Det nærmer seg elleve år siden jeg leste min første roman av Caterina Cataneo.
Jeg sluttet å telle dager fikk full pott på terningen fra meg. Jeg skulle gjerne lest mer fra St. Jørgen hospital og om frihetene Dr. Armauer Hansen tok seg, da han forsket frem en kur mot leprabasillen. Sånn jeg har forstått det har forfatteren siden da gitt ut romaner for ungdom, noe også Finne veien hjem er.
Alexandra ligner ikke seg selv der hun står krumbøyd og kaster opp i hekken utenfor en bygård langs Unnis faste morgenrute. Unni kjenner likevel igjen det hun ser, hun vet hvordan et helt vanlig liv ser ut når det nettopp har gått i stykker.
Stemmen igjen, spør om jeg trenger hjelp, jeg tror jeg gjør det, men til hva? Hva kan jeg si, hva kan jeg gjøre? Det er nesten sommer, det er lyst ute, hva er klokken? Nå kjenner jeg at det er kaldt, eller kaldere. Jeg har ikke jakken på. Jeg prøver å se den for meg et eller annet sted, over en stol, på gulvet, jeg vet ikke. Jeg vet bare at uten jakken dør jeg.
Når jeg som godt voksen skal lese en ungdomsroman, husker jeg alltid på at jeg ikke er i målgruppen. Mitt fokus blir på oppbygging, språk og spenningskurve mer enn ungdommers utfordringer.
I denne romanen har hovedpersonen Alexandra og venninnen Katja vært tenåringer i noen år, og tematikken som tidlig viste seg, var interessant nok å følge, til at jeg ikke trengte å "passe på".
Karakteroppbyggingen er veldig god, først hører vi om Alexandra som er med i en pistolklubb. Rugeren står i morens navn og må være innelåst i klubben, siden hun ikke har fylt 21 år. Hun er yngst og flinkest i klubben, til tross for at hun i ti år har levd med leddgikt.
Smertene gikten gir henne i hverdagen, og måten hun medisinerer seg på, er interessant lesning. Det er også holdningen hun har til denne utfordringen, og hvordan hun takler livet sitt.
Bestevenninnen Kaia er ikke glad i skytingen hennes, men de henger sammen i tykt og tynt. Vi hører også om den middelaldrende kvinnen Unni fra pistolklubben, og innimellom har også Ingrid, mor til Alexandra fortellerstemmen.
I begynnelsen av romanen hakket det litt, her var det korthugde setninger med mye adjektiver, men etter hvert fløt det bedre, og jeg forsvant inn i handlingen. Ganske snart skjer det ting som gjør at spenningskurven begynner å peke oppover, og igjen er det en kjent utfordring blant ungdom, som danner grunnlag for begivenhetene.
Han nikker og er hvit i ansiktet.
For en stund siden sa du at jeg likte hva du gjorde med meg, at alle damer liker det. Det kan godt hende at du mente det, at du er helt overbevist om at du ikke har gjort noe galt. Hvordan skulle du ellers kunne leve med deg selv? Men det har du. Ikke alle damer liker pikk, noen foretrekker fitte. Som jeg. Det gjør alt sammen dobbelt motbydelig.
Finne veien hjem handler om nettopp det, å finne tilbake til seg selv, når noen eller noe har satt en ut av spill. Cattaneo har sterke skildringer av relasjoner mellom menneskene, med en modig ung dame med bein, i nesen som ledestjerne.
Jeg ser ingen grunn til at ikke alle tenåringer kan lese denne romanen. Historien er språklig sterk og byr på gode refleksjoner rundt hva det betyr å være menneske. God nerve og et par uventede vendinger, gjorde at romanen aldri ble kjedelig.
Jeg anbefaler gjerne Finne veien hjem videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar