Den savnede søsteren av Lucinda Riley

Endelig er den her, den syvende boken om de syv søstrene. Serien De syv søstre handler om syv adoptivsøstre og deres jakt etter hvor de kommer fra. Hver søster får en roman. Serien er inspirert av legendene rundt stjernebildet De syv søstre. Jeg har slukt dem alle sammen, og så frem til å få vite hvordan alle hemmelighetene henger sammen. 

Forlaget om handlingen:
Familien D’Apliése er omsider på sporet av søster nummer syv, den savnede søsteren. Maia og Ally oppdager at det bare finnes to ledetråder: adressen til en vingård på New Zealand, samt en tegning av en stjerneformet smaragdring. De ber CeCe, som bor i Australia, om å oppsøke vingården. Nå begynner et kappløp med tiden, og jakten fører søstrene til flere land, både New Zealand, Australia, Canada, Frankrike, England og Irland. Men den siste søsteren forsvinner stadig like før de nærmer seg, og det kan virke som hun ikke ønsker å bli funnet.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2021
Sider: 767
Kilde: Leseeksemplar

Den savnede søsteren må være den tykkeste av alle bøkene, først ble jeg litt svett i luggen, men selv om noe kanskje kunne vært knepet inn på, så reddet den forrykende slutten, romanen fra å være for lang.

Denne gangen er det søstrene selv som prøver å finne hun som hele tiden har blitt kalt, den savnede søsteren. Hva advokaten til Pa Salt, Georg Hoffman holder på med, er en godt gjemt hemmelighet, men han mente han hadde lagt ut tydelige nok spor til søstrene, så de ville finne henne selv.

Historien starter i 2008, på en vingård på New Zealand. Den nyslåtte enken Mary McDougal, vil overlate gården til sine voksne barn og ta seg en real ferie. Hun flyktet hals over hode fra hjemlandet sitt for 38 år siden, og nå vil hun våge seg tilbake, for å nøste opp i løse tråder.

Samtidig stresser gjengen på Atlantis med forberedelser til Pa Salts ettårsmarkering, og det er viktig for dem at de finner denne savnede søsteren. Søstrene ankommer Atlantis en etter en, mens noen blir sendt ut for å lokalisere Mary.

Et godt stykke ut i historien starter en ny handlingstråd, og nå befinner vi oss i Irland på 1920-tallet. Her møter vi Nuala, som i ung alder var medlem av Frihetskjempernes kvinneorganisasjon. Det er den dramatiske historien om irenes frihetskamp vi får høre om her, en som også skildrer fattigdommen som rådde, og om hvordan religion og familiebånd styrte mye av livene deres. 

Planene som var lagt for å feire ikke bare freden, men også den første julen uten britisk okkupasjon, ble lagt på is, og på ny var Irland en delta nasjon. Praten i landsbyene og i pubene handlet bare om hvem som var for Mick Collins, og hvem som støttet Èamon de Valera og hans fraksjon av partiet Sinn Fèin, som var mot fredsavtalen. 

Denne historien utvikler seg fremover i tid, og via forskjellige innfallsvinkler får vi også høre bakgrunnen for at Mary flyktet, og havnet i New Zealand for alle disse årene siden. 

Dunkle hemmeligheter bygget på mellommenneskelige relasjoner avsløres gjennom hele romanen. Sammenhengene som åpenbarer seg underveis er ikke åpenbare, bortsett fra en kanskje som jeg så komme ganske tidlig. Tematikken rundt urolighetene i Irland interesserte meg, og jeg lot meg rive med av de litt sentimentale gjensynene som dukket opp etter hvert. 

Igjen er jeg imponert over hva Lucinda Riley får til. Plottet er godt og de historiske faktaene troverdige. Den eneste måten boken er tung er fysisk, ikke en roman du ligger og leser i solsengen, men en du gleder deg til å gå inn og lese, fordi du ikke får historien ut av tankene. - Gled deg!

Rekkefølgen på serien:

De syv søstre (2015)

Stormens søster (2016)

Skyggesøsteren (2017)

Perlesøsteren (2018) 

Månesøsteren (2019)

Solsøsteren (2020).

Den savnede søsteren (2021)

Andre bloggere om boken: My first, my last, my everything og Lillasjel 

Noen ord om Marguerite Duras sin bok Det materielle livet

Det var bloggeren Kleppanrova, som med sin omtale fristet meg til å låne Det materielle livet, skrevet av den spennende forfatteren, Marguerite Duras. Jeg har lenge ønsket å bli kjent med henne, siden hun stadig blir referert til i bøker jeg leser, og jeg til nå bare har lest Elskeren.

Fra bakpå boken:
Her er altså en bok uten begynnelse eller slutt, ei heller en midte. En bok midt imellom fiksjonen og dagboken, fragmentet og punktnedslaget, mellom dialogen og bekjennelsen, en bok mellom to leire, mellom Duras og Beaujour, mellom Duras og hennes tid, minner og syn på verden. En bok med flytende skrift der tekstene fremstår som innganger til å forstå Duras` vesen. 

Derav kommer den intense følelsen av intimitet med en forfatter og et forfatterskap, og dette inntrykket av å befinne seg, stilt ovenfor alle disse ulike fragmentene, i møte med et puslespill hvor sammenstillingen hjelper til å finne løsningen på gåten.

Marguerite Duras (1914-1996) var en politisk engasjert forfatter som levde for skrivingen. Denne boken byr på korte tekster, som kan minne om essays, bortsett kanskje fra at de er mer personlig enn et essay gjerne er. I løpet av lesingen av disse korte tekstene vil en bevandret Duras-leser kjenne igjen sentrale tema og karakterer fra Duras sitt forfatter- og kunstnerskap. Tekstene er selvbiografiske i større grad enn resten av forfatterskapet hennes.

Da jeg leste denne boken måtte jeg lese flere av stykkene på nytt, for enten traff det noe inni meg, som krevde omlesing, eller så sank innholdet lydløst og friksjonsfritt ned i meg, og jeg måtte lese igjen, med en gang, for å holde på denne eurekafølelsen, jeg ikke greide å sette ord på.

Det første stykket jeg dvelte lenge ved, var Nattens siste kunde, hvor hun kjører sammen med kjæresten sin til en begravelse. De må overnatte på veien, og vi hører om hvordan lysten for første gang blir tydelig for henne, og de elsker mange ganger. 

      Vi tok et rom som vendte ut mot elven. Vi elsket igjen. Vi kunne ikke snakke sammen lenger. Vi drakk. Han slo med kaldt blod. Ansiktet. Og visse steder på kroppen. Vi kunne ikke lenger nærme oss hverandre uten å være redde, uten å skjelve.

Når vi så blar om, og får høre hvilken begravelse de skal i, og hvordan hun dagen etter tar alvorlige avgjørelser for livet sitt, så var det nesten så jeg mistet pusten. Kjærlighetshistorien i dette stykket, resulterte i romanen Moderato Cantabile, og dette ble min neste roman av Marguerite Duras. En kort liten sak på 84 sider, med en litt pussig handling, men artig å ha lest etter å ha lært om hvilken sinnstilstand forfatteren var i, da hun skrev boken.

Duras skriver om sitt forhold til alkohol, om kunst, om minner, skam og mye mer, men i nesten alle stykkene går temaet skriving igjen, på en eller annen måte. I stykket som heter Mennene peker hun på forskjellen på heteroseksualitet og homoseksualitet, og tolker en kvinnes frigiditet, et tema jeg ikke har kommet borti i en roman/biografi før:

       Frigiditeten er det imaginære i begjæret hos en kvinne som ikke begjærer mannen som tilbyr seg for henne. Denne frigiditeten er knyttet til kvinnes begjær etter en mann som ennå ikke har kommet til henne, som hun ennå ikke kjenner. 

Gjennom denne samlingen av biografiske tekster kan jeg lese titlene på mange av utgivelsene hennes; Atlanterhavsmannen, Sommeren 80, India Song, Dødens sykdom, Lol Valèrie Stein, Smerten, Elskeren mfl. Jeg er ikke i tvil om at jeg skal forfølge denne interessen en stund til, for Marguerite Duras er absolutt en interessant kvinne å bli kjent med. 

Forlag: Transfer

Utgitt: 1987/denne utgaven 2019

Sider: 143

Kilde: Biblioteket

Sommer av Ali Smith

Sommer er det avsluttende bindet i Ali Smiths romankvartett, som har fått navn etter årstidene. Vinter, Høst og Vår har jeg lest, og jeg hadde god grunn til å glede meg til Sommer. Smiths skråblikk på livet i Storbritannia, fylte meg igjen med gjenkjennelse og godt humør.

Forlaget om handlingen:
Det er februar 2020, og verden er i trøbbel. I Australia herjer voldsomme branner, i Kina har et mystisk virus blitt oppdaget, og i Brighton i England har seksten år gamle Sacha sine egne problemer. Den kverulerende og kyniske lillebroren, Robert, er et problem i seg selv. Foreldrene deres har også problemer, faren har for eksempel flyttet vegg i vegg sammen med sin unge kjæreste. Og alt dette foregår mens det virkelige sammenbruddet enda ikke har begynt.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2020/på norsk 2021
Sider: 339
Kilde: Leseeksemplar

Sommer er IKKE en koronaroman, bare så det er sagt. I åpningsscenene sitter Sacha og skriver stil, mens moren Grace henger over skulderen hennes, og maser om kildehenvisninger. På denne måten gjør Hannah Arendt sin første opptreden i historien, noe som legger føringer for min videre lesning.

I denne romanen møter du igjen flere av karakterene fra de forrige bøkene i serien, men bøkene kan fint leses uavhengig av de andre. Romanen har mange handlingstråder, som etter hvert bygger opp til den felles historien. Klodens undergang er noe Sacha er opptatt av, og alle problemene hun ser tårnet opp angående dette, betyr mye mer for henne, enn at moren viser tydelige tegn til å begynne å surre. 

Ali Smith går ikke dypt inn i en tematikk, men vi sveiper innom overgangsalder, religion, SoMe, rasisme, politikk og ikke minst internerte hjemløse. Boken er bygget opp på en sånn måte, at flere ting hører vi litt om i begynnelsen, før det dukker opp igjen senere. 

       Jo lenger Sacha lever, jo mer utilregnelig innser hun at den er, arten hun tilhører. 
       Hun svarer på meldingen fra Mel.
       Hjerte-emoji. Kyss-emoji. Boksehanske-emoji. PANG-emoji. Ridder i skinnende rustning-emoji. Muskuløs arm-emoji. Hjerte-emoji.
      Hun kommer ikke på noen antirasistisk emoji. 
      Det fins sikkert massevis av rasistiske emojier, men ikke noe opplagt man kan sende til en som har vært utsatt for rasisme. 
      Hvorfor det?

Ali Smith leker med ord i denne romanen, "unettet" for eksempel, er noe som ikke har vært på internett. Eller en "formye" som er en formue, som er alt for mye. Romanen er i det hele tatt litt mer "leken" i forhold til de andre romanene i serien, kanskje preget av tittelen som var gitt på forhånd?

Går det an å være i utakt med tiden, eller å være noen andre? Handlingen tar oss med tett på menneskene som skildres, hvor samtiden og det tidløse blir belyst som to motpoler som hører sammen. 

Den litt fragmenterte handlingen fungerer godt, jeg blir fort fengslet av en ny handlingstråd, og leste fornøyd videre, hver gang jeg fant sammenhenger. Sommer ble en slukebok for min del, Ali Smith er som alltid en røst å lytte til, enten hennes karakterer uttaler seg om politikk, kunst eller motstandsarbeid.

Ali Smith imponerte stort, med denne avsluttende boken i sesongkvartetten. Romanen er velskrevet og innsiktsfull til tusen, samtidig som den tankefulle måten historien fortelles på, holder leseren fanget.
- Anbefales!

På bloggen Beathes bibliotek finner du en flott omtale, les gjerne den ☺

Stormfulle høyder - en 1001-bok av Emily Brontë

Disse viktorianske klassikerne er ikke min sterkeste side, så med to Brontë-søstre i boken Fra Shakespeare til Knausgård, var det bare til å kjøre på. Stormfulle høyder er også en bok til 1001-lesesirkelen, og romanen passer inn i oktober-utfordringen til lesesirkelen.

Fra bakpå min utgave: 
Stormfulle høyder er en av de mest lidenskapelige og originale romanene i den engelske litteraturen. Fortellingen om Catherine og Heathcliffe, og familien Earnshaw og Linton i tre generasjoner, slutter aldri å fascinere. Gjennom tidene har den vært lest på utallige måter - som en romantisk og melodramatisk kjærlighetshistorie, en realistisk fremstilling av hverdagslivet i Yorkshire på 17- og 1800-tallet, et metafysisk drama, et samfunnsdrama, en kritikk av kvinneundertrykking og en avsløring av rasisme. Stormfulle høyder kan ikke lukkes inne i en tolkning. Den har i seg lys og mørke, natur og kultur, kjærlighet og hat, liv og død. Den dramatiske historien er fortalt med nøkternhet, av og til snusfornuft, som gir romanen rom for stor ironi. 

I romanens åpningsscener møter vi den nye leietageren i nabohuset Mr. Lockwood, når han går på visitt til Wuthering Heights, som er godset Mr. Heathcliff bor på. Det er litt av en scene som utspiller seg, når de to skal hilse på hverandre, Mr. Lockwood får et ublidt møte med et kobbel kjøtere, mens Mr. Heathcliff røper sin genuint gretne natur.

Lockwood blir ved neste besøk nødt å overnatte og mens han forsøker å sove på et lite bortgjemt værelse, finner han Catherine sine bøker og notater, som er over 25 år gamle. Herfra blir vi tatt med tilbake, og via forskjellige fortellere, lærer vi historien å kjenne.

Hittebarnet Heathcliff blir brakt til familien Earnshaws hus i øde deler av Yorkshire. Det knyttes raskt sterke bånd mellom ham og familiens datter Catherine. Den sterke følelsen av samhørighet følger dem helt inn i Catherines ekteskap med naboen Edgar Linton. Interessen min ble holdt fengslet, i gapet som tidlig oppsto, mellom den gretne gubben vi møter i nåtid, og den stakkars gutten som ble tuktet og plaget av Hindley, sønnen på Wuthering Heights.

Hans tilstedeværelse på Wuthering Heights kjentes uforklarlig knugende. Jeg følte at Gud hadde overlatt det bortkomne fåret der oppe til sine egne villfarne veier, og at et rovdyr lusket omkring mellom det og kveen og ventet på det rette øyeblikket til å bykse frem og rive det i hjel. 

Utgaven jeg leste har et slektstre helt fremme, og det kan komme godt med, for de forskjellige karakterenes forbindelser til hverandre, kan virke forvirrende. Jeg kan ikke påstå at jeg har blitt mer begeistret for denne typen romaner fra viktoriatiden, for Stormfulle høyder føltes i lengste laget. Den er til tider spennende, men all surmulingen og hatet gjentas etter hvert til det kjedsommelige.

Det som gjorde meg nysgjerrig er forfatteren, og hennes to søstre, som alle romandebuterte i 1847. Dem vil jeg lese mer om, også skal jeg jo lese Charlottes Jane Eyre etter hvert. 

Forlag: Pax

Utgitt: 1847/mitt eksemplar 2004

Sider: 335

Kilde: Biblioteket

Tilfeldighetene ville at Augusta skrev om Anne Carsons bok Glass, Ironi og Gud, da jeg hadde begynt på Stormfulle høyder. Det første stykket i denne boken, Glass-essayet handler nettopp om Emily Brontë og hennes Stormfulle høyder. Jeg gjorde som Augusta anbefalte, leste Brontë først og Carson etterpå, og fikk som hun lovet, en kjempeopplevelse.

For å si noe om Emily Brontë, har jeg valgt meg noen vers fra Anne Carsons nydelige skildring av henne: 

Men innimellom naboen som husket at hun
kom inn fra en tur på heiene
med ansiktet "opplyst av et guddommelig lys"

og søsteren som forteller oss
at Emily aldri fikk en venn i livet, 
finnes en glipe hvor den lille rå sjelen 

smetter igjennom.
Den stryker over den dype kjølen som en stormsvale,
ut av syne.

Den lille rå sjelen ble ikke fanget av noen.
Hun hadde ikke venner, barn, sex, gudstro, ekteskap,
        medgang, lønn
eller dødsfrykt. Hun arbeidet

til sammen seks måneder av sitt liv (på en skole i Halifax)
og døde på sofaen hjemme klokken 14 en vinterettermiddag
i sitt trettiførste år. 

Dikt - Landskap i eksil av Bertolt Brecht

Smakebiten denne søndagen er dikt fra et verdenskjent navn. Hvis noen av dere svenske bokbloggere leser dikt, er jeg sikker på at dere er hjertelig velkommen i Anitas diktlesesirkel. Denne boken vant jeg for min deltakelse i Anitas diktlesesirkel i fjor, jeg har hatt den fremme flere ganger, men nå har jeg fordypet meg i den, som mitt bidrag til årets lesesirkel i mai, hvor utfordringen var å finne dikt fra egen hylle. 

Forlaget om diktsamlingen:
Bertolt Brechts lyrikk er preget av en usedvanlig bredde. Han skrev alt fra enkle barnedikt til kinesisk inspirerte kortdikt og modernistiske dikt. 

Legg så til parodier, elegier, politiske pamfletter, poesi på heksameter og sonetter, så får man en anelse om variasjonsrikdommen. Så vel klassiske myter som politiske hendelser blir underlagt poetens skarpe penn i dikt som fremdeles taler direkte til leseren.

Utvalget inkluderer sonetter om emigrasjon og erotikk, diktsuiter som «Lesebok for byfolk», samt betraktninger fra og om eksil- og flyktningtilværelsen i så vel Hollywood som Øst-Tyskland. Selv uten sin rike dramatikk-produksjon ville Brecht fremstå som en av århundrets største poeter.

Eugen Berthold Friedrich Brecht (1898-1956) var frem til 1935 tysk statsborger. Da ble han som tydelig kritiker av Nazi-Tysklands regime, fratatt sitt statsborgerskap. Han bodde mange år i eksil i flere europeiske land og USA, men de siste ni årene av sitt liv tilbrakte han i det sovjetstyrte Øst-Berlin, hvor han drev Berliner Ensemble. 

Jeg har ikke tidligere lest diktene hans, men kjenner ham fra hans Tolvskillingsopera og ikke minst Mor Courage, som jeg så på DnS. Når det gjelder dikt, så hadde han en temmelig stor produksjon med over 2000 dikt. Boken som jeg har kost meg med starter med et 30 sider langt forord som skildrer Bertholt Brechts liv og diktning i eksil. Det er tankevekkende, lærerikt og underholdende å lese om dikterens turbulente og dramatiske liv, under forskjellige regimer. 

Da jeg endelig tok frem Landskap i eksil for å lese den, ble jeg, om ikke overrasket, så lettet over at diktene var så forståelige. Diktene presenteres kronologisk, etter når de er skrevet, og inndelingen viser også hvor de er skrevet. 

Boken kan nesten leses som en biografi, for selv om disse tekstene varierer fra sanger, barnedikt, brev, sonetter og "vanlige dikt" så skriver Brecht som oftest om det som foregår i hans liv. Det er ikke tvil om at verdenskrigene har påvirket den politisk bevisste Brecht, som under den første verdenskrigen var mobilisert som sanitetssoldat.
Før krigen var omme var han i gang med det han virkelig brant for, diktning og teater, og ga ut sitt første stykke i 1918. 

Landskap i eksil starter sånn, med Tyskland, du blonde, bleke:

Tyskland, du blonde bleke
med ville skyer og fredfylt panne!
Hva har skjedd i dine lydløse himler?
Du er nå blitt Europas åtselhøl.

Gribber over deg!
Dyr flenger opp din friske kropp
døende skitner deg til med dritten sin
og saftene deres
vanner markene dine. Markene! 

Til tross for alvoret i mange av diktene hans, byr blant annet Orges sang på litt humor, det begynner sånn:

Det beste stedet denne kloden gav
er ingen gressbenk ved foreldras grav,

er verken skriftestol, en hores arm
selv ingen fitte, bløt og varm.

Orge sa: Nei, klodens beste plass
det er for meg til evig tid en dass.

Det er et fredfylt sted, jeg lengter dit
med stjerner over, under er det drit.

Brecht skriver mye om kunstneres kår, om teaterkunsten og litteraturen. Vi får høre om Litteraturbyrået og om Kunstkommisjonen og Kunstakademiet. Det siste verset i Ikke slik ment fra 1953 lyder sånn: 

Ikke for å omfavne ham, men
for å slå flasken ut av den skitne hånden hans
krevde vi frihet for albuen.
Selv i de trangeste panner
hvor freden bor
er kunsten mer velkommen enn den kunstvennen
som også er krigskunstens venn.

Diktene er gjendiktet til norsk av Johan Grip. Hvordan en gjendikter forholder seg, for å beholde budskapet og følelsen i dikt som er skrevet på andre språk, er for meg en gåte, men så vidt mitt utrente dikthjerte kan forstå, så har han gjort en glimrende jobb med Landskap i eksil. Det var veldig kjekt å bli kjent med en dikter som så ofte blir referert til i andre bøker jeg leser. Er du, som meg, litt pysete når det gjelder diktlesning, så kan du trygt sette deg ned med Landskap i eksil ☺

Tusen takk for premien Anita, det var veldig kjekt å bli kjent med Bertolt Brecht, og en sann fornøyelse å jobbe med mitt bidrag til diktlesesirkelen i mai.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2000/på norsk 2017

Sider: 369

Kilde: Premie

Noreas bok av Marianne Fredriksson

Noreas bok er den tredje boken i Marianne Fredrikssons serie med navnet Paradisets fugler. Jeg har ikke hørt den første, Evas bok for den var ikke tilgjengelig for meg med mitt lånekort, men Kains bok som er nummer to, har jeg lest.

Forlaget om handlingen: 
Norea er datter av Adam og Eva - og Kains søster. Var Norea blitt født noen tusen år senere, ville hun høyst sannsynlig ha blitt brent på bålet som heks. Hun ser inn i fremtiden og tilegner seg ørnens blikk og løvens mot ...

I likhet med Kains bok, er det igjen Hilde Grythe som leser. Boken er på 6 timer og 45 minutter, alt for kort i mine øyne, for dette var det en sann drøm å lytte til. 

Kain og Abel er de to mest kjente av navnene, til Adam og Evas mange barn. I disse bøkene nevnes også en annen bror, og søsteren Norea da, som er hovedpersonen i denne romanen. 

Mitt ateistiske sinn strever litt med hvordan vi bevegde oss fra de to aller første menneskene på jorden, til en stor barneflokk, andre slekter og tydelig rask spredning av menneskeheten. Vel, ved å legge alt dette til side, og nyte historien uten å stille spørsmål, fikk jeg en fin lytteopplevelse. 

Kains bok avslutter med at han tar sitt eget liv. Han hadde etablert seg utenfor hjemmet, med kone og barn, og når han knivstikker seg selv, føler Norea dette. Hun løper til sin mor Eva, og forteller at Kain er død, noe de får bekreftet flere dager senere når hans sendebud ankommer med den triste nyheten.

Båndene mellom Kain og Norea er tilstede, selv om de aldri var fortrolige. Eva vil ikke vite av Noreas overnaturlige evner, noe Norea finner veldig vanskelig i sine yngste år. Jeg har ikke lyst å røpe så mye av det som skjer, annet enn at Norea vokser, opp blir utsatt for kjipe ting, men også gode. Hun får brukt evnene sine, ikke minst i Inannas tempel, hvor hun var en viktig medspiller i mange år. 

Historien er handlingsdrevet og full av uventede vendinger, så her er det ikke et kjedelig øyeblikk. Romanen har en tydelig nerve, men det er alt det vakre som skrives frem som får meg til å sukke fornøyd. 

Denne boken har et etterord som det er verdt å lytte til. Her lærer vi litt om bakgrunnen for historien, og litt om hvordan Marianne Fredriksson har jobbet med de gnostiske tekstene. Jeg fikk også svar på noe av det som utfordret meg i begynnelsen, hvordan Gud (les: skaperen) liksom er litt tilsidesatt, til fordel for andre gudommelige makter. Les gjerne mer om gnostisismen her.

Kains bok av Marianne Fredriksson

Jeg hadde bestemt meg for at Kains bok var vanskelig å skrive om, men noen uker etter jeg hadde lyttet ferdig, slapp liksom ikke boken meg, så jeg fikk lyst å si noen helt kort om boken. Jeg har ikke funnet noen omtaler av den, er det noen som har blogget om den kanskje? 

Forlaget om handlingen: 
Boken danner et nytt bilde av bibelfiguren Kain. Her er hans tanker og erfaringer gjengitt på et språk tilpasset 90-årenes lesere. Da hustruen Letha skal føde barnet deres, forlater Kain henne. Han føler seg utstøtt av barnet og søker Paradiset. Fra den dagen endrer hans liv seg dramatisk. Endringene gir ham den erfaring han trenger for å gå inn i en selvransakende prosess. Han fører lange, fiktive samtaler med Eva, og disse samtalene gjør at han til slutt klarer å møte de krav og forventninger livet stiller til ham.

Kanskje skulle jeg lest Evas bok først, siden den er den første boken i serien som kalles Paradisets fugler. Jeg var nemlig litt forvirret da jeg lyttet til Kains bok, siden jeg prøver å sette sammen det puslespillet som bibelen er, uten at jeg fikk kronologien til å stemme med denne romanen. 

Uansett var dette en herlig bok å lytte til, glimrende innlest av Hilde Grythe. I løpet av de 6,5 timene boken varte, ga den meg flere ganger nydelige tanker om frihet, brorskap, om løgn, og selvinnsikt. Spesielt det siste slet Kain med, og selv om han er kjent for å ha drept sin bror, så viser denne romanen at hendelser ofte fremstår forskjellig fra to synsvinkler. 

Så vidt jeg kunne finne ut av var dette en av de første bøkene til Marianne Fredriksson. Jeg leser gjerne mer av henne, er i gang med Noreas bok, men anbefalinger mottas med takk ☺

Hva er følelser? av Birte Svatun og Tiril Valeur

Det er nå syv år siden jeg ble kjent med Birte Svatuns forfatterskap. Hva er følelser? kom ut i 2007, og da jeg leste den i 2014 var den allerede i sitt fjerde opplag.
Nå kommer en fornyet utgave, hvor følelsene "finne ro" og "sjalusi" er lagt til. Illustrasjonene i denne boken er laget av Tiril Valeur, dette er også nytt i forhold til den gamle utgaven. 

Forlaget om boken:
Alle mennesker har følelser. Følelser er noe du kjenner inni deg. Du kan være glad. Du kan være sint. Men hvordan føles det egentlig og hvorfor reagerer vi som vi gjør?
Denne faktaboka for barn fra ca. 4 til 9 år er et ypperlig utgangspunkt for å snakke om følelser - om å være glad, sint, trist, redd, misunnelig, ha dårlig samvittighet, finne ro, være flau, ensom, sjalu og stolt:
Vilde blir så glad at hun stuper i fanget til pappa. Sofia er redd for troll under sengen. Anders blir lei seg når han mister katten sin, og Ali blir sjalu når pappa får kjæreste.

Med sine små fortellinger og åpne spørsmål, er boka skreddersydd for de gode samtalene mellom voksen og barn. Jeg har selv opplevd hvor lett det er å få i stand en åpen samtale med små barn, med de korte historiene i denne boken.

Elleve forskjellige følelser og elleve historier. Hver historie innledes med enkle spørsmål som den voksne kan varme opp med: Hva gjør deg glad? Hvordan kjennes det inni deg da? Hva gjør du når du er glad? Hva er det motsatte av å være glad?

Med en gruppe på 4-5 snakkesalige barn, så er det ikke sikkert at du kommer lengre på den utmålte tiden, men får du lest historien, så kan jeg love deg at barna vil bidra med sine synspunkter. 

Teksten i hver historie strekker seg over til sammen to sider, pluss gjerne tre sider med illustrasjoner, som det også er kjekt å snakke om. For å avslutte hvert kapittel, får vi et personlig spørsmål, og noe å tygge på, for eksempel:

Tiril Valeurs illustrasjoner er kjempefine. Figurene formidler følelser på en tydelig måte, se bare den sinte gutten her, for en frustrasjon, det er sikkert mange som kan kjenne seg igjen i dette. Bildene varierer mellom en enkel svart strek, og fargerike bilder. 

Historiene som belyser det aktuelle temaet er bygget opp med et bestemt plot, den kommer raskt til saken, og fengsler fra begynnelse til slutt. Barnegruppens sammensetning og den voksnes engasjement, bestemmer hvordan praten etterpå blir, men det er ikke tvil om at denne boken er en god hjelp til å få i gang gode og filosoferende samtaler. Denne boken skulle vært tilgjengelig for alle som jobber i barnehage og småskolen ☺

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2021

Sider: 80

Alder: 4-9

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har også blogget om disse bøkene til Birte Svatun:

Hva er følelser?
Tenkeboka
Rett eller galt
Kroppen
Høysensitive barn i barnehagen

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Trekkoppfuglen er boken jeg leste i Elidas 1001-lesesirkel for august. Jeg har nettopp lest Murakamis siste utgivelse, novellesamlingen Første person entall. Jeg likte denne godt, og følte sterkt for å gå rett over på denne mursteinen, når jeg først var i Murakamis verden. Boken er også en av Janne Stigen Drangsholts klassikere, og en del av mitt klassikerprosjekt.

Forlaget om handlingen: 
Når telefonen ringer hjemme hos Toru Okada, en ung, nokså alminnelig fyr som for tiden er arbeidsløs, hører han stemmen til en kvinne han ikke kjenner, men som ikke desto mindre later til å vite alt om ham. Okada rykkes løs fra hverdagens sløve rutine. Han har lett etter katten sin i flere dager, og nå forsvinner også hans kone uten spor. I jakten på henne kommer han i berøring med sterke krefter i det japanske samfunnet, mennesker helt uten skrupler og moral. Han konfronteres også med krigens bestialitet, slik den utspilte seg i en ørken i Mandsjuria i 1938.

Forlag: Pax
Utgitt: 1994/denne utgaven 2005
Sider: 636
Kilde: Kjøpt selv

Haruki Murakami skriver frem et univers som er helt spesielt. Dem som liker måten han skriver på, i skjæringspunktet mellom virkelighet og det litt mer underlige, kommer til å elske Trekkoppfuglen. 

Hovedpersonen Toru Okada har sagt opp en kjedelig juridisk stilling, for å, tja.... hva er det egentlig han vil? Han og konen greier seg på hennes lønning, og mens hun stadig jobber mer, lager han seg sin egen rutine som hjemmeværende, med husvask, matlaging og turer til butikken og renseriet.

I nabolaget er det et forlatt hus i en hage, han blir kjent med en ungjente som hjelper ham med å leite etter katten, og så treffer han søskenparet Kreta og Malta Kano, som også vil hjelpe ham, først med å finne katten, og så hans kone, som plutselig er tørket vekk.

          Livet mitt var i ferd med å ta nye retninger, så mye var sikkert. Katten hadde rømt. Jeg hadde fått underlige oppringninger fra en underlig kvinne. Jeg hadde møtt en snodig pike og begynt å gå på besøk til et tomt hus. Noboru Wataya hadde voldtatt Kreta Kano. Malta Kano hadde spådd at jeg skulle finne igjen slipset mitt. Kumiko hadde sagt at jeg ikke behøvde å arbeide. 
          Jeg slo av radioen, la Hjemmejournalen tilbake i bokhyllen og drakk en kopp kaffe til.

Handlingen tar oss med til flere historier, enten som han forteller eller det er noen som forteller dem til ham. I den glemte nabohagen befinner det seg en uttørket brønn, og en dag finner han seg en taustige, og klatrer ned i bunnen av brønnen. Denne hendelsen fikk pulsen min til å øke litt, etter å ha lest halve boken, og mye av mystikken hadde lullet meg inn i en rolig flyt, uten så veldig mye å lette på øyelokket av.

Okada er rastløs når han koker spagetti og tenker på en annen som spiser og spiser mens han venter på at noe skal skje. Det han minnes er en scene fra Hemingways roman Farvel til våpnene, en bok jeg nettopp har lest, og jeg frydet meg over gjensynet.

Nesten halvveis i romanen så går handlingen over fra å være litt rar, til å bli grenseoverskridende. Årsakssammenhengene blir mer vanskelig å få øye på, og flere, mer eller mindre selvstendige historier dukker opp. 

         Jeg kunne bare komme på èn ting som kunne ha forårsaket det, nemlig at jeg var gått gjennom veggen i den drømmeaktige demringstilstanden i brønnen, da telefondamen hadde tatt meg i hånden og leid meg med. Hun hadde dradd meg gjennom veggen slik at vi unnslapp den farlige noen som hadde åpnet døren og var på vei inn i rommet. 

Katten er borte og kona er borte, Okada tilbringer mye tid med sine nye bekjentskaper, og ikke minst sittende nedi den tørre brønnen. Han ønsker å kjøpe nabotomten, og etter noen mislykkede forsøk på å skaffe penger, begynner han å jobbe for Muskat og Kanel Akasaka.

En av historiene som strekker seg sporadisk, over siste halvdel av romanen, er den om hendelser i grenseområdet Mandsjuria i Sovjet på 1940-tallet. En annen handlingstråd vi stadig kommer tilbake til er Mai Kasaharas brev til Okada, eller Trekkoppfugl, som hun kaller ham. Mysteriet med Hengehuset er en føljetong i avisen, som omtaler hagen som hovedpersonen ønsker å eie, og en historie om Gutten som ser noe underlig utenfor soveromsvinduet sitt, går også igjen.

I disse bi-historiene har Okada ingen egentlig rolle, og jeg må innrømme at det var mer enn nok å fordøye i denne historien, til også å forstå hva som skjer i disse. Ikke følte jeg at historiene bidro så veldig til primærhandlingen heller. Nå skal det sies, at på et senere tidspunkt, åpenbares kjeden av årsak og virkning, noe som kaster lys over hvordan historiene og karakterene knyttes sammen. 

Jeg digger måten Haruki Murakami skriver på, i grenseland mellom drøm og virkelighet, men her måtte jeg frem med stålviljen, for å komme meg gjennom denne mursteinen. Etter litt tid til å fordøye og forstå er jeg klar for mer Murakami, så jeg må finne ut hvilke av hans bøker jeg ikke har lest ☺

Hvis du vil forstå litt mer av handlingen,

les gjerne Astrid Terese sin flotte omtale av boken!

Av mitt blod - en psykologisk thriller av Ruth Lillegraven

Leste du Alt er mitt fra 2018, er jeg sikker på et du jubler når du hører at Lillegraven er ute med oppfølgeren, altså bok to i denne thriller-trilogien. Ruth Lillegraven er en allsidig forfatter, som jeg har lest mye av, dikt både for voksne og barn, barnebøker og romaner. I denne boken er vi igjen i det urbane Oslo, samtidig som vi blir tatt med tilbake til den ville vestlandsnaturen, hvor Clara Lofthus har vokst opp.

Forlaget om handlingen:
Clara Lofthus utnevnes til Norges nye justisminister, kort tid etter at mannen Haavard er død. Trusselnivået mot henne er skyhøyt, men hun nekter ekstra vakthold.

En måned etter utnevnelsen kommer Clara hjem til tomt hus. Tvillingsønnene er sporløst forsvunnet, men hun finner et brev. Beskjeden er klar: Dersom hun forteller noen at guttene er savnet, vil de bli drept. Den vanligvis så uovervinnelige Clara står overfor sin største utfordring noensinne. Vil hun finne sønnene før tiden renner ut?

Forlag: Kagge
Utgitt: 2021
Sider: 340
Kilde: Leseeksemplar

Som tittelen antyder så spinnes handlingen ut i fra nære relasjoner og blodsbånd. Vi møter mennesker som er preget av livet, på godt og vont, og blir delaktig i to små gutters kamp med sine demoner, etter farens plutselige bortgang.

Persongalleriet er stort, men ikke vanskelig å fange opp, for alle vi møter har en viktig rolle i historien som utspiller seg. I tillegg til godt oppbyggede karakterer får vi også miljøskildringer fra landsbygda, som gjør inntrykk på meg. Leseren hører også om den nyutnevnte justisministerens første dager på jobb, posisjoneringen, hvordan hun må skaffe seg respekt blant kollegene, og alt det nye hun må forholde seg til. 

Krimhistorien som ligger i bunn av handlingen er virkelig spennende. Jeg er ofte skeptisk til termen psykologisk thriller, men også denne gangen klarer Lillegraven å bygge opp en nerve som får meg til å lukke ørene for alt annet enn boken jeg har i fanget. Historien er glimrende bygget opp, jeg lot meg skremme av den rå personligheten til hovedpersonen Clara Lofthus, jeg følte medlidenhet med tvillingene som savnet sin far, og også sin mor, som er opptatt med helt andre ting enn sine barn. 

Plottet er intrikat nok til å holde på "løsningen" helt til det siste, og jeg må ta hatten av for den vrien som kom mot slutten, den så jeg ikke komme. En liten smakebit av Andreas sine kvaler: 

           Jeg tenkte at jeg måtte klare å si noe til mamma, i hvert all. At jeg måtte si at jeg hadde sett henne, at jeg hadde skjønt, at jeg visste, men jeg klarte ikke det heller. 
           Det var som om alt kapslet seg inne i en svart, slimete, seig klump i brystet på meg. Dessuten var jeg redd. Hva ville hun gjøre med oss om vi sa noe? 

Av mitt blod er oversiktlig med sine korte kapitler som fremhever hvem som er fortellerstemmen. Disse varierer stort sett mellom, Andreas, den ene tvillingen, Clara, Leif, som er faren hennes, også Sabiya, som vi kjenner fra forrige bok. Noen snakker bokmål og noen snakker nynorsk, dette fungerer også bra synes jeg (som foretrekker bokmål, men liker Lillegravens måte å skrive nynorsk på)

Det er ikke annet å gjøre enn å glede seg til den trede boken i trilogien om Clara Lofthus, håper inderlig at Ruth Lillegraven får skikkelig skrivekløe i sommer, så vi slipper å vente så lenge ☺

Andre bloggere om boken: Beathes bibliotek, Henningbokhylle og Artemisias verden 

Lewis reise av Per Olov Enquist

Per Olov Enquist har jeg ikke lest noe av før, og jeg måtte google litt for å se hva for en kar dette er. I tillegg til romaner har han skrevet skuespill, filmmanus, en barnebok og en novelle. Han døde i fjor 85 år gammel. Jeg er opptatt av religion, og hva det gjør med oss mennesker, selv om jeg ikke er religiøs selv, så jeg overrasket meg selv da jeg lastet ned en bok om pinsemenigheten fra BookBites. 

Forlaget om boken: 
Sjelden har en bok fått en så bejublet mottakelse som Lewis reise! Romanen forteller den fantastiske historien om hvordan svenske Lewi Pethrus (1884 - 1974) la grunnlaget for pinsebevegelsen. I dag utgjør pinsemenigheten en av verdens mest tallrike trossamfunn. Hvordan kunne én enkelt mann starte noe så stort? Det er bare ett av mange spørsmål som Per Olov Enquist tar opp. Men boken handler også om Lewi Pethrus' venn, den demoniske dikteren Sven Lidman, og til syvende og sist om kjærlighet, svik, og arbeiderbevegelsen.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om denne boken, men jeg likte den så godt at jeg har lyst å anbefale den videre. 

Romanen er bygget opp av flere historier, som i begynnelsen går parallelt med det vi hører om Lewi Pethrus. Dikteren Sven Lidman (1882-1960) er en historie for seg selv, og den er ikke like positiv som den om Lewi. De to som var tydelige lederskikkelser i pinsebevegelsens spede oppstart, var vel så forskjellig som de kunne blitt. 

Historien har også et perspektiv sett utenfra, når vi hører fra Efraim sine nedtegnelser. De som kjenner Per Olov Enquist godt vil kjenne igjen hans historie i dette dokumentet, skrevet med et blikk fra en som sto utenfor pinsebevegelsen, men som opplevde de karismatiske lederne, og hvordan menigheten vokste.

Lewi og Sven er begge unge når historiene deres begynner, så når historiene deres møtes, kjenner leseren personlighetene deres godt nok, til å tenke "kan dette gå bra da?" uten å røpe så mye, kan jeg si at det egentlig ikke går så bra.

Denne dokumentarromanen inneholder mange personer, og mange hendelser som jeg tolker historisk. Noe av det som gjorde sterkes inntrykk på meg var da Pethrus` kone skal føde deres første barn, og både mor og barn holder på å stryke med. Far Pethrus er sterk i troen, og vil at konen ikke skal få annen hjelp enn den hun får fra Gud, og det som foregår mellom mann og kone denne natten var sterk kost. Salmen som Lewis Pethrus skrev etter det hele var over, er fin, den heter "Løftene kan ikke svikte."

Pinsebevegelsen er en kristen vekkelsesbevegelse som oppsto i Amerika i 1901, og raskt spredde seg til Europa. Medlemmene har historisk sett vært mennesker med lav inntekt og lite utdannelse. Menighetene er frittstående, men alle har en konservativ holdning, som utelukker homofile og samliv mellom ugifte. Det er først når jeg googler pinsebevegelsen at jeg husker fra nyhetene om Aril Edvardsen og hvordan hans vekkelsesmøter på 80-tallet gjorde inntrykk.

Lewis reise gjorde inntrykk, den er godt skrevet og informativ, uten at fortellerflyten som en roman innehar forsvinner. Boken anbefales også til deg som ikke er kristen på noe vis, men kanskje er nysgjerrig på hva som holder mennesker sammen.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2001/denne versjonen 2020

Spilletid: 1043 minutter

Kilde: Lånt på Book Bites

Vrimlebøker av sveitsiske Germano Zullo og Albertine

Det er mandag igjen og tid for barnebøker. Vrimlebøker er gøy for små mennesker, og jeg var så heldig å få et leseeksemplar av denne artige serien på fire bøker. 

Forlaget presenterer bøkene slik:
Gi leseglede helt fra starten av: Vrimlebok for de minste, med bilder og småhistorier!

Storformatbok med tykke sider som passer for barn fra 18 måneder. Bøkene er full av humor, og gir anledning til å observere detaljer og samtidig følge historiene som går fra side til side. Lille Lulu og hans mor er figurer vi blir ekstra godt kjent med i boken. Forfatter Germano Zullo og den dyktige illustratøren Albertine har i samråd klekket ut historiene som fortelles på fornurlig vis i disse vrimlebøkene.

Serien består av fire flotte bøker som tar oss med på tur, I byen, På landet, På fjellet og Ved sjøen. Lille Lulu og hans mor er gjennomgangsfigurer i alle bøkene, og man vil også kunne kjenne igjen mange av de andre karakterene.

Bildene i disse bøkene er morsomme, og mange av menneskene vi ser her gjør ting som kanskje ikke er helt lov, eller ikke er mulig. Eller er det det? dette går det an å vri og vrenge på, for hva gjør de egentlig alle disse folkene? 

Lille Lulu og mammaen kjenner man igjen, siden den eneste dialogen som finnes, er deres få ord. I byen er ganske masete for her går de rundt i en storby og Lulu drar i moren, peker og maser "sånn vil jeg ha!" til alt. Det er mange gøye bilder, blant annet togstasjonen, flyplassen og ikke minst dinosaurparken.

I boken På fjellet er stemningen mye mer avslappet og undrende for her spør Lulu "hvorfor er det sånn?" til en masse ting de ser. Folk kjører busser og drosjer opp til fjellet, de er på restaurant, står på skøyter og renner på ski. På siste side i boken, dukker til og med julenissen opp i sleden sin.

Når vi har kommet oss ut på landet, er det mamma som maser. Hun spør hele tiden Lulu om hva han vil bli, og foreslår det ene etter det andre. I mens beveger vi oss fra landsbyen, til kolonihagen, til bondegården og videre til skogen og friluftsområdet, og helt til slutt svarer Lulu mamma. 

Ved sjøen har mamma mistet Lulu, og hun går gjennom alle sidene og roper på ham. Hun finner ham ikke, men etter å ha saumfart siden, så finner vi ham. Etter vi har vært i vannet, på stranden, i garderobeanlegget, i badeland og på dumdidam-camping, finner endelig Lulu og mamma hverandre. 

Bøkene er store og fargerike, og laget i kraftig papp som tåler både det ene og det andre. Små barn som får litt drahjelp med språket kan lett drømme seg vekk i alle de spennende situasjonene de havner oppi, med disse bøkene. Jeg liker bøkene veldig godt, og anbefaler dem gjerne videre ☺

Sjalusimannen - en samling noveller av Jo Nesbø

Jo Nesbø har siden debuten i 1997 vært en favoritt hos meg, både de 12 bøkene om Harry Hole, "blodbøkene", Macbeth og Kongeriket har falt i smak. Bøkene om Doktor Proktor har jeg også lest, den gang da jeg var så heldig å ha en leseglad liten gutt i huset. Min lille røde (Karusellmusikk) fra 2001 har forsvunnet, men etter å ha kost meg med korte og lange fortellinger i Sjalusimannen, dukket ønsket om å lese de gamle novellene opp igjen.

Forlaget om Sjalusimannen:
En gresk politietterforsker har med dyrekjøpte erfaringer fra eget liv blitt ekspert på sjalusi. Da en tysk turist meldes savnet på øya Kalymnos, er det han som blir tilkalt. En taxisjåfør finner sin kones øredobb i bilen til taxieieren. Hvordan havnet den der? En kvinne på vei fra London til New York har i kjølvannet av mannens affære med hennes beste venninne bestemt seg for å avslutte sitt eget liv. Men hvem er han som sitter ved siden av henne på flyet?

Fortellingene i Sjalusimannen kretser rundt de sterkeste menneskelige følelsene. På klassisk Nesbø-vis møter vi det potensielt dødelige utfallet av sjalusi, begjær og utroskap.

De syv fortellingene i Sjalusimannen varierer fra over 100 sider til 10 sider. Hovedpersonene kommer fra forskjellige land, og har ulike jobber, noe som bidrog til at nysgjerrigheten ble opprettholdt gjennom hele lesningen. 

Dette er krimnoveller, som avviker litt fra hvordan noveller normalt er bygget opp, siden slutten er langt fra åpen, men byr på en overraskende oppklaring av mysteriet til slutt. 

Historiene er handlingsdrevet, forfatteren briljerer med sin detaljkunnskap rundt forskjellige temaer, noe som kunne blitt slitsomt, men han holder seg godt innenfor, så det forblir interessant. Ugjerningene varierer fra selvmord, forsvinninger, hevn og mord, og innimellom får vi noen tankevekkere, som denne her, hvor noen forstyrrer freden ved å ta med seg et barn på første klasse på flyet:

     - På sikt får selskapet sin straff, vi er jo ikke villige til å betale for noe vi ikke får. 
     - Men hvorfor gjør de det?
     -  Foreldrene eller flyselskapet?
     -  Jeg skjønner at foreldrene gjør det fordi de har mer penger enn de har skam. Men flyselskapet må tape penger på at businessproduktet deres forringes?
     - De vil også tape omdømmepoeng om de henges ut som lite barnevennlige.

I den lengste historien møter vi Nikos fra Athen som skal etterforske en forsvinning på en liten gresk øy. Forvirringer med et tvillingpar, gjør fortellingen artig, selv om den føltes litt lang, når jeg var i novellehumør. At vår ferietur til Hellas kanskje ryker i år igjen, gjorde at jeg leste om livet og klatringen på den greske øya, med glede og vemod. 

Kanskje du er en av dem som hater at folk sniker i køen? og elsker skildringer av sterke kvinner? her er en novelle bare til deg!

Vi møter to gubber på søppelbilen (eller bossbilen som vi sier i Bergen) sjåføren Pijus er en innvandret psykolog og makkeren, som var sjåfør før hans eksplosive sinne overtok. 

Så er det Odd sin tur, forfatteren som plutselig tar sterk avstand fra all kommersialisering av romanene hans, og ham selv. Her hører vi også om Charles Dickens, og jeg som er inne i en Dickensperiode, frydet meg, over dette.

I den siste novellen møter vi en taksisjåfør, som finner en øredobb i baksetet på drosjen sin. At dette kan utvikle seg til en historie om sjalusi, har jeg skjønt etter å ha lest de andre novellene. Et snedig lite plott, som skjuler løsningen, før en artig vri åpenbarer sammenhengen.

Sjalusimannen er underholdende til tusen, leseren får trimmet sine små grå, samtidig som hjertemuskelen får seg noen ekstra slag. Her møter vi mennesker av alle samfunnslag, som bærer på en utfordring eller to. I den andre fortellingen som har gitt navnet til samlingen, skjønte jeg hva som kom til å skje, men Nesbø har nok villet ha det sånn, for som leser satt jeg frempå stolen og, (som små barn på teater) nær sagt ropte "ikke gjør det"!  

Er du glad i novellesjangeren må du forberede deg på at disse syv historiene ikke passer helt inn. Jeg kunne ønske meg, for flyten sin del, at historiene var noenlunde like lange, men dette er bare pirk, for jeg likte alt jeg leste veldig godt. Fortellingene har hode og hale, samfunnsengasjement, humor og et godt plott - denne må du lese!

Det er flere bloggere som har skrevet om Sjalusimannen, jeg fant Artemisias verden og Henningbokhylle

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 251

Kilde: Leseeksemplar

Robinson Crusoe av Daniel Defoe

Da vi flyttet for to år siden gikk jeg løs på bokhyllene mine med hard hånd. Mitt eksemplar av Robinson Crusoe, som hadde fulgt meg fra barndommen, forsvant i dragsuget. Når jeg nå skulle lese den komplette utgaven av denne romanen, kjøpte jeg et eksemplar på engelsk, men språket var så vanskelig at jeg ikke kom inn i handlingen, så det endte med at jeg lånte boken på biblioteket. Boken er en del av klassikerprosjektet mitt, og mitt bidrag til 1001-lesesirkelen for mai.

Forlaget om handlingen: 
Robinson Crusoe blåser av farens påstand om at han bør være fornøyd med sin beskjedne plass i samfunnet. Han rømmer hjemmefra i håp om å tjene seg rik, men veien til lykke og velstand skal vise seg å bli en tornefull affære. Snart kommer første advarsel fra Gud i form av en voldsom storm til sjøs. Da Crusoe til alt hell overlever denne, kommer andre advarsel hvor han blir tatt til fange og solgt som slave. Han frigis, tjener seg snart rik på en plantasje i det frodige Brasil. Da han så velger å investere deler av sin velstand i slavehandel, kommer tredje advarsel i form av et tragisk forlis. Robinson Crusoe er den eneste som overlever og redder seg med nød og neppe i land på det som skal vise seg å være en ubebodd og faretruende øy. 

Ikke ante jeg at denne romanen var så lang, og så innholdsrik. Å lese boken som voksen, var en annerledes opplevelse enn den utgaven jeg leste som barn, som jeg  husker alt for få detaljer fra, til at jeg kan sammenligne utgavene.

Som innledningen viser, er det mye innhold å finne mellom linjene, so to speak. Robinson representerer mennesket, eller menneskeheten mens Gud er den han og hans gjerninger speiles mot. Jeg skal ikke gjengi mer av handlingen enn det forlaget har gjort over, men nøyer meg med å si at romanen er handlingsmettet til tusen. 

Disse fine pennetegningene har jeg sakset fra boken, det er mange av dem, og sikkert en årsak til at den norske utgaven av boken er mye større enn den engelske pocketboken jeg har i hyllen min. 

Romanen, eller skal jeg si Robinson, har flotte perspektiv på sine tanker, som at alle onder bør vurderes ut i fra det gode som er i dem, nydelig ikke sant? Men, han viser en annen side senere i boken, noe som beviser at vi mennesker ikke er endimensjonal og det samme mennesket gjennom hele livet.

Crusoe finner fred med sin Gud, der han etter tjue år på øya, fremdeles er alene og livredd for kannibalene som han mener må befinne seg ett eller annet sted på øya. 

Han har i årenes løp bygget tre "plantasjer", slottet og landstedet og en inngjerding i skogen, og først etter alle disse årene vurderer han å bygge seg en båt, for å komme seg vekk fra øya.

Vi nærmer oss slutten på historien før Fredag dukker opp, og vi får noen fornøyelige scener når Robinson skal "oppdra" ham. Han føler seg som en eneveldig herre når faren til Fredag også slår seg sammen med dem, og det dukker opp en rømt fange, en spanjol som blir værende hos dem. 

Tankene hans rundt eierskap til det hele, og maktsyken hans, er skremmende lesning, men skildrer menneskenes havesyke på en troverdig måte. Romanen tar for seg mange menneskelige problemstillinger, og ikke minst religiøse spørsmål.

          Øya mi var nå blitt befolket, og jeg betraktet meg som rik på undersåtter; og det var en underholdene tanke jeg rett som det var gjorde meg, hvordan jeg lignet på en konge. Først og fremst var hele landet min egen uomtvistelige eiendom, som jeg hadde en utvilsom rett til å herske over. For det andre, folket mitt var helt og holdent undersåtter: jeg var eneveldig herre og lovgiver; de skyldte meg alle sammen live, og var rede til å ofre livet sitt for met, dersom anledningen bød seg.

I etterordet i romanen sammenlignes hovedpersonen Robinson Crusoe med andre oppdiktede karakterer, Don Quijote, Hamlet og Frankenstein. Her får vi også lære litt om hvordan England var på begynnelsen av 1700-tallet, og vi hører litt om forfatterens liv og eskapader.

Det tok tid å lese denne boken, jeg snek andre bøker innimellom, for litt ensformig ble det til tider. Men siden boken var så innholdsrik og annerledes enn jeg hadde forestilt meg, så ble det en fin leseopplevelse allikevel. William Golding skrev Fluenes herre som et svar til Daniel Defoes Robinson Crusoe, men jeg synes det blir vanskelig å sammenligne de to eventyrlige romanene. Noen innspill?

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 1719/på norsk 2018

Sider: 390

Kilde: Biblioteket

Forlaget sier også dette om boken:
Robinson Crusoe regnes i dag som verdenslitteraturens første realistiske roman, en nyvinning som ikke bare gjorde Daniel Defoe verdensberømt, men som også skapte «robinsonaden» som fortellergrep, en viktig inspirasjon for bl.a. Jonathan Swift, Robert Louis Stevenson og Jules Verne. For dagens lesere er boken en viktig påminnelse om vårt sårbare livsgrunnlag. Kanskje er Robinson Crusoe ganske enkelt en kulturhistorisk nødvendighetsartikkel, eller et kildeskrift om vår sivilisasjon, som vi ustanselig må vende tilbake til for å hente inspirasjon til diskusjonen om oss selv og vår egen samtid og fremtid. Boken er den første komplette utgaven på norsk.

Prompeboka - et leksikon om fjerter av Stine og Hannah Dreyer

Igjen er det mandag og tid for barnebok. Ingenting er morsommere for små mennesker å snakke om, enn promp og bæsj. Det må være lykke på jord å få en hel bok om promping. Denne boken er beregnet på alderen 3-12 år, og jeg er ikke i tvil om at det blir mye knising og fnising underveis i lesingen.

Forlaget om boken: 
Noen promper bråker mye. Det gjelder for eksempel "Kanonsmellet", som har det med å forskrekke alle i nærheten. Andre er helt lydløse. Noen promper lukter fælt, for eksempel "Svovelstinkeren" eller promper over alle promper: "Stinkbomba"!  Andre promper lukter nesten ingenting ( se for eksempel "Geværsalven" på side 20). Men felles for dem alle, er at de er morsomme! Ingenting bryter isen som en god fis. Men prompene kan også dukke opp på de verst tenkelige tidspunktene.

I "Prompeboka - et leksikon om fjerter" kan du lese om både hva det er som gjør en promp til en promp, og få vite mer om alle de forskjellige prompetypene.

Har du våget å bruke en fis for å bryte isen, og komme i kontakt med andre? En skal være ganske vågal for å bevisst slippe en fis, for å få samtalen i gang ☺

Er du klar for litt prompologi? I denne boken lærer vi faktisk om hvor og hvordan promp oppstår. Vær på vakt, promp oppgraderer seg selv hvis den blir holdt inne, så det er bare til å slippe prompen fri! En smakebit fra boken: 

Du har sikkert opplevd Løftefisen selv. Du løfter noe tungt opp fra gulvet og så - HOPPSANN - der kom det en løftefis! Faktisk kan enhver fysisk aktivitet utløse denne prompen. Det er derfor Løftefisen ofte blir forvekslet med Sjokkfjerten.

Eksemplene på forskjellige promper er mange, og de små tekststykkene som følger illustrasjonene er ikke bare morsomme, men til tider også gjenkjennelige. Som Badevannsprompen, hvem har ikke prompet i badekaret og kjent at det bobler opp mellom rumpeballene og videre opp langs ryggen 😆

Er du glad i sterk mat, chilli og salt lakris, da kjenner du nok til Fakkelfjerten. Vi får høre om Stinkbomba som er en blandingsfis som kan by på uante konsekvenser for den som slipper den. Seriefisen kjenner jeg, når fjellturen har ristet tarmene en stund, så er det bare til å hive seg ned unnabakkene og slippe den løs. I boken står det at den lukter ille, men løper en fort nok, så gjør det ingenting.

Tiss og bæsj og promp og fis er skrekkelig morsomt når du er i den rette alderen, (som utvides ved alkoholkonsum). Jeg tenker denne boken blir gøy å lese for 3-6 åringene i barnehagen. Teksten er morsom og lettlest, ikke så mye fakta, og jeg tror ikke alt som påstås her, er sant. Men, alt skal jo ikke være pedagogisk korrekt alltid, det er lov å bare ha det moro og, mens man språktrener og undrer seg.

Mitt lille barnebarn på 5 år likte boken godt, og de voksne som hørte på at vi leste, fikk seg en god latter til kaffekoppen ☺ 

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2020

Sider: 39

Kilde: Leseeksemplar

Første person entall - noveller av Haruki Murakami

Haruki Murakami er en av de mest spennende forfatterne jeg leser. Han er surrealistisk og virkelighetsnær på samme tid, og uten unntak, overrasker han med det han skriver. Så også denne gangen, med et lite knippe noveller, som falt i smak hos meg.

Forlaget om novellesamlingen: 
De åtte mesterlige novellene i denne nye novellesamlingen fra Haruki Murakami fortelles alle i jeg-person av en klassisk Murakami-forteller. Historiene spenner fra nostalgiske ungdomsminner til meditasjoner over musikk, en brennende forkjærlighet for baseball, velkjente drømmelignende scenarioer og jazz-album fra fantasien. Til sammen utfordrer disse fortellingene grenseoppgangen mellom menneskesinnet og den ytre verden. Noen ganger trer fortelleren, som kan tenkes å være Murakami selv, frem. Er dette en memoarbok eller ren fiksjon? Det får bli opp til leseren å avgjøre.

Forlag: Pax
Utgitt: 2020/på norsk 2021
Sider: 173
Kilde: Leseeksemplar

Gjennom de første novellene tenkte jeg at denne jeg-personen godt kan være Murakami, slik jeg kjenner ham i alle fall. Den første halvparten av historiene gjengir han hendelser som skjedde da han var en ung mann, i skjæringspunktet med andre mennesker.

Vi får lese en fiktiv musikkanmeldelse han skrev i studietiden, og hører hvordan denne dukket opp igjen, og ga ham mye å fundere på. Her er tilfeldige møter mellom mennesker, noen med 20 års mellomrom, andre bare som kryssende skip på havet. I novellen Yakult Swallows. Dikt byr forfatteren på seg selv, ved å skildre hvordan han (han navngir seg selv) i 1968 ble Sankei Atoms-supporter, og begynte å skrive dikt om dette baseball-laget. Han nevner forholdet til sin far, og andre biografiske detaljer jeg har hørt før.

I en av de siste novellene møter vi en mytoman ape. Forfatteren fremhever at historien er uten poeng, men det gjør den ikke mindre interessant å lese. Det som hører med til historien er begivenhetene som førte til at han fem år senere noterte ned sitt møte med denne apen. En fornøyelig novelle, en av de beste i samlingen, etter mitt skjønn.
Fra With the Beatles:

Det å oppleve at en drøm dør, kan være enda sørgeligere

enn at et menneskeliv tar slutt.

Flere av novellene handler om musikk, og selv om det var interessant å lese om Beatlesfeberen i Japan, var det Carnaval og den styggeste damen han har møtt, som slo best an hos meg. Jeg lyttet til Schumanns opus 9 mens jeg skrev ferdig dette, og jeg kan si meg enig med Murakami og F. - dette er det perfekte pianostykket! 

Kanskje forsøkte hun egentlig å si noe om glipen mellom en stygg maske og et vakkert ansikt, eventuelt en vakker maske og et stygt ansikt. Der og da var det slik jeg forsto henne. At hun forsøkte å si noe om seg selv. 
       Og for noen mennesker er det slik at når de først har tatt på seg en maske, får de den ikke av igjen, sa jeg. 

Drømmer og pussige sammentreff er Murakamis sterkeste side, og det er disse novellene full av. Det er alltid noe som ulmer under overflaten, hentydninger om noe annet og symbolske antydninger. Det kan virke pussig men som oftest gir det mening til slutt. 

At Haruki Murakami skriver frem essensen av livet i sine noveller er kanskje ikke så rart, han er underlig nok blitt 72 år gammel. Jeg synes han har en så ungdommelig og forfriskende stil, så jeg ble litt overrasket da jeg googlet ham. Disse novellene er et gjenklang av det jeg har lest av ham før, her er måner og katter, mye klassisk musikk, men også krim, Joni Michell, Beatles og baseball, ting jeg ikke forbinder med Japan.

Jeg likte disse novellene veldig godt, og synes dette var en fin oppvarming til jeg skal i gang med hans store roman Trekkoppfuglen fra 1999 om ikke lenge.

Har du en Murakami-favoritt?

Oppsummering av lesemåneden april

Skal si dette året forsvinner mellom fingrene på meg, nå er allerede april ferdig, måneden som blåste bort her i Bergen. Som vanlig har jeg lest mye, men jeg har også fått fart på kotelettene med stolpejakt. Jeg har ikke skrevet om alle bøkene, men et par omtaler mangler, siden april brått var over. 

Dette leste jeg i april:

1. Deborah Levy - Sånt jeg ikke vil vite - 5
2. Peter Swanson - De som fortjener det - 4
3. William Golding - Fluenes herre - (klassiker) - 5
4. Yoko Tawada - Uten aksent - (essay) - 4
5. Nicolai Frobenius - Jeg skal vise dere frykten - 5
6. Liz Moore - Lang lysende elv - 3
7. Ernest Hemingway - Farvel til våpnene (klassiker) - 4
8. Jørgen Jæger - Det sorte fåret - 4
9. Max Seeck - Heksejakt - 5
10. Thomas Enger - Fantomsmerte - 5
11. Sigbjørn Lilleeng - Inntrenger - (tegneserie) - 5
12. John Harvey - Av kjøtt og blod - 5
13. Stine og Hannah Dreyer - Prompeboka - (barn) - 4
14. Eskildsen, Brodersen, Wichmann - Liv - (barn) - 5
15. Hannah Pang og Clover Robin - Årstidene - (barn) - 5
16. Daniel Defoe - Robinson Crusoe - (klassiker) - 4
17. Charles Dickens - Harde tider - 4 
18. Prinsesse Enheduanna - Til Inanna - (dikt) - 4
19. Bernardine Evaristo - Jente Kvinne Annet - 6
20. Simone de Beauvoir - De uadskillelige - 5
21. Bruno Jovanovic - Etter hvert vil øynene venne seg til mørket - 4
22. Haruki Murakami - Første person entall - (noveller) - 5
23. Agnes Lovise Matre - Uvigslet jord - 5

Tegneserier: 1

Barnebøker: 3

Romaner: 10

Noveller: 1

Essay: 1

Krim: 6

Dikt: 1

💚

Jeg er fornøyd med å ha lest variert også denne måneden. Jeg har lest tre klassikere, to til klassikerprosjektet mitt, og en til Elidas 1001-lesesirkel. Jeg fikk en herlig overraskelse i posten, med flotte barnebøker, noe som førte til en spontan liten mandagsføljetong med barnebokomtaler, flere kommer! To favorittforfattere kom med novellesamlinger i vår, og begge to har fått omtaler som ikke kastet glans over bøkene. Murakami likte jeg godt, og Nesbø sin, som jeg blir ferdig med i mai, har jeg også kost meg med (phew...) En eneste sekser ble det i april, og jeg kan ikke annet enn å anbefale Evaristo sin roman varmt

Korona gjør jo ikke underverker med mitt sosiale liv, men i april har jeg fått med meg litt: Et dukkehjem i moderne versjon på Dns, Bjørnejegersken også på DnS, og et kunstforedrag med Gunnar Danbolt på Litteraturhuset. Jeg fikk meg to turer i Grieghallen først for å høre saksofonisten Marius Nesets første komposisjon for fullt orkester, Every little step, og Leif Ove Andsnes som spilte Bethoven. Torsdagen etter var det tid for kor, verdenshitten Carmina Burana, begge deler loset trygt i havn av Harmoniens eminente dirigent Edward Gardner.

Mai står for døren, med bursdager og fridager og alt som hører med. Håper våren også kommer for fullt med litt flere plussgrader enn det vi har sett i april. Jeg har planer om å lese dikt, både til Anita sin diktlesesirkel, og flere av Inanna sine hyllestdikt til Enheduanna (forfatteren av Bjørnejegerskens beretning Berit Hedemann, tipset meg om hvor de erotiske diktene befinner seg, interessert? se her!)

God arbeiderdag dere, og lykke til med lesingen i mai, 

den travleste og fineste av alle måneder 🌼🌻🌺