Noen ord om Marguerite Duras sin bok Det materielle livet

Det var bloggeren Kleppanrova, som med sin omtale fristet meg til å låne Det materielle livet, skrevet av den spennende forfatteren, Marguerite Duras. Jeg har lenge ønsket å bli kjent med henne, siden hun stadig blir referert til i bøker jeg leser, og jeg til nå bare har lest Elskeren.

Fra bakpå boken:
Her er altså en bok uten begynnelse eller slutt, ei heller en midte. En bok midt imellom fiksjonen og dagboken, fragmentet og punktnedslaget, mellom dialogen og bekjennelsen, en bok mellom to leire, mellom Duras og Beaujour, mellom Duras og hennes tid, minner og syn på verden. En bok med flytende skrift der tekstene fremstår som innganger til å forstå Duras` vesen. 

Derav kommer den intense følelsen av intimitet med en forfatter og et forfatterskap, og dette inntrykket av å befinne seg, stilt ovenfor alle disse ulike fragmentene, i møte med et puslespill hvor sammenstillingen hjelper til å finne løsningen på gåten.

Marguerite Duras (1914-1996) var en politisk engasjert forfatter som levde for skrivingen. Denne boken byr på korte tekster, som kan minne om essays, bortsett kanskje fra at de er mer personlig enn et essay gjerne er. I løpet av lesingen av disse korte tekstene vil en bevandret Duras-leser kjenne igjen sentrale tema og karakterer fra Duras sitt forfatter- og kunstnerskap. Tekstene er selvbiografiske i større grad enn resten av forfatterskapet hennes.

Da jeg leste denne boken måtte jeg lese flere av stykkene på nytt, for enten traff det noe inni meg, som krevde omlesing, eller så sank innholdet lydløst og friksjonsfritt ned i meg, og jeg måtte lese igjen, med en gang, for å holde på denne eurekafølelsen, jeg ikke greide å sette ord på.

Det første stykket jeg dvelte lenge ved, var Nattens siste kunde, hvor hun kjører sammen med kjæresten sin til en begravelse. De må overnatte på veien, og vi hører om hvordan lysten for første gang blir tydelig for henne, og de elsker mange ganger. 

      Vi tok et rom som vendte ut mot elven. Vi elsket igjen. Vi kunne ikke snakke sammen lenger. Vi drakk. Han slo med kaldt blod. Ansiktet. Og visse steder på kroppen. Vi kunne ikke lenger nærme oss hverandre uten å være redde, uten å skjelve.

Når vi så blar om, og får høre hvilken begravelse de skal i, og hvordan hun dagen etter tar alvorlige avgjørelser for livet sitt, så var det nesten så jeg mistet pusten. Kjærlighetshistorien i dette stykket, resulterte i romanen Moderato Cantabile, og dette ble min neste roman av Marguerite Duras. En kort liten sak på 84 sider, med en litt pussig handling, men artig å ha lest etter å ha lært om hvilken sinnstilstand forfatteren var i, da hun skrev boken.

Duras skriver om sitt forhold til alkohol, om kunst, om minner, skam og mye mer, men i nesten alle stykkene går temaet skriving igjen, på en eller annen måte. I stykket som heter Mennene peker hun på forskjellen på heteroseksualitet og homoseksualitet, og tolker en kvinnes frigiditet, et tema jeg ikke har kommet borti i en roman/biografi før:

       Frigiditeten er det imaginære i begjæret hos en kvinne som ikke begjærer mannen som tilbyr seg for henne. Denne frigiditeten er knyttet til kvinnes begjær etter en mann som ennå ikke har kommet til henne, som hun ennå ikke kjenner. 

Gjennom denne samlingen av biografiske tekster kan jeg lese titlene på mange av utgivelsene hennes; Atlanterhavsmannen, Sommeren 80, India Song, Dødens sykdom, Lol Valèrie Stein, Smerten, Elskeren mfl. Jeg er ikke i tvil om at jeg skal forfølge denne interessen en stund til, for Marguerite Duras er absolutt en interessant kvinne å bli kjent med. 

Forlag: Transfer

Utgitt: 1987/denne utgaven 2019

Sider: 143

Kilde: Biblioteket