Ingensteds mitt seil av Ingela Strandberg

Det er lenge mellom hver gang jeg setter meg ned med dikt, men denne skjønne lille boken seilte stille inn i lesehaugen min, og fanget min oppmerksomhet. Svenske Ingela Strandberg har gitt ut et tjuetalls bøker siden debuten i 1973, og hun skriver fremdeles, og har ny utgivelse i år. En spennende dame, kjenner dere henne?

Forlaget om diktsamlingen: 
Ingensteds mitt seil er en forførende og forunderlig diktsamling der en oppvekst og dens landskap blir akutt viktige for jeget. I disse diktene snakker fortidas låver direkte til jeget med manende stemme, og slik tematiseres tilhørighet, identitet og menneskets forhold til dyrene og naturen på originalt vis. 

Ingela Strandberg skriver med en slående autoritet. Hennes tindrende klare billedspråk evner på en helt egen måte å forbinde det jordnære og hverdagslige med en kosmisk gåtefullhet. 

For denne diktsamlingen mottok Ingela Strandberg både Sveriges Radios lyrikpris 2023 og Svenska Akademiens nordiska pris 2024.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2022/på norsk 2024

Sider: 72

Kilde: Leseeksemplar

Diktene til Ingela Strandberg gir stemme til noe som ikke har stemme, blant annet låver og omgivelser. At døde ting kan kan være med å definere et menneske, viser Strandberg med tydelighet i disse diktene. 

For lenge siden var vi kjølerom

for de døde, sier låvene

Kister ble snekret i oss

Vi så menneskene         De levende og de døde

Vi så sjelene når de kledde seg om

til hoggormer og ringlet seg ut blant neslene

Dikt kan være skrevet på en måte som ikke åpner for tolkning, det kan føles lett og forståelig der og da, men lite fester seg i sjelen. Så har vi de diktene som er så ullne og uforståelige (for meg) at jeg bare blir provosert, jeg har vært gjennom noen av den typen også. 

Ingensteds mitt seil ligger sentrert midt mellom disse to, helt perfekt plassert der på skalaen hvor jeg liker at dikt skal ligge. Ved første gjennomlesning kan det føles litt "rart" men ved hjelp av en god krykke, åpnes forståelsen som ved magi. 

Det er ikke tvil om at Strandberg er glad i, og preget av naturen og opplevelser i naturen. Låven snakker til meg og ber meg kysse kyrnes frykt, sier "du er en av dem" og ber meg om å huke meg ned og kysse blomstenes smale hvite lepper.

Jeg lot meg begeistre av denne diktsamlingen, som snakket så direkte til meg. Den lille flisa av en bok, ligger ved siden av meg nå, og ber pent om å bli puttet i håndvesken i stedet for bokhyllen, en sånn forespørsel har jeg aldri vurdert før, men det blir innvilget. Fra nå av er jeg en sånn dame som går med en diktsamling i veska ⚄

Har du en favoritt å anbefale meg, blant Ingela Strandbergs diktsamlinger?

Det er Katrine Heiberg som har oversatt, eller gjendiktet Strandbergs diktsamling. Heiberg er selv poet (blant annet) jeg kjenner henne fra debuten Det gule bladet den svarte pupillen. De ti siste sidene i diktsamlingen er et etterord skrevet av Heiberg, hvor hun forteller litt om forfatterskapet til Ingela Strandberg, og hjelper vaklende lesere til å forstå hva de har lest. Selv setter jeg pris på denne typen "hjelp", selv om drevne diktlesere helt sikkert ikke trenger krykker for å ha nytte og glede av å lese dikt.

Det sjette barnet var en gutt av Therese Lund Stathatos

Therese Lund Stathatos er oslojenta som reiste til Yale og ble cand.polit, for så, mange år senere "slå seg opp" som forfatter. Hun debuterte i 2018 med den spennende tittelen Min ulydige mor og fulgte året etter opp med Det vi ikke sier. Jeg har ikke lest de to første bøkene, men etter å ha lest årets utgivelse, er jeg nysgjerrig, for Det sjette barnet var en gutt, var virkelig bra.

Forlaget om handlingen:
Dette er et storstilt drama om mennesker og samfunn, som foregår i Østerdalen mellom 1907–1932. Her får leseren presentert et fascinerende persongalleri om et samfunn i endring og dyp psykologisk innsikt.

Dette er en historie om et samfunn under press. Handlingen foregår i en bygd med storslagne skoger, fosser og elver, om dyrtid, klassekamp, spanskesyke, konkurser, beinhardt slit på jordene og i de store skoger. Kvinner dør i barsel, på låvene skapes begjær og ulovlig kjærlighet når den trolske fela spiller. 

Småbrukene blir angrepet av sykdom og død og fattigdom, men har den fineste julefeiringa i verden. Bygdedyret vokter ubarmhjertig over folk og fe.

For en herlig roman, dette ble en skikkelig slukebok for min del. Med korte kapitler, gjerne bare på en halv side, gikk det unna. Forfatteren har gjort enda et grep som gjorde dette til en fin leseopplevelse, ved å hekte familietilknytningen på fornavnet, forble persongalleriet krystallklart fra første til siste side. 

Romanen er handlingsdrevet, og det er tett mellom vendepunkter, som tar pusten fra leseren. For noen stengsler menneskene la på seg selv og hverandre på denne tiden. Noen brøt ut av kutymen, og valgte annerledes for seg selv, men stort sett aksepterte de sitt lodd og holdt seg i det samfunnslaget de var født inn i.

Det sjette barnet har flere sterke karakterer, einstøingen Kari er den som tiltalte meg mest, der hun hadde bosatt seg i en tømmerkoie langt fra folk. Ryktet om at hun kan hjelpe folk med kroppslige problemer hadde festet seg til henne, men siden hun alltid henviste til legevitenskapen, så ble hun aldri stemplet som en kvakksalver. Gaupen vi ser på coveret er "hennes" gaupe, den bruker sin egen stemme i noen kapitler, noe som strør litt mystikk over historien.

Jeg likte godt det som skjer rundt Kari og gaupen, det er disse sekvensene vi befinner oss dypest inni naturen. Kari er ikke redd for å være alene, så jeg ble nesten litt lei meg da hun valgte å gifte seg mot slutten av romanen. 

Henrik er den andre hovedpersonen i denne historien. Han og broren mistet sin mor til galskap, noe han syntes var flaut da det sto på som verst. Han tenker på at han på farens dødsleie lovet ham å få en sønn, som kunne føre slekten videre. Disse traumene preger Henrik, og blir som en rød tråd, i en ellers handlingsmettet historie.

Det blir mange barn etter den godeste Henrik, alt for mange. Inga tar sin død av det, og de som overlever må jobbe og slite for andre, for at far skal beholde gård og grunn. Stathatos skildrer dagligliv og fest på begynnelsen av 1900-tallet på en levende og troverdig måte. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne velskrevne og engasjerende romanen, 

og anbefaler den gjerne videre ⚄

Les gjerne den fine omtalen til Bokblogger!

Forlag: Fair

Utgitt: 2024

Sider: 372

Kilde: Biblioteket

Å tenke med Zapffe av Dag O. Hessen

Dag O. Hessen er professor i biologi, de fleste kjenner nok navnet hans fra media, men blir kanskje like overrasket som jeg ble, da jeg søkte ham opp og så den formidable bibliografien hans, og listen over utmerkelser. Jeg har ikke lest noe av Hessen tidligere, men lot meg begeistre av årets utgivelse.

Forlaget om boken:
Zapffe var fjellklatrer, forfatter og en av Norges mest originale filosofer. Han stilte og besvarte spørsmålet om mening med livet med nådeløs grundighet, samtidig som hans tekster er fulle av humor og barske gleder. Hans ironiske betraktninger over menneskenes behov for å fylle livet med trivialiteter og ting, det evige krav om mer av alt, og med det vår stadige ødeleggelse av naturen, har inspirert og fascinert svært mange.
Zapffe sto sentralt i utvikling av en filosofisk vekstkritikk og formulerte spørsmålet; hva er målet for menneskelivet, for samfunnet, hvordan kan vi utvikle en kurs som gjør at vi spiller med, ikke mot naturen? Dette er vår tids mest brennende spørsmål, og denne boka er en spennende og lettlest innføring i et dypt fascinerende sinn. 

Til tross for at jeg interesserer meg for filosofi og har lest en del av Arne Næss, så har ikke Peter Wessel Zapffe vært på min radar før nå. Denne store eksistenstenkeren ble født i Tromsø i 1899 og levde et spennende liv frem til han var 90 år gammel.

Å tenke med Zapffe er ikke en biografi i klassisk forstand, men vi får høre akkurat nok om filosofens bakgrunn, til å sette ham inn i en kontekst. Vi hører om hans forhold til den 11 år yngre Arne Næss, og deres resonnementers likheter og forskjeller.

Hva vil det si å være et menneske?

Et enkelt spørsmål som de fleste av oss greier å gi et tålelig bra svar på, men utvider vi blikket og slenger på: Hva bruker vi tiden vår på? tenker jeg at selv meningmann vil begynne å "filosofere" litt. 

I likhet med Ness ville ikke Zapffe bare finne svar på, det litt sletne spørsmålet som dukker opp til stadighet, hva er meningen med livet? Hans fokus var å finne mening i livet, noe som plasserer ansvaret hos enkeltmennesket, og ikke til staten eller Gud, eller noe annet utenfor oss selv. Nettopp i dette er en refleksjon over hva vi bruker tiden vår på, viktig.

Mennesket Zapffe var en pessimist, men skribenten i ham viste at han hadde en humoristisk swong over det han skrev. Han dyrket språket og humoren, til de grader at han i sin medlemssøknad til Norsk Tindeklubb, fjaset seg vekk fra et positivt svar. Han anses som en naturpoet og bidro med polarlitteratur, noe det spennende kapitlet om Nansen, Amundsen og Ingstads bravader skildrer.

Vi hører om polarluft og heroisme med redningsaksjoner i ishavet, om dødsromantikk, og leseren får litt å tygge på når det settes søkelys på om disse menneskene, som utfordrer naturen er posører eller idealister. 

Zapffe var en tindebestiger, og er den eneste levende nordmann som har fått en fjelltopp oppkalt etter seg. Nå skal det sies at jeg ikke fant Zapffes tind da jeg googlet, kun noen få ord om Hollendermassivet, hvor tinden skal ligge.

Dag O. Hessen sin bok om Peter Wessel Zapffe (1899-1990) er interessant og lettlest, skrevet med et språk som treffer den jevne nordmann. Teksten har et naturlig forløp, som strekker seg gjennom hele det forrige århundre, og lander mykt i hverdagen vi alle lever i, med naturvernspørsmål som en daglig påminning om hvor skjør vi mennesker er. 

Zapffes kritikk av veksttankegang støtter jeg med hele meg, og kjenner at Zapffe gir meg et lite klapp på skulderen, for de små stegene jeg selv har tatt mot et enklere liv.

Lar du deg besnære av hva turer i urørt natur gjør med psyken din, så kan Zapffes tanker være fine å ha med i tankene. Jeg likte denne boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2024

Sider: 227

Kilde: Leseeksemplar

Når jeg løper av Rebecca Wexelsen

Tidligere har jeg latt meg besnære av Wexelsens prosa. I debuten med langdiktet Så faller jeg, møter vi en som stadig kommer til kort i livet. I Hotell Montebello, møter vi Nina uten selvtillit, og i Jeg er ingen hører vi om en mann som flykter ut på landet. 

Forlaget om handlingen:
En kvinne løper i Frognerparken sammen med kjæresten sin. Men hvorfor blir en rolig joggetur i vårværet forvandlet til en plutselig angst?

Sønnen hennes er snart like gammel som broren hennes var det året familien ble rammet av en rekke tragedier. Når jeg løper utforsker sammenhengen mellom det uendelige savnet etter de døde og den umettelige lengselen etter å føde egne barn. 

Det handler om å være en mor som sammenligner sønnen med sin døde bror, som leter etter spor etter ham overalt.  

Om å hate å løpe, og hvorfor hun gjør det likevel. 

Romanens åpningsscene har Nico kommet tilbake fra en lang reise utenlands, de er på løpetur sammen, en sport som hovedpersonen ikke synes noe om. Resten av historien finner sted i den perioden han har vært borte. Rammen rundt historien er hverdagene som må holdes ut til Nico er hjemme igjen, mens dramatikken er lagt inn i minner, assosiasjoner og tanker som hun gjør seg.

Når jeg løper skildrer vennskap hvor både mennesker og dyr er involvert. Er du glad i hester, er dette boken for deg, jeg frydet meg mest over Tollef, som har sånn omsorg for hestene i stallen, og vår litt stressede venninne.

Hun tenker tilbake på oppvekst, sin egen og alle barnas. Små og store katastrofer har vekket en irrasjonell frykt i henne. Hun gremmer seg over at det er så mange ting i livet hun ikke har kontroll over, og i ukene frem til Nico kommer hjem, ønsker hun å lære seg å løpe uten frykt.

            Innendørsbanen i kjelleren på Bislet stadion er rød og myk. Tre kilometer på femten minutter. Det burde være overkommelig, men etter bare en halv runde må jeg stanse. Ikke fordi jeg er utmattet, men fordi jeg er gråtkvalt. Er jeg i så dårlig form at jeg begynner å sippe av å løpe tohundre meter? 
            Jeg blir stående midt på den røde gummibanen og kjempe mot tårene. Det trykker for brystet. Jeg må være syk. Er jeg syk?

Rebecca Wexelsens fremstillingsevne er helt etter min smak, hun levendegjør karakterene med enkle grep, og får masse følelser inn i historien uten å bli pompøs eller sentimental. Angstutbruddene kan sikkert flere enn meg kjenne seg igjen i, dette fremstår oftest som subtile følelser inni henne selv, uten mye ytre dramatikk. Sånn er jo livet, vi fornemmer og kobler sammen hele tiden. 

Jeg sender en takk til forfatter eller forlag, for den selvlysende fargen på boken, for nå kan jeg trygt sette romanen tilbake i hyllen uten fare for å glemme det. Lese på nytt skal jeg i alle fall, jeg gleder meg allerede, for Når jeg løper er vakker som poesi ⚄ 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 153

Kilde: Leseeksemplar

Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen

Det har gått 8 år siden jeg leste debutromanen til Kyrre Andreassen, For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges, en bok som ble nominert til både Bragepris og P2 lytterpris. Den boken sleit jeg med, og håpet at årets utgivelse ville falle mer i smak.

Forlaget om handlingen:
En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser for meg. Det var i 2014, og antakelig mener han fortsatt at jeg aldri ga han nok kjærlighet, at det var derfor forholdet tok slutt, og helt sikkert tror flere på den versjonen enn på min, men det er fordi nedslagsfeltet hans har vært større: Det er tettere trafikk på Autopartner enn på rådmannens kontor.

Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst. 

Vi befinner oss i en innlandsbygd et sted på Østlandet i det jeg oppfatter, som noen få år frem mot 2016. Her møter vi voksne og ungdommer i arbeiderklassen helt uten egne ambisjoner, noe jeg mener ville passet bedre 30 år lengre tilbake i tid. Her finner vi mye fiendskap og sladder, men Linda, hun har bein i nesen. Har hun alltid hatt det?

Linda Hansen er jenta som i oppveksten ble kalt Teten, fordi hun var så rask på ski. Hun er den som fører ordet i denne historien, som består av skildringer av hendelser i livet hennes. Spesielt i livet med Svein som har vært ektemannen hennes i 20 år, men siden de er vokst opp sammen og har felles vennegjeng, hører vi også om relasjoner fra før de ble kjærester.

Blikket er hennes og alle tolkninger går i hennes favør, det er hun som "bestemmer" hva de andre tenker og føler. Jeg blir ikke sjarmert, og 400 sider med nedlatende kommentarer mot nesten alle rundt seg, sliter på velviljen min. 

Boken er skrevet på bokmål, ikke dialekt, men allikevel pøses det på med det jeg antar er dialektord, eller i alle fall ord som ikke er i norsk dagligtale. Jeg nevner i fleng: Dissenterungen eller -skolen, gvema, manikalske, udregelig og magstarkt. Dette virkemiddelet tilfører i mine øyne, romanen null og nada.

Historien begynner med det som kan fremstå som slutten, Svein svikter sin kone. Så følger masse digresjoner og anekdoter som skildrer denne Veronika Hagen som en tilbakestående tenåring. Leseren blir stadig tatt med frem og tilbake i tid, og det som tar opp mest plass er beskrivelsene av Sveins depresjon og angst, som egentlig viser oss hvor flink Linda er.

Persongalleriet er stort, og består av gamle kjærester, naboer, lærere etc. men vi får dem bare beskrevet av Linda Hansen så de blir mer eller mindre endimensjonale. 

Romanens styrke er slutten, så har du begynt å lese hold deg fast i permene! Den siste setningen i rødt over her, sier mye, og er absolutt verdt å trykke seg gjennom boken for. Til tross for dette satt jeg og ristet på hodet over godeste Linda og valgene hun tok for seg selv i ungdommen, e det mulig! 

Ikke hør på meg, likte du den forrige boken er det bare til å hive seg over denne også ⚂

Har du lyst å lese en anmeldelse som ikke er enig med meg, sjekk ut NRK!
VG er litt nærmere meg i oppfatning av boken ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 400

Kilde: Leseeksemplar

Halvard Borges forbrytelser av Eivind Riise Hauge

Leste du Korrektur av et sorgens kapittel, er jeg sikker på at du blir glad, når du hører at Rorgen er tilbake. Forlaget kaller boken "et rått portrett av en fengselsfugl og et nådeløst oppgjør med sosialdemokratiet og troen på menneskets rasjonalitet", jeg kan ikke si meg mer enig. 

Forlaget om handlingen:
Fengselsfuglen Rorgen våkner langsomt opp i en sykeseng. Politiet ønsker ham snarest mulig tilbake bak murene, men legene fraråder flytting. Gjennom vinduet ser han regnet som pisker og den sleipe, grove stien mot Ulriken.

I korridoren utenfor står litteraturviter Thomas Larsen, som nylig har overtatt forskningsprosjektet «Strafferettens fortellinger» ved Universitetet. Hvilket rettsvern har de egentlig, serieforbryterne og gjengangerne. Hvilken vekt tillegges de forhenværende straffedømtes forklaringer i retten, de som ikke har ordet i sin makt?

Etter Thomas’ syn er Rorgen forhåndsdømt, en mann som aldri har fått en rettferdig behandling i rettsvesenet. Rorgen selv blir en besettelse, Rorgens sak selve kronen på verket for prosjektet. 

Der "sorgens kapittel" er fortalt gjennom en monolog fra hovedpersonen, møter vi her flere mennesker som har sine blikk på Halvard Borge, også kalt Rorgen, og hans liv.

Den litt trege Thomas Larsen blir vekket ut av dvalen av det nye prosjektet han blir tildelt av en avtroppende professor. Han drømmer om å finne sitt eget justismord, og det er da han får Rorgen i sikte. Oppmerksomheten uskyldig dømte har fått i landet vårt i det siste, gjør denne historien aktuell. 

Vi blir bedre kjent med 49 år gamle Rorgens bakgrunn, men Thomas får problemer med å intervjue ham, for et illebefinnende i fengselet har sendt ham på Haukeland Sykehus. Rorgen må dele benevnelsen "hovedperson" med den akk så lettpåvirkelige Thomas Larsen, for hans tilnærming til utfordringen han har tatt på seg, gjør det ikke lett for ham. 

Det han først og fremst vil er å bidra til en mer rettferdig rettergang, og som den skrivende mannen han er, vil han gjøre dette ved å forske på fortellingens betydning i straffesaker. I dette antydes det at hvordan forsvarer eller anklagede fremstiller ugjerningen har stor betydning. 

Det er interessant å følge Thomas Larsens arbeid, jeg håper den forskningen han driver med faktisk finnes. Halvard Borges tanker og beveggrunner er også interessante, for oss som lever langt fra det kriminelle miljøet.

Jeg anbefaler gjerne Halvard Borges forbrytelser videre ⚄ 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2024

Sider: 346

Kilde: Bookbites

Du lurer ikke meg av Marie Kinge

Marie Kinge er journalist og produsent, et nytt forfatternavn for meg, noe som ikke var så rart, for Du lurer ikke meg er hennes debutroman. Kinge formidler noe som kunne vært et blytungt tema, på en leken og usentimental måte. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg i høst har lest to bøker, som tar for seg det en fra utsiden kan kalle en lykkelig barndom, sammen med en forelder som ruser seg. 

Forlaget om handlingen:
Du lurer ikke meg handler om en far og en datter, om nærhet og avstand til opphavet, om å avslutte liv, og om hva man tar med seg videre og hva man legger igjen i barndommen.

Den første gangen jeg fant ham død, var på en helt vanlig onsdag.

Å være dyrlege innebærer å bestemme over liv og død, og å vite alt om å dempe smerte. Å være datteren til dyrlegen kan innebære å sette sprøyte på hunden i klinikken i kjelleren, og å være med på hjemmebesøk når et dyr er sykt. Det kan innebære å dykke dypt etter krabber sammen og å ta inn alt levende rundt seg. Mira lærer seg tidlig å stryke medhårs, å sjekke hvor store pupillene til pappa er i dag og å kjenne på redselen for å finne ham død på ekte.

Marie Kinges debutroman har mye luft og få sider, så den er perfekt for oss bokslukere å ta i en jafs. Det er hovedpersonen Mira og pappaen hennes denne boken handler om, resten av familien er som kulisser å regne, men de er der.

Far er dyrlege med kontor i kjelleren på huset deres. Når han trenger en stødig hjelper får Mira assistere. Historien fortelles med et gyllent 70-talls ferniss, barneoppdragelsen er som den var da, og far legger ikke bånd på følelsene sine sammen med barna. Gjør de noe feil skriker han ut "denne familien er i oppløsning" - på en sånn måte at de rundt ham tror på det. 

Han er snill som dagen er lang i noen situasjoner, leken og oppfinnsom sammen med barna, og ikke minst Mira, elsker ham. Men så er det det, at far forsyner seg fra medikamentlageret, noe som preger psyken hans på flere måter. 

Det blir vår og så videre, alt titter opp av uren, hestehov, hundemøkk, sprøytespisser, grus på våte fortau. Pappa har bredt granbar over snøklokkene i hagen, slik at de får puste hvis det kommer mer snø. 
Barna er ute i gatene igjen, leker politi og tyv, - ikke ta på sprøytespissene, da kan du få hiv og hepatitt, bon appetitt.

Du lurer ikke meg er handlingsdrevet og rask å lese, språket og situasjonene er ofte morsomme, noe som gjør dette til noe mer enn en traurig oppvekstroman om psykisk ustabile foreldre. Det tvisynet som vises her er godt å oppleve, for jeg er sikker på at mange kan kjenne igjen sin barndoms utrygghet, i denne romanen. 

Liker du å invitere virkeligheten inn i lesekroken din,
er Du lurer ikke meg et godt valg ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 224

Kilde: Biblioteket