Første person entall - noveller av Haruki Murakami

Haruki Murakami er en av de mest spennende forfatterne jeg leser. Han er surrealistisk og virkelighetsnær på samme tid, og uten unntak, overrasker han med det han skriver. Så også denne gangen, med et lite knippe noveller, som falt i smak hos meg.

Forlaget om novellesamlingen: 
De åtte mesterlige novellene i denne nye novellesamlingen fra Haruki Murakami fortelles alle i jeg-person av en klassisk Murakami-forteller. Historiene spenner fra nostalgiske ungdomsminner til meditasjoner over musikk, en brennende forkjærlighet for baseball, velkjente drømmelignende scenarioer og jazz-album fra fantasien. Til sammen utfordrer disse fortellingene grenseoppgangen mellom menneskesinnet og den ytre verden. Noen ganger trer fortelleren, som kan tenkes å være Murakami selv, frem. Er dette en memoarbok eller ren fiksjon? Det får bli opp til leseren å avgjøre.

Forlag: Pax
Utgitt: 2020/på norsk 2021
Sider: 173
Kilde: Leseeksemplar

Gjennom de første novellene tenkte jeg at denne jeg-personen godt kan være Murakami, slik jeg kjenner ham i alle fall. Den første halvparten av historiene gjengir han hendelser som skjedde da han var en ung mann, i skjæringspunktet med andre mennesker.

Vi får lese en fiktiv musikkanmeldelse han skrev i studietiden, og hører hvordan denne dukket opp igjen, og ga ham mye å fundere på. Her er tilfeldige møter mellom mennesker, noen med 20 års mellomrom, andre bare som kryssende skip på havet. I novellen Yakult Swallows. Dikt byr forfatteren på seg selv, ved å skildre hvordan han (han navngir seg selv) i 1968 ble Sankei Atoms-supporter, og begynte å skrive dikt om dette baseball-laget. Han nevner forholdet til sin far, og andre biografiske detaljer jeg har hørt før.

I en av de siste novellene møter vi en mytoman ape. Forfatteren fremhever at historien er uten poeng, men det gjør den ikke mindre interessant å lese. Det som hører med til historien er begivenhetene som førte til at han fem år senere noterte ned sitt møte med denne apen. En fornøyelig novelle, en av de beste i samlingen, etter mitt skjønn.
Fra With the Beatles:

Det å oppleve at en drøm dør, kan være enda sørgeligere

enn at et menneskeliv tar slutt.

Flere av novellene handler om musikk, og selv om det var interessant å lese om Beatlesfeberen i Japan, var det Carnaval og den styggeste damen han har møtt, som slo best an hos meg. Jeg lyttet til Schumanns opus 9 mens jeg skrev ferdig dette, og jeg kan si meg enig med Murakami og F. - dette er det perfekte pianostykket! 

Kanskje forsøkte hun egentlig å si noe om glipen mellom en stygg maske og et vakkert ansikt, eventuelt en vakker maske og et stygt ansikt. Der og da var det slik jeg forsto henne. At hun forsøkte å si noe om seg selv. 
       Og for noen mennesker er det slik at når de først har tatt på seg en maske, får de den ikke av igjen, sa jeg. 

Drømmer og pussige sammentreff er Murakamis sterkeste side, og det er disse novellene full av. Det er alltid noe som ulmer under overflaten, hentydninger om noe annet og symbolske antydninger. Det kan virke pussig men som oftest gir det mening til slutt. 

At Haruki Murakami skriver frem essensen av livet i sine noveller er kanskje ikke så rart, han er underlig nok blitt 72 år gammel. Jeg synes han har en så ungdommelig og forfriskende stil, så jeg ble litt overrasket da jeg googlet ham. Disse novellene er et gjenklang av det jeg har lest av ham før, her er måner og katter, mye klassisk musikk, men også krim, Joni Michell, Beatles og baseball, ting jeg ikke forbinder med Japan.

Jeg likte disse novellene veldig godt, og synes dette var en fin oppvarming til jeg skal i gang med hans store roman Trekkoppfuglen fra 1999 om ikke lenge.

Har du en Murakami-favoritt?