Ali Smith har lenge vært en favoritt hos meg. Det har gått tre år siden jeg var så heldig å få oppleve henne i fri passiar med Linn Ullman og Ole Torp på De litterære festspill. Jeg hadde da lest årstidskvartetten, oppfølgeren Andre tider og På stedet mil som er en 1001-bok. Jeg digger Alis skråblikk på det britiske samfunnet, selv om en kan bli skyggeredd av mindre mange ganger.
En gang i nær fremtid kommer to barn hjem og får se en nymalt, rød strek rundt huset sitt. Hva betyr det?
Det er opplest og vedtatt at det er neste generasjon som må leve med og ordne opp i vår stadig giftigere verden. Hvordan blir det, egentlig? Når samfunnet er fiendtlig og verden er delt, når noen er innenfor og andre utenfor - hvordan kan motstand og opprør komme til uttrykk? Hva kan vi holde fast i og søke trøst hos, og hva har en hest med alt dette å gjøre?
Gliff er en roman om hvordan vi skaper mening og gjøres meningsløse. Ali Smith skriver fengslende om menneskeverd i en umenneskeliggjørende stat og om det mangfoldige og oppløftende som finnes i språket, i naturen og i fellesskapet.
I årets utgivelse på norsk tar Ali Smith leveutfordringene en stor del av befolkningen opplever, enda et hakk lengre. Kanskje så langt at enkelte lesere ikke vil synes det er troverdig, men de av oss som har syslet med dystopiske bilder på netthinnen en stund, vil nok gjenkjenne en mulig fremtidig verden.
Se for deg en sånn maskin som vi streker opp fotballbaner med, bytt ut det hvite med rød maling, og den kan brukes til å ringe inn boliger hvor familiene som eier dem har blitt diskvalifisert fra samfunnet.
Leif er den nye kjæresten til mor, i bokens åpningsscene har han satt Briar og Rose inn i campingbilen deres, og kjørt til det nye arbeidsstedet hvor moren nå oppholder seg. De får se henne, hun er apatisk og ikke til å kjenne igjen, så Leif tar med seg barna og plasserer dem i en fraflyttet jernbanebygning, på et øde sted, langt hjemmefra.
Og en jente, jeg kunne ikke se hva hun drev med, men hun var elegant, selv om hun satt med ryggen til. Det var som om alle hadde ryggen til, selv de som satt med ansiktet mot meg. De var frakoblet. Det var det som var det elegante.
Leseren eller barna får ingen forklaring på hva som har skjedd med mor. Leif forlater barna, med en stabel boksemat, en opptrekker og en rull sedler, før han kjører av gårde med løfter om å komme tilbake.
De ser på smarttelefonen som et apparat å se verden igjennom, og tenker at de som går med nesen i mobilen hele tiden, opplever verden på en mye bedre måte enn dem. De tenker at det som foregår på internett er èn virkelighet, mens den de lever i, er en annen.
Denne typen tankevekkende refleksjoner er bakt inn i teksten gjennom hele romanen, og det var ikke få ganger jeg måtte lese flere ganger, for å kjenne på hvor sterkt dette påvirket meg.
Collin som de blir kjent med på landet, går med en "edukator på armen, gjennom denne blir han, og alle andre overvåket mens de får sin utdannelse, borte fra skoler og bibliotek.
Ali Smiths språkføring er poetisk uten å bli svulstig på noen måte. Hun leker seg med ord og setninger, men alt henger sammen med alt, så hendelser i begynnelsen av romanen får sin naturlige forklaring mot slutten. Deler av teksten er som en drøm eller et eventyr, og når vi møter på myndigheter som ikke aksepterer det de ikke kan kategorisere, føles romanen som et mareritt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar