fredag 17. november 2017

Nord - en ny roman av Merethe Lindstrøm

Nord er Merethe Lindstrøms niende roman. For Dager i stillhetens historie mottok hun Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og den tok også meg med storm. Jeg leste også Fra vinterarkivene med glede, så forventningene var store til årets roman.

Forlaget om boken:
En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene.
Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.

Nord er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.


Merethe Lindstrøm får en mer og mer lyrisk penn, og i Nord benytter hun et poetisk språk og en skriveteknikk som gir meg både ståpels og litt å jobbe med. Jeg innrømmer det gjerne, romaner uten innledning og avslutning, som er strippet for bakgrunnsinformasjon, hvor vi vet "next to nothing" om karakterene og det heller ikke gies noen avklaringer, de romanene sliter jeg litt med. Når jeg klarer å se bort i fra alt det "tekniske" ved teksten, og bare lytte til setningene uten å forsøke å forstå hver enkelt, da skjer det noe magisk.

Omstendighetene blir klarere underveis. Jeg-personen forblir navnløs, men blir kalt flere ting. Han skildrer livet sitt i en periode hvor han ble reddet av den unge piken Aneska. I nåtid er han på flukt, på en lang marsj gjennom et landsbyer hvor lik ligger strødd. De møter også levende mennesker, men ikke mange av dem vil dele mat og husrom med dem. Vi vet ikke hva som har skjedd, en krig er slutt, men hovedpersonen vår synes å frykte frigjørere like mye som soldater og vakter fra fangeleirene. Det er stor matmangel men hovedpersonen virker overbevist om at redningen er å gå nordover.

Romanen begynner med at "jeg" får øye på en 6-7 år gammel gutt oppe i et tre. De slår etterhvert følge, og det er disse to pluss en liten 1-åring de plukker med seg, som utgjør gruppen.

Barnet og ansiktet, det stille hylet, øynene virrer. Jeg liker ikke å se på henne. La henne være, sier jeg. Gutten står med smårollingen, holder henne fast. Vi kan ikke ta med oss noe sånt. Jeg er bestemt. Noe sånt ser tilbake på meg. Han sier at hun kan ikke sitte igjen alene ved siden av de andre, de er ikke mer, borte alle sammen. Sier det lavt, som om de kan høre.

De snakker ikke om det som var, men forsøker å takle ensomheten så godt det lar seg gjøre. Vår venn har en redsel for å bli gal, han ser på den lille gutten som hang seg på ham, og tror i forvirring at det er ham selv. Han spør seg selv, "hvem er jeg"? Han har også en deformert pukkel på ryggen, som krever noe av oppmerksomheten, men jeg skjønte ikke helt hva denne detaljen skulle bety for handlingen i sin helhet.

Det er noe dystopisk og mørkt over hele historien, og bortsett fra det at de tre barna tok seg av hverandre, var det ikke mange lysglimt å se. Jeg kunne ønsket meg at romanen var hundre sider lengre, så det ble plass til karakteroppbygging og en avslutning. Etter endt lesning tenkte jeg på denne gutten, og lurte på hva som kom til å skje med ham, men jeg glemte ham fort, siden jeg ikke kjenner ham.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 214
Kilde: Leseeks

Merethe Lindstrøm på et foredrag på biblioteket  i 2013

9 kommentarer:

  1. Jeg føler at jeg har delte meninger inne i meg når jeg leser omtalen din. Det hadde jeg også da noen omtalte den i radio her en dag. Tror ikke jeg velger denne boka enda, men samtidig er det noe som frister etter det jeg har lest fra forfatteren tidligere. Må angripe den store ventebunken først. God helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Skulle gjerne hørt den radioomtalen, jeg gleder meg til å høre hva andre synes om boken, siden jeg selv har blandede følelser om den. Håper du får tid :)

      Slett
  2. Hmm.. hun har jeg ikke lest noe av sålangt. Nominert til Nordisk Råds Litteraturpris vitner om kvalitet, så denne er herved notert. Men, litt mye bøker nå på høsten ser jeg..

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke alltid prisvinnere går rett hjem hos meg. Denne er lyrisk til tusen, noe som kanskje ikke er en egen sjanger, men i mitt hode tenker jeg "å det er en sånn en..." når det går opp for meg at jeg har denne type bok mellom hendene.

      Slett
  3. Ser Åslaug har hørt likt og ulikt om denne også - leste en noe negativ kritikk i dag - (når jeg ikke skal omtale en bok selv, "kan" jeg lese kritikker på forhånd) - husker ikke om det var i Adressa eller dagens Bokmagasin i Klassekampen. - Interessant Tine sin omtale.Jeg hørte en novelle av henne, Kysset - og den var bra - Dager i stillhetens historie var heller ikke så verst.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skal spore opp noen omtaler for å sette mine tanker i perspektiv, takk for tips. Hadde vært kjekt å høre hva du synes :)

      Slett
    2. Jeg har som sagt ikke lest den, Tine - har ikke satt den opp på vent heller, det ble en av de jeg valgte bort for det var så uendelig mye i høst - men da jeg overfladisk kikket igjennom den omtalen, så tenkte jeg det var OK at jeg hadde valgt den bort.

      Slett
  4. Likte veldig godt "Stillhetens historie" og kommer til å lese denne om den skulle dukke opp inne på ebokbib sometime soon.

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper den gjør det, ellers så har jo jeg boken liggende klar til deg :)

      Slett