Oppsummering av lesemåneden februar

Det er skuddårsdagen i dag, kjenner jeg noen jenter som har fridd eller? Etter en vinter hvor gradestokken har vist massevis av plussgrader, fikk vi (endelig) i slutten av februar litt snø. Jeg har akt, laget snømann og kastet snøball, et par dager nå, og fryder meg over litt snø til barna, men ikke nok til at det blir kaos på veiene.

Når jeg nå studerer leselisten min, ser det ikke ut som at jeg har gjort annet enn å sitte inne å lese ☺


Dette har jeg lest i februar:

1. Ravn Lanesskog - Fridtjof Hansens dagbok - 5
2. Chimamanda Adichie - En halv gul sol - 4
3. K. Engelstad - Mitt liv med Napoleon - 4
4. Tove Alsterdal - Blindtunnel - 5
5. Vidar Sundstøl - Oseberg - 3
6. Jan Kjærstad - Oppdageren - 4
7. Ellen Rømming - De ufullendte - 6
8. Jesmyn Ward - Syng gravløse syng - 3
9. Haruki Murakami - Drapet på kommandanten II - 5
10. Yrsa Sigurdardottir - Dukken - 4
11. Tove Alsterdal - Kvinnene på stranden - 4
12. Erlend O. Nødtvedt - Slekter - 4
13. Vidar Sundstøl - Ravnene - 5
14. Bernard Minier - Natt - 4
15. Alex Michaelides - Den tause pasienten - 5
16. Bergsveinn Birgisson - Reisen til livsvannet - 6
17. Finn Junker - Praksis - 5
18. Ali Smith - På stedet mil - 4
19. Bergsveinn Birgisson - Svar på brev frå Helga - 5

Krim/thriller: 5

Romaner: 12

Essay: 1

Dikt: 1

Sjokket over at jeg ikke hadde lest en eneste krim i januar, fikk meg til å ha fokus på krim denne måneden. Det førte til gjensyn med kjente forfattere, noen svarte til forventningene, mens et par av dem bød på litt svakere krim enn vanlig. 

Jeg har lest 1001-boken min fra Afrika som planlagt, og også vært i forkant med utfordringen for mars.

Kortlisten til Bokbloggerprisen er offentliggjort, og i mars starter samlesingen av de ni bøkene. Jeg har lest fire av dem fra før, og har lånt to av titlene, så de ligger klar.

I februar har jeg i tillegg til å lese gjort dette: Vært på Lyttelos to ganger, dette er et flott gratistilbud fra biblioteket, med timeslange foredrag hvor deltageren lærer seg å lytte til klassisk musikk. 

Jeg har vært på Nordlyskonsert, noe som var mye mindre fantastisk enn det høres ut som. Jeg var og så Jon Fosses stykke Namnet på DnS, og uken etter var jeg tilbake på DnS og så Cabaret, to teaterstykker jeg likte godt.

Jeg har vært på foredrag med Marta Breen og deltatt på Bergen kvinnesaksforenings arrangement om seksualitet i det offentlige rom. Bergen Offentlige Bibliotek har mange gode tilbud til brukerne sine, og midt i måneden var jeg på opera på biblioteket, og fikk høre Beate Mordals vakre stemme, som førte til at jeg kjøpte meg en billett til Mozarts opera La Clemenza de Tito som settes opp i Grieghallen i mars.
En tur innom en utstillingsåpning på KODE ble det også tid til, og måneden ble avsluttet på Bok og Bar, hvor Bergsveinn Birgisson lanserte Reisen til livsvannet. På bildet ser dere meg på min aller første tur på bysykkel, på vei til kino for å se The lighthouse, (som ikke var så skrekkelig som jeg hadde håpet på). Etter å ha lest gode ord om serien Heksejakt, begynte jeg å se på den i går, så jeg var temmelig irritert da jeg gikk å la meg. 

Har du lest noen av de bøkene jeg har lest? 

kanskje vi har forskjellig terningkast? 

Lykke til med neste lesemåned ☺

Slekter dikt av Erlend O. Nødtvedt

Det tok litt tid før jeg forsto at jeg alltid måtte lese diktsamlinger to ganger. Nå har jeg også funnet ut at det kan lønne seg å lese om diktsamlingen "in question" også, for å komme godt under huden på dikt og forfatter. Erlend O. Nødtvedt er en kjent figur i Bergen, og vi som trakterer Hovedbiblioteket ser ham der, i tillegg til litterære scener og museumsåpninger.

I Slekter setter forfatteren seg selv som probant, eller hovedperson i sitt eget slektsforskningshjul. For det er slektsforskning som danner bakgrunnen for diktene i denne boken. Vi lærer ikke hvordan dette skal gjøres, men mye om hva som kan komme frem når en går sin egen, eller andres slekt nærmere i sømmene.

Resultatet har blitt et personlig (men ikke privat) stykke litteratur, til glede og undring for leseren. Her lekes det med form og innhold, for ikke en side fremstår som lik en annen. Jeg ser gjentatte linjer med ett ord på hver linje, eller linjer hvor ordene er stykket opp og strødd utover. Noen dikt er skrevet som kremmerhus mens noen har en swung på seg, men alle diktene sier noe om slekten, Nødtvedtslekten altså.

Her må det leses med oppmerksomhet og tilstedeværelse, for at meningen skal tre frem. Avslutningsvis presenteres vi for femten dikt formet som, det jeg først tok for å være vinglass, men viste seg å være urner. Diktsyklusen heter da også Urnelund, og diktene forteller en spennende historie.

Da jeg leste Gro Jørstad Nilsens bokomtale i BT, fikk jeg hjelp til å legge merke til den norrøne stilen, til de bibelske uttrykkene og de latinske ordene som noe av teksten er preget av. Jeg hadde stor glede av å fordype meg i Erlend O. Nødtvedt sin Slekt(er), dette er leken poesi fremstilt på en estetisk vakker måte - anbefales!

Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson

De nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris ble offentliggjort for litt siden, og "alle" fikk øynene opp for islandske Bergsveinn Birgisson. I kveld er han å treffe i Bergen, hvor beundrerne kan oppleve ham i samtale med Erlend O. Nødtvedt. Jeg slukte boken i en jafs, bedre litteratur enn dette skal du lete lenge etter!

Forlaget om handlingen:
Året er 1784. Et heftig vulkanutbrudd har vedvart på Island et helt år. I København vurderer styresmaktene hva som skal gjøres med innbyggerne, om de arbeidsdyktige skal overføres til Danmark for å jobbe i fabrikker. En dansk representant, Magnús Árelíus, er kommet til Island for å vurdere nasjonens tilstand, før beslutning blir tatt. I opplysningstidens ånd skal han også måle opp Island med nytt måleutstyr. Men ekspedisjonen tar en uventet vending når han blir kjent med islendingene og innser at virkeligheten kanskje er mer komplisert enn hans måleutstyr antyder - særlig i nord, på Strandir, der det hellige livsvannet renner.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 282

Kilde: Leseeksemplar

Det sitter langt inne å kalle en roman en perle, men Reisen til livsvannet fortjener betegnelsen, det er det ikke tvil om.

Aller først befinner vi oss på Island i distiden, årene før det som i denne romanen er nåtid. Her opplever vi lange og kraftige vulkanutbrudd som forårsaker lammende askeskyer og ildmørje. Her er sandrøyk, brennhet damp og vannflom, Hekla og Katla brenner, og menneskene som forsøker å holde liv i buskap og grøde, blir i tillegg utfordret av havis og streng kulde.

Matmangelen er altomfattende og folk er i dårlig forfatning, etter år med pest, skjørbuk, dysenteri og kopper. I sin fortvilelse forbanner de Gud, og ikke minst styresmaktene i København som fortsetter å kreve inn skatter og pålegge dem forbud, som gjør at de ikke får drive handel med utenlandske fartøy, som oppsøker landet.

Den innledende delen leses av meg som godt skildret sakprosa, mens vi i andre del får en hovedperson å forholde oss til. Vi befinner oss nå i København, til lyden av hovslag og hestevogner, vi lukter tranlampene, ser lystige gledespiker og fjonge menn med hvitpudrede parykker.

Etter de livstruende forholdene på Island føltes det først som en lettelse å ankomme danske forhold, men etter å ha bivånt hvordan stiftamtmannen og andre med makt vil herje på denne øyen som de ikke forstår seg på, blir jeg raskt svett igjen. De vurderer å legge ned hele øyen, men før de bestemmer seg for å hente hjem til Danmark alle arbeidsføre mennesker (og la resten blir igjen), sender de Magnus Arelius nordover. Han skal intervjue menneskene og høre om de villig lar seg forflytte, samtidig som han skal måle opp landet, og ta med seg hjem kuriositeter.

Vår reise nord til Strandir er som en ekspedisjon inn i praeteritum, for hva tidsregning angår, er folk her fremdeles i den gamle julianske stil og forsøker å holde regning med dagene ved hjelp av primstaver, hvilket aldeles ikke er i overensstemmelse med pave Gregorius` korrekte tidsregning. 

Normalt sett så er jeg ikke glad i historier som forteller en reise hvor hovedpersonen skal overvinne den ene utfordringen etter den andre, men Reisen til livsvannet fremstår som så mye annet enn en strabasiøs fottur. Arelius er en vitenskapsmann, og støtter seg til moderne tenkere som filosofen Descartes, naturforskeren Linnè, matematikeren Kepler, historikeren Gerhard Schøning og flere med dem.

Etterhvert som han blir kjent med menneskene og skikkene på denne øyen utvikler han et annet syn på sin rolle, og egentlig også et mer nyansert livssyn. Han kommer tett på naturen og via bihistorier som følger hele romanen, får leseren også et bilde på hvor sammensatt vi mennesker er.

Språket Bergsveinn Birgisson bruker er fantastisk, han bruker liksom ikke ord, men sanselige bilder som virkelig får meg til å føle at jeg er tilstede. Ofte føles introduksjonen av spøkelser i en tekst, som et virkemiddel forfatteren har brukt, men i denne historien er det helt naturlig fremstilt.

Dette er en slukebok, det er det ikke tvil om, i tillegg til å ha kost meg med en spennende historie, har jeg lært mye nytt om Island og islendernes forhold til sine dansk-norske okkupanter på 1700-tallet. De historiske fakta som forfatteren har bygget romanen sin på, sier han litt om helt på slutten, men vent med å google dette til du har lest boken, så beholder du spenningen til siste side.
(har du lyst å se bilder fra min tur til Island i 2017 så kan du klikke her)

Gratulerer med nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris Bergsveinn Birgisson! håper inderlig du vinner ☺ Gleder meg til å høre mer om boken din i kveld.

Ravnene - tredje bok i Minnesota-trilogien av Vidar Sundstøl

Etter å ha lest og elsket Drømmenes land og De døde, skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke har lest den avsluttende boken i Minnesota-trilogien. Dette er en egenartet historie, kriminalroman av beste klasse. Eksemplaret jeg fikk med meg hjem fra biblioteket var godt lest, og det er gøy, jeg koste meg gjennom alle de 350 sidene, og kviet meg for å forlate Lake Superior ☺

Fra bakpå boken:
Lance Hansen mistenker broren Andy for drap, og en jakttur ender i et skuddrama mellom brødrene. Lance er gått i eksil i frykt for hva Andy kan finne på som hevn. Samtidig plages han av tankene på at en mann kan være uskyldig dømt for noe Andy har gjort, og Lance trekkes tilbake mot hjemstedet Lake Superior. Der møter han Chrissy, Andys tenåringsdatter, som skal vise seg å spille en uventet rolle både for drapsmysteriet og i forholdet mellom de to brødrene.

Denne historien gir oss en nydelig avslutning på en mesterlig historie, som startet med Drømmenes land og fortsatte med De døde. Det er ikke ofte jeg sier dette, men disse bøkene må leses i rekkefølge, for handlingen fremstår som en historie.

Skildringene av samfunnet i det rurale Amerika er glimrende utført, det er ikke vanskelig å forestille seg ensomheten i de store avstandene. Menneskene er også alene med sitt, og vi opplever tomheten og til dels meningsløsheten som mange føler i livet sitt.

Sundstøl er en mester på å bygge opp gjenkjennelige karakterer. Han gir oss ensomme damer, vrangvillig ungdom, mennesker som har noe å skjule, og ikke minst hovedpersonen vår, som bærer et sterkt behov for å gjøre det rette. Han bærer hele slektens dårlige samvittighet på sine skuldre, og klarer ikke å glemme det han nå vet, som han føler han bør gjøre noe med. Eller ikke?....

Jeg liker godt at handlingen er lagt naturlig opp mot indianerkulturen, uten at det er gjort noe nummer av det. Vi kommer også tett på ungdommen og deres problemer, og like tett på den hjertesmerte som alle mennesker opplever i livet.

Ønsker du deg en krim som er spesielt velskrevet, så er Minnesota-trilogien som avsluttes med Ravnene et hett tips!

(Tips: se her, hvis du vil lese alle tre!)

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Som seg hør og bør en av årets nyutgivelser, var køen på biblioteket eviglang, men den gikk fortere enn antatt, for plutselig var det min tur til å lese Den tause pasienten. Forventningene mine var høye, det er det ikke tvil om, og det synes jeg er skummelt, for fallhøyden blir så stor.

Forlaget om handlingen: 
I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson som skriver dagbok for å utløp for følelsene sine – men mest for å berolige Gabriel, bevise for ektemannen at hun har det bra. Det siste hun vil, er å være til besvær for Gabriel eller gjøre ham ulykkelig på noe vis. Inntil hun en kveld skyter ham fem ganger i ansiktet og aldri mer sier et ord.

Seks år etter tragedien dukker det opp en ledig stilling på institusjonen The Grove der Alicia er innlagt. Psykoterapeuten Theo Faber er overbevist om at han kan få Alicia til å snakke, noe ingen andre har klart. Mens vi følger Theo Fabers jakt på Alicias minner, får vi innblikk i Alicias dagboknotater.

Ingen spoiler!

Woao! Andpusten og litt sliten reiser jeg meg fra lesestolen på terrassen. For en slukebok jeg har vært gjennom, dette var 378 spennende sider. Den tause pasienten er Alex Michaelides` debutroman fra 2019, og for en debut han har gjort - denne må du lese!

Historien fortelles fra flere vinker, både psykoterapeuten Theos kamp for å "vekke" Alicia og bakgunnen for tilstanden hennes, som skildres via dagboknotatene hennes.

Persongalleriet er fargerikt, både kollegene til Theo og menneskene Alicia omgikkes med før hun ble innlagt er fremstilt på en troverdig, men litt creepy måte. Leseren holder pusten, og får den ene etter den andre i vrangstrupen. Jeg likte måten vi kommer innunder huden på hovedpersonene våre, vi får kjenne på angsten deres, og etterhvert som vi lærer om bakgrunnen deres, få sterk medfølelse med dem.

  Alicia stirret på meg med et uutgrunnelig blikk og uten å blunke. Minuttene gikk. Det virket mer som en utholdenhetsprøve enn en terapitime.

Alex Michaelides har skrevet handlingen til flere kjente filmer, og det kan en nesten merke når en leser Den tause pasienten. Både plottet, oppbyggingen av spenning og måten dialogen flyter på, vitner om at dette med letthet kan overføres til film.

Er du klar for en "må bare lese ferdig bok", så er Den tause pasienten midt i blinken. Tror du meg ikke? klikk på lenkene under her for kritiske og reflekterte omtaler.

Bjørnebok, Artemisia, Medbokogpallett og ebokhyllami har lest og likt boken
noen flere? ☺☺

Dukken - ny krim fra Yrsa Sigurdardottir

Siden ingen av de femten bøkene jeg leste i januar var krim, kjente jeg at det nå var på tide med litt spenning i hverdagen. I februar gikk jeg inn for å fornye bekjentskap med flere av mine krimhelter, og Yrsa Sigurdardottir er en av dem. Hun er nå ute med den femte boken i serien om politimannen Huldar og barnevernsarbeideren Freya, men dessverre bidro ikke denne til den etterlengtede spenningen.

Forlaget om handlingen:
En gammel dukke, dekket av rur, følger med fangsten i et fiskenett. Samme kveld blir kvinnen som tok med dukken hjem, funnet død. Fem år senere flyter rester av kroppsdeler til havets overflate. Identifiseringen av kroppsdelene er vanskeligere enn antatt, og samtidig blir politimannen Huldar involvert i etterforskingen av drapet på en uteligger. Psykologen Freyja dras inn i undersøkelsene etter anklager om overgrep på en barnevernsinstitusjon. Sakene viser seg å være knyttet sammen av et vitne, som ingen kan finne: jenta som fikk moren sin til å plukke opp dukken fra havet.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2020

Sider: 436

Kilde: Leseeksemplar

Etter en kort innledning hopper vi fem år frem i tid, hvor enda en liten innledning ønsker oss velkommen, før vi befinner oss i august, og historien starter på ordentlig. En mer oppmerksom leser enn meg vil gjerne huske detaljer fra den todelte innledningen, men jeg våknet liksom ikke opp før Huldar kom på banen i tredje kapittel.

Det er sommer i Reykjavik og stille på kriminalavdelingen, så Huldar tilbyr seg å hjelpe til på avsnittet for seksualforbrytelser. Freya har det også rolig i barnevernsetaten, men snart skal hun møte på Huldar, når begge involveres i dette som utvikler seg til å bli en sak på tvers av avdelingene.

Jeg lar Erla, den humørsyke sjefen for kriminalavdelingen oppsummere handlingen med sine egne ord: "Vi har knoklene til to briter, og ingen aner hvordan de har havnet her. Vi har en myrdet uteligger som ser ut til å ha vært langer på si. Vi har en tenåringsjente som også ble myrdet".

Enda så mye jeg har lyst å skryte av denne serien, så er det bare til å erkjenne, Dukken er langt fra den mest spennende av bøkene til Yrsa Sigurdardottir. Litt over halvveis fikk jeg følelsen av at actionnivået endelig skulle stige noen hakk, men akk nei, hjerterytmen dalte dessverre ned til hvilepuls igjen. Huldar har kontroll på livet sitt, og Freya sjonglerer jobb, en mulig forfremmelse og brorens datter, uten problemer.

En stor del av handlingen tar for seg rusmisbruk og barn som trenger hjelp av det offentlige. Dette er jo hjerteskjærende, og et spennende bakteppe for en krim, men denne gangen fikk det ikke meg til å føle noe som helst.

I denne historien er det mye etterforskning og maaaange møter hvor ting blir repetert. Dette gjør ikke underverker for verken tempo i historien eller spenningsnivået. Erla holder sine ansatte i et jerngrep, så verken Huldar eller noen av de andre tar initiativ til å gjøre noe på egenhånd. Takk og lov for sommervikaren Lina, som ikke blindt respekterer Erlas kommandoer.

Sigurdardottir skriver godt, men i Dukken surfer hun på at vi kjenner hovedpersonene, mens fokuset er på plottet, for det er innfløkt og godt bygget opp. Mot slutten repeteres forbindelseslinjene, godt for de som har falt av i svingene, men litt masete, siden plottet tross alt åpenbarer seg ganske tydelig.

Er du på utkikk etter krim uten blod og gørr, som lander alle ballene som blir kastet opp, ja da er Dukken midt i blinken for deg ☺☺☺



Artemisia kaller boken for slappe greier i sin flotte omtale!


Serien i rekkefølge med lenke til mine omtaler:
DNA
Dragsug
Syndsforlatelse
Galgen
Dukken

Jeg har også lest Løgnen og De uønskede.

Jeg syntes jeg kjente igjen den fjellformasjonen på coveret, jeg har jo vært på stranden Reynisfjæra

Syng gravløse syng av Jesmyn Ward

Jesmyn Ward er en av veldig få som har vunnet den prestisjetunge National Book Award to ganger, for Det som reddes kan i 2011 og for Syng gravløse syng i 2017. Jeg leste førstnevnte bok i fjor, og var ikke overvettes begeistret, men jubelkoret for Syng gravløse syng er stort, så jeg satset på at denne ville treffe bedre.

Forlaget om handlingen:
Jojo er 13 år og prøver å forstå hva det vil si å være en mann. Han mangler ikke rollemodeller: Den svarte morfaren Pop, den hvite farfaren Big Joseph og faren Michael. Leoni er svart, hun elsker Michael og ønsker å være en god mor for barna deres, Jojo og lille Kayla. Rusavhengig og konfliktsøkende som hun er, klarer hun ikke å sette barna foran egne behov. En dag stabler hun Jojo, Kayla og en venninne inn i bilen, de skal nordover og hente Michael som har sonet ferdig i fengsel. 

Bilturen gjennom det nesten mytiske sørstatslandskapet blir en roadtrip ut av helvete.
Språket dirrer i fortellingen om denne både kjærlighets- og konfliktfylte familien på landsbygda i Mississippi. De levende og de døde omgås i en roman om fedrenes misgjerninger, vold og kjærlighet.

Jojo er verdens beste storebror for lille Kayla, han trøster, forteller historier og passer på at lillesøsteren har en trygg havn. De to barna står krumbøyd sammen i hverdagen, noe søsken av rusavhengige og voldelige foreldre gjerne gjør.

Leoni har født Jojo og Kayla, men mye av livet deres har hun ikke vært mor for dem, det er det hennes egen mor som har vært. Leoni er rusavhengig, og sånn som vi lærer henne å kjenne, både voldelig og lite oppmerksom på andre mennesker. Mormor ligger for døden, så byrden med å følge opp lille Kayla faller på Jojo som bare er 13 år.

Den tredje og siste fortellerstemmen i denne boken er disse gravløse som synger, eller snakker til Jojo og Leoni. Trengte egentlig dette være med i romanen? Skildringene av kulturkrasjet mellom svarte og hvite, som øyensynlig fremdeles ikke er visket vekk i dette samfunnet, kunne gjerne fått oppmerksomhet, på bekostning av spøkelsene.

Jeg er glad for at boken er lest inn med tre stemmer, som skiller fortellerne fra hverandre. Lyttingen gikk i en jevn dur, men oftere enn ellers måtte jeg presse oppmerksomheten tilbake til boken. Jeg vet at boken har fått mange positive omtaler, men den lille medfølelsen jeg kjente for Jojo, var alt for lite til å rekke for en hel roman.

Marianne Augusta og Astrid Terese har også blogget om boken

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 8:34

Kilde: Lytteeksemplar

Oseberg av Vidar Sundstøl

Vidar Sundstøl debuterte som forfatter i 2005 med kortromanen Kommandolinjer.
Med Oseberg iberegnet, har han skrevet 10 bøker, romaner og krim. Jeg har lest begge deler, og må innrømme at jeg liker krimmen hans best. For Drømmenes land mottok han en velfortjent Rivertonpris i 2008.

Forlaget om boken:
En femten år gammel jente er på klassetur til Oslo. De skal besøke Osebergskipet på Bygdøy. En mann våkner uten å vite hvem eller hvor han er. Rommet han befinner seg i, er fylt av instrumenter, brytere og skjermer som ikke forteller ham noen ting. Fingrene hans mangler negler. Jenta tenker på katten som døde da hun var syv. Er hun den eneste som holder minnet om den i live? Mannen forsøker å finne ut av hvorfor han befinner seg på det som etter hvert mer og mer ligner et skip. Hvor kommer han fra? Men kanskje viktigere: Hvor er han på vei?  

Oseberg er en høyst original og nervepirrende roman. En roman om minner og savn. Men ikke minst en roman som våger å gi svar på den største gåten av dem alle: Hva skjer når vi dør?

Foruroligende og underlig er to stikkord som kan beskrive denne romanen. Historien veksler mellom klasseturen som hovedpersonen vår er på, og den litt psykedeliske verdenen vår oppvåknende mann opplever.

Det tok tid før jeg med litt godvilje fant en løselig kobling mellom historiene, så det var bare helt mot slutten at hodet mitt reflekterte over en mulig sammenheng.

Vår navnløse hovedperson er en ensom, usikker jente som helst vil gjemme seg vekk i mengden. Hun savner den døde katten sin, mest fordi hun ikke har greid å fylle tomrommet med andre relasjoner. Skildringen av klasseturen og forholdet til faren fikk meg til å undres om Oseberg er en ungdomsroman, for denne handlingen opplevdes av meg som "enkel" og litt overfladisk. Når dette pares med en ganske uforståelig handlingstråd som minner om science fiction, gjør det ikke leseopplevelsen bedre.

Dette er en sånn roman hvor jeg gjerne ville hørt forfatteren fortelle hva han har tenkt, og hvordan handlingen skal besvare spørsmålet Hva skjer når vi dør? 


Jeg har lest disse fire bøkene av Vidar Sundstøl. Siden de to første er den kjente Minnesota-trilogien, har jeg skaffet meg Ravnene, som jeg starter på i skrivende stund.

Drømmenes land
De døde
Hullet han krøp ut av
Djevelens giftering

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 156

Kilde: Leseeksemplar

Drapet på kommandanten II av Haruki Murakami

Da jeg hadde lest ferdig Drapet på kommandanten I, ergret jeg meg over at det ble ventetid for å lese fortsettelsen. Endelig var det min tur å låne boken på eBokBib, og det er ikke tvil om at jeg har nikost meg med de 381 sidene.

Forlaget om boken:
Den 36-årige portrettmaleren er fullstendig oppslukt av maleriet «Mordet på kommandanten». Funnet av maleriet har åpnet en revne i virkeligheten, og en rekke surrealistiske hendelser inntreffer. Bjellene ringler atter en gang fra det dype hullet i skogen, og ideen som materialiserte seg i bok 1, gir portrettmaleren flere ledetråder. Han må nå våge seg ut på en reise til en underverden med illevarslende dobbeltmetaforer. Men hvorfor hjemsøkes tankene og drømmene hans stadig av ekskonen Yuzu? Og hva med lillesøsteren Komi, hvis stemme kaller på ham fra de dødes rike? Et attentatforsøk i Wien etter andre verdenskrig synes også å spille en rolle, og den navnløse hovedpersonen er nødt til å fullende sirkelen.


Alt ser ut til å henge sammen på tvers av tid og rom i Murakamis nye storverk om kjærlighet og ensomhet, krig og kunst. Underveis hylles yndlingsforfatterne Scott Fitzgerald, Raymond Chandler, Fjodor Dostojevskij, Franz Kafka og Marcel Proust.

Romanen starter med at hovedpersonen får besøk av Shoko og Marie Akikawa. Han skal male et portrett av trettenårige Marie, og de er i den innledende fasen til prosessen. Mens de er der kommer Menshiki kjørende i Jaguaren sin, han inviteres til sin egen skrekk inn, for å møte de to kvinnene. Menshiki funderer på om Marie kanskje er hans datter, og er engstelig for å bli kjent med henne.

Marie har funnet en gjemt snarvei mellom portrettmalerens og hennes eiendom. Hun kritiserer at de gravde opp helligdommen, men hovedpersonen vår sier ingenting om hvorfor de gjorde det. Etterhvert blir handlingen mer og mer drømmeaktig, kommandanten fra Tomohiko Amadas maleri inntar en 60 cm. høy skikkelse, og presenterer seg som en idè, når han kommuniserer med vår mann. Senere dukker også gjenferdet av Tomohiko opp i sitt atelier, som altså er det samme som portrettmaleren nå jobber i, siden han leier Tomohikos hus.

Høres dette komplisert ut, så fortvil ikke. Når en leser så føles det helt naturlig med disse surrealistiske hendelsene, så det er bare til å lene seg tilbake å nyte et spennende handlingsforløp. Murakami skriver i et tilsynelatende enkelt språk, men intrigen bygges nær sagt friksjonsløst. Han briljerer med nydelige observasjoner av menneskesinnet og gir oss filosofiske tanker rundt kunst, og kunstens påvirkning på oss mennesker.

Herlige små detaljer, som når Marie tygger på nye ord, og varsomt legger dem i sin mentale arkivskuff, blandes med eventyrlige opplevelser når han drikker vann i metaforenes verden og krysser elva mellom ikke-eksistens og eksistens.

Liker du Haruki Murakamis fortellerstil kommer du til å elske Drapet på kommandanten. Murakami skriver ryddig og overbevisende, og du trenger ikke tro sterkt på levende gestalter eller alter egoer som materialiserer seg, for å ha glede av denne historien. Men, les for all del bok nummer en først, handlingen henger tett sammen.

Oppdageren av Jan Kjærstad

Oppdageren er tredje og siste bok i Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland, en bok som han i 2001 mottok Nordisk Råds Litteraturpris for.

Forlaget om handlingen:
Jonas Wergeland har sittet sju år i fengsel, dømt for drapet på sin kone. Nå er han fri og er på reise i Sognefjorden sammen med datteren Kristin.

Oppdageren er en bok full av underholdende fortellinger - om mirakuløs kyssing, om Beatles-albumet Rubber Souls betydning for behandling av kjærlighetssorg, og om de berømte trillingene fra Grorud hvis nedkomst overskygget erobringen av Mount Everest. Men mest av alt handler denne romanen om landskapet og rommene bak virkelighetens umiddelbare overflate, enten det er majestetiske metrostasjoner i Moskva, kinesiske keisergraver eller fantasiens eventyrlige skattkamre.

Det var litt av et prosjekt å lytte seg gjennom en historie, som begynte med Forføreren fortsatte med Erobreren og avsluttes med Oppdageren, tilsammen over 60 timers lyttetid. Det sier seg selv at det er vanskelig å oppsummere handlingen på en overbevisende måte, når all tid jeg lyttet foregikk i rask gange eller på bussen til og fra jobb, men helhetsinntrykket kan jeg si noe om.

Fortellerne var ganske anonyme i de to første bøkene, men i Oppdageren forteller Jonas Wergeland historier for oss, hjulpet av datteren Kristin, når hun skildrer sin far og hans eskapader, fra sin synsvinkel.

Historien startet i Forføreren med at Jonas fant sin kone skutt på gulvet i deres hus, og avsluttes i Oppdageren hvor blant annet begivenhetene rundt hva som skjedde i Lisboa, stedet han kom fra da han returnerte til hjemmet sitt og fant Margrete død. Disse kjensgjerningene er som et omdreiningspunkt for trilogien, og gir en samlende og fin avslutning.

Underveis blir vi kjent med et vell av historier, vi hører om Bo Vang Li som tegner kinesiske tegn, og som kan "bestille" haglbyger, om Viktor som får en isklump i hodet som 19-åring og sitter som en grønnsak i 20 år, før han våkner. Flere av historiene vi får i denne avsluttende delen av trilogien begynte i en av de tidligere bøkene. Her ser vi gjerne med andre briller, i en alternativ vinkel, og det er ikke få aha-opplevelser vi får på veien.

Jeg satte pris på at Silje Storstein leste for meg, men bøkene kom ut for lenge siden, så leser du helst selv er det nok lett å få tak i en bok, i alle fall på biblioteket.

Mine omtaler av Forføreren og Erobreren

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 23:22

Kilde: Lytteeksemplar

De ufullendte av Ellen Rømming

Ellen Rømming er et nytt navn for meg, ikke så rart kanskje siden De ufullendte er hennes debut som forfatter. For en debut hun har gjort, jeg slukte boken mens jeg vekslet med å smile fornøyd over skrivestilen, og holde pusten i spenning.

Forlaget om handlingen:
Maria føler seg som en tilskuer til livet. Det er søsteren Ingrid som er talentet i familien – og Marias faste holdepunkt i tilværelsen. Søstrene har et sterkt fellesskap, ikke minst gjennom deres lidenskap for musikk. Ingrid står foran en lovende karriere som pianist. Men når hun viser stadig sterkere tegn på sykdom, ofrer Maria det meste for å ta vare på henne.

For Maria handler kampen for søsteren like mye om å redde seg selv.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020
Sider: 201
Kilde: Leseeksemplar


Bare så det er sagt det er ikke en thriller dette her, men spennende er det. Det er Maria som er fortellerstemmen, og det er henne man ganske tidlig får følelser for. Jeg ergret meg flere ganger over at hun var så selvutslettende i forhold til søsteren, som bare tenkte på seg selv, men bildet blir nyansert etterhvert.

Samtalen jentene har når de er på kammermusikkfestival i Risør var en av høydepunktene i romanen, de sitter i sengen og snakker om at kanskje Ingrid kan spille her neste år.

- Og da skal jeg sitte på galleriet og rope bravo, sa jeg. - Og trampe med føttene i gulvet. Det var en egen tilfredsstillelse i selvtortur.
   Ansiktet hennes lukket seg i det samme jeg sa det. 
Hun skjønte plutselig hva jeg dreiv med. Den dårlige samvittigheten klemte til, jeg så det på måten hun krummet seg på over vinglasset. Hun var stjernen, på vei til alteret i Risør, mens jeg lå slengt igjen i veikanten. 
  Jeg burde si noe som fikk henne til å føle seg bedre. Det var ikke hennes skyld at jeg lå der i grøfta.

De to søstrene er unge voksne, Ingrid studerer piano og bor i mormors leilighet, mens Maria bor på en liten hybel, hun har lagt pianokarrieren på hyllen og sliter med studier på Blindern. Foreldrene er ikke særlig tilstedeværende, siden mor har startet et nytt liv i New York og fars jobb som gjør at han reiser mye.

I bakgrunnen vokser det frem en historie fra krigen, i og med at den gamle farfaren deres bærer på traumer, som han har brent inne med. Dette har gjort noe med personligheten hans, så jentene har ikke noe nært forhold til ham. Det har heller ikke faren deres, og Maria undrer seg over hvorfor de nesten ikke snakker sammen.

Det er mye nerve i denne historien, dette er bundet opp til forholdet far-farfar, men også til psykisk sykdom, som etterhvert blir mer fremtredende. Maria er innesluttet og preget av dårlig selvbilde. Hun har en nær venninne og også en gutt på studiet hun har et godt øye til, men livet med søsteren blir prioritert foran dem og henne selv.

   Jeg så henne for meg. Det gjennomsiktige ansiktet, der alt det som overveldet henne akkurat nå, rant ut. Det rant ut av kroppen hennes, utover gulvet, inn i meg og ble der. Lenge etter at hun hadde glemt det og gått videre, ville det ligge og skvulpe inni meg. 

Romanen bygger opp intrigen på en snedig måte, og har god utvikling med flere spennende vendepunkt. Vi får treffsikre observasjoner inn i menneskesinnet og portretterer sykdommen på en overbevisende måte.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å ta av meg hatten og gratulere Ellen Rømming med en fantastisk romandebut, denne må dere lese folkens!

Mitt liv med Napoleon av Kirsten Engelstad

Denne romanen kom ut i 2019, og for meg som liker fortellinger som belyser detaljer fra historien, var denne midt i blinken. Heldigvis sto eBokBib meg bi, så veien var ikke så lang fra tanke til gjerning. Jeg angrer ikke på at jeg tilbrakte en søndag sammen med Marie (og Napoleon)

Forlaget om boken:
Romanen handler om livet til franske Marie fra 1810 til 1813 - først som ung jente, så som nygift, og til slutt som deltaker i Napoleons store hær i Tyskland.
På den tiden raste Napoleonskrigene i Europa, og i Frankrike styrte Napoleon med hard hånd. Romanen er skrevet som en dagbok. Som 17-åring skrev Marie:

Jeg er redd Napoleon allerede har ødelagt livet mitt for alltid. Skal jeg også måtte leve resten av livet mitt med ham og hans kriger?


Seks måneder før hun fyller atten, får Marie en ny dagbok. Hun har brukt sparepengene sine på en spåkone, og sitter og undrer seg over det hun fortalte om Maries fremtid.

Hun har ikke vært forelsket før, men drømmer om mann og barn, en drøm hun føler som uoppnåelig siden alle de unge mennene blir tvangsutskrevet til hæren for å møte sin sikre død.

Vi får høre omstendighetene rundt Napoleons skilsmisse fra Keiserinne Josephine, og giftermålet hans med den 18 år gamle Marie-Louise, som fant sted bare to uker før "skrivende stund". I Maries syn er han en gammel mann, og hun har ikke sympati for hva han gjør med landet.

Historien er preget av hverdagsliv, vi hører om en drept baker, om samtaler foreldrene har med "sin" lokale prest, om lemlestede veteraner, og om privatlæreren som de hun og de to søstrene hennes får. Hverdagen deres preges også av undertrykking fra Napoleons agenter, pressesensur som skjerpes uke for uke og ny lovgivning som tilgodeser menn, på bekostning av kvinnene. Det er skremmende å lese om hvordan Frankrike, de elleve årene fra landet ble republikk i 1792, i gjentatte bolker strammet inn på kvinners rettigheter, til kvinner i realiteten ikke hadde noen borgerrettigheter.

En av de store slagene Napoleon er stolt over er slaget ved Austerlitz, et slag som er nevnt i to andre bøker jeg har lest i år (jeg digger sånne tilfeldigheter) Vi hører om slaget i 1805, om søylen Napoleon fikk reist til minne om sitt taktiske mesterverk.

Med kun 156 sider går lesingen raskt. Teksten fremstår som Maries dagboknotater, men jeg fikk ikke følelsen av at handlingen er oppstykket, eller mangler sammenheng, noe jeg har syntes om brevromaner tidligere.

Etterhvert reiser Marie med sin mann i krigen, og igjen blir jeg overveldet av skildringene, både av krigens redsler men også av hva som ble forventet av kvinnene på denne tiden. Jeg likte Kirsten Engelstads roman veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Blindtunnel - ny spennende krim av svenske Tove Alsterdal

Endelig, en ny krim fra Tove Alsterdal! Det er ikke tvil om at svenskene liker det Alsterdal skriver for Blintunnel ble nominert til Årets beste krim i 2019. Ingen vei tilbake vant prisen, da den kom ut i 2014. Jeg har også lest Evas siste vitne, som er like imponerende bra som de andre.

Forlaget om handlingen:
Et barnelik i en forlatt tunnel vekker en farlig historie til live.
Daniel har mistet jobben og ønsker seg vekk fra livet i Sverige. Sonja går med på å selge rekkehuset og søke drømmen om et annet liv - på en vingård fjernt fra deres gamle hverdag.
Gården ligger i Tsjekkia, i området som en gang kaltes Sudetenland og var del av Hitlers rike. Den har stått tom i årtier, vinmarkene er overgrodde.
Når Daniel slår opp en gjenmurt vegg i kjelleren, forvandles det nye livsprosjektet til et mareritt. Snart forstår Sonja hvorfor huset mangler speil.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2020

Sider: 321

Kilde: Leseeksemplar

Uhyggelig, spennende og til de grader engasjerende, er stikkord som poppet opp i hodet mitt etter jeg har lest ferdig Blindtunnel. Uten å gå i dybden på Sonja og Daniels bakgrunn, dras vi inn i begivenhetene som finner sted når de holder på å pusse opp den gamle vingården de har kjøpt i Tsjekkia. Det de sliter med i forholdet sitt kommer frem litt etter litt, og forklarer hvorfor kommunikasjonen dem i mellom er så dårlig.

Alsterdal benytter seg av et historisk aspekt fra andre verdenskrig, som få har hørt om. Det fikk meg til å google Dresden, Sudetenland og flere andre stedsanvisninger som kom frem i handlingen.

  Tunnelen var ikke bredere enn at jeg kunne ta på veggen på begge sider, den hellet svakt nedover. Hvis den begynte å svinge og dele seg, måtte jeg snu, hvis ikke ville jeg være fortapt.
   Så endte murveggen til høyre for meg, forsvant under hånden min. Det var et stort hull der, en åpning inn til et murt hvelv. 
   Det er nå jeg skal snu, tenkte jeg, ikke gjøre noe dumt. 

Bakgrunnsteppet for historien er troverdig, og skildringene av den mørke skulende stemningen i landsbyen de har slått seg ned i, føles også veldig ekte. Det er ikke tvil om at de gamle konfliktene i landene øst i Europa fremdeles preger barn og barnebarn av de som var midt oppi det, og dette får Alsterdal flott frem i denne spennende kriminalromanen, som på en måte taler "tilbakevendernes" sak.

Det er godt å lese krim uten tradisjonell etterforsking foretatt av politi, journalister eller advokater. Vi slipper helt utenom alt som foregår på politikammeret og i rettssalen, så stemningen blir til de grader nervepirrende. Blod og gørr slipper vi også unna, så det er nesten et under at boken kan fengsle sitt publikum til de grader. Dette var en krim det var vanskelig å legge fra seg, jeg ble nesten litt amper når hverdagen tilsa at jeg ikke fikk lest, og sto grytidlig opp for å lese de siste ti sidene. Anbefales!


Jeg noterer meg at jeg også må lese En stille grav og Kvinnene på stranden, hennes to første bøker.

Lillasjel har også lest og likt boken

En halv gul sol av Chimamanda Adichie - en 1001-bok!

I februar er kategorien i Elidas 1001-lesesirkel "en forfatter fra Afrika". Litt tilfeldig havnet jeg på Chimamanda Ngozi Adichie som er født i 1977, i Nigeria. En halv gul sol er hennes andre roman som hun ble tildelt The Orange Prize for Fiction for i 2007. Det er ikke tvil om at hun kjenner miljøene hun skriver fra, for samfunnet skildrer hun på en glimrende måte.

Fra bakpå boken:
Nigeria, 1960-tallet: Olanna og Kainene er så ulike som to tvillingsøstre kan bli. Olanna har arvet sin mors skjønnhet, er imøtekommende og vennlig. Kainene er innesluttet, tøff og bestemt på å gjøre egen karriere. Hun møter engelskmannen Richard som forelsker seg hodestups i henne, men hun tenker ikke et øyeblikk på å danne familie, som sin søster. Olanna har flyttet sammen med sin store kjærlighet Odenigbo og fått en datter. Men det er vanskelige tider i Nigeria, selv for de privilegerte. Når krigen bryter ut, blir de alle ofre for hendelser som sliter i stykker livene deres. Hjem og familier splittes. Olanna og Richard søker trøst hos hverandre, men sympatier og lojalitet settes på prøve. En halv gul sol skildrer nært og intenst livet til en gruppe mennesker i fred og krig i Afrika – en uhyre sterk roman som setter dype spor.

I romanens åpningscene møter vi unge Ugwu, som blir ansatt som "boy" i Odenigbos hus. Det er spennende å høre hvordan han, som kommer fra fattige kår, finner ut av hvordan tingene fungerer i det siviliserte miljøet rundt Odenigbo.

Odenigbo er professor, han har stor respekt for mennesker, noe hans måte å være sammen med Ugwu viser. Olanna har bestemt seg for å ta imot en lærerstilling og flytte sammen med ham i Nsukka, noe som forferder foreldrene.

Olanna og Kainene er høvding Ozobias datter, noe som betyr at de omgås mektige menn og er høyt oppe i styre og stell i landet. De har levd komfortabelt i Lagos, et liv som innebærer cocktailparty hos den britiske høykommissæren og besøk av ministere.

Språk og dialekter sier mye om hvor i hierakiet menneskene hører hjemme, og ved hjelp av få ord skriver Adichie frem kontrastene i samfunnet. Kvinne/mann, landsbygda/byen, rik/fattig, hvit/sort og ikke minst afrikaner/europeer. Nigeria fikk sin uavhengighet fra Britene i 1960, like før denne historien starter, så det merkes at de har forholdt seg til briter og hvite mennesker, men forholdet problematiseres ikke.

I andre del av romanen har vi kommet frem til 1967, hvor en brutal vending finner sted. Det er da den nigerianske borgerkrigen bryter ut, også kalt Biafrakrigen, hvor den etniske gruppen Igbofolket ønsker selvstyre. Jeg elsker bøker som får meg til å google meg frem til fakta, og hvor fortsettelsen av boken får en ekstra dybde, i forhold til den faktiske historien.


Chimamanda Adichie bruker et klingende språk, hun beholder romanformen, men gjennom sanselige skildringer er hun en formidabel formidler av historien. De 501 sidene er tettpakket med tekst, men romanen blir aldri kjedelig, til det skjer det for mye, og det som skildres engasjerer, så denne boken anbefaler jeg gjerne videre ☺

Fridtjof Hansens dagbok - Ravn Lanesskogs flotte romandebut

Hva det var med denne romanen, som fanget min oppmerksomhet vet jeg ikke, for da jeg hentet denne boken på biblioteket, kunne jeg ikke huske hvorfor jeg har bestilt den. Boken kom ut i år, og beviser at det er mulig å få tak i nyutgivelser på biblioteket, uten å vente en mannsalder. Eller kanskje jeg bare var veldig heldig med timingen min?

Forlaget om handlingen:
Har man levd et liv hvis ingen vet om det?, undrer Fridtjof Hansen seg før han nesten blir spist av en glupsk måke nede på Langkaia i Kristiania - eller var det i Oslo? For i Fridtjof Hansens dagbok bølger tidene frem og tilbake, og det gjør sannelig Fridtjof Hansen også - en mann som befinner seg bare én bokstav fra å være Norges største folkehelt. Vokst opp i farens antikvariat og forlest seg på verdenslitteraturens klassikere.  

En morgen dumper et avisbud en avis på dørmatten hans i Akersbakken 14, med en stillingsannonse som vekker Fridtjof Hansens nysgjerrighet, og en ansettelsesprosess helt utenom det vanlige er i gang.


Ravn Lanesskog romandebut er en sann godtepose for oss som har lest en stund. Her dundrer det inn med litterære referanser i ett kjør, helt sikkert mange flere enn de jeg fikk med meg. Mange av dem er godt pakket inn, i alle fall i begynnelsen, noe som gjør at jeg gjennom hele lesingen kunne gjette på navn bygget på regelrette "funfacts" og heller subtile hint formet av kulturhistoriske detaljer og hendelser.

Rart? nei, ikke i det hele tatt, for denne "gjetteleken" er med på å forme romanen, så den blir noe helt for seg selv. Selv satt jeg og smilte forventningsfullt gjennom alle de 326 sidene, med tilløp til fnising og et par fornøyde utrop underveis.

Vil du høre om bakgrunnen for uttrykket "God dag mann økseskaft", eller vite hvordan "pjolter" fikk sitt navn, ja da er det bare til å legge alt annet til side, og følge Fridtjof Hansen på hans ferd.

Jeg frydet meg over gjensynet med Proust og hans deilige madeleinekaker, Ibsen (som jeg leser nå) har en spennende rolle, og jeg sukket lengselsfullt etter å få oppleve gamledager da sporvogner ble trukket av hester, den gang Karl Johans gate het Slotsvejen.

Hovedpersonen vår er forankret i virkeligheten, men tiden veksler og scenene blir flere ganger uforståelig for den gamle Fridtjof Hansen, der han tusler rundt i en utvasket pysjamas, og ikke kjenner seg helt igjen. Romanen er skrevet i et moderne språk, til tross for de mange besøkene tilbake i historien. Den er lineær og lett å følge, selv om Fritjof Hansen selv beveger seg litt i tid.

Romanen er en sann hyllest til litteraturen, men også en påminnelse til oss alle sammen om å se forbi et fremmed menneskes ytre.

Grotten av Ingvild Bræin

Det er ikke ofte et hus får sin egen biografi, men det har dette huset fått. Siden jeg i januar også har forberedt meg på et nytt forsøk på Jon Fosse på DnS med Namnet, var det ekstra gøy å bli kjent med æresbostedet, som er hans hjem for tiden.

Fra bakpå boken:
På ein fjellknaus i utkanten av Slottsparken ligg Grotten. Huset har sidan 1922 vore æresbustad for fortente kunstnarar, men vart bygd lenge før det. Henrik Wergeland la i si tid elsk på plassen, og 17. mai 1841 stod huset ferdig og Wergeland flytta inn med kone, hest, hund, kaninar, ormar og fuglar. Etter Wergeland har nokre av dei fremste norske diktarane og komponistane fått bu i Grotten: Christian Sinding, Arnulf Øverland og Arne Nordheim. I 2011 flytta forfattaren Jon Fosse inn i det rosa huset og vart kongens nabo. Grotten er ei forteljing om huset og kva som har skjedd der.

Boka handlar om nokre uvanlege skikkelsar i norsk historie: Korleis var kvardagslivet deira, og kva blei skapt i huset på knausen? 


Ingvild Bræins flotte bok fra 2019 inneholder 269 sider med skildringer av huset og dets fire beboere. I god sakprosaånd får vi også en detaljert liste over noter og henvisninger, både til epostutveksling, avisartikler og andre kildehenvisninger.

Selv ble jeg fort begeistret, siden boken måtte leveres pent tilbake til biblioteket, ble understrekninger og eselører byttet ut med mange rosa merkelapper. Boken er skrevet i en litt muntlig og kameratslig stil, noe som bidro til at jeg følte at jeg selv var med på en reise, inn i huset og tilbake i historien.

Grotten starter med en tidslinje for huset og et flott bilde, av både huset og dagens beboer, Jon Fosse. I tillegg til historien om selve huset, dets tilblivelse, navn og diverse utbedringer, hører vi om årene eiendommen var på privat eie, og prosessene rundt det å invitere en ny beboer til huset, etter at Staten kjøpte huset i 1921. Vi hører om Tarjei Vesaas som takket nei, og om hva som skjedde med konene når, kunstnermannen døde.

Det er ikke tvil om at Ingvild Bræin med denne boken har klart å pirre min nysgjerrighet både på Christian Sinding og Arne Norheims musikk, og diktningen til Henrik Wergeland. Jon Fosse jobber jeg allerede med, etter å ha sett teaterstykker jeg ikke har forstått og lest noen av hans bøker som også har utfordret meg. Bortsett fra Wergeland, fremstår ikke de tre andre beboerne som lett tilgjengelige kunstnere, noe som er helt greit.

Er du glad i kunst og kultur, og kanskje har gått og tittet på dette huset, så er denne boken et funn å få med seg. Selv har jeg skrevet opp et besøk utenfor Grotten på listen over "things to do" neste gang jeg bevilger meg et besøk i hovedstaden.

Langsomt lukker jeg døren - smakebiter fra Linda Olssons nye roman

Siden Linda Olsson brakdebuterte i 2008 med La meg synge deg stille sanger, har jeg fulgt forfatterskapet hennes. Hun selv har en spennende bakgrunn, nesten førti år gammel flyttet hun fra Sverige, og før hun slo seg ned for godt på New Zealand, hadde hun bodd i England, Kenya, Singapore og Japan. Hun har jobbet innen bank og finans, noe jeg antar hun sluttet med da hun oppdaget skrivetalentet sitt.

Fra bakpå boken:
Helga lukker forsiktig døren til huset hun har bodd i de siste sju årene. Hun har gitt det bort, til en ung mann og hans lille datter. Men før hun forlater stedet for godt, tar hun for siste gang en tur til Hamilton Beach, stranden hvor hun har funnet trøst etter en fantastisk kjærlighetshistorie som startet i Paris for åtte år siden. En kjærlighet som fikk enorme konsekvenser for hele hennes tilværelse. Først et lykkelig familieliv, et elsket barn og så en katastrofe som sønderslo hele hennes eksistens.
Er de mulig å finne tilbake til seg selv etter at tragedien har rammet? Og tør man å bli glad i andre mennesker på nytt? 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 246

Kilde: Leseeksemplar

Langsomt lukker jeg døren er en sånn roman som i varsomme vendinger utfolder seg for leseren. Det er praktfullt, og det at jeg ikke på forhånd visste hva som hadde skjedd med Helga, skjerpet min oppmerksomhet.

Av og til tenker jeg at det var som om vi levde i et virvlende, glitrende fossefall, du og jeg. Bekymringsløst lot vi oss føre framover av det strømmende, ville vannet. Side om side, med samme sol over oss. Samtidig som vi lo. Men nå er jeg usikker på om vi lo av de samme tingene. Vi sa at vi elsket hverandre, men om ordene innebar det samme for deg som for meg, kommer jeg aldri til å få vite. Vi tok så mye for gitt. I alle fall jeg. Og med tanke på hvordan det ble, tror jeg du gjorde det også.

Her er to fortellerstemmer, rammefortellingen er Helga som skriver et brev til sin mann, hvor hun forteller hvordan hun har opplevd livet deres sammen. I kursiv får vi tankene til mannen som blir kjent med henne på Hamilton Beach, disse tankene kretser seg om hans egen tilkortkommethet når det gjelder sin egen, nå voksne sønn.

Det er søndag. Nesten to uker har gått siden Helga reiste. Hun har ikke latt høre fra seg. Ikke at jeg ventet meg det, men jeg er likevel skuffet. Jeg jobber med å la være å tenke på det. Jeg kan jo likevel ikke påvirke noe som helst. 

Sammenhengen mellom disse to handlingstrådene er klar hele tiden, derfor føles det som om denne romanen fortelles forfra og bakfra på samme tid. En elegant og forfriskende måte å presentere en historie. 

Selv om romanen inneholder sin del av sorg og ensomhet, føles den ikke trist eller sentimental. Jeg nøt språket og plottet, og siden lesingen fløt lett, gikk boken unna på et par kvelder. - anbefales!!

Oppsummering for årets første lesemåned

Det er ikke tvil om at jeg har lest mye i begynnelsen av 2020. Jeg har begynt å bestille bøker på biblioteket, og noen ganger kommer bøkene tett som haggel, så det er bare til å holde unna.

Januar ser sånn ut:

1. Kristin Hauge - Ritualer - 4
2. Tove Braathen - Effekten av måneskinn på nyfallen snø - 5
3. Bror Hagemann - Det vidunderlige - 4
4. Margaret Atwood - Flommens år - 5
5. Jan Kjærstad - Forføreren - 5
6. Brit Karin Larsen - Berøringen - 6
7. Milan Kunderas - Uvitenheten - 4
8. Kjersti Bjørkmo - Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå - 3
9. Kjersti Anfinnsen - De siste kjærtegn - 5
10. Lucinda Riley - Solsøsteren - 4
11. Klas Østergren - Hilde Wangel - 5
12. Henrik Ibsen - Et dukkehjem - 5
13. Kjersti Anfinnsen - Det var grønt - 5
14. Ingvild Bræin - Grotten - 5
15. Merete Pryds Helle - Nora - 5
16. Jan Kjærstad - Erobreren - 4
17. Linda Olsson - Langsomt lukker jeg døren - 5

Statistisk blir det sånn:

Romaner: 15

Krim: 0!?

Sakprosa: 1

Dikt: 1

Det var litt av en aha-opplevelse å telle gjennom sjangerne, siden jeg leser etter innfallsmetoden (litt styrt av biblioteket) forbauset det meg oppriktig at jeg ikke har lest krim i år. Jeg deltar i Diktlesesirkelen til Anita, boken fikk den eneste 3`eren på listen, men jeg har sagt det før, det er ikke boken det er nok meg ☺ 1001-lesesirkelen til Elida har også fått sitt bidrag, med Uvitenheten.

Så var det bloggingen da, jeg har skrevet om alle bøkene (de tre siste kommer). Planen er å bruke mindre tid på bloggingen, men jeg vil legge ut noe om hver bok, så jeg har et oppslagsverk for lesingen min. Det er vanskelig å skrive lite, men jeg øver meg stadig. Takk til alle som er innom og kommenterer, alltid gøy med litt liv på bloggen. Flere av bøkene jeg har lest denne måneden, er på anbefaling fra andre bloggere, kanskje noen kjenner seg igjen?

Stikkord for kulturmåneden januar:

De musikalske dvergene, Lyttelos, Dagny Juel & Edvard Munch konsert på KODE, Opera på biblioteket, Modernismen med Gunnar Danbolt, Draumkvedet i Mariakirken, Mahlers 9`ende med Harmonien.

Fra lysfesten og åpningen av 950 års jubileet til Bergen by

Planen for februar er ikke spikret, jeg må lese ferdig siste bok i MaddAddam-trilogien, og siste bok i trilogien om Jonas Wergeland. Jeg har en bok om kosthold Omstart 30 liggende klar, en om London som jeg er litt spent på, og Inger Merete Hobbelstads bok om Dronning Elizbeth, selv om jeg kanskje fikk med meg det meste da jeg så The Crown på Netflix. Teaterstykket Brand av Henrik Ibsen må også leses og leveres tilbake til biblioteket, også må jeg ikke glemme de tre bøkene jeg har på iPad`en og Kindel. Det ser ut til å bli en travel februar ☺