På ein fjellknaus i utkanten av Slottsparken ligg Grotten. Huset har sidan 1922 vore æresbustad for fortente kunstnarar, men vart bygd lenge før det. Henrik Wergeland la i si tid elsk på plassen, og 17. mai 1841 stod huset ferdig og Wergeland flytta inn med kone, hest, hund, kaninar, ormar og fuglar. Etter Wergeland har nokre av dei fremste norske diktarane og komponistane fått bu i Grotten: Christian Sinding, Arnulf Øverland og Arne Nordheim. I 2011 flytta forfattaren Jon Fosse inn i det rosa huset og vart kongens nabo. Grotten er ei forteljing om huset og kva som har skjedd der.
Boka handlar om nokre uvanlege skikkelsar i norsk historie: Korleis var kvardagslivet deira, og kva blei skapt i huset på knausen?
Ingvild Bræins flotte bok fra 2019 inneholder 269 sider med skildringer av huset og dets fire beboere. I god sakprosaånd får vi også en detaljert liste over noter og henvisninger, både til epostutveksling, avisartikler og andre kildehenvisninger.
Selv ble jeg fort begeistret, siden boken måtte leveres pent tilbake til biblioteket, ble understrekninger og eselører byttet ut med mange rosa merkelapper. Boken er skrevet i en litt muntlig og kameratslig stil, noe som bidro til at jeg følte at jeg selv var med på en reise, inn i huset og tilbake i historien.
Grotten starter med en tidslinje for huset og et flott bilde, av både huset og dagens beboer, Jon Fosse. I tillegg til historien om selve huset, dets tilblivelse, navn og diverse utbedringer, hører vi om årene eiendommen var på privat eie, og prosessene rundt det å invitere en ny beboer til huset, etter at Staten kjøpte huset i 1921. Vi hører om Tarjei Vesaas som takket nei, og om hva som skjedde med konene når, kunstnermannen døde.
Det er ikke tvil om at Ingvild Bræin med denne boken har klart å pirre min nysgjerrighet både på Christian Sinding og Arne Norheims musikk, og diktningen til Henrik Wergeland. Jon Fosse jobber jeg allerede med, etter å ha sett teaterstykker jeg ikke har forstått og lest noen av hans bøker som også har utfordret meg. Bortsett fra Wergeland, fremstår ikke de tre andre beboerne som lett tilgjengelige kunstnere, noe som er helt greit.
Er du glad i kunst og kultur, og kanskje har gått og tittet på dette huset, så er denne boken et funn å få med seg. Selv har jeg skrevet opp et besøk utenfor Grotten på listen over "things to do" neste gang jeg bevilger meg et besøk i hovedstaden.
Jeg har bodd i Oslo i mange år og bor nå ca 20 minutter fra Slottsparken der huset ligger, men jeg har aldri besøkt Grotten. Visste ikke engang at Jon Fosse bodde der. Lærer mye av å lese bloggen din :)
SvarSlettDet er godt når faktabøker er spennende og en vil suge til seg all informasjonen og inspirasjonen. Det er tydelig av omtalen din at dette var en interessant bok.
Jeg hadde aldri hørt om dette huset, så det er godt å høre at dere som er nær sagt naboer, ikke valfarter til det :) Kjekt med Jon Fosse som beboer, og veldig kjekt å bli bedre kjent med ham, nå når jeg i morgen skal avgårde og se Namnet på DnS.
SlettKos deg på teater i morgen! :)
SlettGrotten har jeg hørt mye pm, men å lese en bok om det hus? hehe.. Ja, du er allsidig Tine.:)
SvarSlettSer du leser Alsterdal. Jeg venter på den i posten, og gleder meg.:)
Interessene mine favner vidt og bredt :) Klarer så vidt å løsrive meg fra Blindtunnel for å komme meg på jobb no
SlettÅ, den boka skal jeg notere meg. Huset er velkjent for oss som er int. i kunst og kultur.
SvarSlettArne Nordheim, komponisten bodde der før Jon Fosse. Han kjøpte et smykke til kona si en gang av meg, det var moro.
Jeg anser meg selv som med i gruppen som er int. i kunst og kultur, men av og til er Bergen langt fra Oslo. Var og så Jon Fosses Namnet på teateret i dag, en glimrende oppsetning, så hans anseelse økte betraktelig i mine øyne :)
Slett