Gjensynet av Knut Faldbakken

Gjensynet er den syvende boken hvor Jonfinn Valmann er hovedpersonen, så det er med senket blikk jeg innrømmer, at dette er mitt første møte med denne karakteren, og også med Knut Faldbakkens forfatterskap. Boken står i hyllen, men siden jeg fikk det "bråttom" med å strikke en nisselue, var det mer praktisk å få Helge Winther-Larsen til å lese for meg.

Forlaget om boken:

Else, Carl-Erik, Oscar og Hedda, fire middelaldrende medlemmer i en festkomité på Hamar. De har lite til felles utover at de alle tilhørte avgangskullet på Hamar katedralskole i 1985. Nå skal de planlegge trettiårsjubileet. Forrige gang kullet var samlet, på tjueårsjubileet, endte det i en tragedie. Hein, en av skoletidens ubestridte lederfigurer, ble funnet død i hotellbadstuen.

Jonfinn Valmann var også avgangselev i 1985, og han blir kontaktet av festkomiteen. Det er noen medelever som ikke lar seg spore opp, kanskje han kan være til hjelp? Valmann trekkes inn i en fortid han har forsøkt å legge bak seg, og han oppdager nye ting om både seg selv og sine medelever, hvor dramatikken gjærer under tilsynelatende harmoniske fasader.

Gjensynet er det jeg ville kalt en kriminalroman, med trykket på roman. Omstendighetene vi blir presentert for i begynnelsen viser seg å bare være "tilsynelatende", og forandrer karakter utover i historien.

Politietterforsker Jonfinn Valmann kommer på banen, først som klassekamerat som blir invitert i 30-års jubileum, men senere blir det dratt veksler på hans possisjon i politiet.

En stygg voldtekt og et par andre småsaker dukker opp hos Hamarpolitiet i perioden vi følger forberedelsene til klassefesten, men hovedfokus, sånn etterforskningsmessig ligger på det 10 år gamle dødsfallet, som skjedde på forrige gjenforeningsfest.

Karakteroppbyggingen i romanen er glimrende. Jonfinn Valmann var en hyggelig fyr å bli kjent med, han var nesten litt for "snill" og ordentlig. Vi får et innblikk i hans hverdagsliv, med det kjas og mas det medfører å ha kone og en liten baby, ved siden av jobb. Else og mannen Eddie, har sitt og stri med, men krumspringene Eddie greide å få til fra rullestolen, kunne jeg ikke hjelpe for at jeg ristet på hodet av.

Gjensynet har et gjennomgående tema som jeg tenkte var litt oppbrukt og kanskje gammelmodig, uten at jeg vil gå nærmere inn på dette. Ganske tidlig i handlingen blir det hintet om en mulig gjerningsmann, et hint som det bygges oppunder gjennom hele historien, men nær sagt "selvfølgelig" ble vi overrasket på slutten.

Liker du en velskrevet kriminalroman med gode karakterer og ikke har behov for dyptgående etterforskning eller høyt tempo, så er Gjensynet noe for deg!

Forlag: Lydbokforlaget

Boken: Gyldendal

Lyttetid: 13 timer og 50 min.

Kilde: Lytte/leseeksemplar

Alt på stell - noveller av Vidar Kvalshaug

Vidar Kvalshaug er en erfaren forfatter med tretten tidligere utgivelser bak seg. Han debuterte med romanen Ingen landevei tilbake i 1996, og har etter det gitt ut mange barnebøker, en roman og flere novellesamlinger. Alt på stell er det første jeg leser av ham, men det ga mersmak, så jeg håper å få tid i julen til å benytte meg av eBokBib, og lese en av romanene hans.

Fra bakpå boken:
I Alt på stell leker Vidar Kvalshaug med novelleformen og undersøker relasjoner mellom barn og foreldre, ektefeller i sorg og ekstase over mulige nye partnere og nye veier i livet. Hvor langt kan det gå før det tipper feil vei? Hva kan vi glatte over, hva kan vi tilgi? Hva er det viktig å huske, og hva bør helst glemmes?

Vidar Kvalshaug prøver i denne novellesamlingen å avdekke de små bristene i et liv som kan bli til store avgrunner. Eller fortsette å være små sprekker som vi dekker over ved å si at alt er på stell.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 160
Kilde: Leseeks

Novellesamlingen består av ti noveller av noenlunde lik lengde. De tar alle for seg mellommenneskelige forhold, og belyser situasjoner som de fleste mennesker kommer opp i i løpet av et langt liv.

Novellene har ofte flere tema. I Et liv slik vi vil ha det, møter vi to søstre, en som har flyttet tilbake til eksmannen sin, og en som har fått beskjed om at hun har en dødelig sykdom, som derfor vil flytte fra sin familie. Tematikken er urovekkende, og får meg til å tenke, noe jeg liker godt ved sånne korte historier.

I La oss gå bort til hestene, møter vi en voksen dame som, sammen med sin sønn besøker sin far, som hun har hatt lite kontakt med. Misforståelser rundt hvorfor de ikke har hatt kontakt, og er et sterkt tema, samtidig som avliving av en syk hest gir oss en utrolig fin skildring av hvordan vi voksne skal behandle barn i sjokk og sorg.

To av novellene er formet som dikt. Disse ble for svevende for meg, jeg forsto ikke hva forfatteren hadde på hjertet, og de vekket heller ingen følelser i meg.

Andre tema i novellene er selvmord, utroskap, tilgivelse og omsorg. Akkurat det handler den siste novellen om, en historie som har mange uventede vendinger og en veldig fin avslutning.

Vidar Kvalshaug bruker et flott språk, uten prosaiske krumspring. Novellene er på en måte litt teknisk avanserte, de har alle en litt gåtefull stil, hvor ikke alt sies direkte med en gang. Mye kan leses mellom linjene, og tar du deg tid og får med deg alle detaljene, vil du få en nydelig leseopplevelse.

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Dette er tittelen på Kyrre Andreassen sin roman som kom ut i høst. Det er ikke hans første roman, men de som har greie på det er enige om at det er hans beste. Boken ble nominert av både P2 lytterne og til Bragepris, så det kan ikke være tvil om at romanen har noe ved seg, men hos meg ble det bom.

Fra bakpå boken:
Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller en gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut.

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er en roman om Krister Larsen, elektriker med yrkesstolthet og ryggprolapser. Det er en roman om å vite bedre, men aldri få rett. Om å skjønne systemet, men aldri få overtaket. Om kjærlighet, aggresjonsmestring og svart arbeid. 

Romanen starter med at Krister og konen blir innkalt til et møte på skolen hvor deres sønn Andreas går. Han har vært voldelig på skolen, og rektor, kontaktlærer, helsesøster og et par til, synes det er nødvendig å stille mannsterk, når de skal møte familien.
Videre hører vi om hvordan Krister bytter elektrikertjenester mot legemidler hos legen sin, og i det hele tatt om hvordan denne mannen snor seg i dagliglivet.

Han har et skråblikk på det meste, lett fordømmende overfor alle, bortsett fra seg selv. Jeg innrømmer det gjerne, sånne mennesker setter seg fast i halsen, jeg greier ikke svelge dem. Krister Larsen er rett og slett en drittsekk, en unnasluntrer av dimensjoner og siden han alltid setter seg selv først, går også de gode intensjonene hans til syvende og sist til fordel for ham selv.

Det var med mye sukk og stønn jeg leste de første hundre sidene. Til slutt måtte jeg legge boken bort og lese noe annet, og etter å ha slukt 2-3 romaner, plukket jeg denne opp igjen. "Den er jo prisnominert"! sier jeg til meg selv, "hva er det jeg ikke fatter"?

Hva er det som gjør at dette ikke passet meg? Det første som slår meg er at jeg ikke venner meg til språket forfatteren har skrevet romanen i, det blir et konstant irritasjonsmoment gjennom hele boken. Måten hovedpersonen snakker på og dialekten han bruker, gjør at teksten føles fryktelig muntlig, full av sjargong og halvkvedede viser. Uttrykk og ordtak er stykket opp og brukt i hytt og vær, noe som kunne vært morsomt, men når han snakker sånn hele tiden, blir det bare oppkonstruert og kleint.

Det er veldig lett å misoppfatte et hendelsesforløp når man får det gjenfortalt, når man ikke sjøl var til stede, og derfor, da Yvonne spurte åssen de hadde reagert på at jeg knuste ruta, sa jeg bare at de fikk det travelt. Alt hva remmer og tøy, sa jeg, de forsvant like fort som merra den blinde.

Hovedpersonen er fryktelig selvopptatt, noe som slår ut i en naivitet som ikke kler en voksen mann. Han skjønner ikke alle de uskrevne reglene i miljøet han ferdes i, og gjør flere ting som virker snåle på hans medmennesker. Han står fast på sine egne prinsipper, samtidig som han lett setter andre mennesker i bås, og fordømmer dem. Han har tanker om mangt og meget, og det aller meste i denne romanen er sett med Kristers øyne. Teksten blir båret frem av hovedpersonens tanker og fabuleringer, og den ytre handlingen virker som et reisverk for alle hans betraktninger, mer enn bærebjelke.

De andre karakterene er endimensjonale og ikke mulig å bli kjent med, de er liksom bare rekvisitter i det eneste som gjelder, Krister Larsens liv.

Det er interessant å legge merke til hvilke bøker som blir nominert til Brageprisen, og hvilke som blir nominert til andre, mer "folkelige" priser, som P2-lytternes pris og Bokhandlerprisen. Til sistnevnte pris hadde jeg lest alle de 10 nominerte, P2 lytternes pris har jeg lest 3 av 6 på kortlisten, mens av de 16 bøkene i de 4 kategoriene til Brageprisen har jeg nå lest to bøker, begge i klassen skjønnlitteratur.

Jeg håper at noen flere vil lese og blogge om Kyrre Andreassen sin bok, for jeg er sikker på at det er noe jeg ikke får med meg, siden den blir nominert til gjeve priser. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 368

Kilde: Leseeksemplar

 Ceterum censeo Carthaginem esse delendam

Syng meg vekk av Bror Hagemann

Bror Hagemann er en norsk forfatter og jazzmusiker bosatt på østlandet. Han har skrevet ti bøker før denne, som ble mitt første møte med forfatteren. Det er ikke tvil om at jeg må sjekke ut noe annet han har skrevet, for Syng meg vekk ga meg en spennende leseopplevelse.

Forlaget om boken:
Det er musikken som vekker henne. På en tur til Nordmarkskapellet hører Ilka Bruno for første gang, og hun har aldri hørt noen spille så vakkert. Hun er i begynnelsen av tjueårene. Hun kom til Norge som barn. Etter amerikanernes invasjon var det umulig å være kristen assyrer i Irak. Bruno er en del år eldre enn henne, men forelskelsen er total inntil det selvutslettende, selv om hun nesten ikke vet noen ting om ham.

Men litt etter litt blir det klart at det er noe Bruno skjuler. Ilka finner spor av en fortid han ikke vil si noe om. Da hun i et øyeblikk presser ham, sier han bare: «Jeg ødelegger folk.» Men hvordan kan det finnes noe ondt i en mann som spiller så vakkert? Og til hvilke grenser er hun villig til å gå for å gjøre ham til sin?



Syng meg vekk er en original og urovekkende kjærlighetsroman. Tilstander som paranoia og fanatisme er tydelige ingredienser i denne romanen.
Måten romanen er skrevet på gjør at jeg ikke slapper av et øyeblikk. Noe ekkelt infiltrerer luften, som holder meg på pinebenken gjennom hele historien. Han har en gåtefull stil, men skildrer hovedpersonene sine krystallklart, og bruker et språk helt uten verbale unoter å henge seg opp i.

Jeg kan ikke si jeg likte Bruno noe særlig, han har en "kunstnersjel" som liksom tillater ham å være fryktelig selvopptatt og lite meddelende. Han er rett og slett en drittsekk, men utover i romanen får en en viss forståelse for hvorfor.
Ilkes tanker og følelser kunne jeg kjenne meg igjen i, og selv om hun til tider er godtroende og en smule naiv, så skrev jeg det på kontoen for ungdommelig overmot, og et lyst sinn.
Hun har en spaltet personlighet, og moter seg opp ved at den ene siden av seg selv strammer opp den andre. Når hun senere finner ut av hvorfor Brunos venner ser sånn på henne, får hun enda en personlighet å forholde seg til.

Så må jeg gi blaffen i at disse fremmede, som bare kjenner ham, ser på meg som en slags kopi. Men det er mer, alltid noe mer. En stadig sterkere følelse av at det er noe alle vet, som ingen snakker om, som er den egentlige grunnen til at jeg vekker disse reaksjonene.

Ilke er en assyrisk flyktning fra Irak. Minnene hennes fra sin egen og sin families opplevelser i krig og forfølgelse preger romanen, men tar ikke over.
Bruno er opptatt av musikk og historie, og hans interesse for den fremvoksende industrikulturen i Norge gir romanen en spennende innfallsvinkel.

Det er mange sterke scener i denne historien. En hendelse som kunne blitt tørt referert i en annen roman, er her skildret så dypt og treffende, med fokus på følelser ikke selve hendelsen. For eksempel når de har sex i kirken, og hvordan Ilkes følelsesliv virkelig får noe å jobbe med.

Handlingen har mange spor av dualiteten, mange ja og nei, for og imot, pluss og minus. Livet er jo sånn, vi kan godt ha lyst på noe vi samtidig vet vi ikke har godt av.

Jeg kjenner på et sinne, det dirrer i meg, men kanskje en enda større lengsel etter å komme ham i møte. Dirrende drift mot armene hans, og like sterkt dirrende motstand mot det, som tapper meg for kraft. 

Vi er i innspurten av årets lesing av nye bøker, og Bror Hagemann imponerte meg tilstrekkelig til å komme inn på listen av bøker jeg absolutt vil nominere til Bokbloggerprisen.

Andre som har blogget om boken: Beathe, Anita og Åslaug

Glassmenasjeriet av Tennessee Williams

Glassmenasjeriet var ikke forfatterens første stykke, men det stykket som Tennessee Williams fikk sitt store gjennombrudd med i 1944. Til neste år setter DnS opp dette stykket, og jeg har allerede begynt forberedelsene til neste års teateropplevelser ved å lese skuespillet.

Handlingen utspiller seg i sydstatene i USA på 30-tallet. Det kunne vært hvor som helst, for hele handlingen foregår inne i leiligheten til familien Wingfield.

Her bor den litt eksentriske, middelaldrende kvinnen Amanda. Hennes mann har forlatt henne, og satt henne i en knipe økonomisk. Hun drømmer seg tilbake til sin barndom da hun vokste opp i en velstående familie, samtidig som hun bruker all sin energi på velmenende rådgivning overfor sine lite interesserte barn.
Sammen med henne bor Tom og Laura, to voksne barn, som av ulike grunner er sterkt knyttet til hjemmet, og sin mor. Sønnen Tom, er tvunget til å bo hjemme og tjene penger for å forsørge sin mor og søster, i alle fall inntil søsteren Laura er trygt gift, og plassert hos en ektemann.

Laura har et lite handikap som får henne til å halte litt når hun går. Dette, sammen med en fryktelig masete mor, har gjort at hun har utviklet en enorm sjenanse, og fryktelig dårlig selvtillit. Etter at hun droppet ut av kurset hun gikk på, er hun bare hjemme i huset og pusler med glassfigurene sine, mens hun drømmer om sin store ungdomsforelskelse.

Tom hater livet sitt, han rømmer ut hver kveld etter jobb, øyensynlig for å gå på kino, men det er lett å skjønne at han også gjør andre ting.
Han forstår at for å bli fri, er det er opp til ham å skaffe beilere til søsteren, så han inviterer en kollega med hjem til middag, for å hilse på søsteren.

Det skal vise seg at denne kollegaen også er en gammel skolekamerat av Tom og Laura, og akkurat den gutten som Laura var så dødelig forelsket i, for mange år siden. Hun får panikk, men Jim, som han heter har mennesketekke og får henne på gli.

Stykket slutter med at Jim røper at han er forlovet og skal gifte seg til våren, og da faller alle drømmene til både Amanda og Tom i grus. Laura er selvfølgelig også skuffet, men hun hadde nok ikke lagt så mange forventninger i dette møtet, som de to andre.

Den utgaven av Tennessee Williams stykke, som jeg lånte på biblioteket er en skoleutgave på engelsk. Her fantes mange gode tips til hva en skulle se etter, bakgrunnen til forfatteren og mulige tolkninger av enkelte scener. Dette er et symboltungt stykke, med en litt gåtefull stil, men også den uerfarne skuespill-leser vil ha glede av å lese skuespillet i bokform.

Fortelleren i stykket er Tom Wingfield, og før hver av de syv scenene skildrer Tom omgivelsene eller rammene for det som skal skje. I min utgave finnes det også litt informasjon om forfatteren og hans arbeid, og også om den sosiale og politiske bakgrunnen for stykket.

Tidligere har jeg sett En sporvogn til Begjær av Tennessee Williams, hvor Marianne Nielsen var fantastisk i rollen som Blanche. Er det lov å håpe på henne som Amanda i neste års oppsetning av samme forfatter?

Kaninjegeren av Kepler - med en liten smakebit!

Kaninjegeren er den sjette boken i serien hvor finnen Joona Linna er hovedpersonen. Som alltid med Keplers bøker leser jeg med sammenklemte øyne, en rynke på nesen og med boken på armlengdes avstand, for her er det mye ekkelt.

Fra bakpå boken:
Joona Linna har sittet to år i Kumla fengsel da han blir ført til et hemmelig møte. Politiet trenger Joona for å stoppe den gåtefulle morderen Kaninjegeren. Den eneste koblingen mellom ofrene er at de alle hører et barn lese opp en regle om kaniner før de dør. TV-kokken Rex Muller havner midt i begivenhetenes sentrum. For første gang skal han ha ansvar for tenåringssønnen Sammy. Men i stedet for tre rolige uker blir det en forferdelig kamp på liv og død. 
Joona Linna og Saga Bauer blir i all hemmelighet tvunget til å samarbeide for å stoppe Kaninjegeren - før det er for sent.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 520
Kilde: Leseeksemplar

I første innledende historie møter vi Sofie, en prostituert som når hun er hjemme hos en rik kunde blir vitne til at han blir drept. Morderen ser henne, men bryr seg ikke om henne, så hun overlever og kan vitne om barnereglen han sier til offeret sitt, før han tar livet av ham. Bygget på det dette vitnet forteller, skjønner etterforskerne at denne morderen ikke er ferdig med prosjektet sitt, med dette ene drapet, det vil komme flere...

Saga Bauer er operativ etterforsker i det svenske sikkerhetspolitiet, og får i oppdrag å finne ut av hvem som drepte den høyprofilerte horekunden som Sofia besøkte.

Joona Linna har sittet to år i Kumla fengsel, men nå vil omstendighetene det at han innvilges permisjon i 48 timer, for å undersøke detaljer han allerede har funnet ut av på innsiden. Han blir raskt uunnværlig for etterforskningen, så etterhvert er han i full gang med å gjøre det han er god på.

Etterhvert fylles det på med flere handlingstråder. Vi møter TV-kokken Rex Muller, han sønn og manageren DJ. Flere av karakterene får lange detaljerte beskrivelser, også noen som til syvende og sist ikke har så mye med handlingen å gjøre.

Kepler er mestere i å få frem gode karakterer, DJ har narkolepsi, Nils Gilbert har parkinson og sitter i rullestol, Janus er bipolar og flere andre har litt "forstyrrende" personligheter. Hovedpersonene Linna og Bauer blir ikke skildret mye, og jeg antar grunnen er at forfatterne tenker at leseren allerede er godt kjent med personlighetene deres.

Det overordnede tema i denne kriminalromanen er hevn, men en kan også vinkle det mot hva en traumatisk oppvekst kan gjøre med et barn. Vi er innom tema som menneskesmugling og radikalisering i fengselet som leder vei til syriske terrororganisasjoner. Gamle hendelser i en hemmelig gutteklubb på en privatskole kommer for en dag, og belyser hva gruppepress kan gjøre med snobbegutter som er vant med å ta for seg.

Kaninjegeren er sterkt preget av vold og tortur, men har du mage for det kan du glede deg til en velskrevet krim med høyt action nivå. Den er preget av dunkle hemmeligheter som kommer for en dag litt etter litt, og holder på spenningen til siste scene. Det eneste minuset i mine øyne er at vi fikk bekreftet morderen ca. hundre sider før slutt, noe som er litt for tidlig i mine øyne.

Land ingen har sett av Edvard Hoem

Dette er den tredje boken i Hoems familiekrønike fra Norge, Amerika og Canada. Leste du Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien, er jeg sikker på at du venter spent på denne.

Forlaget om boken:
Begge brørne skal bygge seg opp frå nesten ingenting. Dei konkurrerer med kvarandre og inspirerer kvarandre og bruker stadig fleire av døgnets timar for å sikre eit betre liv seinare. I den store verda rasar første verdskrig, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten. Da krigen er slutt, endrar konjunkturane seg, og det viser seg at det er mange ting i livet som sjølv ikkje hardt arbeidande menn er herre over.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 10 timer og 27 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

I fortsettelsen på slektskrøniken er vi i Dakota, i Alberta, Canada og hjemme på Hoem i Møre. Vi følger de tre delene av familien, samtidig som et samlende overblikk skildrer de skjøre båndene mellom dem.
Alle tre familiene er hardt arbeidende bønder, og selv om Serianna og familien i Norge tror at de som har emigrert har det mye bedre enn dem, så lever også Gjertine og familien til nevøen Eilert et strevsomt liv.

Den opprørske Gjertine, som har bodd på Dakota-prærien i tretti år, forlater i fortvilelse sin mann Ole, og finner veien til dit hvor sønnen  Severt Olson, har slått seg ned. Dette var en slitsom reise som tok mange dager, men den sta Gjertine kom seg fram. Mottakelsen ble ikke som hun hadde sett for seg, men Gjertine er en tøffing, som ikke har det i seg å gi opp.

I Molde sitter Serianna igjen alene etter mannen er død. Hun får et rykte på seg, siden hun går rundt og snakker med seg selv, røker pipe og vil ikke at sønnen Eilert skal krysse Atlanteren for å komme hjem til Norge for å besøke henne.

Tidene etter første verdenskrig brakte med seg mye nytt, som telefoner, biler og strøm, men utpå 1920-tallet ble det igjen dårlige tider, med dårlig fiske, og nedgangskonjunktur som gjorde at Frena sparebank, og Anton Edvards bedehuspenger forsvant. Berit Anna fyrer opp mannen så han ikke gir opp drømmen sin om å bygge bedehus på Hoem.

I Alberta bor Eilert og Martha, som er farmere og lever et hardt liv. De er glade i hverandre og får mange barn, noe som senere skal by på utfordringer for dem. I det lille nybyggersamfunnet de er en del av greier de i fellesskap å få bygget kirke og skoler og etterhvert greier de å holde barna sine i skole, lenger enn vanlig.

Mange små men artige detaljer avsløres, som at det gikk mange år før enkelte lærte seg engelsk, siden det var så mange nordmenn der at de kunne snakke norsk til daglig. Det gikk mange år før de i kirken sin preket på engelsk, og det samme på skolen de bygget, språket ble ikke offisielt engelsk før etter mange år.

Vekslingen mellom de tre delene som handlingen er bygget opp av, gjør  historien levende og spennende å følge med på. De tre trådene har forgreininger inn i hverandre underveis, slik at det flettes sammen til en helhet som naturlig hører sammen.
Denne personlige beretningen er bygget på forfatterens egen familiehistorie, den er innsiktsfull og velskrevet til tusen.

Til tross for de karrige kårene disse menneskene lever under, er det en optimistisk undertone i det jeg leser, og historien engasjerte meg og har gitt meg ny innsikt i hvordan livet artet seg i årene før, under og etter første verdenskrig, for bønder på to kontinenter.

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og kan varmt anbefale lydbokversjonen som er vakkert lest av Edvard Hoem selv.

Andre bloggere om boken: Kleppanrova, Rose-Marie, ReadingRandi, BokBloggBerit

Samtidig som jeg hørte denne boken ble jeg gjort oppmerksom på en fersk nyhetssak som har sine røtter i Nord-Dakota. Her kjemper Sioux-indianerne for sine rettigheter, for sitt grunnvann og dermed også for muligheten til å fortsette å leve der de har levd i flere hundre år.
Den norske banken DNB er inne i prosjektet som tar livsgrunnlaget fra indianerne med 3 000 000 000 kroner, så jeg kan ikke fri meg fra tanken på at vi nordmenn nå lager problemer for indianerne for andre gang i historien.

Edvard Hoem nevner bare indianerne i historien sin en gang, og jeg kjenner at jeg gjerne skulle visst mer om hvordan indianerne tok i mot innvandrerne som kom til prærien på 1800-tallet.