Om dagen hviler vi, om natten jobber vi av Nina Bjordal

Nina Bjordal er utdannet journalist og jobber som tekstforfatter. Hun har gått Forfatterstudiet i Bø og i Tromsø. Om dagen hviler vi, om natten jobber vi er hennes første roman, en helt spesiell historie som holdt på oppmerksomheten min.

Forlaget om handlingen:
Om nettene er Iris vaskehjelp på det lokale slakteriet. Her er et liv like forgjengelig som det brune vaskevannet som skylles ned i gulvristene. Dagene tilbringer hun i drivhuset, der hun presser planter og kategoriserer dem i familier og slekter i et herbarium. I morens etterlatte skissebøker finner Iris tegninger av planter med navn etter kroppsdeler. Lårmuskel. Hjerte. Aorta. Etter å ha studert planter og anatomi i en årrekke, har moren lagt en plan: Hun vil skrelle vekk sine menneskelige behov, ett etter ett. Når tiden er inne, skal Iris plante henne ut. Men klarer Iris å gi slipp?

Om dagen hviler vi, om natten jobber vi er en roman om lengsel. Om omsorgsroller som snus på hodet, og et drivhus hvor alt handler om å holde mor i live, om å få ting til å gro.

Iris er 19 år, vennene hennes har søkt seg videre på høyskole, mens hun holder seg hjemme og får seg en ganske så krevende jobb. Siden hun må være hjemme i drivhuset på dagtid, for å vanne mamma, som hun sier, så jobber hun om natten. 

Utfordringene hennes er mange, både i form av mindre søvn og bekymringer rundt livet i drivhuset. Hennes far har fått seg ny kjæreste etter at mor er ute av livet deres. Iris liker ikke at Beate flytter på mors ting og tar mors hengekøye i bruk. Far synes bare Iris er vanskelig, og har tydeligvis gått videre med livet sitt. 

Det jeg ikke oppfattet fra introduksjonen av denne romanen er at historien handler om omsorgssvikt. Dette går ikke klart frem, men er så godt pakket inn i mors planteforskning, at det lå godt gjemt.

Iris er ikke vant med nærhet, men utvikler et forhold til nabogutten Elias. Han begynner å kreve mer av henne, og på Iris sin oppfordring så forteller han henne om de seksuelle krumspringene han gjør med andre jenter. Scenene med Elias er sår lesning, siden Iris ikke er god på å sette ord på følelsene sine, misforstår Elias det meste.

Historien fortelles med tilbakeblikk til Iris sin oppvekst. I nåtid ligger mor i jorden, men handlingen viser leseren veien frem til dette. Mot slutten av romanen blir bildet av en barndom med en psykisk syk mor tydeligere, og følgene det får for datteren som ikke har blitt skånet for morens krav og avvisninger.

Iris har en liten pause med sjefen sin Trond, som har gitt henne sjansen på slakteriet:

Jeg smiler ned i kaffen. Han setter seg bredbent bakover og nikker mot plasthanskene jeg har vrengt av meg på bordet.
- Hvordan har det gått så langt, synes du?
- Fint, sier jeg.

Han tar en ny slurk mens han ser på meg, sier ingenting. Han har sin egen måte å lage rom på, som gjør at man får tenkt seg om. 
- Det er mye å huske på, sier jeg.

Nina Bjordal har gjort en veldig fin debut med Om dagen hviler vi, om natten jobber vi. Romanen er gjennomarbeidet og skrevet i et språk jeg liker. Selv om det ligger en alvorlig tematikk i bunn her, så gjør et lett språk og den litt absurde vrien på historien, at det ikke blir så nitrist å lese. 

Vil du lese en kort og lettlest roman litt utenom det vanlige så anbefaler

jeg gjerne Om dagen hviler vi, om natten jobber vi videre ⚃

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2025

Sider: 202

Kilde: Biblioteket

Bokliste Jan - Des 2026

Det er det attende året jeg lager bokliste på bloggen, en liste jeg er avhengig av for å ha kontroll på hva jeg har lest. Listen viser som før forfatter, tittel og terningkast. Terningkastet indikerer min leseglede innenfor den aktuelle sjangeren, derfor har dagsform og lesero mye å si for hvor medrivende jeg fant boken.

Håper jeg klarer å inspirere akkurat DEG til å lese bøkene jeg har likt aller best, og at du vil følge bloggen i året som kommer ☺ 

OBS! nedenunder ser du min plan for starten på året, når terningkastet kommer på, har jeg lest boken. De fleste bøkene omtaler jeg på bloggen, og lenken til omtalen vises hvis du holder musepekeren over boken i denne listen. 

Fjorårets liste endte på 192 bøker, så en liten måloppnåelse om å lese mindre ble det. 
Du finner også statistikken min på Bokelskere.

Dette leser jeg i 2026:

1. Belinda Bauer - Det umulige - 4
2. Nina Bjordal - Om dagen hviler vi, om natten jobber vi - 4
3. Constance Debrè - Misgjerninger - 5
4. Hans Rosenfeldt - Høstebarn - 5
5. Matthew Blake - Sophie - 5
6. Åsne Seierstedt - Ufred - 
7. Sun Heidi Sæbø - Kidnappingen - 
8. Jussi Adler-Olsen - Sju M2 med lås - 

Ikke helt død ennå av Holly Jackson

Holly Jackson er en av verdens mest populære forfattere, som med serien Flinke pikers håndbok til mord har nådd millioner av unge lesere. Jeg kjente ikke til henne før denne boken, som er hennes første bok for voksne.

Forlaget om handlingen:
Tjuesju år gamle Jet har droppet ut av universitetet. Hun har slått opp med kjæresten. Hun har flyttet hjem til den søvnige forstadsbyen hvor hun vokste opp. 

Hun har ikke lykkes med noen ting i livet - og vet hun ikke lenger om det er vits i å prøve.

På Halloween blir Jet overfalt på foreldrenes kjøkken. Når hun kommer til seg selv, får hun vite at skadene fra angrepet er dødelige. Hun har sju dager igjen å leve.

Sammen med barndomsvennen Billy bestemmer Jet seg for å oppklare sitt eget mord. Alle familiens hemmeligheter skal frem i lyset - selv om det blir det siste hun gjør.

Det er en rappkjeftet drittunge på 27 vi blir kjent med i begynnelsen av denne historien. Det er halloween og Jet har hjulpet foreldrene med et arrangement i forbindelse med høytiden. Ikke gidder hun å være med å rydde opp ei heller å ta bilder, og alle rundt henne får passet sitt påskrevet.

Mari Hauge Einbu bidrar med sin glimrende lesejobb, til å tydeliggjøre Jet, som raskt kryper innunder huden på meg. Rundt seg har hun familie som ved første øyekast virker vellykket, men kanskje også litt plaget.

Jet får seg et smell i bakhodet, kjøkkenet flyter av blod, men hun overlever. Siden hun lider av cystenyrer bidrar dette til å komplisere tilfriskningen, og når hun får velge mellom å operere med en gang, med en mikroskopisk sjanse for overlevelse, eller å leve i 1 uke til, så velger hun det siste.

Hun flykter fra sin litt fraværende far og sin utrolig masete mor, og presser seg inn i leiligheten til barndomsvennen Billy. De to setter seg fore å finne ut av hvem det var som drepte henne.

Klarer du å akseptere premissene for historien, så vil du ha en fin leseopplevelse foran deg. Jet er i store deler av boken tilsynelatende frisk, full av energi og motivasjon til å finne morderen sin. Det at hun allerede er drept, og bare har fått 1 uke på lån, dukker opp i nesten alle samtaler hun har med folk, noe som er morsomt de første to gangene, siden blir det bare slitsomt.

Jet og Billy er gode etterforskere, mens politiet ikke ser ut til å ville se etter andre enn den forduftede ekskjæresten hennes. Det jeg likte best med denne historien var alle detaljene om familien som etter hvert avslørte at de var ganske så skakkjørte.

Siden jeg har familiemedlemmer med cystenyrer og vet litt om dette, var det interessant å lese om det i en krim. Jeg synes Holly Jackson skriver troverdig om dette, og får problematikken til å passe friksjonsløst inn i den spennende historien.

Ikke helt død ennå er en velskrevet psykologisk thriller, hvor mange av karakterene etter hvert oppfører seg suspekt. En intens nerve fengslet meg kraftig de siste 3-4 lyttetimene, det er sjelden jeg sitter rett opp og ned i sofaen og bare lytter til lydbok, men det gjorde jeg med Holly Jackson sin spennende thriller.

Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚃

Bokstabelig talt har også blogget om boken!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 443

Lest av: Mari Hauge Einbu

Kilde: Lyttefil fra forlaget

En liten oppsummering av 2025

Der var året 2025 over dere, akkurat like plutselig som det begynte. Mitt leseår mangler noen få titler på å runde 200 bøker, så en liten måloppnåelse kan jeg feire der, siden målet var å lese mindre. I løpet av året har jeg vært på Bergen Litteraturfestival, fått med meg noen litteraturarrangementer og ikke minst et par høstmøter med forlag, som alltid er veldig kjekt. 

Humorshow, teater og konserter av ymse slag er selvsagte innslag i hverdagen min, i tillegg til trening (høydemetermål på 1000 i uken). Nytt av året er at vi har kjøpt oss hytte på fjellet, en skikkelig hyttehytte i et utfordrende fjellterreng, hvor vi har kost oss fra første stund.

Januar startet med Aarebrotforelesningen, 4 timer i sofaen med øreklokker og strikketøy, lyttende til Are Sandbakken snakke om Edvard Grieg i 200 minutter. Boken som gjorde mest inntrykk i begynnelsen av året var Kristine C. Tørå sin bok Ikke ta deg sammen, en bok om angst som jeg fremdeles priser meg lykkelig over å ha lest. 

Februar ble innledet med LITfest Bergen, hvor jeg over tre dager var med på punkgalla, byvandring i Knausgårds fotspor og mange fine debatter og innlegg. Hilde Sandvik er en dame jeg gjerne lytter til, og på LITfest hade hun en fin samtale med Kjersti L. Stavrum om hennes bok Uhørt!

I løpet av denne korte måneden ble jeg lesekioskfadder og skaffet meg elsykkel, så 2025 ble året jeg begynte å sykle på jobb. 

Mars viste seg fra sin fineste side og allerede nå var vi i gang med fjellturene våre. Dagsturhytter har stått høyt i år, og en av de første vi besøkte var Eldsfjellet, hvor jeg benyttet meg av bokhyllen som finnes i alle hyttene, og leste litt av Nobelprisvinneren. 

Sesongåpning for campinglivet var allerede tidlig i måneden, med en litt kald tur til Osterøy. 

April og påske, vi dro med oss campingvognen helt nord til Bremanger og fikk oss mange fine turer. Vi besøkte Tusenårsstedet, Naustdal, Bygstad og mange andre steder på denne fine påsketuren.

Haikudikt var nytt for meg da jeg fikk tak i Joakim Kjørsviks bok År og dag, og det ga mersmak. Og Erik Bertrand Larsens bok Urkraft, inspirerte meg til å bruke naturen bevisst for å få mer mental styrke. 23 bøker denne måneden må være rekord!

Mai blåste jeg liv i mitt Murakami-engasjement. Byen bak muren var romanen som kom ut da, og som gjorde at jeg hadde 5-6 bøker av denne forfatteren med meg på sommerferie noen måneder senere.

Juni er måneden hvor min venn Anita Ness ga ut boken hun har jobbet med i flere år. Reis alene heter den, og er en kjempenyttig bok for den som drømmer om å ta seg en tur på egenhånd, men ikke våger - anbefales! 

Juli ble en innholdsrik og ikke minst opplevelsesrik måned, siden vi bodde 4 uker i minicamperen og kom oss på tur 1,2 eller 3 ganger for dagen. Vi var heldig med været, klarte å holde oss oppe i Rondane på de dagene temperaturen bikket 30 grader nede i lavlandet, og hadde det som plommen i egget. Del 1 - del 2 for de som er interessert. Takk og pris for at jeg har bøkene, for mellom turslagene er det lesingen som får meg til å lade både kropp og sjel til neste tur.

Vi går Lårdalsstigen, en kjempefin tur langs siste del av Telemarkskanalen

August og jeg er tilbake på jobb. Denne måneden har jeg fokusert litt på Cecilie Løveid sine bøker, lest de tidlige romanene hennes på nytt, og ser fremdeles frem til Piggeple som har blitt utsatt flere ganger. 

September er måneden hvor jeg må innrømme for meg selv at bloggen begynner å bli litt stemoderlig behandlet. Bokbloggermiljøet krymper, og for meg som ikke orker Instagram og andre plattformer enn Facebook, så blir det stille. Det er selvfølgelig min egen feil, men hvis noen skulle lure, så koser jeg meg fremdeles med lesingen, selv om det er kjipt å måtte stå i lange køer på biblioteket for å få tak i nye titler. 

To høstmøter ble det på meg, og begge møtene ga masse engasjement. Kostholdsboken To om gangen ble kjøpt inn, og blir fremdeles flittig brukt, så nå kan jeg påstå at med litt fokus og innsats, er det ikke vanskelig å få i seg 8 om dagen! (Helsemyndighetenes kostholdsråd)

Oktober og bokhøst, jeg leste Kismat som gjorde et skremmende sterkt inntrykk på meg, noe også Terje Bjørangers Taperen gjorde. Av de 12 bøkene jeg leste denne måneden var 11 av dem skrevet av norske forfattere. Terningen ble trillet til sekser hele fire ganger, det sier litt om hvor høyt nivå det er på forfatterne i dette landet. 

November ble også preget av bokhøsten for nettene med bøker jeg fikk med meg hjem fra Gyldendal og Cappelen Damm var full av godbiter. Jeg leste 14 bøker denne måneden, som er ca det jeg normalt leser på en måned. 

Desember var preget av travle dager på jobb, og en kalender som gjennom året var blitt fylt opp av sosiale innslag. Etter mye frem og tilbake i dagene før jul, endte det med at Frode og jeg kjørte yngstemann på Flesland på julaften, og fortsatte opp på fjellet for 5 rolige dager i naturen. Det funket fint å feire jul alene på fjellet, vi koste oss, fikk oss noen fine turer blant annet til Eilifseggi 1432 moh, hvor jeg prøvde å gå med truger for første gang.

Her kan du se oversikten over hva jeg har lest i 2025 målet mitt for neste år er (som alltid) å lese færre bøker og prøve å gå dypere i lesingen min. Jeg setter stor pris på de forlagene som holder liv i bokblogger ved å bidra med bøker. Flere forlag har sluttet å sende leseeksemplarer så da begrenser bredden i hvem jeg leser fra seg selv. 

Biblioteket har lange køer, men jeg stiller meg tålmodig bakerst og til slutt blir det jo min tur. Bookbites er også en god kilde til litteratur, og noen ganger får jeg en bok her som jeg må vente årevis på på biblioteket. Akkurat nå er jeg nummer 306 i køen på Nina Lykke sin nyeste bok Hvor er de voksne. Ventetid: 39 måneder!

Flere av bokbloggerne har i år lagt ned (helt eller delvis) bloggen sin, men jeg tenker at jeg holder liv i den en stund til. Får se etter hvert om formatet forandrer seg, lysten til å sitte foran PC`en er mye mindre enn lysten til å lese. Uansett, jeg setter stor pris på å lese andres bloggomtaler, godt jobbet dere! Jeg håper vi får beholde alle fine bokbloggere gjennom 2026.

📘 📖 📚 💚 Godt nyttår alle sammen!! 💙 📚 📖 📗

Odysseen av Birger Emanuelsen

Odysseen er den syvende boken jeg leser av Birger Emanuelsen. Jeg lastet boken ned på iPadden i hurten og sturten før juleferien, uten å vite noe om den, men jeg var trygg på at jeg kom til å få en fin leseopplevelse, noe jeg gjorde.

Forlaget om boken:
Når faren blir dement, tar sønnen ham med seg til familiens hytte ytterst i havgapet. Her skal de møte alderdommen og døden med grenseløs vilje, og ikke nekte seg noe.

Han vet det ikke vil bli enkelt, men er sikker på at det vil være verdt det. Det må finnes et liv utenfor fellesskapets velferd. Dessuten har han lovet faren det, om han husker det eller ei.

Odysseen er en roman om en far og en sønn ved verdens ende. En historie som får oss til å tenke over hva verdighet og styrke egentlig betyr, og hvem vi er for hverandre.

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2025
Sider: 317
Kilde: Lånt på Bookbites

Far og sønn har kanskje ikke vært spesielt nær gjennom sønnens oppvekst, men nå når faren trenger ham, viser han med hele seg at han er villig til å gjøre det han mener er best for faren sin.

I den vakre sørlandsskjærgården satt farfar på 60-tallet opp en enkel hytte. Den har en perfekt beliggenhet med nærhet til sjøen og flott utsikt over fjorden. Selve hytten fremstår stort sett som den var da den var ny, uten innlagt toalett, vann eller strøm og de må gå på en sti gjennom skogen for å komme frem.

Fars demens har kommet så langt at datteren vil ha ham på hjem, men før det ønsker lillebroren hennes å gi far et siste opphold på hytta. Han forhandler seg frem til å leve det enkle liv i 4 uker med far, alene i naturen. Søsteren går med på dette, så lenge en sykepleier kan komme å se til ham en gang i uken. 

Tittelen på boken henviser til da Telemakos, altså sønnen til kong Odyssevs, får beskjed om å være modig og begynne å lete etter faren sin. Noe han så gjør. 

Dette er rammen rundt denne fine fortellingen, hvor fars demens og sønnens mange måter å forholde seg til den på, er selve handlingen. Gjennom felles minner og brokker av samtaler utvides historien som også inneholder ubudne gjester og svik av ymse slag.

Farsportrettet vi får her er nyansert, det er et menneske i alle livets faser vi blir kjent med, et menneske som vi i nåtid bare ser omrisset av, men som stadig viser tegn på hvem han var før. 

Mot slutten av tiden på hytta har ordene far ytrer blitt færre, og tingene å være udugelig til har blitt flere. Sønnens iver etter å gjøre dagene innholdsrike og meningsfulle imponerte meg, så også måten han takler farens mange utbrudd og uhøflige svar på. Han har respekt for farens tap av verdighet og gir ham all den tilstedeværelse han greier.

Birger Emanuelsens Odysseen er en lavmælt roman som stiller søkelys på hvordan pårørende med språk og oppmerksomhet, kan gjøre alderdommen best mulig for familiemedlemmer med demens. Boken er "slowreading" men med tematikken som løftes frem her, så føles det helt riktig å få med seg alle nyansene i ordvekslingene dem i mellom. 

Jeg anbefaler gjerne Odysseen videre ⚄

Uten et ord av Reese Witherspoon og Harlan Coben

Uten et ord er den amerikanske skuespilleren og filmprodusenten Reese Witherspoons forfatterdebut. Thrilleren er basert på hennes idé, som plottkongen Harlan Coben må ha likt så godt, at han ble med som medforfatter. 

Forlaget om handlingen:
Maggie McCabes liv blir snudd opp ned da hun mister legelisensen på grunn av flere tragiske uhell på jobb. Hun var en høyt anerkjent kirurg for forsvaret, kjent for å ta store sjanser og for fantastiske resultater. Nå står hun plutselig på bar bakke. Men Maggie nekter å gi opp lidenskapen sin, og da en tidligere kollega tilbyr henne en ny sjanse, griper hun den.

Maggie blir satt i kontakt med en styrtrik plastisk kirurg med en anonym klient, klienten krever den beste i bransjen, samt absolutt diskresjon. I all hemmelighet blir Maggie fraktet til en lokasjon på den andre siden av kloden. Isolert, men omgitt av luksus og det aller siste innen teknologi, utfører Maggie en vellykket operasjon. Men da pasienten plutselig forsvinner etter inngrepet, skjønner Maggie at noe er fryktelig galt. 

I åpningsscenene møter vi en hjertekirurg med hendene godt inni en ung gutts brysthule. Det lukter brann og rundt dem høres skrik, eksplosjoner og skudd. Med store øyne og høy puls slapp det et lite "ohoy" fra meg, da jeg var ferdig med denne heftige innledningen.

Kirurgen heter Maggie McCabe, et år har passert siden de dramatiske begivenhetene og Maggie er i sorg over å ha mistet sin mann Marc. Hun er vanæret og suspendert fra jobben sin, og kan ikke lenger arbeide som kirurg. Så får hun et uvanlig tilbud fra en tidligere foreleser, og plottet begynner å ta retning.

Sorgen bearbeider hun med en sørgebot, en KI-bot som er til forveksling lik Marc. Vi kan jo spørre oss, er en falsk trøst også en trøst? Jeg fant det litt vanskelig å tro på denne sørgeboten, spesielt når han kom med egne meninger basert på ting som har skjedd etter Marcs død, men hvem vet...

Handlingen dreier seg om moderne forskning, vitenskap for en fremtid som det er litt vanskelig å se for seg. Griserike menn uten skrupler, går regelrett over lik for å utvikle sin nytenkning innen foryngelse og udødelighet. 

Maggie havner i en skvis, hvor det etisk riktige i det hun blir bedt om å gjøre, havner i bakgrunnen. De moralske aspektene rundt verdien av et menneskeliv diskuteres i lys av den overordnede vitenskapelige gevinsten menneskeheten vil få på lang sikt. Noe sånt, vet ikke helt om jeg kjøper dette for bakmennene er så ensidig grådig og kynisk.

Reese Witherspoon og Harlan Coben skriver godt, korthogde setninger gir høyt tempo til dette som må kunne kalles en pageturner. Jeg slukte boken i noen gode jafser, 

og har ikke problemer med å anbefale Uten et ord videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 336

Oversatt av: Line G. Fitzgerald

Kilde: PDF fra forlaget 

Jeg var lenge død av Karl Ove Knausgård

Lykken er stor når Bookbites plutselig har en tittel klar til meg, som jeg står langt bak i bibliotekskøen på. Boken ble lastet ned på iPadden kvelden før vi fløy til Gran Canaria, og lest på den lange flyturen ned, og i hvert eneste ledige øyeblikk, til historien var ferdig. Jeg var lenge død er den sjette boken i serien Morgenstjernen, en helt unik serie som jeg anbefaler på det varmeste.

Forlaget om handlingen: 
Joar Løyning jobber på institutt for astrofysikk ved universitetet i Oslo. Dagene hans er preget av rutiner, han lever et liv hvor alt har sin bestemte plass. En dag ser han noe ikke noe menneske er ment å skulle se. Han forsøker å få det til å passe inn i virkeligheten slik han kjenner den, men det går ikke, det er som om den kjente tilværelsen har begynt å slå sprekker. Da en ny stjerne en kveld viser seg på himmelen, er Joar en av få som aner hva det kan dreie seg om, og for å få det bekreftet, legger han ut på en reise som til slutt tar ham til et sted som ikke finnes på noe kart.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2025
Sider: 411
Kilde: Lånt på Bookbites

I den sjette boken i serien dukker Løyning-navnet opp igjen. I forrige bok var det Syvert, far til Joar og broren, som også heter Syvert, som var hovedpersonen. I denne boken er det Joar sitt univers vi trer inn i.

Joar er professor i astrofysikk, og en svoren tilhenger av å være tro mot sin egen, litt sære personlighet. Siden han var 12 har han skrevet ned drømmene sine, og mye av filosoferingen i denne boken spinnes rundt tanken på om det finnes en verden til. Det handler om synkronitet altså ikke kausale sammenhenger, eller sagt på en litt mer forståelig måte, meningsfulle tilfeldigheter.

Er det språket eller logikken som setter grenser for tanken?

Tankene til store navn som Ludwig Wittgenstein, Carl Gustav Jung, Wolfgang Pauli og Marcel Goossen har betydningsfulle roller i denne romanen. Ikke tro at romanen blir teori-tung av den grunn, de uttalte tankene til disse teoretikerne er nennsomt føyet inn i handlingen, og gir den en dybde jeg alltid ser etter i lesingen min. 

Når Joar leser om at Goossen er forsvunnet, setter han seg fore å finne denne matematikeren som han har hilst på en gang, og som han setter veldig høyt. Det er flere som må bli funnet i denne romanen, den russiske halvsøsteren til brødrene Løyning Alevtina, Solveig naboen, som Joar så på gaten, etter hun beviselig var død, og radiografen som han traff igjen i den katolske kirken.

Jeg var lenge død (ref. Olav H. Hauge) er en innholdsrik historie, som kan rokke ved leserens virkelighetsforståelse. Boken er en idèroman og en pageturner i en magisk/realistisk sjanger, som til tross for dette, har beina godt plantet i bakken. 

Liker du å lefle med tanker som at tid er en irreversibel prosess, muligheten for å komme i kontakt med andre virkeligheter, om oppdagelsen av usynlig materie i verdensrommet eller filosofere over hva bevissthet er for noe, så er dette en gullgruve for deg. 

Av alle bøkene i Morgenstjernen er denne sjette i serien den som har engasjert meg mest. Jeg digget personligheten til Joar Løyning, og matet hodet mitt med all filosoferingen. Historien henger godt sammen, og har en kraftig driv fremover. 

Jeg anbefaler gjerne Jeg var lenge død videre ⚅

Morgenstjernenserien i rekkefølge: 

Morgenstjernen

Ulvene fra evighetens skog

Det tredje riket

Nattskolen 

Arendal 
Jeg var lenge død