Oppsummering av årets første lesemåned

Nytt år, nye muligheter, heter det så fint. Jeg styrer no på i den samme tralten som jeg har gjort de siste årene, med jobb, lufteturer, lesing og kultur.
Januar er preget av 1001-lesesirkelen som har fått 12 nye utfordringer, så jeg som liker å ligge litt i forkant av ting, har lest tre av de 12 bøkene, og skaffet meg et par til. 

Artemisias diktlesesirkel er også i gang, og studerer du listen min ser du at jeg er med der også.

Månedens leseliste ser slik ut:

1. Trude Teige - Lene seg mot vinden - 5
2. Abdelaziz Baraka Sakin - Messias fra Darfur - 4
3. Èdouard Louis - Farvel til Eddy Bellegueule - 5
4. Petra Hulovà - Alt dette tilhører meg - 4
5. Haruki Murakami - Etter skjelvet - noveller (1001) - 5
6. Trude Teige - Noen vet - 5
7. Anne Enright - Sammenkomsten - (1001) - 4
8. J.M. Coetzee - Vanære - (1001) - 6
9. Anders De la Motte - De bergtatte - 6
10. Maria Kjos Fonn - Memoria - (barn) - 4
11. Marie Aubert - Jeg er egentlig ikke sånn - 4
12. Trude Teige - En hjelpende hånd - 4
13. Tomas Espedal - Lyst - 5
14. Kristian Bergquist - Jeg strekker armene ut av dette diktet - 4
15. Karin Smirnoff - Havørnens skrik - 5
16. Hernan Diaz - Tillit - 4
17. Trude Teige - Svik - 4
18. Lene Berg - Fra far - 5
19. Majken von Brüggen - Utskudd - noveller - 5
20. Trude Teige - Jenta som sluttet å snakke - 4
21. Petra Rautiainen - Et land av snø og aske - 5
22. Kathrine Nedrejord - Forbryter og straff - 4
23. Annie Ernaux - Årene - 5
24. Toril Brekke - Sara - 5
25. Ali Smith - Andre tider - 6

Romaner: 19

Noveller: 2 

Krim: 2

Barn: 1

Dikt: 1

Det ble litt mye igjen, jeg føler meg som en grådig unge som ikke kan styre seg. Til min unnskyldning er 7 av bøkene lydbøker som jeg lytter til på tur og t/r jobben med buss. Diktsamlingene er korte, og her er en barnebok som var rask å lese.
Flere av romanene jeg har lest denne måneden er nesten sakprosa, siden forfatterne dokumenterer fra sitt eget liv: Annie Ernaux, Kathrine Nedrejord, Edouard Louis, Tomas Espedal og Lene Berg. Jeg har lest et bidrag til diktlesesirkelen og tre 1001-bøker.
Jeg liker å lese bredt, og 5 kategorier er helt innafor. Et våkent øye vil se at jeg ikke har blogget om alle bøkene, dette er med hensikt, da jeg ikke har like stor glede av å skrive som jeg hadde før. 

Nytt av året er at jeg er på Goodreads, og endelig kan jeg si at jeg har funnet ut av det. Jeg kommer ikke til å bli noen superbruker, men skal greie å legge inn bøkene jeg leser, og finne ut av 1001-lesesirkelen som finnes der. Lesemålet mitt satt jeg til 170 bøker i 2023, skal jeg greie det, må jeg roe kraftig ned, for det betyr max 14 bøker i måneden. Snakk om å drite seg ut i første sving ☺

Ja, ja, jeg prøver igjen i februar, (godt hjulpet av at det er en kort måned) 

På den kulturelle arenaen ser det i januar slik ut: 

Audun Myskja holdt foredrag om å finne roen, en skikkelig nedtur, for dette var tåpelig. Jeg hørte Richard Wagners Parsifal med Harmonien over to kvelder! Uken etter var vi tilbake i Grieghallen for å høre Harmonien spille Mozart på hans 267 års dag. Jeg har vært tre ganger på kino denne måneden, Kampen om Narvik og Banshees of inisherin, så jeg på den "vanlige" kinoen, også var jeg på Cinemateket på USF for første gang, og der fikk jeg et herlig gjensyn med Thelma og Louise fra 1991, tre veldig gode filmer. 

Den kulturelle delen av januar avsluttes i kveld da jeg skal være med å feire Litteraturhuset i Bergen sin 10 års dag:

Det er 10 år siden Litteraturhuset åpnet dørene for publikum, 31. januar 2013. Vi inviterer til et evalueringsmøte for den kontroversielle jubilanten. Debatten rundt huset raste nemlig lenge før det i det hele tatt fantes et hus. Mange engasjerte seg i ordskiftet om hva huset burde bli, for ikke å snakke om hva det ikke burde bli. Hvordan gikk det? Hvordan ble det? Og hvordan ser huset ut 10 år frem i tid? Vi har invitert et kompetent panel til å evaluere.

Med: Tomas Espedal, Hilde Sandvik, Frode Helmich Pedersen og Michael Opara. Ordstyrer: Christian Kjelstrup.

Ikke at tv er kultur, men vi kjøpte ny tv denne måneden, så nå var det nesten gøy å se på film. Vi så den danske serien Den som dreper på NRK 2, den var veldig spennende.

Geena Davies og Susan Sarandon i filmen Thelma og Louise fra 1991 

God lesning i februar, alle mine bokvenner!

Tillit av Hernan Diaz

Hernan Diaz er født i Argentina, oppvokst i Sverige og bosatt i USA. Mannen som har doktorgrad i filosofi, har skrevet en rekke noveller og essays, og vært fremme og snust på priser, både for debutromanen In the distance og Tillit som kom på norsk nå i 2023. Vi befinner oss i USA, hvor klasse, kapitalisme og grådighet, skildres, men det er ikke dette inntrykket jeg sitter tilbake med etter endt lesning. 

Forlaget om handlingen:
I 1920-årenes New York kjenner alle Benjamin og Helen Rask. Hans evne til å ligge ett skritt foran aksjemarkedet har gitt ham et legendarisk ry på Wall Street, hennes aristokratiske bakgrunn og skarpe intellekt har gjort henne myteomspunnet i sosietetssirkler. 

Sammen steg de til toppen av en verden av tilsynelatende uendelig rikdom - men hva har formuen deres egentlig kostet?

Tillit er roman en i fire deler, som på storslått vis drar leseren med seg på en reise gjennom det 20. århundret, i et stadig mer besettende forsøk på å skille løgn fra fakta. 

En oppslukende litterær gåte - og en undersøkelse av kapitalens makt over selve virkeligheten.

Historien starter i New York like før 1.verdenskrig. Vi blir kjent med historien til den sære Benjamin Rask, og hvordan han jobbet frem den overveldende formuen han hadde da han møtte Helen, som han kom til å gifte seg med.

Han var et mattegeni av dimensjoner som utviklet kunsten å spekulere i aksjer, inntil han ble en meget vellykket investor. Vi følger ham og hans familiære utfordringer, gjennom krakket i 1929 og følgene det fikk for familien. Følgene er ikke det du tror, bare så det er sagt.

Så hører vi om en helt annen mann Andrew Bevel. Fortellingen om hans liv tar form av en roman, med forord og det hele. I perioder ser det ut for leseren at det er manus til denne boken vi lese, for her finnes det i perioder stikkord og halvferdige setninger. Nå tas vi med tilbake i den amerikanske historien til begynnelsen av 1800-tallet, og oldefaren til Bevel. 

Vi hører om handelsblokader og fribankperioden, i en tid hvor det ble handlet med bomull, tobakk og sukker. Senere hører vi om hvordan Bevels farfar opplevde at Europas markeder i 1873 brøt helt sammen. Historien nærmer seg vår 1900-tallet, nå handler det om antitrustsaker, myndighetenes reguleringer, resesjonen, og innføringen av sentralbanken. 

Nå handles det med biler, jernbane gummi og stål, men det er hovedpersonens rolle i markedet, som er hovedfokus. Han ergrer seg over at handel på børsen har blitt for "hvem som helst". 

                                    Skjønt de fleste velrenommerte meglerhus fulgte en streng politikk som forbød kvinnelige kunder, dukket det opp tradingrom for kvinner over hele New York, og i mindre byer neglisjerte husmødre  med en "fornemmelse" sine huslige plikter for å følge markedet på det lokale telegrafkontoret og ringte inn sine transaksjoner på slutten av dagen. 

Kvinner utgjorde bare 15 prosent av de dilettantiske aktørene ved begynnelsen av tiåret. Mot slutten av det nærmet de seg 40 prosent. Kunne man ha funnet en klarere indikasjon på den kommende katastrofen? Fallet fra kollektiv illusjon til hysteri var bare et spørsmål om tid. Jeg skjønte at det var min plikt å gjøre hva jeg kunne for å rette opp situasjonen.

Da jeg leste ble det notert flittig, for her var mange ord som jeg ikke bruker i min dagligtale: fluktuasjon, polykistor, haussist er noen av ordene, som sikkert er helt vanlig i aksjemiljøer. 

Hernan Diaz bruker lang tid på å "komme til saken". Romanen er ordrik, den er oppbygget av flere historier som belyser tematikken fra ulike vinkler. Med deg på veien får du innblikk i den amerikanske historien, men er du ikke obs på at det er dette romanen handler om, så kan det gå deg hus forbi. Hovedfokuset ligger på to kvinnelige roller, Andrew Bevels kone Mildred og Ida Partenza, som kommer inn som et friskt pust mot slutten av romanen.

Det var interessant å lese om historien til børsen i USA, noen sære karakterer bærer frem historien, men det ble vel mye dikkedering med familiære forhold etter min smak. 

Mot slutten møter vi Ida Partenza, hun var i sin ungdom hyret inn av Bevel, for å skrive bok om ham og hans psykisk syke hustru. Hun går i nåtid inn i Bevel House, som har blitt museum, og før hun går ut igjen, helt mot slutten av romanen, har vi fått høre hele hennes historie, som er den tredje vinkelen historien blir fortalt fra. Her kan leseren nyte noen av de kloke refleksjonene Mildred gjør seg fra sykesengen i Sveits.

Nerven jeg hadde savnet gjennom boken var plutselig til stede, da vi hørte om Ida Partenzas klassereise, og rolle i Andrew Bevels liv. Det ble nesten litt spennende, når hennes far og kjæreste gjør opprør, og jobber mot henne. De er fattige men politisk engasjerte, de diskuterer politikk og imperialisme, som en motpol til den pengebingen Bevel representerer. 

Mens du leser Tillit vil du helt tydelig få øye på en tidslinje, den vil bøye seg opp og ned som en orm, i takt med konjunkturene i den amerikanske økonomien. Romanen er litt "rød", feministen i meg rettet ryggen, da jeg så at kvinnene var mye mer, enn det som først kom frem. Leter du etter hva denne romanen vil si oss i dag, så finner du flere små drypp gjennom romanen. Spørsmålet hva pengene gjør med oss som mennesker, belyses gjennom persongalleriet og dialogene.

Liker du å "jobbe" deg gjennom en bok, så vil du bli rikt belønnet denne gangen

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 411

Oversatt av: Bjørn Alex Herrman

Kilde: PDF fra forlaget

Andre tider av Ali Smith

Andre tider kan regnes som en appendix til Ali Smiths fire bøker Høst, Vinter, Vår og Sommer. Disse fire romanene tar leseren med på en øyeåpnende rundtur i vår egen samtid, med et spesielt skråblikk på Brexit. I Andre tider, som kom på norsk nå i år, gir hun oss et mye lysere blikk på verden, til tross for av vi også er tilbake til middelalderen. 

Forlaget om handlingen:
I 1500-tallets England blir en foreldreløs, omstreifende jente tatt inn av og satt i lære hos en kvinnelig smed. Det er mørkt i landet: Epidemier herjer, brutalitet og barbari råder, og jenta rammes hardt. Hun holdes oppe av smedkunsten og et vennskap fra uventet hold. 

Fem hundre år senere har en ny epidemi rammet England og verden. Den aldrende faren til Sandy Gray, en kunstner midt i livet, er innlagt på sykehus. Restriksjoner gjør at datteren knapt kan komme på besøk, og hun har også sluttet å ha besøk selv. Hun har i det hele tatt sluttet å bry seg, om noe. Helt til hun får en mystisk telefon fra en fjern bekjent hun knapt husker. 

Kvinnen trenger Sandys hjelp til å løse en gåte - en gåte som henger sammen med en gammel lås smidd i senmiddelalderen.

I går (28/1) hadde jeg en ting på programmet. Ali Smiths nye bok lå og ventet i lesekroken, og den gledet jeg meg til. Men først måtte jeg gni søvnen ut av øynene og plukke inn avisen fra dørmatten, og sannelig hadde ikke  Bokmagasinet en flott omtale av boken. 

Med morgenkaffe og skyhøye forventninger leste jeg om den halvt depressive Sandy Gray, som får en telefon fra Martina Inglis, en bekjent fra college. Hun forteller henne en historie fra en hjemreise hun nettopp har hatt, og om noen ord hun etterpå har hørt gjennom veggen. Denne kvinnen og hennes familie skal få en frustrerende rolle i historien videre. 

Etter å ha lest meg et godt stykke inn i boken, undret jeg meg litt over når vi blir tatt med tilbake til middelalderen og denne unge smedlærlingen. Det er nemlig kunstneren Sandy Gray som er fortellerstemmen vår, en kvinne som i vår nåtid, tar seg av sin sykehusinnlagte far. 

Sandys hverdag er en rød tråd som hekler sammen et knippe med historier. Romanen fremstår som leken og håpefull, den oser av empati, for migranten spesielt, men det strekkes forbi og utover det. 

Jeg likte godt det kapitlet, som startet med de klassiske ordene fra den engelske vitsetypen "knock knock, who`s there? Her møter vi en studievenninne av Sandy, som virkelig trenger hjelp med sin analyse av et dikt av E.E. Cummings. Fornøyelig, verdt en dobbel gjennomgang.

Elise Winterthun i Bokmagasinet: I lys av årstidskvartetten, kan man kanskje tolke: Hva som skjer med menneskene som banker på døra di, er opp til deg. Historien skrives kontinuerlig. Så sant som det er sagt, og det er mange som banker på dører i denne romanen.

Så "endelig" tas vi med til den mørke middelalderen, hvor pesten allerede har sveipet over landet, men dessverre ikke tatt med seg befolkningens overtro og uvitenhet. Empati er ikke ordet som springer frem her, selv om også denne sekvensen har små drypp av nærhet og mellommenneskelighet.

De var tre stykker som kom på døra ved portforbudstid. De reiv opp døra. Guds fred, sa den ene. Hold beina, sa den andre. Jeg ordner bikkjene hvis det blir bråk, sa den tredje.

          Og så gjorde de det. 

          De hadde ikke gjort det hvis hun ikke hadde vært en dyktig håndverker. De gjorde det med henne fordi hun kan mye mer enn å smi en kniv.

          Jenta ligger i grøfta der de slengte henne. Nå som det er morgen, kan hun se at det er ei grøft hun ligger i.

Ali Smiths fornøyelige lek med ord og språkbruk, bød først på litt irritasjon, men da jeg knakk koden var det bare gøy: Emm ge enn - ja hva kan vel det bety? skriver jeg det på en annen måte skjønner du det med en gang: Må Gå Nå - helt min humor det der ☺
I te-jobben, litt lettere den der, og med handling fra pandemien og alle som jobbet hjemmefra, falt ordet garasjefra, helt naturlig.

Høye forventninger til tross, jeg ble ikke skuffet. Dette er en roman med mye driv, det skjer noe hele tiden, og selv om historien som et hele, kan virke litt fragmentert, så henger alt godt sammen. Ali Smith gir oss mye å tenke på, litt universell humor tar følge med koronatematikken, og flere av karakterene er artige å bli kjent med. En mer gjennomarbeidet og innsiktsfull roman skal du lete lenge etter - denne må du lese!

Ali Smith og Linn Ullman ble intervjuet av Ole Torp i Bergen i mai 2022

Forlag: Oktober

Utgitt: 2021/på norsk 2023

Sider: 210

Oversetter: Merete Alfsen

Kilde: Leseeksemplar

Et land av snø og aske av Petra Rautiainen

I denne romanen befinner vi oss på et heftig sted i historien, i en kultur som alltid har måttet tåle mye, også under og etter andre verdenskrig. Petra Rautiainen er selv født i Øst-Finland, hun er en ung historiker som skriver doktorgrad om samenes representasjon i finsk media. Et land av snø og aske er hennes debutroman, men hun har en stødig penn, og jeg er imponert over hvor detaljert og troverdig hun fremstiller denne delen av krigshistorien. 

Forlaget om handlingen:
Våren 1944: Den unge soldaten Väinö jobber som vakt og tolk i en tysk-ledet fangeleir i Lappland – en leir hvor ikke bare fangene, men også vaktene må kjempe for å bevare verdigheten.

Tre år senere kommer journalist og fotograf Inkeri til området for å skrive om Lapplands gjenoppbygging. Hun har også en egen agenda: å finne ut hva som skjedde med mannen hennes som forsvant under krigen. Jo bedre hun blir kjent med sin unge leietaker Olavi, desto mer overbevist blir hun om at han vet noe om mannen hennes. Under nordlysets himmel begynner mørke sannheter å komme for en dag.
Romanen bringer frem i lyset et bekmørkt kapittel i finsk historie, om hvordan den samiske urbefolkningen ble forfulgt og plaget i nazismens tjeneste - også etter krigen.

Til tross for at jeg har vært innom både Finland og Lappland tidligere, både under andre verdenskrig, og på andre tider i historien, så bidrar denne romanen med noe nytt. 

Historien er fortalt fra to vinkler, med bare 3 års mellomrom. Handlingen starter i 1947, med Inkeri som leiter etter mannen sin, med en tidslinje som går raskt fremover mot 1950. Hun har reist fra Helsinki til samisk-finske Enontekis, her møter hun et knippe mennesker, hvor de fleste stammer fra ulike kulturer. Omgivelsene er preget av krigsherjet jord, og mangelen på trær, siden alt ble felt under krigen. På grunn av bolignøden i området, blir Olavi som hun kjøpte huset av, boende igjen sammen med henne, når hun flytter inn.

Nå befinner Inkeri seg på det siste stedet hennes mann Kaarlo har blitt sett, men det er ikke bare å gå rundt å spørre etter ham, for krigens redsler legger bånd på de som er igjen, og alle er redd for å si noe som kan sette dem i vanskeligheter.

Scenene fra den tyske leiren under krigen er skremmende, men i denne romanen fremstilles ikke vaktene som udyr. Hovedpersonen Väinö Remes er militærfullmektig og tolk, men opprinnelig er han kulturforsker og et anstendig menneske, så de har både teaterklubb og sjakkspill i leiren. 

Krigen er ikke slutt, det tysk-finske våpenfellesskapet er i virksomhet, og tyskerne driver stadig med forsking på rase. For hvert nye lass med fanger som kommer til krigsfangeleiren i Enare, skal rasebestemmelsene overholdes. Det fotograferes, måles og veies, alt føres inn i rasediagram, og informasjon blir ordnet i tabeller. Dette er fornedrende for de det gjelder, og tankegodset, sett fra vår tid er skremmende.

Etter hvert begynner noen navn å vise seg i begge handlingsforløpene. Vi har blitt kjent med flere skjebner, og gjennom mange små hendelser bygges det en verden, som en kan både lukte, og føle på kroppen. Det er kaldt, eimen av død ligger over landskapet, knapphet på mat gjør noe med de som befinner seg her, mennesker som er fanget i sitt liv, uten muligheter.

Dette er historiefortelling på sitt beste. Rautiainen bruker samiske ord og dialekter på en antydende måte, slik at leseren skjønner at samisk ikke er ett språk. Karakteroppbyggingen er god, en kommer under huden på dem, og til tross for de uvante navnene, så fester persongalleriet seg. 

Jeg skjønner godt at denne romanen har vunnet priser, og ble valgt ut som en av 10 bøker til Berlinalen i 2021. Uten å bli sentimental eller fordele skyld, skildres miljøet i leiren, og hendelsene etter krigen på en ryddig og realistisk måte, uten digresjoner.
Jeg anbefaler gjerne denne romanen videre☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2020/på norsk 2022

Sider: 288

Kilde: Lånt på Bookbites

Vanære av J.M. Coetzee - bidrag til 1001-lesesirkelen

I februar skal vi lese en forfatter fra Afrika i 1001-lesesirkelen. J.M. Coetzee har fått flere av sine utgivelser inn i på den gjeve listen 1001 bøker du må lese før du dør. Jeg har tidligere lest hans roman Elizabeth Costello, den også på listen, og den likte jeg så godt at jeg ville lese mer av denne spennende forfatteren.

John Maxwell Coetzee er den første forfatteren som fikk Bookerprisen to ganger, og i 2003 mottok han Nobelprisen i litteratur, så det er ikke bare jeg som er begeistret ☺ 

Fra bakpå boken: 
David Lurie må forlate sin professorstilling, etter en pinlig og vanærende historie med en ung student. Han mer eller mindre flykter ut på landet til sin voksne datter, som bor på et skrint gårdsbruk et stykke utenfor storbyen. Her lever hun av å dyrke jord og ta seg av hjemløse hunder. 

Her opplever han Sør-Afrikas tilstand etter apartheid med nye relasjoner mellom hvite og svarte, og neddyssede, men ikke utraderte konflikter. Menneskene i det lille samfunnet og noen dramatiske hendelser, gir Lurie en ny dimensjon i sitt mislykkede liv. 

Dette er en smertefull bok. Om personlig og sosial skam og ansvar overfor mennesker og dyr, et portrett av et omkastet samfunn.

Romanen starter med at 53 år gamle David Lurie har en liten flørt med Melanie, en av studentene sine. Han er høflig og kultivert, men hun viser ikke mye interesse. Til tross for dette gir hun etter for ham, og blir med ham hjem. 

Melanie er mer opptatt av teater enn av studiene sine, så han noterer at hun har vært i klassen, selv om hun ikke er der, og gir henne bedre karakterer enn hun fortjener. Når hun så anmelder ham for sexangrep, er dette noe av det som avslører hans skyld.

Lurie erkjenner seg skyldig for komiteen, han nekter å ydmyke seg ved å vise anger eller beklage hendelsen, så de blir nødt til å be ham si opp stillingen sin.

En scene fra hans første dager hos datteren Lucy, skildrer hans litt stivsinnede personlighet. Han blir bedt om å hjelpe Bev på klinikken, hvor hun tar livet av dyr på en human måte:

                    Jeg er skeptisk Lucy. Det minner mistenkelig om samfunnstjeneste. Som om man vil prøve å gjøre bot for udåder som hører fortiden til. 
                    Hva dine motiver angår, David, kan jeg forsikre deg at dyrene på klinikken ikke vil nære tvil om dem. De spør ikke, de gir blaffen.
                    Godt, jeg skal gjøre det. Men bare så lenge jeg ikke behøver å bli et bedre menneske. Jeg er ikke innstilt på noen forbedring. Jeg vil fortsette å være meg selv. På det premisset skal jeg gjøre det.

I fortsettelsen handler ikke denne romanen om overgrepet på universitetet, men om hovedpersonens krav om å beholde sin stolthet. Det er nemlig ikke noe hvilehjem han har kommet til, her får han oppleve landsbygda på godt og vont. 

Jeg har i denne omtalen bevisst røpet veldig lite av handlingen i romanen, da den byr på overraskende vendinger, som du selv skal få oppleve. Vanære er historiefortelling på sitt beste, jeg leste andre halvdel av boken, begeistret over språket, og alle de gode refleksjonene over det å være menneske. Følelsen av å ha lest dette før, som  jeg hadde helt i begynnelsen, forsvant da handlingen bød på en ny vinkling og gikk dypere inn i tematikken etter hvert. 

Jeg flesket til med full pott på terningen, og skjønner godt hvorfor han har mottatt de to største litterære prisene det går an å få - denne må du lese!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 1999/på norsk 2002

Sider: 219

Oversatt av: Aud Greiff

Kilde: Biblioteket

Utskudd - noveller av Majken van Bruggen

Majken van Bruggen debuterte i 2008 med romanen Månefjellet. Etter det har hun gitt ut to romaner til, fortellinger, og nå denne novellesamlingen. Hun vant Subjektprisen 2022, en kulturpris i elleve kategorier. 

Forlaget om samlingen:
Menneskene i Majken van Bruggens nye noveller befinner seg i utkanten av samfunnet, de kan kalles den tause majoritet eller de usynlige. I Utskudd handler det for eksempel om barn fra dysfunksjonelle familier, gamle og ensomme, og folk som har kjørt seg fast i stivnede relasjoner – alle kjenner de på utenforskap. Sympatien i Utskudd ligger konsekvent hos karakterene som strever med å finne en plass i en verden som tilsynelatende ikke har rom for dem. Novellene er rå og usentimentale, og skrevet i et skarpt og korthugd språk, som gjør at skildringene av menneskene blir direkte, ekte og ømme.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2022

Sider: 125

Kilde: Leseeksemplar

Utskudd byr på åtte noveller som virkelig tar pusten fra deg. Allerede fra første setning, kjenner du en klam hånd rundt halsen: 

Jeg har sett ham stå parkert utenfor skolen. Han har bilen på den andre siden av veien, borte ved bensinstasjonen, og når han står der, kan han se elevene gå gjennom skolegården og ut porten. 

Flere elementer dukker opp underveis i historien, som gir leseren nye idèer om hva som skjer. Slutten er som de skal når en leser noveller, overraskende på en måte som gjerne gir leseren enda et nytt perspektiv.

Dette var fra den første novellen, her møter vi en tenåring som reagerer på foreldrenes drikking på en utagerende måte. I fortsettelsen av novellesamlingen blir vi kjent med flere mennesker som har det vont i sin relasjon til de nærmeste. 

En far og en datter forsøker å finne tilbake til hverandre, etter muren moren satte mellom dem da hun ville skilles. En liten gutt må takle å få sin far ut av fengselet, og venne seg til å være sammen med ham igjen. En dominerende far og en kuet mor, har en tenåringsdatteren som heller vil lese, enn å regne algebra.

Jeg likte godt fyren i rullestol som irriterte seg over assistenten sin, som laget mat og tørket støv, helt til hun måtte ha vikar i noen uker, og livet til mannen fikk en ny dimensjon.

Oppgjøret som fant sted på Filipinene hadde noe thrilleraktig over seg, mens historien om den gamle kvinnen som flørtet på nettet fra gamlehjemmet, bød på deilig lun humor. Den siste novellen var den tristeste, den satt i lenge etter jeg hadde lagt vekk novellesamlingen.

Majken van Bruggen skriver veldig godt, de mellommenneskelige relasjonene er skakkjørte, men allikevel troverdige og til å kjenne seg igjen i. Det er relasjonene som er ødelagt, ikke de usynlige skjebnene som får føle konsekvensene, i form av ensomhet og redsel. Men her er masse håp, og flere av dem kommer styrket ut av situasjonen som skildres.

Havørnens skrik - en Salanderkrim av Karin Smirnoff

Stig Larsson lever fremdeles, i alle fall bøkene hans om Lisbeth Salander, som tok lesere over hele verden med storm, for en tid tilbake. Serien kalles Millennium, som er navnet på nyhetskanalen som Mikal Blomkvist jobber. Karin Smirnoff er ikke første forfatteren som viderefører trilogien som Stig Larsson skrev, for dette er bok nummer 7 i serien, men hun bød på det beste resultatet jeg har lest, dette var spennende!

Forlaget om handlingen: 
Utenfor medias søkelys pågår det en rovdrift i Norrland, dagens ville vesten, hvor rike storkonsern ikke sparer på noe for å få tilgang til naturressurser og landområder. Kriminelle gjenger, tiltrukket av den enorme tilstrømmingen av nye penger, operer i skyggene.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2023
Sider: 393
Kilde: Bookbites

Ikke bare spennende, historien er velskrevet til tusen, i et språk som jeg kjenner igjen fra romanene jeg har lest av Smirnoff. Handlingen er satt i nåtid, her diskuteres høye strømpriser, vindkraftutbygging, Putin og mye mer.

Men, det er et eventyr dette, karakterene er for det meste mennesker som befinner seg i ytterkanten av loven, det gjelder, som alle vet også Lisbeth Salander, vår helt kan man vel si. Her møter hun den tretten år gamle jenta Svala, som hun faktisk deler DNA med.

Svala er ille ute siden moren hennes har forsvunnet, og Lisbeth blir bedt om å ta seg av henne.

                        Tenk over det, ber sosialdamen, det ville være fint om Svala hadde en slektning hos seg. Vi har aldri møtt hverandre, sier Lisbeth. Og det var jeg som drepte faren hennes, sier hun ikke. Jeg vet at dere ikke kjenner hverandre, men slekt kan bety noe likevel, sier hun og forteller om et søskenbarntreff der søskenbarna ikke hadde møtt hverandre på 30 år, men likevel visste det meste om hverandre. 
Jeg har ingen søskenbarn og vet ingenting om jenta, sier Lisbeth. Like lite som hun vet om jeg.

Helt i begynnelsen møter vi Renholderen, han bor i en isolert tømmerhytte i et naturreservat, hvor naturen er i ferd med å ta tilbake den 1 mil lange skogsveien som fører til nærmeste vei. Han har en bekk hvor han henter vann, og vindfall til ved, også er han venn med ørnestammen som lever like ved. Det hele er så idyllisk og "back to nature", jeg nøt de fine naturskildringene, og kunne godt ønske meg et opphold her. Helt til jeg ikke gjorde det lengre...

Plottet er lett å følge, men her er mange karakterer å holde styr på. Vi er på et lite sted langt nord, hvor reindrift er en del av livsgrunnlaget. Den lille byen har politikere, som styrer på litt som de vil, en livsfarlig MC-klubb gjør det hett om ørene på enkelte, også er det noen som driver utstrakt lobbyvirksomhet for å få realisert en vindpark.

Drap, kidnapping, bryllup og ville tilstander går igjen gjennom hele boken. Lisbeth Salander møter sin like-kvinne i lille Sala, som hun skal passe på. Mikal Blomkvist i Millenium dukker også opp, siden det er hans datter Pernilla, som skal gifte seg (med en heller tvilsom type).

Karin Smirnoff har virkelig dreisen på krimsjangeren. Jeg som kjenner henne fra debutromanen Jeg dro ned til bror, og de to oppfølgende bøkene, ble overrasket over at hun greide å dra stemningen og språket med seg inn i en krim av dette kaliberet. 

Havørnens skrik er ikke bare en glimrende thriller og en aktverdig fortsettelse av Lisbeth Salander-trilogien, men også en nydelig skrevet roman. Håper Karin Smirnoff, i likhet med David Lagercrantz, får lov å skrive tre fortsettelsesbøker. 

Fra far er kunstneren Lene Berg sin debutroman

Under Festspillene i Bergen i fjor var jeg så heldig å bli kjent med Lene Berg, som var festspillutstiller i 2022. Jeg brukte god tid de to gangene jeg så utstillingen hennes, og lot meg fascinere av den varierte måten hun la frem historien på, i Bergen Kunsthall. Det er denne historien hun nå har greid å samle mellom to permer. Jeg som følte at jeg kjente godt til det dramatiske punktet hun sirkler historien rundt, var spent på om romanen bød på noe mer - det gjorde den!

Forlaget om handlingen:
Lene Berg var ni år gammel da hennes far, filmregissøren og forfatteren, Arnljot Berg ble arrestert i Paris, anklaget for drapet på sin tredje kone, Evelyne Zammit. Dette dramatiske barndomsminnet er utgangspunktet for Fra far.

I Fra far undersøker Lene Berg farens liv og skjebne gjennom å blande egne minner og forestillinger med faktiske elementer som brev, psykiatriske rapporter, upubliserte og publiserte tekster, rettsdokumenter osv. Fra far blir dermed et møte mellom en levende og en død kunstner, mellom en far og en datter, en kvinne og en mann, og mellom nåtidens Norge og det landet Arnljot Berg levde og virket i. Resultatet er et forbløffende og gripende portrett av et følsomt og talentfullt menneske, og samtidig en uvanlig skildring av en familie.

Som sagt, utstillingen gjorde sterkt inntrykk. Det var lett å se at Lene Berg er filmregissør, i tillegg til at hun er kunstner. Dette skinner også gjennom i romanen hennes, som er formet som slags dagbok hvor mye forskjellig informasjon er samlet. 

Lene var ti år da faren hennes drepte sin kone, i Paris hvor de bodde. Hun selv bodde i Oslo sammen med broren og moren. Det var selvfølgelig lite et så ungt menneske fikk med seg av etterforskingen av saken, men hun var glad i sin eksentriske far. Da jeg var på en kuratoromvisning i utstillingen i sommer, kom det frem at dette prosjektet er en slags bearbeiding av traumet, som har festet seg. 

Endelig var tiden moden for å gå inn i dette, og for en fin måte å gjøre det på! Arnljot Berg var en filmskaper som mange kjente til, i hans glanstid, og det er sikkert mange som setter pris på å høre om hvordan livet hans ble. 

Lene holder seg til fakta når hun skildrer drapet han innrømte å ha begått. I romanen Fra far går Lene Berg litt lengre. For å forstå hvordan faren kunne kvele kvinnen han elsket, etter de har hatt en fin (?) kveld på byen, har hun gjort litt av en gravejobb. Her er det samlet innkomstnotater og epikriser fra sykehus, politirapporter, forsvarerens uttalelser, medias dekning etc. 

Sammen med dette får vi lese utdrag fra flere tekster Arnljot Berg har jobbet med, noen publisert noen ikke, vi titter i hans dagbøker og selvfølgelig får vi høre Lenes egne minner om faren. Gjennom skildringer av utallige opplevelser sammen med faren, oppdager leseren en mann som skilte seg ut i mengden, men som absolutt ikke ser ut som en kaldblodig morder. 

KVELEREN LESTE BAUDELAIRE er overskriften i L`Aurore den 26. februar 1975, under et svart-hvitt-bilde av far på vei ut av en franske politistasjon med kriminalinspektør Mirabeaus hånd på skulderen. På bildet har inspektøren som alltid en sigarett hengende fra munnviken, far har håndjern og flagrende hår, det var nok en stund siden han hadde vært hos frisøren. 

            Med sigaretten hengende fra munnviken leste kveleren Baudelaire i morgenlyset i Bois de Vincennes. Ved siden av ham i forsetet lå kroppen til hans kone, som han nettopp hadde kvalt.

Jeg frydet meg over gjenkjennelsen da jeg leste, og spesielt når jeg leste om informasjonsfilmen han laget i 1974, for billettsystemet på metroen. Denne filmen var en av flere installasjoner på utstillingen, og her kunne vi skimte hans hender og bukser i filmen. Sikkert heftig for datteren å gjenkjenne hans gulnede fingertupper og slitte bukseknær, men også sterk kost for en publikummer som lever seg inn i utstillingen.

Enten du så utstillingen eller ikke, så er dette en fin dokumentarisk roman som skildrer forholdet mellom en datter og hennes far. Jeg er bare noen år yngre enn Lene Berg, og kan lett kjenne meg igjen i samfunnet som det var på 70-tallet, da leveforholdene var veldig annerledes enn de er i dag. 

At det er en faktisk kriminell handling som er omdreiningspunktet i romanen, gjør historien intens, mens den lette fremstillingen holder leseren fast i boken. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺

En liten detalj fra festspillutstillingen

Lene Berg, født 1965, er filmregissør og kunstner bosatt i Oslo og Berlin. Hun er utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm, har regissert en rekke filmer samt hatt utstillinger i inn- og utland. Bergs selvbiografiske film False Belief, hadde premiere på Berlin Internasjonale Filmfestival i 2019. Lene Berg vant Elefantprisen under kunstbiennalen Momentum i 2000 og har mottatt Lorck Schives kunstpris. Hun representerte Norge under den 55. Veneziabiennalen og er årets festspillutstiller på Bergen Kunsthall. far er Lene Bergs første bok.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2023

Sider: 218

Kilde: Leseeksemplar

Lyst - en roman i to deler av Tomas Espedal

Lyst selges som "en forfatters selvbiografi", men på forlagets side står det også "en roman i to deler". Da er det bare for leseren å velge da, hvordan en vil lese boken. De som kjenner Tomas Espedals forfatterskap, vet at han ofte skriver om seg selv, men i fjorårets utgivelse er det dannelsesromanen som preger form og innhold. 

Forlaget om handlingen:
Lyst er en roman om å lese og skrive. Om glemsel og erindring. Om reiser og kjærlighetsforhold. Om stedets betydning for det å skrive. Om byer. Om skriveår i København. Om å finne de ideelle skrivestedene, arbeidstidene. Om å skrive om natten. Om å skrive for hånd. Om andre forfattere. Om vennskap. Om penger og god og dårlig økonomi.

Hvordan blir man forfatter? Er det mulig å gjøre det å skrive til et yrke? Kan man leve av det? Og hvilket liv blir det?

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 384
Kilde: Biblioteket

Jeg får bare si det med en gang, jeg er imponert! Mitt litterære forhold til Tomas Espedal har vært av typen elsk/hat, jeg falt helt for Gå og Imot naturen, gikk etter hvert lei, og forsto ikke dette med å bare skrive om seg selv.

Det er en stund siden 2006, og siden jeg liker Annie Ernaux og Edouard Louis, (som også skriver om seg selv) tenkte jeg at jeg skulle gi Espedal en ny sjanse. Takk og pris for det, for denne boken likte jeg veldig godt. 

For meg som kjenner Bergen godt, og ofte legger fjellturen via Skytterveien, så er det en fryd å lese om forfatterens oppvekst her. I det nære, ligger gjenkjennelse, men også hans refleksjoner rundt liv og levnet, og ikke minst skrivemåten, gjør inntrykk på meg på en besnærende måte. Som denne avskjeden med en god venn, jeg kjenner formelig det slaget, som ikke traff:

Vi tok avskjed. Han var fremdeles en flott mann, høyreist og veltrent, et skarpt, vakkert ansikt, han var velkledd og forfengelig; jeg kjente ham igjen i det ytre, i det indre var han en fremmed: Vær nå forsiktig med den hasjrøykingen, sa jeg til ham på trappen foran murvillaen, og brått slo han etter meg, et hardt slag mot ansiktet, jeg dukket og unngikk slaget, han slo ut i løse luften og det gjorde meg ondt.

Han skriver om oppveksten sin, men skildringene holdes som et bakgrunnsteppe, for det er veien mot å bli fri, en frihetslengsel han hadde fra tidlig barndom, som preger teksten. Det at boken er skrevet i tredjeperson, anonymiserer og toner ned det selvforherligende, om en kan kalle det det. Klassereisen han foretar er interessant, men absolutt ikke like dramatisk som i eksempelvis Louis` tilfelle. Hans tilnærming til litteraturen og lesingen gjorde desto sterkere inntrykk på meg. Se bare her, en bit av en scene fra da han i ung alder kjøpte Baudelaires dagbøker og prosadikt hos Shakespeare and Company, og satt seg ned for å lese:

...han satt med disse små diktene i prosa på elvebåten ved det faste bordet sitt, under en kinesisk lampe, og leste, det var som små rystelser av gjenkjennelse og innsikt; ja, sa det i ham; sånn er det, ja, akkurat sånn: Berus deg! De fattiges øyne. Invitasjon til en reise. Ensomhet. Det dobbelte værelse. 

Romanen er delt inn i to bøker, den første boken har med forfatterdebuten hans i 1988, og slutter da det ti år lange forholdet hans til Eva tar slutt. Jeg var spent på fortsettelsen, og hvorfor boken så ettertrykkelig var delt i to.
Bok to har fått tittelen Lesefrukter, og det er hans lesing gjennom 40 år, som er inspirasjon for betraktningene han gjør seg i denne delen.

Delen innledes, og for så vidt også avsluttes, med noen funderinger rundt navn, Espedal navnet og andre navn. Vi blir tatt med ut i verden, på stadige reiser, hører om viktigheten av de rette skriverommene, enten det er på loftet hjemme, eller på hotellrommet. Han tar leseren med på fyllafester med likesinnede, og på litteraturfestival. Det kommer frem at han skriver for andre som skriver, jaså? tenker jeg litt aggressivt, kulturkjerringene som kjøper bøkene dine da...

Mot slutten av boken kommer han inn på viraken i 2015, som oppsto etter uttalelsen hvor han kalte oss som deltar på alle slags arrangementer, som kulturkjerringer. Jeg er en av dem og jeg er stolt av det! men nå skjønner jeg litt bedre hva Espedal prøvde å få frem. Bok365 har et intervju med forfatteren, som forklarer på en fornøyelig måte, men han provoserer fremdeles.

Han skriver godt den godeste Tomas Espedal, han er belest og det kan en merke i språket og de godt gjennomarbeidede setningene, romanen er bygget opp av. Jeg lot meg imponere, men det kjennes som om det sitter en frekk unge og "poker" meg, klarte han å provosere litt allikevel? Kanskje høye salgstall på denne boken, får jekket ham ned et par hakk, for i følge Bok365 liker han ikke å ha flere enn 800 lesere ☺

Du trenger ikke være spesielt kjent i Bergen for å like denne boken, jeg anbefaler boken til alle, men spesielt til dere jeg kjenner som skriver, her er det mange kloke refleksjoner å ta med seg. 

Tomas Espedal er vinner av Brageprisen 2011. Vinner av Kritikerprisen 2009. Nominert til The International IMPAC Dublin Literary Award 2013. Tre ganger nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Utgitt i 24 land.

Etter skjelvet - en novellesamling av Haruki Murakami

Haruki Murakami er en favoritt hos meg, en spennende forfatter som byr på seg selv i den grad, at jeg ofte skimter hans personlighet, i romanene og novellene jeg leser. Etter skjelvet kom ut i 1999, og er ansett til å være så bra, at den havnet i boka 1001 bøker du MÅ lese før du dør. I årets første kategori i 1001-lesesirkelen er kategorien "en bok utgitt mellom 1961 og listens ende". Etter skjelvet ble mitt valg, et valg jeg er veldig fornøyd med.

Forlaget om  handlingen: 
Økonomien blomstrer og folk har mer penger enn de klarer å bruke. Så rammer jordskjelvet. For personene i denne novellesamlinga er jordskjelvet i Kobe et ekko fra ei fortid de har lagt bak seg.

En kort og grei skildring det der, ikke at jeg kjenner meg igjen i at folks økonomi har mye å si for handlingen, men jordskjelvet i Kobe er sant nok en detalj som går igjen i alle de seks novellene.

Forlag: Pax
Utgitt: 1999/på norsk 2002
Oversatt av: Ika Kaminka
Sider: 157
Kilde: Biblioteket

Jordskjelvet som rammet Kobe fant sted 17 januar 1995. Det var 6434 mennesker som mistet livet, brorparten av dem bosatt i den utsatte byen. Jeg ser for meg, at den unge lovende Murakami, som hadde debutert som forfatter bare to år tidligere, skrev novellene, fremdeles rystet over det som hadde skjedd i byen han vokste opp i.

Det er vanskelig å si noe fornuftig om novellene til Murakami, for det som kan virke som en handlingstråd, viser seg å slett ikke være det. Typisk for ham er at karakterene er fremmedgjorte og ensomme mennesker, som lengter etter den sanne kjærligheten, så også i disse seks novellene.

Handlingen dreier seg ikke spesifikt om jordskjelvet, eksempelvis i den første novellen nevnes skjelvet ved at kona til hovedpersonen er hypnotisert av tv-nyhetene om skjelvet. Ekteparet når ikke helt frem til hverandre, og konas uttalelse om at mannen er en luftklump, legger føring for handlingstråden.

I løpet av novellene er vi innom flere scenarier, vi brenner bål på stranden en vinternatt, våkner med tidenes bakrus, er på et fly hvor en lege plutselig behøves, etc. 

Samtidig hører vi om barn som får mareritt etter å ha sett for mye på tv, om mennesker som undrer seg over meningen med livet, og en som gjør det han selv vil i livet, til tross for familiens formaninger. 

Hovedpersonene har noe uforløst ved seg, utferdstrang, selvrealisering og hevntanker, vi er innom det meste. Historiene byr på mellommenneskelige betraktninger og fantasi, i en gåtefull stil med tydelig nerve, og ryddig oppbygging. 

Jeg likte novellene veldig godt, så godt at boken ved en senere anledning godt kan havne i bokhyllen min ☺

Artemisia valgte også Etter skjelvet som sin 1001-bok i januar 

De bergtatte - spennende krim av Anders de la Motte

Avdelingen for fortapte sjeler heter den nye serien til Anders de la Motte. De bergtatte er første bok i serien, som forlaget beskriver som en krysning mellom Avdeling Q, Kastanjemannen og Nattsvermeren. Jeg ble dradd inn i historien fra første side, og selv om boken bikker femhundre sider, føltes den ikke lang i det hele tatt
- denne må du lese!

Forlaget om handlingen: 
Den egensindige politietterforskeren Leonore Asker blir fjernet fra en høyprofilert kidnappingssak, og omplassert til den såkalte Avdelingen for fortapte sjeler, en enhet for rare etterforskningssaker i kjelleren på politistasjonen i Malmø. Motvillig trekkes Asker inn i en av de særegne sakene hennes forgjenger etterforsket. Noen plasserer små illevarslende skikkelser i et modelljernbanelandskap, og en av disse skikkelsene viser seg å være den kidnappede kvinnen. Sakens koblinger til forlatte og forfalte bygg gjør at Asker kontakter Martin Hill, som er lektor i arkitektur, med interesse for urban exploration. Snart mistenker Asker og Hill at de står ovenfor en uvanlig form for ondskap.

Som seg hør og bør en helt ny serie, går det med noen ord på å bygge opp karakterene. Historien begynner med MM og Smilla, og deres tur inn i fjellet. Der blir de ufrivillig sittende fast, og den som forårsaket dette er Ombytteren, som har neste fortellerstemme i historien.

Leonore Asker er allerede i gang med å etterforske forsvinningen, når Jonas Hellman, hennes gamle sjef og sengekamerat plutselig er tilbake fra Stockholm for å "bistå" i saken. Asker blir raskt "forfremmet" til en annen avdeling, den svenske utgaven av Avdeling Q som vi kjenner fra en annen krimserie. 

                Hittil har den såkalte forfremmelsen hennes bydd på et team bestående av en liten paddemann, en nervøs kvinne i husmorantrekk og en halvdøv tekniker med vrangforestillinger.

Ombytteren bidrar med en helt annen stemning enn frustrasjonen fra politikammeret i Malmö. Vi hører litt om oppveksten til fyren, og tidlig i boken finner vi igjen spor etter ham, på andre arenaer.

Leonore Asker sin personlige historie er også verdt å vie oppmerksomhet. Prepper-Per var faren hennes, og han lærte datteren hvordan komme seg ut av huset med alt nødvendig utstyr for å overleve, på to minutter. Forholdet til advokatmoren er på frysepunktet, hun dukker opp i etterforskningsgruppen, med sin finslipte advokatmine; britisk monark med et islett av hvithai.

De bergtatte er velskrevet til tusen, nerven er høy helt fra starten av, til tross for dette kommer spenningstoppene tett. Tilfeldigheter er det flere av, detaljer som skyter fra det ene handlingsforløpet til det andre, men det bidro til at jeg engasjerte meg veldig i historien. Jeg likte språket og ikke minst humoren, som skrives frem gjennom håpløse situasjoner og gode dialoger.

            Til tross for at historien hennes mest består av løsrevne setninger, ser Virgilsson ut til å lytte interessert, noterer til og med noen ganger. Han ser faktisk ut til å være litt betatt av Madame Rind.
            Asker for sin del har allerede zoomet ut. Den eneste lyden hun oppfatter, er dunket idet politikarrieren hennes treffer bunnen.

Leonore Asker er en etterforsker jeg gjerne vil høre mer om. Historien er klaustrofobisk til tusen, avdelingen til Asker er et mørkt hull i etasje minus 1, og vi er med inn i et mørkt dryppende fjell. Her er folk som sniker seg rundt og spionerer på andre, og ikke minst alle de som er i høyberedskap, med avlytting og overvåking. 

Det var ikke jeg som slukte denne boken, det var boken som slukte meg. Det burde finnes lover mot å skrive så spennende krim, men det er avhengighetsskapende, så jeg gleder meg til neste bok i serien ☺

Andre som har blogget om boken:
  Henningbokhylle, Artemisias Verden, Heartart og Hverdagsnett

Forlag: Kagge

Utgitt: 2022

Sider: 515

Kilde: Bookbites

Memoria av Maria Kjos Fonn - en barnebok

Maria Kjos Fonn har imponert meg før, med både Kinderwhore og Heroin chic. Disse bøkene er skrevet for voksne, eller unge voksne kanskje, mens Memoria er en barnebok. Jeg hadde stor glede av å lese den, så jeg anbefaler den gjerne videre.

Forlaget om handlingen:
Hva skjer med de levende i dødsriket Memoria?

Bestemoren til Liv er verdens beste til å spille piano, røyke og banne.

Men når bestemor dør og alle glemmer at hun noen gang har levd, må Liv dra til dødsriket Memoria for hente frem minnene. I Memoria venter det mange farer. Kan Liv komme levende tilbake?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 246

Alder: 9-12 år

Kilde: Bookbites

I denne historien blir vi møtt av en bestemor som røyker, banner og ligger i gresset og øver på å dø. Hun er en pianist som tar i mot spilleelever, og hennes eget barnebarn Liv, er en av dem. Hun øver på Sørgemarsjen av Chopin, et valg av musikk som skal vise seg å være langt fra tilfeldig.

Bestemor dør ganske tidlig i romanen, men det er ikke sorg og savn som bærer frem fortsettelsen, til det har Liv alt for mye å bekymre seg over. Pianoet til bestemor slutter å virke, mor og far  oppfører seg rart, og så begynner minnene å forsvinne. 

Pianoet har blitt en portal til Memoria, landet hvor de døde befinner seg. Her er det en maktkamp på gang, Günter som eier spøkesenteret vil at spøkelsene skal kjøpe ting i stedet for å spøke. Han har forbudt musikk, og gjentar stadig Nei til musikk, JA til butikk!!

Han overvåker de andre, og truer dem til å gjøre som han bestemmer. Så låser han døren til sjelefonkiosken, så nå greier ikke de andre spøkelsene å få kontakt med sine levende venner. Det er her uredde Liv kommer inn i bildet. Hun blir Memorias tøffe Røverdatter, som moter opp de andre og redder bestemor fra rommet Günter hadde låst henne inne på.

Dette er en kjempefin historie om barn som føler seg ensom når et kjært familiemedlem dør. Starten er morsom og positivt ladet, med alle de snurrige scenene bestemor står i. Liv var en ensom jente før bestemor døde, og etterpå undrer hun seg over hva som har skjedd med foreldrene. Hun ser ikke sorgen deres, og føler at bestemor blir glemt.

Romanen er skrevet på en voksen måte, men stilen vil 9-12 åringene føle seg hjemme i. Handlingen er mer tankevekkende en trist, her er ikke mye drama, men først og fremst er historien eventyrlig og spennende. Absolutt en bok å anbefale til målgruppen.

Jeg har tatt med noen av de fine illustrasjonene i boken, de er virkelig verdt å stoppe opp ved. Det er Marianne G. Engedal, også kalt Skinkeapen sin strek vi ser, kjenner du den igjen, har du kanskje lest Pølsetjuven eller Polititjuven.

Jeg strekker armene ut mot dette diktet av Kristian Bergquist - Diktlesesirkel i januar

Diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden fortsetter i 2023, yippi! Det er ikke mange diktsamlinger jeg leser i løpet av et år, men noen blir det. Tidligere har jeg lest og likt Kristian Bergquist sin diktsamling Alt du er trengs her, som kom ut i 2020, så når Anita nå ber oss finne en norsk favoritt, så valgte jeg meg hans samling fra 2022. 

Forlaget om samlingen: 
Kristian Bergquist skriver nakent, inderlig og lunt om ensomhet, sosial angst og kjærlighetslengsel. I denne boka finner du et utvalg av diktene hans. Disse diktene er vonde og vakre, inkluderende og forhåpningsfulle, ofte med lys og skakk komikk. Det er dikt som strekker seg ut mot leseren, for å ta imot og for å bli tatt imot.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2022

Sider: 91

Kilde: Biblioteket

Kristian Bergquist debuterte i 2007 med diktsamlingen Hva nå, kjære? Siden da har han utgitt en roman og en rekke diktsamlinger. 

Denne samlingen som kom ut i fjor består av et utvalg dikt, hvorav noen har vært på trykk før. 

Nils-Øivind Haagensen åpner for lesingen med noen ord om samlingen, om tittelen og ikke minst en formaning om å lese diktene flere ganger. 

Jeg har ikke så mye å tilføye til diktene, de er fine, noen treffer bedre enn andre, sånn er det jo. Deler med dere noen av dem som gjorde sterkest inntrykk på meg.

som eksen min sier:

du har alltid vært

noe for deg selv

men i det siste

har du vært vel

mye for deg selv

******

skjønner at jeg nok er 

et ordensmenneske

og hver ting

har sin plass

men ofte

vet jeg ikke 

hvor jeg skal

gjøre av meg

******

jeg tenker at 

et selvmord

ikke skjer ut 

av det blå 

men ut 

av det svarte

Alt dette tilhører meg av Petra Hulovà

Petra Hůlová er en tsjekkisk forfatter. Hun hører til de mest nyskapende og særegne romanforfattere som har debutert etter 2000. Flere av romanene tematiserer kvinners møte med den postkommunistiske moderniteten og globaliseringen. Hun har gitt ut en rekke bøker, men det er debutromanen hennes fra 2002 vi nå endelig har fått oversatt til norsk.

Forlaget om romanen:
På de vidstrakte mongolske steppene, der det om vintrene kan bli så kaldt at det føles som om øyelokkene må rives løs for hvert blunk, utspilles en fengslende og samtidig varm familiesaga mot et bakteppe av brutale livsvilkår og en sterk vilje til å overleve.

I Baatsagaan-somonens røykfylte nomadetelt flyter kumissen fritt, mennene kjederøyker og drikker etter lange dager ute med buskapen, mens kvinnene står ved de store grytene med kokende khuurag og forbereder maten.

Alt dette tilhører meg samler fortellingene til fem av disse kvinnene spent over tre generasjoner, der ulike perspektiver bringer oss i nærkontakt med relasjonelle forhold, der rivalisering og vennskap mellom søstre, og mellom mødre og døtre, fascinerer, berører og skaper gjenkjennelse. 

De fem fortellerstemmene som former denne romanen er ikke navnløse, men det er ikke lett å plassere dem. Jeg valgte etter en stund å se bort fra sammenhengen mellom karakterene, og heller fokusere på kulturen som skildres så inngående.

Storfamilien vi blir kjent med her er fattig, de bor i utkanten av en stor by, den byen som barna rømmer til, etter hvert som de blir voksne. Det finnes motsetninger blant slektene som bor sammen i landsbyen, hvor skikk og bruk varierer, og språk er utslagsgivende for hvordan en blir oppfattet.

På landsbygda driver de med hester, sauer og kasjmir. De dyrker grønnsaker, som de selger på markedet, og uten så store behov, greier de seg som best de kan. Fortellingene er mange fra dette hverdagslivet, slitet med å fø opp ungene og få dem ut i verden. Alle drømmer om å få et bedre liv, men når de flytter til byen er det flere som ender opp som prostituerte. 

Jeg noterte mens jeg leste og forsto etter hvert hvem som var datter av, eller mor til hvem. Siden romanen er skrevet i 1.person, og navnet på den som forteller ikke kommer frem, så tar det tid før en skjønner hvem det er som forteller sin historie. 

De mange mongolske ord og uttrykk i romanen, gjorde det litt utfordrende å holde flyten, men etter hvert gjenkjente jeg noen av ordene. Ut i fra konteksten kunne jeg forstå hvilken konkret ting det var snakk om, men det ble et fargeløst bilde. Du kan du lese i introen over her, og se om du med sikkerhet kan si hva en kumiss eller en khuurag er for noe. 

Alt dette tilhører meg er skrevet i et litt poetisk språk, det eksotiske miljøet ville jeg gjerne lære om, men selv om miljøet blir skildret gjennom mange små hendelser, i løpet av tre generasjoner, så ble det litt tamt. 

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 2002/på norsk 2022

Sider: 296

Oversatt av: Èva Dobos

Kilde: PDF fra forlaget

Messias fra Darfur av Abdelaziz Baraka Sakin

Abdelaziz Baraka Sakin er en av Sudans fremste nålevende forfattere. Flere av hans verker er forbudt i hjemlandet, forfatteren lever i eksil i Østerrike. Han er likevel en av de mest leste forfatterne i Sudan, hvor bøkene hans blir delt og sirkulerer ulovlig på nettet. For «Messias fra Darfur» ble Sakin tildelt Prix du livre engage i 2017, en pris som deles ut i Geneve.

Forlaget om handlingen:
I sentrum for denne historien fra Sudan er en kjærlighetshistorie mellom Shikiri Toto Kuwa, en ung mann fra Darfur, og Abdermahn, en foreldreløs, sytten år gammel kvinne. Abdermahn er blitt offer for janjawid-militsens grusomheter, og har sverget på at hun for enhver pris skal hevne seg på overgriperne ved å ta livet av minst ti av dem, og deretter ete leveren deres. 

På underlig vis skal parets skjebne krysse veier med en mystisk, profetlignende skikkelse. Mannen som kaller seg Messias, en Kristus lignende skikkelse som sier han er kommet for å føre folket ut av elendighetene landet befinner seg i, han utfører mirakler og forkynner et liv i skjønnhet og harmoni. Et prosjekt som regjeringen i Karthoum ikke kan akseptere.

Denne romanen tar oss med til en opprørsk tid i Sudans historie. Historien flyter litt, både i forhold til handling som tar for seg folkemord og stammekriger, slavehandel og jordbruk. Hvor vi befinner oss i tid var jeg også litt usikker på, kun årstallet 1921 ble nevnt konkret. 

Selv tolket jeg boken, som at den vekslet mellom historiske fakta, fra forskjellige tider, ispedd sagn eller eventyr. Flere av karakterene har navn fra bibelen, for her møter vi Jesus, sønn av Maria og snekkeren Josef. Vi hører også om Maria Magdalena, samtidig som det dukker opp flere fryktløse kvinnelige krigere.

Jeg måtte google litt på profeten Jesus, og leser her at han er kalt Isa i Koranen, og er en av Guds høyest rangerte og mest elskede profeter. I likhet med i Koranen, er han i romanen Messias fra Darfur en menneskelig profet, sendt av Gud, men han er ikke Guds sønn slik som i bibelen. 

Her hører vi om Østtroppen som består av 66 snekkere og lærlinger, analfabeter fra hele Sudan som ikke hadde hørt om snekkeren Josef og sønnen hans. Jeg så for meg et ørkenlandskap med primitive mennesker som sloss og forsvarte seg, men samtidig dukker det opp andre bilder.

I en forlegning i Nyala samles 10000 soldater, de har tungt artilleri og kinesiske jagerfly. Romanen har flere skildringer av krig, av regjeringsstyrker og den fryktede janjawidmilitsen, som er en fraksjon av myndighetenes styrker. I tillegg finnes her mange stammer som kriger mot hverandre, litt uten mål og mening, men kanskje det bare var mitt hode som ikke greide å holde de forskjellige fraksjonene fra hverandre.

Vi hører også om slavedrift, og disse sekvensene plasserte jeg langt tilbake i tid, uten at dette trenger å medføre riktighet. Besøk av beduiner og bruksmåter for hyenekjøtt, føles også som historiske hendelser. Bildet Sakin skriver frem i boken sin, bygges ut med grusom kriging og nesten romantisk jordbruk. Han har respekt for kvinner det er helt sikkert, for her er de modige og fryktløse, i sin bruk av kroppen som våpen, og vilje til å drepe.

Det er ikke tvil om at denne historien engasjerte, å bli gjort kjent med historiske hendelser jeg ikke har hørt noe om, er alltid spennende. Jeg liker også lese historier som kombinerer islam og kristendom, de likhetstrekk disse religionene har, er med på å utvide horisonten.

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 2017/på norsk 2022

Sider: 182

Oversatt av: Oda M. Winsnes

Kilde: PDF fra forlaget

1001-lesesirkel 2023

De siste årene har Elida arrangert en lesesirkel som hadde fokus på å lese en utvalgt bok hver måned, fra boken 1001 bøker du må lese før du dør. Elida gir oss en konkret utfordring hver måned, og litt hjelp ved å bidra med liste over bøkene, hvor vi kan dobbeltsjekke utgivelse og nasjonalitet. 

Jeg har vært en ivrig deltager, men i fjor datt jeg litt av mot slutten, så det er bare til å hive seg med i 2023 også. 

Denne siden finner du igjen på høyre side av bloggen, hvis du er nysgjerrig på hvordan jeg holder koken med lesingen. Lurer du på hvilke 1001 bøker det er du MÅ lese før du dør, så kan du ta en titt her!

Kategoriene for 2023 ser sånn ut:
(og under kan du se hva jeg planlegger å lese)

Januar: Bok utgitt mellom 1961 og listens ende
Først ut i år blir novellesamlingen Etter skjelvet av Haruki Murakami fra 1999
Biblioteket

Februar: Forfatter fra Afrika
For noen år siden leste jeg Elizabeth Costello av den Sørafrikanske J.M. Coetzee. I år følger jeg opp med Vanære, en bok som kom ut i 1999 og og ga ham Bookerprisen.
Biblioteket

Mars: Kvinnelig forfatter
Siden jeg likte Veien ved Boolavaun så godt, valgte jeg meg Anne Enright, og hennes roman Sammenkomsten fra 2007
Biblioteket

April: Forfatter fra Amerika
Siden jeg nettopp har lest denne forfatterens siste bok velger jeg å lese Cormac McCarthys roman fra 1992 Alle de vakre hestene.
Biblioteket

Mai: Wild card - les hva du vil fra listen
Kjekt å ha full frihet den måneden en har bursdag :) En liten godbit ble anbefalt av Marianne, og jeg fant plass til Nawal El Saadavi sin roman Firdaws - En kvinne på nullpunktet fra 1975 denne måneden. 
Biblioteket

Juni: Forfatter fra Europa
Franske Michel Houellebecq har utfordret og forferdet meg i mange år, fjorårets roman Tilintetgjøre, gjorde ikke så sterkt inntrykk, så jeg prøver meg på Plattform.
Biblioteket

Juli: Bok på over 500 sider
En skulle ikke tro at det skulle bli vanskelig å finne en bok på over 500 sider, men jeg ga meg ikke før jeg fant en forfatter jeg virkelig ville lese mer av. Virginia Woolf kvalifiserte, og hennes bok Night and day fra 1919 er på 528 sider.
Kjøpt selv evt. Storytel 

August: Forfatter fra Asia
Den motvillige fundamentalist av Mohsin Hamid fra Pakistan. Boken kom på kortlisten til Bookerprisen og ble filmet i 2013.
Biblioteket

September: Mannlig forfatter
Jeg tror ikke jeg har lest Graham Greene før, så årets mannlige forfatter blir hans bok Den stillferdige amerikaneren fra 1955.
Storytel

Oktober: Det er et lesemaraton som går for seg i oktober der du skal lese viktorianske bøker/verk gitt ut i Storbritannia eller Irland i årene 1837-1901 (altså i dronning Victorias regjeringstid). Lesemaratonet sin definisjon sier at du kan kun lese bøker/verk gitt ut av britiske eller irske forfattere, eller forfattere bosatt i Storbritannia og Irland, i årene 1837-1901. 
Jeg har tidligere lest Joseph Conrad, og velger meg nå hans roman Lord Jim fra 1900.
Storytel.

November: Forfatter som har mottatt Nobelprisen - se denne listen
Siden jeg tidligere har lest en av denne forfatterens minst omtalte romaner, velger jeg meg i år William Faulkners bok Absalom Absalom! fra 1936
Kjøpt selv.

Desember: Bok utgitt mellom 1901-1960
Jeg leste om Iris Murdock i Filosofidronninger, men har aldri nest noe av henne, så i desember valgte jeg meg hennes roman Klokken fra 1958.
Biblioteket