En halv gul sol av Chimamanda Adichie - en 1001-bok!

I februar er kategorien i Elidas 1001-lesesirkel "en forfatter fra Afrika". Litt tilfeldig havnet jeg på Chimamanda Ngozi Adichie som er født i 1977, i Nigeria. En halv gul sol er hennes andre roman som hun ble tildelt The Orange Prize for Fiction for i 2007. Det er ikke tvil om at hun kjenner miljøene hun skriver fra, for samfunnet skildrer hun på en glimrende måte.

Fra bakpå boken:
Nigeria, 1960-tallet: Olanna og Kainene er så ulike som to tvillingsøstre kan bli. Olanna har arvet sin mors skjønnhet, er imøtekommende og vennlig. Kainene er innesluttet, tøff og bestemt på å gjøre egen karriere. Hun møter engelskmannen Richard som forelsker seg hodestups i henne, men hun tenker ikke et øyeblikk på å danne familie, som sin søster. Olanna har flyttet sammen med sin store kjærlighet Odenigbo og fått en datter. Men det er vanskelige tider i Nigeria, selv for de privilegerte. Når krigen bryter ut, blir de alle ofre for hendelser som sliter i stykker livene deres. Hjem og familier splittes. Olanna og Richard søker trøst hos hverandre, men sympatier og lojalitet settes på prøve. En halv gul sol skildrer nært og intenst livet til en gruppe mennesker i fred og krig i Afrika – en uhyre sterk roman som setter dype spor.

I romanens åpningscene møter vi unge Ugwu, som blir ansatt som "boy" i Odenigbos hus. Det er spennende å høre hvordan han, som kommer fra fattige kår, finner ut av hvordan tingene fungerer i det siviliserte miljøet rundt Odenigbo.

Odenigbo er professor, han har stor respekt for mennesker, noe hans måte å være sammen med Ugwu viser. Olanna har bestemt seg for å ta imot en lærerstilling og flytte sammen med ham i Nsukka, noe som forferder foreldrene.

Olanna og Kainene er høvding Ozobias datter, noe som betyr at de omgås mektige menn og er høyt oppe i styre og stell i landet. De har levd komfortabelt i Lagos, et liv som innebærer cocktailparty hos den britiske høykommissæren og besøk av ministere.

Språk og dialekter sier mye om hvor i hierakiet menneskene hører hjemme, og ved hjelp av få ord skriver Adichie frem kontrastene i samfunnet. Kvinne/mann, landsbygda/byen, rik/fattig, hvit/sort og ikke minst afrikaner/europeer. Nigeria fikk sin uavhengighet fra Britene i 1960, like før denne historien starter, så det merkes at de har forholdt seg til briter og hvite mennesker, men forholdet problematiseres ikke.

I andre del av romanen har vi kommet frem til 1967, hvor en brutal vending finner sted. Det er da den nigerianske borgerkrigen bryter ut, også kalt Biafrakrigen, hvor den etniske gruppen Igbofolket ønsker selvstyre. Jeg elsker bøker som får meg til å google meg frem til fakta, og hvor fortsettelsen av boken får en ekstra dybde, i forhold til den faktiske historien.


Chimamanda Adichie bruker et klingende språk, hun beholder romanformen, men gjennom sanselige skildringer er hun en formidabel formidler av historien. De 501 sidene er tettpakket med tekst, men romanen blir aldri kjedelig, til det skjer det for mye, og det som skildres engasjerer, så denne boken anbefaler jeg gjerne videre ☺