Fjellturer og ferieturer

torsdag 6. april 2023

Er det tematikk du setter spesielt pris på, eller helst unngår?

Dette har jeg kjent litt på i det siste, hva det er jeg liker når det dukker opp i handlingen og når jeg tenker "å nei, ikke no igjen". Mitt valg av lydbok foregår litt i hurten og sturten, interessen faller gjerne på noe nyutgitt, eller en forfatter jeg har lest før, uten at jeg alltid setter meg så veldig godt inn i hva det skal handle om. 

I Privatlivets fred, Selma Lønning Aarø sin roman fra 2021, møter vi en litt traumatisert forfatter. Hun har fått i oppdrag av en venninne å skrive en roman om henne, men når venninnen leser utkastet, setter hun seg på bakbena og nekter hovedpersonen vår å gi det ut. 

Hvem eier egentlig en historie? Hva har vi lov til å skrive? Og hva skjer med forfatterens familie og venner når historien begynner å leve sitt eget liv? En forfatter våkner på sykehuset. Hva som har skjedd er uklart, men det har noe å gjøre med en roman fra virkeligheten. Ved hennes side sitter ektemannen, så moren, og etter hvert som timene går kommer minnene gradvis tilbake. Selma Lønning Aarøs nye roman er morsom, tidvis skremmende og usedvanlig aktuell. Skrevet i forlengelse av en sterk feministisk tradisjon, kommenterer den også debatten om liv og litteratur. Samtidig er dette en historie om familieliv og vennskap, og om det man må gjøre i en presset situasjon for å skape seg et eget rom.

Jeg likte boken godt, ble litt frustrert over den litt stakkarslige forfatteren, som tross alt ble misforstått av ikke bare venninnen men også sin egen familie. 


Britt Karin Larsen er en annen forfatter jeg liker å lese, så uten å sjekke noe nærmere gikk jeg rett over på hennes roman Som hunder om natta. Denne kom også ut i 2021, kanskje dette var året da debatten om virkelighetslitteratur blusset opp? 

En forfatter får et uventet oppdrag, og takker ja. Hun skal skrive biografien til en profilert politiker. Han inviterer henne til sitt idylliske feriested ved havet. I møte med politikerens privilegerte liv, opplever forfatteren at smertefulle minner virvles opp. 

Hvor mye kan et menneske tåle i møte med et system som har sviktet dem hun elsket? Britt Karin Larsens nye, frittstående roman er en kraftfull beretning om savn og sinne.

Jeg påstår ikke at disse bøkene ligner, men begge handler om forfattere som personlig er vippet litt av pinnen, og som presses av skriveoppdraget sitt. Det var ingen overraskelse at Anne Karin Elstad sin roman bød på uventede vendinger, og en slutt som kan ta pusten fra den best trente. Forfatteren som er hovedpersonen driver og skriver på to manuskripter gjennom hele romanen, men det er ikke skrivingen som er temaet her. Jeg vil ikke røpe mer, men anbefaler boken sterkt!

Til tross for tittelen, så omhandler ikke Britt Karin Larsens roman Som hunder om natta hunder, men det gjør boken jeg begynte på samtidig som jeg lyttet til  denne, da jeg gikk på tur. Jeg skal innrømme at jeg rynker på nesen når en hund får for mye oppmerksomhet i en roman, som i Ingrid Berglund sin roman Den svarte svanen

Hvis det skulle komme et menneske som jeg hadde på Kindelen i denne perioden, var også preget av hundehold. Den første boken i danske Thomas Korsgaards nye trilogi, som kommer på norsk nå i vår, har ikke hundene som hovedpersoner, men er en tydelig del av livet på gården som unge Tue vokser opp på. Jeg leste ferdig boken i går, og gleder meg allerede til fortsettelsen ☺ (Klikk på lenken for å lese omtalen)

De er et umake par, den unge dødsboadvokaten Oda Krohg og hennes aldrende assistent, Reidar Simonsen. De er begge forlatt av sine egne, og den felles etterforskningspraksisen deres er et ikke helt vellykket forsøk på å stable seg på beina igjen. Så kommer en syk kvinne inn døren med et siste ønske før hun skal dø. Mot bedre vitende tar de oppdraget; å finne kvinnens sønn som angivelig druknet for fem år siden. Det eneste Oda og Reidar har å gå etter, er fire skjell noen har sendt den dødsmerkede moren. Etter hvert som de graver i fortiden, oppdager de flere mistenkelige dødsfall. De ser også foruroligende tegn på at den farmasøytiske storindustrien har skitne hender. Jakten på sannheten vekker raskt oppmerksomhet fra personer som blir farligere jo mer koronapandemien brer seg. Og snart er det Oda og Reidar som jages.


Et annet temaet jeg har gått grundig lei, er korona. Noen forfattere bruker pandemien bare for å tidfeste handlingen, mens andre drar frem den ene detaljen etter den andre, som vi alle selvfølgelig kjenner oss igjen i til det kjedsommelige.
Den svarte svanen har korte kapitler, og mye luft, og hvert kapittel er ledsaget av en rapport om koronatilstanden i verden. Hovedpersonen sliter med å holde advokatpraksisen sin gående, noe som igjen minner meg om de to damene i de første bøkene som sliter med å holde forfattergjerningen sin i live.

Nå må det sies at Den svarte svanen er veldig bra til tross for hund og korona, les gjerne Bokblogger, Henningbokhylle og IBokhylla sine flotte omtaler!

Korona, hunder og forfattere som skriver bok, er mine akilleshæler - har du noen? Dere som kjenner meg vet at jeg leser bredt, både når det gjelder epoke, kulturer og sjangere, så jeg greier ikke selv å sette fingeren på en favoritt når det gjelder tema. Kanskje det er sånn at uansett om en har et favorittema, så vil dette ikke vare, hvis en leser mange bøker om det?

Håper du har en fin lesepåske 🌞


13 kommentarer:

  1. Jeg har lest de to første bøkene her. Jeg er husker jeg ble litt irritert av hvor mye Selma Lønning Å. skylte på Corona og skrivevegring.
    Britt Karin sin synes jeg var ganske så annerledes, og den var mer hjerteskjærende om helse, sykdom, og hvor urettferdig helsehjelp er i Norge. De rike, mot de fattige osv. det var det hun ville ha fram.
    Ha en fortsatt fin påske :).

    SvarSlett
    Svar
    1. Det ble mye skrivevegring, men også annen problematikk rundt det å skrive sant og rettferdig. Britt Karin Larsen sin Som hunder om natta, var aldeles nydelig. For noen flotte refleksjoner rundt forskjellene i levekår vi har her i landet, og ikke minst skråblikket hun har på politikere og deres skjeve beslutninger.

      Slett
  2. Eg skal lesa Den svarte svanen for beit meg merke i at hovudpersonen heiter Oda Krogh :-)

    Ein av mine akilleshæler er barn som ikkje blir behandla greit. Eg har til dømes kun lest ei bok av Lemony Snicket for der er det ein trio med barn som blir flytta frå det eine familiemedlemmet på grunn av arven. Nå høyrer eg andre bok i Kristina Ohlssons Strindberg-trilogi, og der er eit søskenpar som ikkje har det så greit.

    Lesepåska er foreløpig heilt tipp topp!

    SvarSlett
    Svar
    1. Oda Krogh var en artig karakter, en kunster, mer med ord og pågangsvilje enn med malerkosten. Ser at dette er første bok i en serie, neste, En skygge på min grav har kommet ut, jeg er nummer 37 i køen.
      Når det gjelder akilleshælen din, så må jeg innrømme at jeg er ganske hardhudet når det gjelder barn. Kun de groveste scenene styrer jeg unna av prinsipp, men ofte synes jeg oppvekstromaner med barn som ikke har det bra, er veldig gode romaner.
      Kristina Ohlsson har jeg lest mye av, Stormvakt og Isbryter har jeg lest, og jeg er nummer 56 i køen på Skoddehav.
      Godt du har en tipp-topp lesepåske Elida, jeg har hørt rykter fra bønder i trøndelag (som er veldig misunnelig) at de der nede på Jæren, allerede har sådd :)

      Slett
    2. Eg høyrer Kristina Ohlsson på svensk i Storytel, og det fungerer godt. Eit par svenske ord eg har stussa på innimellom, men det har som regel ordna seg når eg har fått tenkt gjennom setningen og konteksten.

      Det er absolutt gode oppvekstromaner med barn i hovudrolla, og til dømes Jane Eyre og Den hemmelige hagen er store favoritter. Men det kjem an på romanen så eg skal ikkje si at eg ikkje leser det, tar bare eit par forhåndsregler.

      Eg har ikkje høyrt noko om såing, men den gode vår-lukta (les: dritt) har begynt. På jobb er det jorder på alle hjørner så årets vakreste eventyr har starta :-)

      Slett
    3. Jeg har styrt unna på Storytel når de bare har boken på svensk, men kanskje jeg skal prøve meg en gang.
      En trenger ikke styre konsekvent unna det en ikke har på førsteplass, da ville en gått glipp av mange leseopplevelser, men at noe frembringer glede og noe dype sukk, er helt sikkert.
      Herlig at du kaller det "årets vakreste eventyr" :)

      Slett
  3. Har privatlivets fred i ventebunken og den skal leses en gang i fremtiden. Liker ikke korona i handlingen jeg heller. Ikke fordi man blir påminnet om det, for selv la jeg ikke merke til særlig forandringer siden jeg stort sett var hjemme likevel på den tiden da det var på det verste, men synes det er kjedelig når karakterene har på seg munnbindet, tar det på igjen, vasker hendene osv. Synes det dreper handlingen på en måte og spenningen. Det blir noe masete. Takk for link. =)

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg, det er rett og slett kjedelig å lese om. Vi har jo alle opplevd akkurat det samme, kanskje det blir gøy å lese om, om 30 år, når vi ser tilbake på korona fra gamlehjemmet.

      Slett
  4. Jeg har ingen spesiell akilleshæl når det gjelder bøker, bortsett fra dårlig språk, men det kan vel egentlig ikke kalles akilleshæl, men noe som vokser frem dess mer man leser og lærer om skrivekunst og litteratur. Når det gjelder tema liker jeg noe bedre enn andre, samt hvordan en bok er komponert og skrevet. Når jeg leser hva spiller også inn. Ofte er det tunge ting jeg ikke orker å lese fordi jeg har overvekt av sånt på jobb (overgrep mot barn o.l.), mens andre ganger er det greit nok å lese om det såfremt boka er god og ikke fråtser i vold og overgrep. Balanse er viktig for meg. Jeg trenger ikke å dynge med ned med verdens elendighet når det har vært av det i hverdagen min i over 30 år (les jobb). Hva man har i privatlivet av vonde ting enhver tid spiller også inn. Samtidig har jeg aldri vært redd for å lese om mørke og tunge ting. Jaja, dagens tale.. hehe..
    Vi lesere er forskjellige.

    Jeg har lest "Privatlivets fred" og så vidt jeg husker likte jeg den ganske godt. Det er en stund siden jeg leste den og jeg har ikke blogget om den.
    Jeg synes det er interessant å lese om forfattere i bøker, såfremt forfatteren av boka har noe å fare med. Aarø er dreven og har det, synes jeg.
    Virkelighetslitteraturdebatten kom lenge før 2021. 2016, 2018 og senere , samt i perioder opp gjennom. men mulig det speiler seg i romanene som kom etter det sto på som værst. Det tar jo en tid før en bok blir skrevet ferdig og blir gitt ut, og aktuelle temaer i tiden absorberes i litteraturen.
    Korona i bøker har det blitt mer og mer av, naturlig nok, nå når vi er godt ute av pandemien i Norge, eller den preger oss ikke som de to første årene. Hvordan det brukes i bøkene, synes jeg er mer viktig enn tematikken enn seg selv. Husker ikke helt hvordan det var i Aarøs bok.

    "Den svarte svanen" har jeg selv nettopp lest, og blogget om den for 3-4 dager siden.
    Den likte jeg godt, og synes at måten korona ble brukt, var interessant, det var i bakgrunnen med disse overskriftene, men dominerte ikke på noe vis. Skal også lese bok 2 når jeg får tak i den, selv om den har fått ganske lunkne anmeldelser.

    Når vi er inne på det; jeg leser alltid om en bok på forhånd, både hva det står på baksiden , i nyhetsbrev fra forlag og ofte anmeldelser. det er det som ofte gir meg lyst til å lese en bok eller ikke, og også blogger . Det kan jo bli bom likevel, men da har jeg bedre grunnlag for å vite om dette er en bok for meg eller ikke.

    Ble litt lang kommentar i dag, preget av rolig langfredag formiddag. Dessuten er det rolig i bloggosfæren for tiden, og fb og insta sveiper jeg bare så vidt innom om dagene. Snart ferdig med Damhaugs bok "Hund uten grav", leste masse i går kveld, siden vertskapet la seg tidlig. Blir vel ferdig i dag, og sa blir det å begynne på enten "Elskede Emilie" eller "Passasjeren" av Næss. Er redd "Elskede Emilie " blir for tøff å ha som sengelektyre, jeg drar jo sterke bøker med fæl handling med meg inn i drømmene, og det også med "Grav uten hund." Og det er på kvelden jeg får lest mest her.

    SvarSlett
    Svar
    1. Dårlig språk er definitivt en akilleshæl, jeg mister tålmodigheten med handlingen med en gang språket skurrer. Artig å høre at du ikke syntes at koronaen dominerte i Den svarte svanen, det var no noe hele tiden, men sånn føles det vel, når en først henger seg opp i noe. I privatlivets fred var ikke korona dominerene.
      Det er som oftest bloggomtaler eller forlagets korte beskrivelse av handlingen som trigger meg til å skaffe meg boken. Men den tiden jeg må vente frem til jeg begynner å lese, gjør at jeg glemmer hvorfor jeg ville lese den. Graver ikke mer i det, før jeg begynner, men stoler på at jeg hadde en grunn for det.
      Mange forlag sier for mye i baksideteksten sin, så flere ganger har jeg vært glad for at jeg gjør det sånn, så slapp jeg å vente på et nevnt vendepunkt, men får det som en overraskelse.
      Det er godt å få noen pauser til å lese, selv om en besøker mennesker en er glad i. Kos deg med krimmen, Emilie er kanskje ikke den rette som sengelektyre :)

      Slett
    2. Det med å glemme handlingsbeskrivelse når man må vente på en bok, kan jeg kjenne igjen. Da må jeg friske det opp når boka kommer. Ofte- hvis jeg har ventet lenge på en bok, er jeg ikke der, dvs like interessert når jeg får boka. Da hender det at den går rett tilbake til bib, eller blir liggende ulest til fristen går ut.

      Nå skal jeg bake kake, og får de 35 siste sidene i Hund uten grav, vente til senere... Uhyrlig spennende.. men her er det middag etter kakebaking.

      Tror jeg tar Passasjeren først, og så får Elskede Emilie vente til flyturen hjem....Kanskje best det, når du sier den ikke egner seg for sengelesing :)

      Kos deg videre på Snåsa:)

      Slett
    3. Så på fb at du var ferdig med boken, Hund uten grav likte jeg også veldig godt :)

      Slett
  5. Interessant det du tar opp her, og jeg tenker du har et poeng i det at favoritt-temaet kanskje ikke varer om man leser svært mye om det. På den annen side har kvinnesak alltid stått meg nært og jeg har ennå ikke blitt lei av å lese om det. Men jeg prøver nå å lese mer samtids-litteratur, uansett tema, føler jeg har gått glipp av noe ved å lese mye eldre bøker :)

    SvarSlett