I fjor leste jeg Folk som sår i snø av Tina Harnesk, en roman som var en fortryllende leseopplevelse. Når jeg nå satt meg ned med en ny fortelling av Harnesk ble jeg fanget inn av den samme fortellergleden, og respekten for menneske og natur, også i denne nyeste utgivelsen.
Majalis har nettopp vendt tilbake til Lappland etter tjue år i Dublin. Faren hennes døde da hun var ung, moren har hun ikke snakket med siden. Nå er også moren død, og Majalis flytter inn i barndomshjemmet og får seg jobb på det lokale biblioteket. At hun venter barn med mannen som nylig dumpet henne, holder hun skjult.
Da hun begynner å bla i morens dagbøker, blir Majalis dratt tilbake til barndommen hun i alle år har forsøkt å rømme fra. Samtidig finner hun uventet glede i vennskapet med de to kranglevorne nabogubbene Stigga og Torsten.
Sammen tar de tre opp kampen mot gruveselskapet som driver rovdrift på naturen i nærområdet.
Denne historien fortelles fra tre synsvinkler, hvor nåtidshistorien med Majalis i hovedrollen, er den som holder alt sammen.
Vi møter hennes forfedre gjennom hele romanen, i bolker som starter i 1657. Her får vi vite mye om livet til samene og bakgrunnen for det som skjer mot slutten av denne historien.
Maud, mor til Majalis begynte å skrive korte notater i en dagbok, da Majalis ble født. Gjennom hele romanen får vi gjennom mors tanker, se glimt av en annen kvinne enn den Majalis har kjent. Disse korte refleksjonene gjør også at leseren blir kjent med Maud før datteren, et grep som gir en spennende dybde til romanen.
Ved å flytte tilbake til barndomshjemmet sitt, får hun også de to gode naboene Torstein og Stigga inn i livet sitt. Det eneste disse to kan bli enige om er Mauds fortreffelighet, ellers krangler de om det meste. Begge vil hedre Maud ved å ta vare på Majalis, og de vet ikke hva godt de kan gjøre for henne.
Flere mennesker dukker opp i livet hennes, blant andre jordmoren hun begynner å gå til, når tiden er inne for det, som viser seg å være mer enn "bare" en jordmor.
Romanen skildrer overgrep, lidelser og traumer som samene måtte tåle, da driftige mennesker ville utvinne uranmalm fra det hellige fjellet Fàlffoàddjà. Forholdene samene levde under på 1600-tallet skildres levende, men det var ikke denne historien som fengslet meg mest.
Tina Harnesk skriver utrolig godt frem hvordan Majalis i ungdommen ble holdt uvitende om sin elskede fars eskapader, og hvordan moren hele livet lot datteren beholde dette glansbildet av sin far. Det er vanskelig å sette ord på hvor genialt dette er gjort, for mye av essensen av historien ble bevart, og utfoldet seg i sin glans, i siste del av romanen.
Forfatteren skriver fra sine egne hjemtrakter i denne boken, og deler av handlingen er bygget på historiske hendelser langt tilbake i tid. Hun skriver i et lett språk, og handlingen bærer mye humor i seg, i form av artige karakterer og situasjoner litt utenom det vanlige.
Jeg har kost meg med Svik som går i arv og anbefaler den gjerne videre ⚄
Forlag: Pax
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar