Ett minutts stillhet av Cecilie Enger

Det har blitt mange bøker av Cecilie Enger på meg gjennom årene, den første var Mors gaver som jeg leste for ti år siden. Enger skriver variert, men alltid treffer hun meg i hjertet med romanene sine, også denne her.

Forlaget om handlingen:
Den aldrende Åsta Cooper har bestandig fulgt sin engelske diplomatmann rundt i verden, men synes hun finner et større rom for utfoldelse da hun blir kjent med den førti år yngre Ane Knutsen. De bor begge i Warszawa. 

De diskuterer, leser romaner høyt for hverandre, går i museer. Så rammes Åsta av hjerneslag og mister tilgangen til det engelske språket, det språket mannen hennes snakker, og som har vært hennes eget i nesten et halvt århundre. 

Tilbake er bare barndommens norsk, fra en oppvekst i en helt annen tilværelse. Og en fortærende avhengighet av Ane for å bli forstått og oversatt til omgivelsene.

Premisset for handlingen er at hovedpersonen har levd hele sitt voksne liv på engelsk. Mannen hennes har ikke behøvd å lære seg norsk, så når engelsken forsvinner og bare norsken er tilbake, får de en utfordring.

Mangelen på språk gjør at Åsta må presses til det ytterste før hun er i stand til å huske de hendelsene som har formet livet hennes, men som hun valgte å lagre, mer eller mindre ubehandlet, langt baki bevisstheten. 

I nåtid befinner paret seg i Warzawa, og når Åsta får hjerneslaget, er det den polske logopeden Kowalski, som hjelper henne. Hun blir anbefalt å ansette en norsktalende hjelper, noe de også gjør. Det er fint å lese om hvordan de arbeider med språket, og ikke minst forholdet som utvikler seg, mellom Åsta og Ane, den tretti år gamle damen som tok utfordringen. 

                Tap av språk, sier Kowalski, er intet mindre enn tap av
verden. En sjelelig katastrofe.

Romanen er handlingsmettet og byr på små spenningstopper, eller skal jeg kalle dem rystelser, underveis. Dette siste kommer i Åstas tilbakeblikk til barndom og oppvekst, hennes litt anstrengte forhold til foreldrene og halvbroren, og ikke minst til hesten Frøya og norsklæreren hun hadde på gymnaset. 

                Mor aksepterte lesingen min, sa at hun så jeg hadde glede av den. Bare en gang nevnte hun at man skulle passe seg for å tro at man var bedre enn andre bare fordi man leste bøker. Jeg husker at jeg frydet meg da hun sa det. Kanskje fordi jeg ønsket å påføre henne mindreverdighetskomplekser. Jeg forstod ikke da, at hun hadde dem fra før.

Hva er det som gjør at vi tenker og føler som vi gjør? hvorfor sier vi det vi gjør i ulike situasjoner? kan en grunnleggende følelse av mangel på kjærlighet i livet være et svar på dette, eller kanskje det er feighet?

Slike spørsmål dukker opp flere ganger underveis i romanen, med små pekere, som lar leseren selv få gruble litt over mulige svar.

Jeg likte denne romanen veldig godt og koste meg spesielt med de litterære samtalene Åsta hadde med norsklæreren sin. En enorm skuffelse tidlig i livet, skal vise seg å presse seg frem, nå når Åsta har blitt sytti år, og er rammet på den måten hun er. 

Ett minutts stillhet krever ro og tid for ettertanke mens man leser, for det er litt av hvert å tenke gjennom her. De mange episodene som rammer inn romanen, gjør den medrivende på en litt intens måte. Jeg likte slutten veldig godt, og anbefaler gjerne boken videre!

 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 192

Kilde: Leseeksemplar