Dette er nummer to av de fem Murakami-bøkene jeg har på sommerens leseliste. Leseprosjektet handler om å lese de eldste utgivelsene til Haruki Murakami, en japansk forfatter jeg har stor beundring for.
Hajime er i førtiårene, en alminnelig mann som livet har fart pent med. Han er vellykket gift, har to barn og driver to nattklubber i Tokyo.
En kveld dukker barndomsvenninnen Shimamoto opp. Han har alltid savnet den umiddelbare kontakten de hadde seg imellom, forståelsen uten ord. Nå ser han en slående vakker og hemmelighetsfull kvinne.
Denne romanen er ikke på langt nær så mystisk og grensesprengende som mange andre av Murakamis bøker. Historien var fengslende, så jeg endte med å sluke denne lille flisen i løpet av et par lange kvelder.
Hajime er et etterkrigsbarn født i 1951, som hadde en behagelig og trygg oppvekst i en av Tokyos forsteder. Han skilte seg ut på skolen, siden han er enebarn, noe veldig få var på denne tiden. På skolen møter han Shimamoto, hun er også enebarn, og de to får en helt egen kontakt, som de mistet da 12 år gamle Hajime flyttet til et annet sted.
Videre i romanen følger vi hovedpersonen når han møter Izumi. Hun vil ikke gå hele veien når de er sammen, så når han blir introdusert til den vakre kusinen hennes, blir det henne han knuller.
Ja det høres rått ut, sagt på den måten, men det er akkurat så rått det fremstår i boken. Han føler ingen forelskelse til kusinen, bare en sterk dragning, helt uten tanke eller tvil. Jeg har lært meg å sette pris på den liketille måten forfatteren skildrer sex i bøkene sine, det er ingen utbrodering, bare jordnær fakta.
Allerede som attenåring spekulerer han på møter mellom mennesker, hvem er jeg? hvorfor gjør jeg de samme feilene igjen og igjen? Han prøver å finne seg selv på nytt, midt oppi det kaoset som er hans indre.
Han har blitt litt eldre, gifter seg med Yukiko, som i likhet med de andre kvinnene han har kjent, er helt ordinær både av personlighet og utseende. Dette er et gjennomgangstema i boken, som Murakami diskuterer på en fin måte. Med finansiell hjelp fra svigerfaren åpner han en bar og en jazzbar, og det er på jazzbaren han etter mange år får øye på Shimamoto, venninnen fra barndommen.
Hun er en underlig skrue, hun deler lite fra sitt personlige liv, bare kommer og går i baren, helt etter eget forgodtbefinnende. Hajime forelsker seg i henne, og de lange periodene hun ikke dukker opp, går han rundt seg selv. De prater godt om mange tema, men livet sitt styrer hun unna. Hun sier innimellom at nå kan hun kanskje ikke komme på en stund.
Denne delen av historien minnet litt om noe i Byen bak muren, hvor det også er en kvinne som utfordrer hovedpersonen med sitt nærvær og fravær.
Alt er bare et spill, tenkte jeg av og til. Vi tar de rollene vi får tildelt, og scene for scene spiller vi oss gjennom livet. Om grunnlaget blir borte, gjør det ikke noe, vi er blitt så flinke i rollene våre at vi kan fortsette å spille oss gjennom hverdagen som om ingenting har hendt. Det var ekkelt å tenke på.
Tittelen på romanen forklares gjennom handlingen og noen fine refleksjoner mot slutten. Jeg satt pris på at romanen var nesten fri for underlige settinger, det gjorde den lettlest, samtidig som betraktninger rundt livet ble løftet frem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar