Fjellturer og ferieturer

torsdag 19. juni 2025

Elvina av Laila Sognnæs Østhagen

For en fin roman, denne koste jeg meg virkelig med, til tross for settingen og hovedpersonens utfordringer. Laila Sognnæs Østhagen debuterte i 2012 med konglehjerte, to år etter kom det en roman til, og "endelig" etter alle disse årene fikk vi en liten godbit av en historie - anbefales!

Forlaget om handlingen:
Elvina er 48. Hele livet har hun bodd hjemme hos mor på Årvoll. Nå som tante Turid er død og leiligheten hennes på Ryen står tom, er det på tide at Elvina flytter dit. De er enige om det, alle sammen: omsorgstjenesten, sosialkonsulenten, behandleren. Til og med mor har sagt det. Elvina må greie seg selv. Lage sin egen kaffe. Ha sitt eget liv. Forholde seg til helt nye mennesker, være en god nabo.

Elvina er en roman om å stå på utsiden av det alminnelige sosiale fellesskapet, skrevet med en tvetydig blanding av stor uro og bitende humor.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2025
Sider: 206
Kilde: PDF fra forlaget


Det er 8,2 km fra Årvoll til Ryen, hvor Elvina må flytte. Hun har vært i tantes 2-rommer i fjerde etasje før, så helt ukjent er det ikke. 

Allikevel er dette en stor utfordring for den godt voksne damen som hele livet har vært avhengig av små, kjærlige dytt fra sin mor. Mamma er nå gammel og syk, så Elvina blir flyttet, og må jobbe hardt med å gjenopprette forutsigbarheten i livet sitt.

En to tre en to tre en to tre - det må telles og knipses og kløes for at Elvina skal holde stø kurs i livet. Rekkefølge betyr noe, og på postitlappene hun henger på kjøkkenskapene står det ting som "Det er ingen grunn til å begynne å grine" og "Det kommer til å bli fint".

Elvina liker ikke dørklokken, det som de fleste vil oppfatte som hyggelige naboer betyr nye tilknytninger, nye tanker og nye følelser for Elvina, og dette er vanskelig.

Østhagen skriver frem en kvinne som slipper taket i livet slik hun kjenner det. Scenene er til dels morsomme, selv om dette er ramme alvor for hovedpersonen, og absolutt ikke noe å le av. Når hun møter igjen noen av elevene fra skolen, får vi se hvilken langtidseffekt det kan få å bli mobbet i tenårene.

Historien har god utvikling, det ble litt hysterisk på slutten da Elvina skulle passe naboens undulat. Hun må handler inn uvante varer på butikken, koke grønnsaker til fuglen og passe på den, det går litt over styr, for å si det sånn. 

Den gjennomgående tonen i romanen er respektfull, hun snakker om førgleden og selvegleden og at jobben hennes er å holde seg fast i verden. Romanen har mange fine refleksjoner over å være et menneske, noe som gjorde at jeg koste meg med denne historien.

Jeg anbefaler gjerne Elvina videre

tirsdag 17. juni 2025

Haruki Murakami fascinerer meg og blir med på sommerferie

Inspirert av å ha lyttet til NRKs innslag fra Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, hvor Haruki Murakamis forfatterskap ble ettertrykkelig presentert, blåste jeg liv i min egen lesning av denne spennende forfatteren. 

Oversikten under her er ikke sortert verken på sjanger, utgivelsesdato eller når jeg leste boken, nå er du advart ☺

Oversikt over bøkene jeg allerede har lest: 


Haruki Murakami var en av mange interessante forfattere som besøkte Norsk Litteraturfestival, som gikk av stabelen under Sigrid Undset-dagene på Lillehammer i begynnelsen av juni. Jeg skulle gjerne vært der, men det får bli neste gang. Ta gjerne en titt på det velfylte programmet!

Murkami er en beskjeden mann som ikke liker å gi intervjuer, men under festivalen fikk Kronprinsesse Mette Marit æren av å prate med ham fra scenen. I følge Anne Cathrine Straume, Knut Hoem og Siss Vik i Åpen Bok, gjorde vår fremtidige dronning en god jobb. 

Bunken av bøker som blir med på sommerferie viser tydelig tegn av inspirasjonen jeg fikk, da jeg var innom festivalprogrammet og drømte meg til Lillehammer. 




Pakken jeg fikk i posten fra ARK inneholdt disse titlene, som jeg skal prøve å få lest før sommerferien er ferdig:

Sauejakten
Dans dans dans
Vest for solen
Elskede Sputnik
After dark

Tove Jansson sin Sommerboken og Anders Hansens Bli hjernesterk fant jeg på tilbud i samme butikk.

Torborg Iglands diktsamling Ingen av oss kommer tilbake er et leseeksemplar som blir med på ferie, og det gjør også Jordfest av Eivind Buene, Jeg ga deg øyne og du så mot mørket av Irene Solà og Skyggekvinner av Fumiko Enchi. 

Titlene som ligger klar på Kindelen er PDF`er jeg har fått fra forlag, de er selvfølgelig også med, så jeg skal være godt rustet for nesten 4 uker på campingtur.

Nikolai Torgersens Gater jeg har levd
David Nicols Du er her
Susanne Christensen Svalene sover på månen
Rune Christiansens Tragedie under drivende skyer


Har du lagt planer for ferielesingen din? Jeg er nysgjerrig på om du har noen prosjekter på gang, eller bare stikker en tilfeldig bok i kofferten ☺


God sommer!!


mandag 16. juni 2025

Finne veien hjem av Caterina Cattaneo

Det nærmer seg elleve år siden jeg leste min første roman av Caterina Cataneo.
Jeg sluttet å telle dager fikk full pott på terningen fra meg. Jeg skulle gjerne lest mer fra St. Jørgen hospital og om frihetene Dr. Armauer Hansen tok seg, da han forsket frem en kur mot leprabasillen. Sånn jeg har forstått det har forfatteren siden da gitt ut romaner for ungdom, noe også Finne veien hjem er.

Forlaget om handlingen:
Alexandra ligner ikke seg selv der hun står krumbøyd og kaster opp i hekken utenfor en bygård langs Unnis faste morgenrute. Unni kjenner likevel igjen det hun ser, hun vet hvordan et helt vanlig liv ser ut når det nettopp har gått i stykker.

Stemmen igjen, spør om jeg trenger hjelp, jeg tror jeg gjør det, men til hva? Hva kan jeg si, hva kan jeg gjøre? Det er nesten sommer, det er lyst ute, hva er klokken? Nå kjenner jeg at det er kaldt, eller kaldere. Jeg har ikke jakken på. Jeg prøver å se den for meg et eller annet sted, over en stol, på gulvet, jeg vet ikke. Jeg vet bare at uten jakken dør jeg.

Forlag: Liv
Utgitt: 2025
Sider: 243
Kilde: Leseeksemplar

Når jeg som godt voksen skal lese en ungdomsroman, husker jeg alltid på at jeg ikke er i målgruppen. Mitt fokus blir på oppbygging, språk og spenningskurve mer enn ungdommers utfordringer.

I denne romanen har hovedpersonen Alexandra og venninnen Katja vært tenåringer i noen år, og tematikken som tidlig viste seg, var interessant nok å følge, til at jeg ikke trengte å "passe på".

Karakteroppbyggingen er veldig god, først hører vi om Alexandra som er med i en pistolklubb. Rugeren står i morens navn og må være innelåst i klubben, siden hun ikke har fylt 21 år. Hun er yngst og flinkest i klubben, til tross for at hun i ti år har levd med leddgikt. 

Smertene gikten gir henne i hverdagen, og måten hun medisinerer seg på, er interessant lesning. Det er også holdningen hun har til denne utfordringen, og hvordan hun takler livet sitt. 

Bestevenninnen Kaia er ikke glad i skytingen hennes, men de henger sammen i tykt og tynt. Vi hører også om den middelaldrende kvinnen Unni fra pistolklubben, og innimellom har også Ingrid, mor til Alexandra fortellerstemmen.

I begynnelsen av romanen hakket det litt, her var det korthugde setninger med mye adjektiver, men etter hvert fløt det bedre, og jeg forsvant inn i handlingen. Ganske snart skjer det ting som gjør at spenningskurven begynner å peke oppover, og igjen er det en kjent utfordring blant ungdom, som danner grunnlag for begivenhetene.

            Han nikker og er hvit i ansiktet.
            For en stund siden sa du at jeg likte hva du gjorde med meg, at alle damer liker det. Det kan godt hende at du mente det, at du er helt overbevist om at du ikke har gjort noe galt. Hvordan skulle du ellers kunne leve med deg selv? Men det har du. Ikke alle damer liker pikk, noen foretrekker fitte. Som jeg. Det gjør alt sammen dobbelt motbydelig.


Finne veien hjem handler om nettopp det, å finne tilbake til seg selv, når noen eller noe har satt en ut av spill. Cattaneo har sterke skildringer av relasjoner mellom menneskene, med en modig ung dame med bein, i nesen som ledestjerne. 

Jeg ser ingen grunn til at ikke alle tenåringer kan lese denne romanen. Historien er språklig sterk og byr på gode refleksjoner rundt hva det betyr å være menneske. God nerve og et par uventede vendinger, gjorde at romanen aldri ble kjedelig. 

Jeg anbefaler gjerne Finne veien hjem videre


lørdag 14. juni 2025

Så inni granskauen av Ali Smith

Etter å ha latt meg begeistre av Ali Smiths nyeste roman Gliff denne måneden, ble jeg gledelig overrasket over å finne enda en utgivelse i hennes navn denne sommeren. Liker du betraktninger rundt kunst generelt og Edvard Munch spesielt, så er denne lille perlen av en bok noe for deg.

Så inni granskauen er en kort tekst som ble skrevet til utstillingskatalogen Edvard Munch. Jordsvingninger i fjor. Boken består av 19 gjengivelser av Munch sine malerier, med refleksjoner rundt bildene. 

Teksten er delvis en samtale Alison har med sin for lengst avdøde mor, som hun fornemmer at befinner seg bak henne. Hun tar også kontakt med sin norske oversetter Merete Alfsen, for å få innspill til betydningen av flere ord, blant annet gran. 

Det er ikke snålt i det hele tatt, men en artig innfallsvinkel for å formidle det hun vil si om kunsten og naturen, både sin egen via årstidskvartetten sin og den til Edvard Munch. 


Det er kunstverket Mørk granskog fra 1899 som åpner boken og tar leseren med gjennom et hav av tekstur, lyssetting, fargevalg etc. Dette er de enkle sidene ved kunsttolkning, så det er kjekt at vi også får bryne oss litt på symbolisme og figurasjon. 

Som i skjønnlitteraturen hennes, leker Ali Smith med språket også her. Boken er fengslende og lærerik, samtidig som den gir leseren god underholdning med på kjøpet.

Jeg likte boken veldig godt, den ga meg ro i sjelen, en stille morgenstund i solen på terrassen. Vi skal besøke Åsgårdstrand i sommer, så da kommer nok biter fra teksten til å poppe frem i hodet mitt. Munchmuseet har vi vært på, så selv om vi snaier Oslo på ferieturen vår, orker vi ikke å stoppe der i år.


Lenke til intervju med Ali Smith - sjekk den ut!  

Forlag: Munchmuseet
Utgitt: 2025
Sider: 44
Oversetter: Merete Alfsen
Kilde: Lånt på biblioteket

torsdag 12. juni 2025

Gliff - ny skremmende god roman fra Ali Smith

Ali Smith har lenge vært en favoritt hos meg. Det har gått tre år siden jeg var så heldig å få oppleve henne i fri passiar med Linn Ullman og Ole Torp på De litterære festspill. Jeg hadde da lest årstidskvartetten, oppfølgeren Andre tider og På stedet mil som er en 1001-bok. Jeg digger Alis skråblikk på det britiske samfunnet, selv om en kan bli skyggeredd av mindre mange ganger. 

Forlaget om handlingen:
En gang i nær fremtid kommer to barn hjem og får se en nymalt, rød strek rundt huset sitt. Hva betyr det?

Det er opplest og vedtatt at det er neste generasjon som må leve med og ordne opp i vår stadig giftigere verden. Hvordan blir det, egentlig? Når samfunnet er fiendtlig og verden er delt, når noen er innenfor og andre utenfor - hvordan kan motstand og opprør komme til uttrykk? Hva kan vi holde fast i og søke trøst hos, og hva har en hest med alt dette å gjøre?

Gliff er en roman om hvordan vi skaper mening og gjøres meningsløse. Ali Smith skriver fengslende om menneskeverd i en umenneskeliggjørende stat og om det mangfoldige og oppløftende som finnes i språket, i naturen og i fellesskapet.

I årets utgivelse på norsk tar Ali Smith leveutfordringene en stor del av befolkningen opplever, enda et hakk lengre. Kanskje så langt at enkelte lesere ikke vil synes det er troverdig, men de av oss som har syslet med dystopiske bilder på netthinnen en stund, vil nok gjenkjenne en mulig fremtidig verden.

Se for deg en sånn maskin som vi streker opp fotballbaner med, bytt ut det hvite med rød maling, og den kan brukes til å ringe inn boliger hvor familiene som eier dem har blitt diskvalifisert fra samfunnet. 

Leif er den nye kjæresten til mor, i bokens åpningsscene har han satt Briar og Rose inn i campingbilen deres, og kjørt til det nye arbeidsstedet hvor moren nå oppholder seg. De får se henne, hun er apatisk og ikke til å kjenne igjen, så Leif tar med seg barna og plasserer dem i en fraflyttet jernbanebygning, på et øde sted, langt hjemmefra. 

                    Og en jente, jeg kunne ikke se hva hun drev med, men hun var elegant, selv om hun satt med ryggen til. Det var som om alle hadde ryggen til, selv de som satt med ansiktet mot meg. De var frakoblet. Det var det som var det elegante.

Leseren eller barna får ingen forklaring på hva som har skjedd med mor. Leif forlater barna, med en stabel boksemat, en opptrekker og en rull sedler, før han kjører av gårde med løfter om å komme tilbake.

Forfatteren er, som alltid knepen med utbroderingene sine, detaljene kommer heller som nålestikk etter hvert som leseren skjønner hva som foregår. Her er få navn på mennesker eller steder, og hvilken tid vi befinner oss i hintes bare om. Det viser seg at de to søstrene er helt spesielle, for deres mor så hva som kom til å skje med samfunnet, og har greid å skjerme dem fra smarttelefon, sosiale medier og internett. 

De ser på smarttelefonen som et apparat å se verden igjennom, og tenker at de som går med nesen i mobilen hele tiden, opplever verden på en mye bedre måte enn dem. De tenker at det som foregår på internett er èn virkelighet, mens den de lever i, er en annen.


Denne typen tankevekkende refleksjoner er bakt inn i teksten gjennom hele romanen, og det var ikke få ganger jeg måtte lese flere ganger, for å kjenne på hvor sterkt dette påvirket meg.

Collin som de blir kjent med på landet, går med en "edukator på armen, gjennom denne blir han, og alle andre overvåket mens de får sin utdannelse, borte fra skoler og bibliotek. 

Ali Smiths språkføring er poetisk uten å bli svulstig på noen måte. Hun leker seg med ord og setninger, men alt henger sammen med alt, så hendelser i begynnelsen av romanen får sin naturlige forklaring mot slutten. Deler av teksten er som en drøm eller et eventyr, og når vi møter på myndigheter som ikke aksepterer det de ikke kan kategorisere, føles romanen som et mareritt. 

Gliff er en velskrevet roman, som jeg leste med skrekkblandet fryd
- denne må du få med deg

Forlag: Oktober
Utgitt: 2025
Sider: 238
Oversatt av: Merete Alfsen
Kilde: PDF fra forlaget

tirsdag 10. juni 2025

Hotellet - tyske Emily Rudolfs debut som forfatter

Emily Rudolf blir kalt et ungt tysk stjerneskudd, etter hun debuterte bare 26 år gammel med thrilleren De auszeit. Jeg har lest boken som heter Hotellet på norsk, og havnet i et miljø jeg ikke er særlig komfortabel i. 

Forlaget om handlingen:
Det skulle bli det perfekte avbrekket for Viktoria Kaplan og den lille vennegjengen hennes – alle unge, vakre og vellykkede.

Allerede på reisen dit aner man at idyllen slår sprekker. Etter hvert blir samholdet, kjærlighet og sex forvandlet til sjalusi, hevngjerrighet og hat.

Luksusferien ender med et grusomt drap, der alle mistenker alle. Er det avsidesliggende hotellet kanskje ikke så hemmelig som den lille gjengen trodde.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 384
Oversetter: Miriam Lane
Kilde: PDF fra forlaget

Et halvt år i forkant legger instagrammeren Viktoria Kaplan ut et innlegg som sparker i gang reklameringen for et luksushotell i de sørtyske fjellene. Denne framsnakkingen som hun lever av, går igjen gjennom hele romanen. 

Den innledende scenen finner sted i nåtid, og vi er med Karla når hun våkner, litt omtåket og ser at hun er dekket av blodsprut. 

Så går vi 37 timer tilbake i tid og blir kjent med hotellsjefen Pierre Karthee, teamassistenten Magdalena og den nye unge kokken de har ansatt. Nervene er på høyspent, for hvis gjengen som skal tilbringe langhelgen på hotellet deres, ikke skriver pent om oppholdet, betyr det kroken på døren.

Det blir færre og færre av timene før hendelsen Karla våkner til, og på de siste sidene er vi 1 minutt før. Om du ikke har skjønt sammenhengene tidligere, så får du dem her på slutten. 

Gruppen vi blir kjent med består av ekskjærester og søskenpar, relasjonene deres i gruppen overlappet litt gjennom boken, så selv om de var få, måtte jeg frem med pen og papir for å greie å holde dem fra hverandre. 

Hotellverten Pierre observerer dynamikken i gruppen og ser at de spiller skuespill for ham og for hverandre. Hva er det egentlig de holder på med? Intrigen som utspiller seg hardner til, og etter hvert får leseren bakgrunnen for de forskjellige karakterene. Her ligger det dunkle hemmeligheter

En historie som dette som finner sted på et lite tilgjengelig område oppi fjellene, gir automatisk god nerve. I tillegg får vi kjente spenningsmarkører som storm og kraftig regn, veier som blir ufremkommelige, internett og strøm som svikter etc. Intensiteten økte men har du lest denne type historie før, så blir det allikevel få overraskelser. 

Hotellet er en godt skrevet thriller uten verbale unoter, men den ble litt for springende for min smak. Liker du å mingle med mennesker som lever i de privilegerte sfærer, tenker jeg at dette er sommerunderholdning som vil falle i smak hos deg. 

søndag 8. juni 2025

Mitt neste liv av Ruth Lillegraven

Dette er den tredje boken i den spennende thrillertrilogien, hvor Clara Lofthus har hovedrollen. Mitt neste liv er en roman om maktbegjær, hemmeligheter og arvesynd. Jeg slukte de to første bøkene Alt er mitt og Av mitt blod da de kom ut, og hadde avslutningen av historien først på leseplanen i juni.

Forlaget om handlingen: 
Clara Lofthus lever tilbaketrukket med samboeren Axel og tvillingsønnene i Nairobi. Det er lenge siden hendelsene hjemme i Norge der ektemannen og faren døde. Etter et brutalt terrorangrep redder hun flere barn, får massiv oppmerksomhet og blir heltinne i hjemlandet.

Den tidligere gravejournalisten Erik Heier har i lengre tid vært ubestridt fredagskonge på NRK. Da noen finner et gammelt lik i en industrikjeller, bestemmer han seg for å finne ut av hva som egentlig skjedde.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2025
Sider: 303
Kilde: PDF fra forlaget


Mitt neste liv er en psykologisk thriller av beste sort, så den ble slukt i to grådige jafser. Det som er spesielt med denne thrilleren, er at vi befinner oss i helt vanlige miljøer, noe som bidrar sterkt til troverdigheten.

Claras kjærlighet til gården i hjembygda byr på traust forankring i det norske. Vi får også flotte naturskildringer og skarpe blikk på det politiske miljøet. I tillegg drives handlingen frem av moderne innslag, som at den drevne talkshowverten på NRK Erik Heier, skvises ut av lineær-tv og over på podcast. 

                Folk trur justis er kjedeleg, det er motsett. Folk trur det handlar om paragrafar og tørre lover, men det gjer det ikkje. Det handlar om livet til folk flest, om godt og vondt og rett og feil, om å gi folk betre liv.


Temaet som strekker seg gjennom hele romanen handler om barns oppvekstmiljø. Dette får vi gjennom hennes politiske engasjement i hjemlandet og lokalt i landsbyen i Nairobi. Hennes tvillingssønner har en annen oppfatting av morens store hjerte for barn, men når vi lærer mer om hva som driver henne, kan vi nesten skjønne hvorfor hun er så splittet.

Erik Heier er den andre fortellerstemmen vi følger. Han er en erfaren gravejournalist, som sammen med kollegaen sin, greier å få frem mye nytt om det gamle liket som blir funnet, i tillegg til å pirke i Claras fortid. 

Handlingen starter med et smell i Nairobi, hvor den tidligere justisministeren Clara Lofthus nå skal ta imot besøk av den norske bistandsministeren, og håper på midler til skolen hun har bygget opp. Vi er ikke mange sidene inn i historien før dramatikken er et faktum, så da er det slutt på pustepauser.

                Han er død. Kroppen hans finst nok, men er kald og stiv og gummiaktig, pustar ikkje meir, dunkar ikkje meir, tenkjer ikkje meir, kan ikkje prate meir, ikkje avsløre meg.


Følelsen av å være jaget satt i meg lenge etter jeg var ferdig med boken. Det var umulig å ikke identifisere seg med Clara, selv om hun har trekk i sin personlighet jeg heldigvis ikke har. En kan selvfølgelig stille spørsmål om troverdigheten rundt akkurat dette, men jeg velger å se gjennom fingrene med det, og heller juble for tempo, spenningskurve og ikke minst, et fantastisk plott.

Du trenger ikke leite lengre, hvis du er på jakt etter en velskrevet thriller, hvor du lett følger handlingen, og ikke like lett greier å legge fra deg boken.


Jeg anbefaler gjerne Mitt neste liv videre

fredag 6. juni 2025

Det første bryllupet av Karen Forberg

Det første bryllupet er første bok i serien Miraklenes tid, et gripende slektsdrama fra de omveltende tiårene før og etter mirakelåret 1814. Siden jeg liker historisk drama, men ikke er så glad i det søte, var det med forventning og uro jeg startet lesingen av denne romanen.

Forlaget om handlingen:
En junidag i 1793 glir en staselig bark innover mot Christiania. Om bord står rederdøtrene Maria og Eleonora Wilhelmsen, som skal giftes bort. I motsetning til søsteren lengter Eleonora etter å se sin utkårede, og det aller første møtet med den blåøyde Olav Austad blir en suksess. Nikolai Austad ankommer storgården først tre dager senere, og også han blir straks betatt – av den samme søsteren som Olav allerede har tapt sitt hjerte til. Det blir et år fylt med misforståelser, ulykker og intriger, med naturens skiftende skjønnhet og menneskenes omskiftelige lidenskaper. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2025
Sider: 319
Kilde: PDF fra forlaget

I denne første boken i serien Miraklenes tid legges grunnlaget for det jeg allerede nå aner, kommer til å bli en stødig skildring av norske forhold på 1800-tallet.

Historien er satt i et fiktivt univers hvor storgårder og husmannsplasser, herskap og tjenere er oppdiktet. Til tross for dette kjenner jeg raskt på troverdigheten i romanen, for rammen for historien er gjenkjennelig i forhold til det jeg selv kan, om norske tradisjoner og liv, fra denne tiden.

De to gifteklare Wilhelmsen-søstrene kommer fra en rederfamilie ved sørlandskysten. Nå blir de fraktet inn i landet til Hurdal, hvor de to like gifteklare brødrene på Austad, er klar til å ta imot dem. Nær sagt selvfølgelig, blir det litt klabb og babb rundt hvem som skal ha hvem, og siden både jentene og guttene er veldig ulik sine søsken, så skjønner leseren raskt hvor skoen trykker.

Dette er en velskrevet og detaljrik roman, hvor intrigene mellom disse fire ungdommene er bærebjelken. Samtidig skildres et samfunn hvor det er stor forskjell på fattig og rik. Hverdagslivets seder og skikker beskrives som en selvfølgelig ting, og små drypp av nyheter, som Linnès nye system og innføring av poteten, er med på å forankre historien i virkeligheten.

Karen Forberg har gjort et godt stykke historisk arbeid med starten på denne romanserien, og jeg gleder meg til å lese mer om hvordan det går med Ella, Maria, Olav og Nikolai.

Jeg anbefaler gjerne Det første bryllupet videre,
gjerne som behagelig sommerlektyre


onsdag 4. juni 2025

Langhelg til Sogn i slutten av mai

Kristihimmelfartsdag betyr alltid langhelg for oss, og denne gangen pakket vi i minicamperen og satte nesen mot vakre Lærdal for å gå på turer. Her tilbrakte vi to netter, før vi gjorde en liten forflytning til Stedje, hvor tur igjen var på programmet.

Onsdag etter jobb kjørte vi av sted, vi satt opp camp, handlet litt mat, og tok en sving innom den fine bebyggelsen i Lærdalsøyri, før vi spiste middag og sov som noen steiner i vognen. 

Torsdag gikk vi opp til Mjølkeflathytta som ligger 95 høydemeter over munningen til Fodnestunnelen, nede i Lærdalsøyri. Det er bare en kilometer å gå, turen var gjort på 18 minutter, så vi fortsatte likegodt videre oppover.

Det var vi glad vi gjorde, for dette ble en spennende tur, både med tanke på utfordrende passasjer, nydelig utsikt og den varierte biotopen, som holdt praten vår i gang. 780 meter over havet nådde vi Åsen, etter å ha gått samme vei et stykke ned, fikk vi oss en rundtur ned til campingen igjen.

Mjølkeflathytta 95 moh

Seteren på Åsen 780 moh

Returen fra svimlende høyder er alltid en utfordring, men ved å bruke en stav for å ta av for de verste støtene, så greier venstrefoten min seg bedre og bedre. Derfor ble det tur også etter middag, vi kjørte til Øvre Årdal for å besøke dagsturhytten Moakamben. Hytten ligger 245 moh med utsikt ned mot smelteverk og alt det andre som foregår i dette området.
Turen opp tok 20 minutter, den gikk gjennom den tørre skogen og var lettgått og fin. Vi liker å plusse på korte turer med en liten omvei, og det greide vi også her. 

Dagsturhytten Moakamben i Øvre Årdal

Frode la til noen timer på sykkelen etter denne turen, mens jeg satt meg ned i solen og prøvde å samle tankene om boken jeg holder på med. Før vi køyet pakket vi ned teltet med tanke på en tidlig forflytning til Stedje dagen etter. Vi ville kjøre når det var gråvær denne dagen, for å være klar for langtur lørdag da det var meldt mye bedre vær.


Takk for nå vakre Lærdal, vi kommer tilbake!

Etter en fergetur og litt kjøring, var vi i Sogndal. Vi fant oss en fin plass på Stedje camping, før vi kjørte til Leikanger for å gå opp til Orrehytta. Denne ligger på toppen av alpinbakken på Kleppa, så selv om vi kom oss opp på 525 høydemeter, så var det bare 112 av disse høydemetrene vi gikk til fots. 

Orrehytta med fin utsikt ned til Hermansverk

Vi fant parkeringsplass!

Dagen er ennå ung, og etter litt lunch i vognen snørte vi turskoene igjen, og denne gangen gikk turen fra Stedje camping og rett opp i skogen. Vi tok sikte på å finne Stedjestova som ligger på 413 moh, det gjorde vi etter 30 minutters gange i fint terreng med en rik flora. Selv om hytten har fin utsikt ned til bebyggelsen, så blir utsynet "forstyrret" av alle trærne, blant andre av type svartor, et treslag som ble fredet i 1980. 

Solen var tittet frem og fra hytten så vi en fristende sti som fortsatte oppover. Vi lot oss lokke, og endte turen på toppen av Stedjeåsen 612 moh. Vi gikk til sammen 7,2 kilometer i dette nydelige terrenget - anbefales!

En lang tur opp gjennom skogen krever en pust i bakken

Og for en utsikt vi ble belønnet med

Lørdag hadde vi dagsturhytten Eikjabu på planen, men aller først sto et gjensyn med Molden på ønskelisten. Vi har vært her før, Frode var med på Molden Opp mens jeg trakket meg opp på 1116 høydemeter for å heie ham og de andre i mål.
 

Denne gangen vandret vi uten andre turgåere, nesten helt til toppen før vi møtte de som hadde kjørt opp de første 500 høydemetrene og parkert på Mollandsmarki. Vi fikk følelsen av å ha gått opp et "Donald-fjell", da vi kom opp og det var masse mennesker på toppen. 

Siden det egentlig er lite utsikt på veien opp, er opplevelsen en får etter å ha krysset det flate platået på toppen, nær sagt eksplosiv. 

Vi brukte 4 timer t/r på turen, over tusen høydemeter kjennes i beina, men stien er lettgått uten store kneløft og svimlende høyder, så turen er for alle.


Så var det helgens hodepine til slutt da. I boken hvor dagsturhyttene i Sogn og Fjordane presenteres, står det at langt de fleste padler kajakk for å besøke denne hytten. Det hadde ikke vi mulighet til, så det ble å ta beina fatt. Det står i boken at det er mulig å ta seg ned til Eikjabu fra Mollandsmorki, så vi kjørte opp og parkerte like etter parkeringsplassen, hvor det er skiltet ned mot Stuaflåten.
 


Sånn ser det ut der turen starter noen hundre meter videre fra parkeringen

Huset er åpent og vi kunne gå inn å se oss omkring

Husmannsplass fra 1700-tallet i bratt bratt terreng

Så langt så bra! Den smale og overgrodde stien slynger seg nedover fjellsiden som er skikkelig bratt. Det er kronglete og utfordrende å gå, mest på grunn av all vegetasjonen som i perioder nådde oss til hoftene. Vel nede ved den gamle husmannsplassen fra 1700-tallet, kom den virkelige utfordringen, hvordan komme seg helt ned til sjøen?

For å gjøre en lang historie litt kortere, det gikk ikke. Her er det stupbratt over alt, det skal finnes noen stier bortover og nedover, men nå har naturen har tatt over styringen. Etter å ha bakset i mengder av brennesle, stikkebusker (og masse fine blomster) som nådde oss til livet, hadde vi ikke sjanse å finne en trygg vei ned. 

Det står i boken at det foreligger planer for sikring av denne stien, og den planen bør settes i verk fortere enn fortest, før noen går utfor her.

Dagsturhytten Eikjabu ligger helt nede ved sjøen, bortenfor neset på bildet. Det ser kanskje ikke så bratt ut, men det er helt ufremkommelig. Den totale lengden på stien er 4 km, så det tar en drøy time å gå opp igjen.


Vi klatret opp igjen til bilen, og nå var vi så slitne at vi droppet å besøke hytten i Vik, som vi hadde på planen. Den står godt der til neste gang vi skal kjøre over Vikafjellet.

Hvis ikke pinsen glimter til med nydelig vær, ble dette siste tur med campingvognen på en stund. Midt i juni skal Frode sykle Norge på langs, og når han kommer hjem er det tid for årets sommerferie ☺



mandag 2. juni 2025

Angst - mordene i Notting Hill av Parly Stallvik

Boken jeg har lest nå er intet mindre enn vinneren av Indiebokprisen 2024! Gratulerer Parly Stallvik! Boken er første del av en klassisk engelsk krimserie med privatdetektiven Richard C. Voss i hovedrollen. Vi befinner oss i et kunstnermiljø og ikke minst, lesingen ga meg en etterlengtet tur til London, mine gleders by. 

Forlaget om handlingen:
En vårdag i Notting Hill, London, gjør prominente gjester seg klare til åpningen av en Munch-utstilling ved Kensington Museum of Arts. Idet dørene åpnes, gjøres et makabert funn. Et menneskehode er plassert på en pidestall midt i rommet der Edvard Munchs mest kjente verker henger utstilt. Hodet er deformert og ligner figuren malt av Munch i et av hans mest kjente verk – Skrik – som henger på veggen ved siden av.

Blant gjestene er Richard C. Voss, en norskættet privatdetektiv og Munch-entusiast. Sammen med The Metropolitan Police begynner Voss å nøste opp i mordgåten, men oppdager raskt at mye er galt. Både museets nattevakt og Munch-maleriet Madonna har forsvunnet i løpet av natten. 


Vi som husker tyveriet av Skrik og Madonna i 2004, er glad i Edvard Munchs kunst, og elsker London, kan fryde oss over et dypdykk i nettopp dette scenarioet. 

Selv om historien absolutt er fri fantasi, og enkelte detaljer er litt vanskelig å tro på, så kan en lære litt om kunst ved å la seg underholde av lettbent krim. 

Boken er delt inn i fem deler, hvor hver del har fått navn etter et av Munchs bilder. Kapitlene er korte, noe som bidrar til at lesingen går unna i en fei. Når det er sagt, det er en ordrik historie dette her, for etterforskningen tar mange vendinger. Leseren blir tatt med på etterforskningsmøter, hvor teknisk og taktisk etterforskning diskuteres. Det er også flere oppsummeringer underveis, hvor teamet forsøker å finne helhet og sammenhenger, når de går gjennom de ulike hypotesene.

Privatdetektiven Richard C. Voss er hovedpersonen i historien. Han plages av bekhterevs men blir kjørt rundt i en staselig Bentley, og drikker dyr konjakk i dype chesterfieldstoler, så jeg syntes ikke så veldig synd i ham. Det er gøy at han har aner fra Fosen i Trøndelag, og de norske innslagene følger både Edvard Munch og R. Voss. 

Historien har et passe stort persongalleri, vi møter museumssjef, konservator og kurator på kunstmuseet, og en god del andre i tillegg til hele politikorpset. Ugjerningsmannen har også en liten stemme, der han følger med på tumultene som utspiller seg i rommet, hvor de fjorten Munch-bildene har blitt stokket om på.

Det blir litt for mye repetisjon og etterforskning til at spenningskurven kommer så høyt som jeg liker den, men mot slutten får kurven en fin bøy oppover. Ikke alle karakterene var den de utgav seg for, og litt nytt åpenbarer seg mot slutten, men det hele ble avrundet på en fin måte. 

Dette er første bok i en serie, og jeg gleder meg til å følge Richard C. Voss videre i hans detektivliv i selveste London. 

Jeg anbefaler gjerne Angst videre


Forlag: ParlyParty
Utgitt: 2024
Sider: 325
Kilde: Leseeksemplar

søndag 1. juni 2025

Oppsummering av lesemåneden mai

Mai er favorittmåneden min, til tross for at det regnet på 1 mai, så kom finværsdagene på rekke og rad til langt over 17 mai. Fint vær betyr lite tid bak pc`en, så bibliotekbøker og lydbøker har jeg ikke brydd meg om å skrive om, selv om Eikemo sin bok nok skulle fått litt spalteplass, for den var nydelig. 

En aldri så liten oppsummering er allikevel på sin plass, så her kan dere se hva jeg har holdt på med.

Dette leste jeg i mai:

  1. Vibecke Groth - Rovfuglene - 5
  2. Lars Widding - Eva Brauns forspilte liv - 4
  3. Johanna Frid - Haralds mamma - 5
  4. Truls H. Grimstad - Alvoret - 4
  5. Vibecke Groth - En fredsmeglers død - 4
  6. Johanna Swanberg - Cassi - 4
  7. Maria Grund - Nattflygeren - 4
  8. Haruki Murakami - Byen bak muren - 5
  9. Birte Svatun - Til deg som jeg savner - 4
  10. Selma Lønning Aarø - Feliz Navidad - 4
  11. Eva Aagaard - Vi ser deg - 4
  12. Marit Eikemo - Vi er brødrene Eikemo - 5
  13. Ljudmila Ulitskaja - Det store grønne teltet - 3
  14. Parly Stallvik - Angst eller Mordene i Notting Hill - 4

Litt kultur ble det også: 

Den andre mannen i meg, om Olav H. Hauge, en AI påvirket konsert "med" Kirsten Flaggstad, show med Else Koss og Trond Viggo, og et mimreshow om Radiofantomene Kurt Foss og Reidar bø, med P.I.L.S-gutta Finn Tokvam og Bård Ose med venner.


To turer med minicamperen ble det også, først en runde i Hardanger hvor vi tok oss frem til fire dagsturhytter, og så kristihimmelfartshelgen som vi tilbrakte i Lærdal og Sogndal.

Med dette ønsker jeg alle som er innom en fin lesesommer!!