruiner står som de sto. Når man ser fort på dem og så bort. 
Så ser man det som det var.

Senere i kapitlet Sapfofragmenter får vi noen løsrevne ord og setninger løselig spredd ut over noen titalls sider. Jeg googlet Sapfo-fragmenter og fant en antikkens lyriker, uten at dette gjorde meg noe klokere hva boken jeg leser angår.

Etter dette dukker det plutselig opp en prolog, som starter med svart jord og vind, og 8 scener i et skuespill, er det neste på programmet. Det er en mann og en kvinne som har replikkene, og når epilogen kommer og den handler om varm lava og lys, er jeg like klok.

I de siste førti sidene er vi tilbake i formatet som preget begynnelsen av boken.
Phew... jeg er i mål! Jeg har vært gjennom boken, uten at jeg kan si at jeg har lest den. Fremdeles aner jeg ikke hva forfatteren vil med det hun skriver, eller hva jeg burde få ut av den. Er jeg på viddene når jeg sammenligner med Sara Stridsberg på sitt beste (eller verste?). Kanskje det bare var det antikke skuespillet som sendte tankene mine i retning Stridsberg og Medealand.

Romanen kommer ut på norsk 9 april 2015, så nå får jeg bare krysse fingre for at noen bokbloggere vil plukke den opp og skrive seg varm, så jeg kan nyte godt av deres klokskap. Boken ligger på hyllen og skal tas ned igjen så snart jeg føler inspirasjonen komme. Ønsker du å lese hva forlaget sier om boken kan du ta en titt under.
Takk til forlaget for leseeksemplaret!

****************

Forlaget om boken :
Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav.

Den undergang boken beskriver, er ikke bare den ekstraordinære, dramatiske undergangen, men først og fremst den undergang vi bevitner hver eneste dag. Den daglige konfrontasjonen med døden i smerten, sykdommen, kroppen som endrer seg, negler som stadig må trimmes, frukten som råtner på fatet, høsten som gnager seg inn i oss. Ganske enkelt alt man er vitne til i den altomsluttende avviklingen av hverdagen.

Samtidig er boken en protest mot disse grunnleggende premissene. Boken insisterer på at det ikke er så enkelt. At det ikke finnes noe på den ene siden og deretter på den andre, men at døden, forfallet, tapet og sorgen alle er deler av det samme livet, alt sammen rommer en skjønnhet i seg. At den meningsløse atskillelsen kan være livgivende rett og slett fordi det er livet i en annen fase: Alt er del av det samme kretsløpet. Døden som en bekreftelse på det livet som hele tiden er, den skjønnheten som finnes og kjærligheten som er.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Kalde skygger - en samling svenske krimnoveller

I denne novellesamlingen er det åtte noveller, og ni forfattere. De er alle svenske, og jeg som trodde jeg hadde kontroll på svenske krimforfattere ble forundret da jeg så at jeg kun kjente tre av navnene. 

Henning Mankell og Håkan Nesser har sammen skrevet novellen Et usannsynlig møte, hvor deres to hovedpersoner Van Veeteren og Wallander treffes. Novellen er en nydelig liten fortelling med en snerten slutt. Hendelsen finner sted på selveste julaften, så litt pussig var det å lese midt i påsken, men det overskygget ikke gleden over å møte disse to favorittkarakterene mine.

Den andre kjente forfatteren er Åsa Larsson, og hun bidrar med den historiske novellen Postkyssen, fra sin hjemby Kiruna.
Vi er i 1912 og det er en isende kald vinterkveld postkyssen blir ranet. Hun beskriver forholdene for fattig og rik, frelste og syndere på en fantastisk måte. Spesielt liker jeg skildringen av de pietistiske læstadianerne.


Novellen Pauls siste sommer er skrevet av Eva Gabrielsson, et navn jeg ikke kjente til, men når jeg kan lese at hun var livsledsageren til Stieg Larsson, vet jeg jo hvem hun er. Hun har hatt mange jern i ilden og skrevet hele sitt voksne liv, men denne lille novellen er hennes første skjønnlitterære arbeid. Jeg likte novellen veldig godt, hun har et herlig språk og holdt meg fengslet gjennom de 22 sidene det varte.

Før hver novelle får vi en introduksjon av forfatteren som var veldig grei å lese.
Malin Persson Giolito hadde jeg heller ikke hørt om, men da jeg lærte at hun er datteren til Leif G.W.Persson fikk jeg jo plassert henne. Omtalen av forfatteren vekket min interesse for henne, så nå må jeg sjekke ut om noe hun har skrevet har kommet ut på norsk. Novellen Se til meg som liten er, ga i alle fall mersmak.

De andre forfatterne som bidrar til denne boken er: Dag Øhrlund, Anna Jansson, Åke Edwardson og Tove Alsterdal. John-Henri Holmberg står for innledningen, hvor han forteller at novellesamlingen jeg sitter med, er en av to bøker, som også gies ut på engelsk. Noen av novellene er nyskrevet for denne boken, andre er utgitt tidligere - detaljer om dette sammen med takksigelsene bakerst i boken.

Nå gjenstår det store mysteriet, når kommer andre del? Her skal kjente forfattere som Sjøwall & Wahløø, Stig Larsson og selveste Sara Stridsberg være med - jeg gleder meg!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 263

Kilde: Leseeksemplar

Din, alltid av Gøhril Gabrielsen - årets beste?

Din, alltid er en sterk bok som viser hvor viktig det er at voksne respekterer barns følelser og setter dem i høysete når en krise oppstår. 

Forlagets presentasjon:
En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake.

"Din, alltid" er en roman om hvordan skyldfølelse kan påvirke valgene i et liv, men også forstyrre forståelsen av virkeligheten. Det er en fortelling om makt og avmakt, tiltrekning og frastøtelse - og en livslang lengsel etter frikjennelse.



Din, alltid er en roman hvor hovedpersonene er uten navn og handlingen ikke er tydelig plassert geografisk. Dette sammen med mangelen på utbroderinger gjør selve innholdet så mye tydeligere. Boken er kronologisk og oversiktlig å lese, delt tydelig i tre deler hvor vi hopper fremover i tid.

Hovedpersonen er 12 år når handlingen begynner, og de familiære forholdene hun befinner seg i, gjør at jeg først antar at boken skal handle om oversette og neglisjerte barn. Handlingen griper meg raskt, og bildet hvor barnet setter dukken sin ut i skogen, og senere finner den igjen, gjør sterkt inntrykk på meg - i lys av hva som har skjedd i mellomtiden.

Bare unntaksvis møtes blikkene våre i sidespeilene, sladrespeilet, sminkespeilet, og da hurtig, som ved en feiltakelse. Det er som om vi tre ikke kan komme fort nok frem og vekk fra hverandre.

Når vi går over til andre del er hovedpersonen student og sliter fremdeles med ettervirkninger etter opplevelsene i barndommen. Denne delen oppfatter jeg som mer positiv og mye lettere å lese, men samtidig er det sårt når en skjønner hvilken ubotelig skade foreldrene har gjort med sin oppførsel, og hvilken skyldfølelse hun fremdeles bærer på.

I fortsettelsen har mor fått slag, og den nå godt voksne datteren, flytter inn for å ta seg av henne. Hun er ennå tynget av fortidens traumer, og steller mor dag og natt for å gjøre bot for hennes egen dårlige samvittighet som aldri har minket i styrke.

Dette er en trist og mollstemt liten roman, liten i omfang, men jeg vil påstå at den favnet om mange følelser som vi alle kan kjenne oss igjen i. Selv om jeg aldri har opplevd et traume som denne jenten, kjente jeg meg igjen i hennes tanker om hvor umulig det det kan føles å skulle formulere seg, på en sånn måte at andre vil skjønne hvilke følelser som ligger bak.

Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?

Slutten på romanen er ganske åpen, og det er kanskje opp til hver enkelt leser å se for seg hva som skjer videre. Jeg leste de to siste sidene to ganger og kom til to forskjellige konklusjoner.
En ting er sikkert, dette er en hjerteskjærende, nydelig roman som jeg ikke ville stusset på å anbefale videre. Din, alltid er en sterk kandidat til å bli nominert til årets Bokbloggerpris :)

Flere som har skrevet om boken: Ellikken, Solgunn, Stine

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 202

Kilde: Leseeksemplar

Skamtegnet av H.K. Fauskanger - årets påskekrim!

Helge Kåre Fauskanger har innsikt i både filologi, religionsvitenskap og diverse språk som hebraisk, gresk og koptisk. Skamtegnet er hans tredje historiske kriminalroman, og uten at jeg har lest de to første kan jeg si at han skriver med en stødig penn.

Forlaget om handlingen:
Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.

Skamtegnet er et overflødighetshorn av hendelser og forviklinger. Selv om innledningen finner sted i nåtid, hører det meste av dramatikken hjemme i 1905. Kun mot slutten når det oppsummeres, tas vi med tilbake mot vår tid igjen. Romanen er oversiktlig og grei å lese og krever ikke annet av leseren enn at denne holder seg godt fast og følger nøye med.
Liker du det nydelige språket øvrigheten brukte for hundre år siden, så kommer du til å fryde deg over måten boken er skrevet. Språket er fornøyelig gammelmodig, lett å lese og bidrar til stemningen.

For det skjer mye mellom disse permene, hvor vi kommer i kontakt med nasjonal politikk, uforklarlige skrømt, kidnapping og en skattejakt som slår Dan Brown ned i støvlene. Noe fikk meg til å reflektere mens noe annet fikk meg til å grøsse i frykt. At ikke Oscar Brattenschlag i 1905 hadde sett det vi kaller et hakekors forundret meg. Det var artig å følge med når han litt etter litt gravde frem informasjon hvor denne svastika er sentral. Lesingen fikk meg etterhvert til å google frem både ariosofi og teosofi og på denne måten fant jeg igjen flere av navnene på sentrale personer i romanen. Selv om dette er en "røverroman" fikk den derfor et anslag av ekthet, som på en overbevisende måte dro meg dypt inn i handlingen.

"Det sprettende skremsel" er en legende som følger begivenhetene gjennom hele boken. Dette gir romanen et element av det uforklarlige, noe som nok frir til andre lesere mer enn meg. Heldigvis skriver han konsekvent og passet på å få avklaring på dette fantasifosteret når vi nærmet oss konklusjonen.

Skamtegnet er preget av den litt dystre politiske bakgrunnen som fant sted i begynnelsen av 1900-tallet. Norge var fremdeles underlagt Sverige og vi var inni en politisk krise. I Europa har tanker om den rene rase begynt å ta form, og noen mennesker samler seg i hemmelige forbund for å fremme sin sak. Foreløpig er vel denne fanatisme et hemmelig svermeri om overlegenhet og makt, men som vi vet utviklet dette frøet seg på tragisk måte.

Politikk og skrømt er vel og bra, men denne romanen er først og fremst en actionfylt skattejakt. Når sekretæren til statsminister Michelsens sekretær får et lik på trappen, får han også et verdifullt dokument i hende. Han kontakter sin venn, den bibliofile forskeren Lagergren som går bananas over funnet. Etterhvert skal flere manuskripter og og mange hemmeligheter komme for en dag, og en jakt som tar oss med til Berlin og Bern og tilbake til en norsk øy. Jeg lover deg, du puster ikke før aller siste ord er sagt!

Denne boken leste jeg langfredag, samtidig som Anita satt noen mil unna og leste den samme boken. Sånt er gøy for en bokelsker. Her kan du lese Anita sin flotte omtale!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 556

Kilde: Leseeksemplar

Jussi Adler-Olsen er ute med et nytt kapittel i serien om Avdeling Q

Bøkene i serien om Carl Mørck og Avdeling Q er bøker jeg har sett frem til med iver og glede. Det har ant meg at fallhøyden kunne bli i største laget, og med Den grenseløse følte jeg at jeg var i fritt svev.

Forlaget om boken:
Midt i sin sedvanlige og sårt tiltrengte morgenlur med beina på skrivebordet i kjelleren på politigården i København får Carl Mørck en oppringning fra en kollega på Bornholm. «Har du tid til å høre litt på meg?» spør han.
Men Carl er avvisende når han forstår at kollegaen er i ferd med å prakke på ham en ny sak. Dermed legger mannen i den andre enden stille på røret.

Bare få timer senere viser konsekvensene av den avbrutte samtalen seg. Den er totalt uforutsigbar.

Carl presses hardt og må begynne å grave i en 17 år gammel sak med et ekstremt tragisk utfall. En ung, livsglad kvinne forsvant og ble funnet drept hengende i et tre.

Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte dine egne?

Persongalleriet i denne serien kjenner vi etterhvert godt siden dette er den sjette boken i serien, så handlingen begynner rett på hendelsene beskrevet i forlagets presentasjon. Personlighetene til de tre blir allikevel utbrodert til det kjedsommelige. Assads kaffedrikking, det at han bommer litt på kjente uttrykk og hver eneste gang blir rettet på av Carl som sukker oppgitt, dukker opp til stadighet. På samme måte får vi stadig høre om den geskjeftige Roses fenomenale organiseringsevner, og ikke minst hennes store seksuelle apetitt. Carl kan være glad han har disse to kollegene, for han er lat, slurvete og avvisende og ville vært fortapt uten kapasiteten til sine undersåtter.

Tempo er uvanlig rolig denne gangen, og jeg syntes lenge det ble for mye snakk og alt for lite spenning. Handlingen byr ikke på noe nytt i form av vinkling eller tematikk, og bortsett fra den manglende spenningen er oppbyggingen helt etter den gamle og velbrukte lesten.

Den pensjonerte politimannen Christian Habersaat, som ringte og forstyrret Carl i ettermiddagsluren hans, skjøt seg selv på avslutningsfesten sin noen dager senere. Carl så seg derfor nødt til å dra til Bornholm for å finne ut hvorfor han gjorde det, og finner fort ut at Habersaat har vært ekstremt opptatt av mordet på Amalie, lenge etter etterforskningen ble avsluttet.

Historien har en handlingstråd til som bare ligger et år tilbake i tid. Her møter vi eksotiske Wanda Phinn, som reiser til Øland for å slå seg sammen med guruen Atu Abanshamash Dumuzi og hans naturabsorbsjonsakademi. Det er Atus kone som svarer på Wandas henvendelser og sjalusi får henne til å fraråde henne til å komme. Når hun allikevel dukker opp på Øland, føler de to kvinnene hverandre på tennene, mens en kamp mellom de to gjennom heden og Alvaret, bygges opp.

Marco-effekten og noen av de andre romanene har hatt et klart politisk budskap, noe jeg savnet i Den grenseløse. Vi var så vidt innom alternativbransjen, hvor jeg først trodde forfatteren ville radbrekke miljøet, men også dette blåste over uten at det ble noe utav det.

Allerede på en av de første sidene blir det kraftig antydet hvem som har stått for mordet på Amalie, og også i det som senere skjer, er leseren helt på det rene med hvem som utfører illgjerningen. Bare Avdeling Q famler i blinde, og det blir mer tåpelig enn godt er.

Slutten var avklarende og grei, og den siste lyttetimen alene greide å få terningkastet opp i 4. Jeg savnet avklaring på omstendighetene rundt de myrdede jentene. Rose var ute av handlingen hele slutten, hvorpå hennes mystiske "søster" dukket opp. Hvorfor det? Rose er en karakter jeg liker godt, så nå håper jeg inderlig at Jussi ikke har tenkt å kutte henne ut.

Den grenseløse er i mine øyne en kjedelig roman, den er ikke spennende, action nivået er heller labert og min interesse for det Avdeling Q bedriver dabber raskt av. Jeg er glad jeg hørte den på lydbok, for da kunne jeg tvinge boken inn i øret når jeg allikevel ikke hadde anledning til å lese bok.
Jeg håper Jussi under skrivingen av denne boken har hatt seg et "hvileår", og kommer sterkt tilbake med saftig spenning og intriger med neste bok.

Min strenge dom over boken henger nok kraftig sammen med de høye forventningene, siden jeg har lest og likt alle bøkene i denne serien. I lys av at jeg har lest myyyyye de siste årene og utviklet meg som leser, så kan det jo også være at jeg har "vokst fra" eller blitt mett på denne serien. Neste bok vil løse den gåten, for det er ikke tvil om at jeg skal lese den når den kommer på norsk.

BokbloggBerit var hakket mer fornøyd enn meg, mens VG tenker som meg.
Har du lest den?

Rekkefølgen på Avdeling Q-serien:

- Kvinnen i buret

- Fasandreperne

- Flaskepost fra P

- Journal 64

- Marco-effekten

- Den grenseløse

Forlag: Lydbokforlaget 

Utgitt: 2015

Lyttetid: 17 timer og 39 minutter

Kilde: Lyttefil

Det frosten tok av Kari Nygaard

Etter å ha lest Kari Nygaard sin debutbok fra 2013 Reisen til Bella Coola, var det med forventning jeg begynte på Det frosten tok. Historien er minst like sterk som den forrige, og til de grader velskrevet, så jeg ble ikke skuffet.

Forlaget om handlingen:
Året er 1811. Napoleonskrigene og den engelske blokaden har ført til matmangel, og det har vært flere uår på rad. Den harde kampen for tilværelsen har ført til fiendskap og sammenstøt mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen.

Lea og Marjja står på hver sin side i striden, men etter et dramatisk angrep på samene oppstår et uventet vennskap mellom de to kvinnene på tvers av motsetningene. De står sammen for å redde seg selv og barna sine fra hungersnød og død. Etter hvert må de også kjempe side om side, både mot den nådeløse folkemeningen og mannen som er ute etter dem.



Boken ble pakket med på påskeferie og lest den første dagen jeg slappet av hos svigerfamilien på Snåsa. Denne kommunen bærer preg av den samiske befolkningen og alle offentlige skilt er på både samisk og norsk (samisk først...) At jeg i tillegg kunne sitte ute i solen i den øredøvende stillheten, med sameskolen som nærmeste nabo, bidro til stemningen.

Det frosten tok er inspirert av en historisk hendelse i 1811 hvor et lag samiske familier fikk frastjålet hele reinflokken sin på 392 dyr. Det var norske bønder i nærheten av dette sommerbeitet som tok sin frustrasjon ut på samene. Ingen mennesker ble drept, men i kjølvannet av hendelsen fulgte sykdom, fattigdom og død.

Selv om boken er en oppdiktet roman, lærte jeg utrolig mye om hvordan samenes liv artet seg på denne tiden. Det var mye uforstand blant nordmennene, som var redd for samene og deres evne til å leve i pakt med naturen. På samme måte var samene redd for de norske, for de forsto ikke deres tankegang og reaksjoner på hendelser.

Kari Nygaard skildrer i denne romanen et hardt kvinneliv. Det er to sterke kvinner som har hovedrollen, og måten de løser motgangen med matmangel, barnefødsler og maktsyke menn er fantastisk å lese om. Måten Lea og Marjja tilnærmer seg hverandre med like deler angst og nysgjerrighet er uimotståelig, og jeg frydet meg over måten forfatteren gjør dem sterk sammen, med en intrigebygging som gjør boken spennende som den beste krim.

Måten hun skriver på, og tematikken er helt etter mitt hjerte, så hvis du vil lese en roman som er spennende, hjertevarm og gir innsikt er Det frosten tok romanen for deg.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 379

Kilde: Leseeks

For en bergenstaus som meg er det eksotisk å dra på ekskursjon ut i huttiheita. I dag kjørte vi fra Snåsa, på vårmyke veier inn en lang dal, for å besøke Ismenningen fjellstue, og på veien fikk jeg knipset disse flotte reinsdyrene som har trekt ned fra fjellet.

Oppsummering for lesemåneden mars

Påskeidyll på Snåsavannet 

Mars har vært en lang måned men allikevel har jeg lest færre bøker enn i korte februar. Håper det betyr at jeg har gjort mer nytte for meg, og kanskje vært mer på trening :) Sånn ser i alle fall listen ut, har du lest noen av de samme bøkene som meg? Eller kanskje vi har helt forskjellig "terningkast" på noen bøker?

Dette har jeg lest i mars:

1. Christoffer Carlsson - Den usynlige mannen fra Salem - 5
2. Marite Carranza - Baobabtreets frukt - 6
3. Karin B. Holmqvist - Steinhimmelen - 3
4. Linda Olsson - I skumringen synger svarttrosten - 6
5. Laline Paull - Biene - 3
6. S.K. Tramayne - Istvillingene - 5
7. Jo Nesbø - Blod på snø - 5
8. Edvard Hoem - Jordmor på jorda - 5
9. Ketil Bjørnstad - Veien til Mozart - 6
10. Robert Willson - Dere finner meg aldri - 5
11. Ingar Johnsrud - Wienerbrorskapet - 5
12. Josh Malerman - Lukk øynene - 6
13. Adriana Lisboa - Snø fra Brasil - 5
14. Ann Cleeves - Havnen - 4
15. Marit Kaldhol - Zweet - 6
16. Helle Helle - Hvis du vil - 4
17. Edvard Hoem - Heimlandet. Barndom - 5

Gode bøker: 13 stykker som jeg er strålende fornøyd med

Dritt bøker: 2 stykk, hvorav en forfatter som ikke skal leses av meg mer

Beste grøsser: Endelig fant jeg en bok som skremte vannet av meg! 

Nedtur i forhold til forventningene: Ann Cleeves var ikke så spennende

Innfridde høye forventninger: Ketil Bjørnstad

Den som gjorde mest inntrykk: Baobabtreets frukt - les den!

Kulturelle ting denne måneden:
Var på premieren av Anne Pedersdotter

Fugletribunalet hadde premiere samme dag, og etter å ha lest diverse euforiske uttalelser fra bokbloggere som var på premieren, kjøpte jeg billetter til forestillingen 2 mai. Hotell og flybilletter er også fixet, så nå gleder jeg meg stort til en hovedstadstur med min kjære mamma.

Linda Olsson besøkte Litteraturhuset og fortalte om boken sin
Lørdagskafè på DnS med Anne Pedersdotter som tema
Lansering av Jo Nesbøs nye bokprosjekt - Blod på snø

Ønsker alle en riktig fin påske, og en herlig april. 

Pass deg for spøkefugler i dag!