Slekter dikt av Erlend O. Nødtvedt

Det tok litt tid før jeg forsto at jeg alltid måtte lese diktsamlinger to ganger. Nå har jeg også funnet ut at det kan lønne seg å lese om diktsamlingen "in question" også, for å komme godt under huden på dikt og forfatter. Erlend O. Nødtvedt er en kjent figur i Bergen, og vi som trakterer Hovedbiblioteket ser ham der, i tillegg til litterære scener og museumsåpninger.

I Slekter setter forfatteren seg selv som probant, eller hovedperson i sitt eget slektsforskningshjul. For det er slektsforskning som danner bakgrunnen for diktene i denne boken. Vi lærer ikke hvordan dette skal gjøres, men mye om hva som kan komme frem når en går sin egen, eller andres slekt nærmere i sømmene.

Resultatet har blitt et personlig (men ikke privat) stykke litteratur, til glede og undring for leseren. Her lekes det med form og innhold, for ikke en side fremstår som lik en annen. Jeg ser gjentatte linjer med ett ord på hver linje, eller linjer hvor ordene er stykket opp og strødd utover. Noen dikt er skrevet som kremmerhus mens noen har en swung på seg, men alle diktene sier noe om slekten, Nødtvedtslekten altså.

Her må det leses med oppmerksomhet og tilstedeværelse, for at meningen skal tre frem. Avslutningsvis presenteres vi for femten dikt formet som, det jeg først tok for å være vinglass, men viste seg å være urner. Diktsyklusen heter da også Urnelund, og diktene forteller en spennende historie.

Da jeg leste Gro Jørstad Nilsens bokomtale i BT, fikk jeg hjelp til å legge merke til den norrøne stilen, til de bibelske uttrykkene og de latinske ordene som noe av teksten er preget av. Jeg hadde stor glede av å fordype meg i Erlend O. Nødtvedt sin Slekt(er), dette er leken poesi fremstilt på en estetisk vakker måte - anbefales!