Langsomt lukker jeg døren - smakebiter fra Linda Olssons nye roman

Siden Linda Olsson brakdebuterte i 2008 med La meg synge deg stille sanger, har jeg fulgt forfatterskapet hennes. Hun selv har en spennende bakgrunn, nesten førti år gammel flyttet hun fra Sverige, og før hun slo seg ned for godt på New Zealand, hadde hun bodd i England, Kenya, Singapore og Japan. Hun har jobbet innen bank og finans, noe jeg antar hun sluttet med da hun oppdaget skrivetalentet sitt.

Fra bakpå boken:
Helga lukker forsiktig døren til huset hun har bodd i de siste sju årene. Hun har gitt det bort, til en ung mann og hans lille datter. Men før hun forlater stedet for godt, tar hun for siste gang en tur til Hamilton Beach, stranden hvor hun har funnet trøst etter en fantastisk kjærlighetshistorie som startet i Paris for åtte år siden. En kjærlighet som fikk enorme konsekvenser for hele hennes tilværelse. Først et lykkelig familieliv, et elsket barn og så en katastrofe som sønderslo hele hennes eksistens.
Er de mulig å finne tilbake til seg selv etter at tragedien har rammet? Og tør man å bli glad i andre mennesker på nytt? 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 246

Kilde: Leseeksemplar

Langsomt lukker jeg døren er en sånn roman som i varsomme vendinger utfolder seg for leseren. Det er praktfullt, og det at jeg ikke på forhånd visste hva som hadde skjedd med Helga, skjerpet min oppmerksomhet.

Av og til tenker jeg at det var som om vi levde i et virvlende, glitrende fossefall, du og jeg. Bekymringsløst lot vi oss føre framover av det strømmende, ville vannet. Side om side, med samme sol over oss. Samtidig som vi lo. Men nå er jeg usikker på om vi lo av de samme tingene. Vi sa at vi elsket hverandre, men om ordene innebar det samme for deg som for meg, kommer jeg aldri til å få vite. Vi tok så mye for gitt. I alle fall jeg. Og med tanke på hvordan det ble, tror jeg du gjorde det også.

Her er to fortellerstemmer, rammefortellingen er Helga som skriver et brev til sin mann, hvor hun forteller hvordan hun har opplevd livet deres sammen. I kursiv får vi tankene til mannen som blir kjent med henne på Hamilton Beach, disse tankene kretser seg om hans egen tilkortkommethet når det gjelder sin egen, nå voksne sønn.

Det er søndag. Nesten to uker har gått siden Helga reiste. Hun har ikke latt høre fra seg. Ikke at jeg ventet meg det, men jeg er likevel skuffet. Jeg jobber med å la være å tenke på det. Jeg kan jo likevel ikke påvirke noe som helst. 

Sammenhengen mellom disse to handlingstrådene er klar hele tiden, derfor føles det som om denne romanen fortelles forfra og bakfra på samme tid. En elegant og forfriskende måte å presentere en historie. 

Selv om romanen inneholder sin del av sorg og ensomhet, føles den ikke trist eller sentimental. Jeg nøt språket og plottet, og siden lesingen fløt lett, gikk boken unna på et par kvelder. - anbefales!!