Oppsummering av lesemåneden august

August måned startet samtidig som fire ukers sommerferie var over. Kalenderen var ikke fylt opp, og kroppen trengte sårt rekonvalesent, etter ti aktive dager i Irland, så det har blitt mye lesing og ingen trening denne måneden. 

I alle fall i begynnelsen, for siden fikk jeg det travelt med diverse kulturarrangementer. 
Jeg har lest variert og etter innfallsmetoden, sånn som jeg pleier, og det er jeg fornøyd med.

Dette leste jeg i august: 

1. Erling Simon - Narsissisten - 4
2. Samuel Bjørk - Hitra - 5
3. Stefan Ahnhen - En helt annen historie - 5
4. Bo Svernstrøm - Lekene - 3
5. Thomas Bagger - Den nittende øya - 5
6. Tove Jansson - Det usynlige barnet - barn - 5
7. Ulrik Høisæther - Den kongelige kidnappingen - 4
8. Pedro Carmona-Alvarez - Chiquitita - 6
9. Hilde Østby - Å dykke etter sjøhester - sak - 4
10. Sven Petter Næss - Tyv - 6
11. Einar Stenseng - Ute - 3
12. Seàn Hewitt - Gjennom det store mørket - 5
13. Mèlissa Da Costa - Alt det blå på himmelen - 4
14. Thomas Korsgaard - En dag vil vi le av det - 5
15. Andrea Nicolaisen Brun - Verden er tegnet med skjelvende hånd - 5
16. Camilla Grebe - Velkommen til evigheten - 4
17. William Trevor - Å jukse i canasta - noveller - 4
18. Tove Jansson - Billedhuggerens datter - sak - 4
19. Michel Houellebecq - Å holde seg i live - essay - 3

Romaner: 7

Noveller: 1

Essay: 1

Barn: 1

Krim: 8

Sak: 1

Kultur i august:
Måneden skulle nesten være halvgått før jeg slo til på Harmoniens gratiskonsert i Nygårdsparken. Helgen etter gikk turen til Fløyen hvor en kul jazztrio laget god stemning. Så dukket det opp en Konsert i Johanneskirken og etter det oppdaget jeg noe spennende: Puch Pull Matters, moderne dans på Fiskerimuseet. Det fantastiske jentekoret Multa Paucis fyller 15 år i høst, og lørdag var jeg og en venninne på konsert med dem. Endelig var TNT Britain & ADG Europe  tilbake i borggården med sine lystige Shakespearetolkninger, denne gangen var det Romeo og Juliet de hadde med seg til regnbyen. Cinemateket viste filmatiseringen av George Orwell sin roman 1984 og helt sist i måneden var jeg med på Høstmøte med Bonnier forlag. 

Gratiskonsert med Harmonien i Nygårdsparken

Mads, Toivo og Sigurd - dere ruler!

Push Pull Matters - forestilling på Fiskerimuseet

Fra Romeo og Juliet

Håper du har hatt en fin lesemåned ☺

Billedhuggerens datter delvis selvbiografisk av Tove Jansson og litt om Det usynlige barnet

I sommer lot jeg meg begeistre av Hilde Østbys bok Kart over ensomheten. Hun har bygget boken sin rundt Tove Janssons mummiverden, og spesielt karakteren Ninni, den ensomme lille jentas rolle, gjorde inntrykk på meg. Jeg har lest Det usynlige barnet, og ville lese mer om forfatteren, og da falt valget på Billedhuggerens datter. Til tross for at boken ga meg mye, fikk jeg ikke nok, så neste bok ut blir Tuuja Karjalainens  bok om henne, Tove Jansson: arbeide og elske.

Fra bakpå boken: 
I denne boken tar Tove Jansson oss med inn i sin egen barndomsverden: billedhuggeratelieret til faren, sommerlivet i skjærgården, julen i Helsingfors. Opplevelsenes tindrende friske samtidighet gjør dette til mer enn en vanlig selvbiografi. Det er selve barnets verden som åpner seg for oss. Dessuten vil alle Mummi-kjennere ustanselig kunne glede seg over skikkelser og episoder som de før har møtt i Mummiverdenen - slektskapet er tydelig.

Forlag: Heinesen
Utgitt: 2015
Sider: 141
Kilde: Biblioteket

Historien begynner med fortellerens mormor og morfar som bygger et stort eventyrlig hus, med mansardtak, masse værelser, trapper og terrasser og en svær veranda. 

Jeg ser selvfølgelig for meg mummihuset, selv om det ikke er noe som tydelig peker på det. Tove Jansson var et barn med mye fantasi, det skjønner jeg av historiene som kommer frem i denne boken. 

I den første historien tar hun et oppgjør med sjalusien sin, etter at hun har blitt oversett, gjort opprør og kranglet med kusinen sin (?)

            Jeg gikk inn i kottet for alt mulig og satt der lenge og tenkte. Jeg fant en sekk. Den tok jeg på meg og så gikk jeg ut på sletten og subbet rundt foran Karin med krokete knær og håret ned i øynene.
            Hva skal dette bety, spurte Karin.
            Da svarte jeg: Sannelig, sannelig sier jeg deg, jeg er en stor synder.
            Åå, sa Karin. Jeg så at hun var imponert.
            Siden hadde vi det som før igjen og lå under gullregnen og hvisket om Gud. Morfar gikk rundt og fikk alt til å vokse og engelen bodde fortsatt i steinbedet som om slett ingenting har hendt.

Kapittelet med navn Steinen var skikkelig spennende, og etterpå får vi Janssons litt barnlige, men veldig kloke ord om rangling (jeg leser krangling):

        Alle menn rangler og er kamerater som aldri lar hverandre i stikken. En kamerat kan si forferdelige ting men neste dag er alt glemt. En kamerat tilgir ikke, han bare glemmer og en kvinne tilgir alt men glemmer aldri. Sånn er det. Derfor bør ikke kvinner rangle. Det er meget ubehagelig å bli tilgitt.

Gjennom 19 små fortellinger, hvor det lille barnet Tove observerer og tolker omgivelsene sine, lærer vi henne å kjenne som et lite, uferdig menneske. Det er nydelig lesning, vi hører om mor som illustrerer og bader i sjøen, og far som lager atelier i båthuset og drar på fiske. Han er glad i dyr, og apekatten Poppolino får mye oppmerksomhet.

Boken byr ikke på oppvekstskildringer, men gjennom historiene kan en skimte en lykkelig barndom og to kjærlige foreldre. Jeg prøvde å få øye på karakterene i mummiuniverset, men det glapp litt for meg, så jeg håper at Karjalainens bok vil gi meg noe litt mer håndfast, for å bli kjent med mennesket og kunstneren Tove Jansson.

************

Det usynlige barnet er en av ni prosabøker i denne serien. Boken er illustrert med flotte sort/hvit pennetegninger, og fremstår som om den er beregnet for voksne. Den egner seg selvfølgelig godt for høytlesning for barn og forlaget har satt alderen 9-12 på bøkene.

Disse bøkene kom ut fra 1945 til 1970 og senere laget Tove Jansson to billedbøker. Etter det har vi jo alle sett et vell av gjennomillustrerte bøker for små barn, men denne serien er den opprinnelige utgivelsen.

De ni novellene boken består av presenterer oss for mange av karakterene i Mummidalen, også flere som jeg ikke husker å ha hørt om.

Jeg gledet meg spesielt til å lese tittelnovellen, Det usynlige barnet, og jeg ble ikke skuffet. 

Tove Jansson har et stort hjerte for barn, hun fikk aldri barn selv, men har gjort seg bemerket for en hel verden av fantasifulle barnesinn. Jeg gleder meg til å fylle ut mummi-hukommelsen min litt, med flere bøker fra denne serien, men først skal jeg lære denne bemerkelsesverdige forfatteren bedre å kjenne.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 1962/ min utgave 2022

Sider: 187

Kilde: Kjøpt selv

Jeg er usikker på hvilken av de andre bøkene i serien 

jeg skal velge meg neste gang,

har du en favoritt?

TNT Britain & ADG Europe presenterer Romeo og Juliet

En gang i året har TNT Britain & ADG Europe besøkt Bergenhus. Jeg har pleid å gå, og savnet dem da det ble et opphold under koronapandemien. Endelig var de på plass igjen, og jeg sikret meg og gubben hver vår billett til årets oppsetning: Romeo og Juliet.

Det er fjorten år siden denne gjengen begynte å reise rundt i Europa og Kina, med forskjellige oppsetninger av Shakespeares stykker, og har til nå besøkt over 30 land. 

Ensemblet er en livlig gjeng, mange av skuespillerne kjenner jeg igjen fra tidligere besøk, og husker hvem som er den morsomme og hvem som er god å synge. 

Musikken de bruker er delvis innspilt og eller utført på barokke instrumenter under forestillingen. Overværer du en av truppens forestillinger, kommer du tett på skuespillerne og ikke minst Shakespeares opprinnelige måte å fremføre teaterstykker på for over 400 år siden.

Kveldens forestilling gikk over all forventning. Regnet holdt seg (nesten) borte og vi ble lite forstyrret av helikopter, måkeskrik, motorsykler og annet som pleier å blande seg inn i lydbildet. Skuespillerne var, som alltid kjempeflinke og humoren var med hele veien, hva de får til med en så liten scene og minimalt med rekvisitter.

"Romeo og Juliet er en av Shakespeares tragedier. En klankrig pågår, byen er i voldelig kaos, revet opp av familiefeider, der døden til to unge elskende bringer de stridende fraksjonene til fornuft. Verona fremstilles på scenen i all sin klassiske prakt, latinske lidenskap og barokkdekadanse. 

Dette er et Italia hvor ære, stolthet og familielojalitet verdsettes over moral, fred og kjærlighet. I vår moderne verden som er like revet av vold og intoleranse, hvor fred virker like unnvikende som ekte kjærlighet, er denne store tragedien like relevant som alltid. 

Dette er ikke en historisk, men en mytisk setting som gjør det mulig for moralspillet og den romantiske tragedien å nå sitt sanne potensial.

Altfor ofte lider Shakespeare av at regissører og til og med designere påtvinger originalen en tolkning som kveler essensen. TNT jobber nøye med å få frem den sanne rikdommen og dybden til Shakespeare. 

Denne tilnærmingen har blitt satt stor pris på av et bredt publikum som ofte blir overrasket over hvor tilgjengelige og relevante Shakespeares skuespill blir, når de fremføres på den måten Shakespeare kanskje hadde tenkt. Skuespillene ble skrevet for å fremføres med begrenset kulisser som påkaller publikums fantasi. 

Her er levende musikk, små rollebesetninger, energiske fysiske forestillinger og en følsomhet for poesi. Alle disse elementene er til stede i en TNT Shakespeare-produksjon. Less is more eller, for å sitere HAMLET, "skuespillet er tingen."

(Lånt fra Visit Norway sin side, så smått redigert og googleoversatt)

Da vi forlot denne gjengen, var alle med på å pakke stoler og utstyr inn i truckene sine, for å tilbringe natten på veien. De kom fra Ulstein Kloster, og neste stopp er Bø i Telemark hvor de har forestilling på Gullbring Kulturanlegg, torsdag og fredag er det Oslo sin tur. Heldige oss som får oppleve dette ☺

Lyst å se noen flere bilder fra forestillingene deres, kan du klikke på: 
Troll kan temmes 2013, Købmannen i Venedig 2015,  The tempest 2016, Twelfth Night 2017 og Macbeth 2018. 

Synes du dette høres spennende ut, så må du være på hugget i august til neste år, når de kommer tilbake til Bergen med A midsummer nights dream.

Alt det blå på himmelen av Mèlissa Da Costa

Mèlissa Da Costa er en populær forfatter i hjemlandet Frankrike. Jeg har ikke lest noe av henne før, men denne søte historien har jeg kost meg med. Det eneste som ikke var søtt er antallet sider, som er heftig for en roman hvor leseren hele tiden vet hvordan det ender.

Forlaget om handlingen:
Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.

Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.
Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.

Èmile hater tanken på at bestevennen, søsteren og foreldrene hans skal trenge å forholde seg til hans sykdom og tidlige død, så han rømmer unna dem. Han vil ikke bli et forskningsobjekt, og tilbringe det lille som er igjen av livet sitt på sykehus, omgitt av tårevåte pårørende.

Tanken er god, men etter at han og reisefølget hans Joanne har vært på farten en stund, dukker det opp utfordringer han ikke hadde tatt høyde for. 

Det skjer noe hele tiden i denne romanen, så selv om boken er i lengste laget, så blir det aldri kjedelig. Frankrike er ikke mitt land, men med de spennende reisebeskrivelsene fra Provence og Pyreneene, fikk jeg lyst å reise i Joanne og Èmilies fotspor. De pakker lett, overnatter enkelt, og passer på å ikke fotfølge hverandre hele tiden.

        Hun har akkurat betrodd ham noe. Hun vet hvorfor han går, og hun går av samme grunn som ham. Hun leter etter svar, forklaringer. Som antakelig gjelder Lèon. Hun håper å komme tilbake til ham med nytt blikk. Det var det hun halvveis betrodde ham nå... Tror han i hver fall...

Selvhjelpsboken som også finnes i handlingen, ble litt for overtydelig etter min smak. Jeg har lest min andel Paulo Coelho-bøker, men det er lenge siden, og nå ble det skivebom for min del. 

Det som er mest interessant er hvordan de to gir hverandre rom, de lærer hverandre å kjenne på den forsiktige og respektfulle måten, og i dette ligger det to oppvekstromaner og lurer. Vi får en forklaring på Joannes dystre væremåte, et litterært knep som ga en god nerve til handlingen.

I tillegg likte jeg den delen av boken som omhandler sykdommen til Èmile, og hvordan Joanne forholder seg til den, og løftet hun ga ham før de reiste.

Jeg hadde stor glede av denne boken, selv om den ikke bød på noen overraskelser. Slutten frembrakte tårer hos meg, men tilstanden til Èmile mot slutten ble litt i overkant "mye". Da Costa har et fint språk, og vet  hvordan hun skal nagle leseren til boken, som var både tankevekkende, og pirret litt i reiselysten min ☺

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023

Sider: 656

Oversatt av: Amanda Åserød

Kilde: Leseeksemplar

Verden er tegnet med skjelvende hånd av Andrea Nicolaisen Brun

Andrea Nicolaisen Brun er den første debutanten jeg leser denne bokhøsten, og etter å ha lest om boken, gledet jeg meg veldig til å ta fatt. 

Forlaget om handlingen: 
Psykologen Paula befinner seg alene på en avsidesliggende familiehytte. Også denne høsten skal hun jakte ryper i høyfjellet, og hun forsøker å opprettholde rutiner, bevege seg langs vante ruter. 

Men i år stemmer ikke proporsjonene. Hun kjenner ikke igjen sin egen kropp, hun kjenner ikke igjen verden. Selv skyggene ligger i uvante vinkler. Hjemme i byen har pasienten Adrian tatt sitt eget liv, og nå trer han frem på nye måter i minnene. 

Hva var det hun ikke så, i skikkelsen og ordene hans? Kan hun se det nå? Og hva slags gåtefull maskin er det som står i terrenget utenfor hytta, og som Paula kjenner en stadig sterkere dragning mot? 

Spørsmålene tvinger frem et møte med det desorienterende mørket i henne selv - et mørke som synes å gli over i natten og skjule noe det kan være enda mer risikabelt å forsøke å forstå.

Hvis du tenker at dette kan synes litt for ullent for deg, så tenk om igjen. Historien har faste holdepunkt i virkeligheten, og bare ørsmå hint av noe overjordisk. Mye av det eteriske som preger handlingen ligger i språket, som når den forheksede bilen svever gjennom landskapet, eller stemmen på bilens gps har en helt spesiell klang.

Paula kjører opp på fjellet. Det er lenge siden hun har vært på familiens lille hytte nær jaktterrenget, og nå reiser hun alene dit. Foreldrene holder hun på avstand, ved å ikke svare telefonen, og også skjule at hun faktisk ikke jakter. Haglen setter hun fra seg i vedboden når hun kommer frem, den blir som et ris bak speilet, og lenge kvier hun seg for å gå inn dit.

Små detaljer hinter om årsaken til Paulas plutselige tur til fjells, men en skikkelig uggen følelsen klarer å feste seg i meg, før det er helt klart. Mye av handlingen er Paulas tankestrøm hvor hun stiller spørsmål ved, og tolker tidligere opplevelser.  Hun observerer egne følelser mens hun leiter etter veien tilbake til seg selv. 

Romanen er dessuten bygget opp av flere interessante hendelser, som gjør den medrivende til tusen. Som for eksempel det underlige kommunesentrumet hun må oppsøke, denne blinkende maskinen som har dukket opp utenfor hytten, elbilen som er et high tech-kapittel for seg selv, og ikke minst forholdet til hyttenaboen Ada, som bor en 2 timers gåtur unna:

                    Ada veivet med en arm og det så ut som hun ropte noe, før jeg vendte haglen i motsatt retning og fyrte av to skudd. 

Lyden hadde ønsket effekt. Flokken med ryper, som var større enn jeg først hadde sett, blafret kaotisk, før de fant en retning og fløy samlet i trygghet et langt stykke unna både meg og Ada.

Jeg slapp haglen ned på bakken, kroppen skalv så voldsomt at jeg ikke klarte å holde den oppe. De to prosjektilene hadde pløyd seg gjennom hukommelsens mørke og etterlatt seg to tunneler av lys. Gjennom dem så jeg alt.

Romanen har mange fine naturskildringer, bekken, himmelen og steinene på stien blir gitt menneskelige egenskaper, og det føles ikke påklistret på noen måte. Det fineste syntes jeg var skildringene av den lille bekymringen som ligger før redsel, den vi gjerne har når vi må orientere oss i en mørk skog, eller hører ukjente lyder utenfor hytteveggene. 

I tillegg til Ada møter vi flere andre karakterer, noen av dem litt karikert, som operatøren eller ordføreren, men kunstneren som også er parkeringsvakt likte jeg veldig godt. Det som trakk vekk en prikk på terningen er slutten, den syntes jeg var veldig annerledes enn resten av boken, og jeg må innrømme at historien ikke riktig ble forløst i meg. 

Bortsett fra det, en mer velskrevet roman skal du lete lenge etter, og det er imponerende siden dette er debutromanen til Andrea Nicolaisen Brun. Den har et dypt menneskelig tema, men også nerve som holder leseren klistret til boken.

Denne må du få med deg! ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 220

Kilde: PDF fra forlaget 

Gjennom det store mørket av Seàn Hewitt

Seàn Hewitt har en stor irsk familie på morsiden, og en liten engelsk familie på farsiden. Han er oppvokst i Warrington nord i England, men er nå professor på Trinity College, det betyr at jeg gikk rett forbi arbeidsplassen hans da jeg var i Dublin i sommer. Han skriver litteraturkritikk for The Irish Times, og har selv gitt ut en rekke romaner og blitt nominert til, og mottatt flere priser. 

Forlaget om handlingen:
Da Seán møter Elias faller de fort inn i et kjærlighetsforhold, men idyllen blir kortvarig da Elias' alvorlige depresjon dytter de forelskede mot en krise. I denne utfordrende tiden reflekterer Seán over snubletrådene i sitt eget liv - om å vokse opp som skeiv når man er oppdratt i katolsk tro, og om den kronglete veien frem til å endelig kunne lande i seg selv. Fra en 1800-talls kirkegård i Liverpool, til furuskogene i Gøteborg, kaster han seg inn i det ukjente mørket på leting etter håp og lys.

Gjennom det store mørke er et ømt portrett av hvordan det er å være fanget i understrømmen av en annens lidelse og om kjærlighetens smerteterskel. Det er en vakker fortelling om hjertesorg og om å finne trøst i litteraturen - og om å snu seg tilbake for å kunne finne veien fremover.

Gjennom det store mørket handler i det store og hele om å få lov å være seg selv, få slippe å skjule sin egentlige identitet, og slippe å føle skam og utilstrekkelighet.

Begynnelsen setter stemning, når vi er med til en skrekkinngytene nygotisk katedral, og dens mørke kirkegård utenfor Liverpool. Romanen er en memoar, en ærlig skildring av Seàn Hewitts egne tanker rundt hvordan han vil konfrontere behovet for å skamme seg eller lyge om sitt sanne jeg. 

Historien veksler sømløst mellom nåtid, hvor Seàn studerer litteratur generelt og Hopkins spesielt, siden han skriver doktorgrad på ham.
resten og poeten Gerard Manley Hopkins, er som en hovedperson nummer to i romanen, et svevende spøkelse som guider oss gjennom tanker om religion og seksualitet. 

Språket i denne romanen er nydelig, det strømmer lett og gir en beroligende hånd på kinnet til leseren. Denne trøsten trengs, for enkelte av begivenhetene som skildres er temmelig brutale. Tidsspennet i boken er på rundt ett år, men tilbakeblikkene gjør at narrativet føles lengre.

6-7 år gammel fikk han beskjed av naboen at han ikke måtte være homo. Etter det var oppveksten en rasende ferd mot katastrofen. Handlingen byr på mange nydelige scener, som mer enn noe, antyder de detaljene som ikke trengs å blåses opp. 

En tydelig lengsel etter frihet ligger over hele historien, mens diskusjonene kan bli av det djerve slaget når likekjønnet ekteskap og den katolske kirke kommer på agendaen.

Så kommer svenske Elias inn i livet hans. Seàn flytter med Elias til Gøteborg, hvor han skal skrive mens Elias studerer. Seàn holder fremdeles på med Hopkins, men nå kommer også Karin Boye sine dikt på programmet. Da skjer det som ikke skal skje, Elias blir rammet av en sterk depresjon, og siste del av boken er tydelig preget av traumet dette medfører for dem begge.

Seàn og Elias` foreldre tar seg av Elias så godt han kan, men problemene vedvarer. Seàns liv blir vanskelig, med Elias på et sykehus langt fra der de bor. Samtidig som vi hører om den psykiske belastningen Seàn opplever i denne perioden, får vi fine tanker rundt det å skulle føle, på et fremmed språk. Han må "forenkle seg selv" i møte med andre, noe som utfordrer hans tanker rundt egen eksistens.

                    Det er vanskelig å gjøre rede for det traumatiske i en ting som ikke skjedde, vanskelig å håndtere en frykt som er basert på en nesten-hendelse, noe som kunne ha inntruffet, men som ikke gjorde det. Men sannheten er at Elias hadde vært så tett på livets ytterkant, kommet så nær stupet, at han forandret oss begge for alltid. Flere år senere er det fortsatt melodien i det som nesten skjedde, som hjemsøker meg mest, og som aldri forsvinner fra hodet mitt.

Gjennom det store mørket er en usentimental og innsiktsfull memoar. Innsiktsfull, lest som at forfatteren helt tydelig tolker seg selv på flere plan. Romanen er oppslukende og dypt menneskelig i handling og språk, og absolutt en roman du bør få med deg!

Lenken under er fra en intervjuserie som Dublin museum of litterature har med Seàn Hewitt. Aldri før har jeg sittet og hørt på et intervju på pc`en så lenge, dette var virkelig bra. Du finner den her: https://moli.ie/digital/pastpresentpride/ ☺

Om ikke jeg har klart å overbevise deg, les gjerne omtalen på Beathes bibliotek!

Forlag: SolumBokvennen

Utgitt: 2022/på norsk 2023

Sider: 240

Oversetter: Agnete Øye

Kilde: PDF fra forlaget

Ute - ny bok fra Einar Stenseng

Einar Stenseng er vokalist, musiker og låtskriver og i 2020 debuterte han med En riktig stygg bok. Ja den het det, og nå kommer bok nummer to, romanen Ute. Jeg har ikke lest, eller hørt ham før, men føler jeg fikk et temmelig brått møte, med en spesiell kunstner.

Forlaget om handlingen:
Ute er en østerriksk forlagsansatt i Linz: alenemor annenhver uke, på fylla når hun har barnefri. Da den  danske poeten Mogens kommer til byen for å promotere en diktsamling, innleder de en romanse.

Romanen Ute tar for seg kjønn, seksualitet, rus, kunst og litteratur, med upassende doser humørfylt harselas over kulturmenneskene, mens gamle Donau flyter stille og sorgfullt gjennom byen og boken.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2023
Sider: 90
Kilde: Leseeksempar

Kunst, litteratur og rus, leser jeg veldig gjerne om, kjønn også, har lest mange romaner som tar for seg kjønnstematikk og seksualitet, men i denne boken kan en tolke ordet kjønn på en mer konkret og kroppslig måte. Hadde det vært opp til meg ville jeg byttet ut ordet seksualitet med sex, for denne historien er sterkt preget av Ute og Mogens, og flere andres kreative sexliv. 

Sånn begynner boken: 

                            Ute våkner og føler seg pult. En behagelig, men sår følelse i fitte og hjerte. Mogens har gått i løpet av natten/morgenen, hun har fremdeles den emne smaken av pikken hans i munnen. Hun har sans for å suge pikk, bevares, men ettersmaken er mindre god, kuksvetten eller hva det nå er, den setter seg fast i gommene. Hun reiser seg og går mot kjøkkenet etter et glass vann.

Handlingen går enkelt fortalt ut på at østeriske Ute som jobber i et forlag har ansvar for den danske poeten Mogens, den uken han besøker byen deres Linz. Hun kjører ham til forskjellige intervjuer og arrangementer, og resten av tiden så holder de på, enten de to, eller sammen med andre. De fester og ruser seg og har seg, som om verden skulle gå under hvert øyeblikk.

Historien drives fremover av en fortellerstemme, (forfatteren?) som ved hjelp av 18 fotnoter lar leseren høre om forskjellige (for det meste) østeriske historiske skikkelser. En organist, enken etter komponisten Mahler, apoteker og poet Georg Trakl og arkitekten Peter Behrens, for å nevne noen. 

Enkelte navn var kjente for meg, og spesielt morsomt var det at Ludwig Wittgenstein dukket opp, en wiensk filosofiprofessor som gjorde Skjolden i Vestland til sitt favorittsted på jord. Jeg besøkte Skjolden i sommer, og der vet de virkelig hvordan de skal løfte ham frem, for å takke for besøket.

Innimellom all sexen finnes det gode betraktninger rundt livet, og menneskers samhandling, men for meg som prøvde å lukke øynene for alle forstyrrelsene, så ble det ikke lett å dvele så lenge i de filosofiske tankene.

Dette ble en anstrengende bok å lese, her finnes sikkert gull mellom linjene, og det skal jeg lete etter i eventuelt andre omtaler jeg kommer over. 

This was not my cup of tea ☺

Chiquitita - ny roman fra Pedro Carmona-Alvarez

Jeg er veldig glad for å ha lært bergenseren Pedro Carmona-Alvare å kjenne, ikke personlig, men gjennom musikken hans og ikke minst bøkene. Det han skriver er ikke umiddelbart tilgjengelig, det er ingenting lettvint eller intetsigende over hans ord, og kanskje er det derfor hans tekster har vokst innpå meg. (Skriver du navnet hans i søkefeltet oppe til venstre, kan du se alt jeg har blogget om i referanse til dette)

Forlaget om handlingen:
Marisol er en middelaldrende kvinne som ser tilbake på livet sitt, på den unge kvinnen hun en gang var, som brøt sammen foran et maleri av en liten hund på et museum i en storby.

Marisol er en ung kvinne på ferie med kjæresten sin, den første kjærligheten. De står og ser på et maleri av en hund som synker.

Marisol er et barn som bor med moren og faren i en by ved havet. Barnet blir ofte plassert hos bestemoren, der hun bor i lange strekk av barndommen. 

Så raser landet sammen. Hun blir hentet midt på natten og den lille familien må flykte over fjellene til nabolandet.

Så kommer de hit.

Det er ikke tvil om at poeten i Pedro Carmona-Alvarez har hatt en finger med i spillet, da denne historien skulle skrives. Språket er behagelig melankolsk, det klinger godt i ørene, og gjentakelsene føles helt naturlig (ref. meg og Jon F). 

Boken er tredelt, men historiene om Marisol fortelles samlet. Den unge kvinnen på ferie med kjæresten sin titter inn i historien om den lille jenta som stadig blir flyttet rundt på, og snart blir vi kjent med en middelaldrende kvinne med grønn genser. 

Som liten tisset hun i sengen, og dette traumet sammen med påvirkningene fra nonneskolen hun begynte på, er viktige startscener til historien. Hun vokser opp i en storfamilie, med mor og far, men også med en bestemor og utallige onkler og tanter. 

Alle disse menneskene forblir navnløse, til og med sine egne foreldre benevnes bare som moren og faren. Bare tre venninner av en av tantene får navn, de jobber i bordellet som er nærmeste nabo til bestemorens hus. Lyden av musikk og prating, strømmer opp fra det lysende orange gapet, som er den åpne døren i bordellet. 

Når Marisol blir litt større, begynner landet å rase sammen. Så enkelt kan det sies, for i starten av historien finnes ingen dramatikk, i den lille jentas liv, man bare fornemmer det som skal komme til å skje. Det er med barnets øyne og oppfattelsesevne vi leser, hun forstår ikke hva alt som skjer betyr, og tolker med et barns fantasi.

Foreldene får nye sjefer, faren må tjenestegjøre i en annen by, og mors nye sjef er en kommandant. Så en plutselig avskjed. Igjen blir hun hentet hos bestemor, men denne gang i hui og hast. Vi noe skille denne avskjeden fra alle de andre? 

Så må den lille kjernefamilien rømme, de kommer seg til nabolandets hovedstad, og her begynner en lang ventetid. De står i kø, er sulten, mor bryter sammen og fortvilelsen er stor.

                        Jeg blir med dem ned til felleskjøkkenet. De varmer opp hermetiske supper som de straks kaster opp. Jeg tørker dem rundt munnen, strekker ut hånden, armen. Jeg er et lusebefengt spøkelse i en blå, gammel, fillete, for stor kjole. De tar på ansiktet mitt. Ørene mine er store som skjell, og likevel forstår jeg ikke hva de sier. Jeg vet heller ikke hva de ser når fingrene løper gjennom flokene mine, men meg er det ikke.

Flukten deres skildres i korte setninger, som gir leseren akkurat nok å spinne videre på. Dette er noe av styrken til denne romanen, at leseren blir så delaktig, og kan selv supplere med sin kunnskap om de tøffe årene Chile opplevde på 70-tallet. 

Mor, far og barn er lykkelige sammen, og det ender godt til slutt, men dette er ikke en feelgoodroman, så langt der i fra. Det er sterke følelser som skrives frem, både på og mellom linjene, mange menneskeskjebner skildres, og igjen får vi høre tre navn, når vi introduseres for Rigoberto, Julian og Coco, som bor på det samme "hotellet" som den lille familien. 

Spørsmålene som stilles kan ikke alltid besvares, for hvor gjør man av erindringer av traumer og vold, av ensomheten, skammen og følelsen av å ikke bli forstått? Heldigvis kastes det ut en livbøye mot slutten, for det er håp, både for menneskeheten og den lille piken som av Rigoberto ble kalt Chiquitita.

For en nydelig roman - denne må du lese! 💙💙💙💙💙💙

Forlag: Kolon

Utgitt: 2023

Sider: 188

Kilde: Leseeksemplar

Den kongelige kidnappingen av Ulrik Høisæther

Ulrik Høisæther er en bankmann med befalsskole, som i 2011 henga seg til litteraturen. Da debuterte han med spaningsromanen Pokerfjes, og året etter kom Rene hender. Nå, en del år senere ser vi starten på en ny serie? Flere bøker er i alle fall hintet om, kanskje vi møter Frans Nansen igjen?

Forlaget om handlingen:  
Skaugum, tidlig vår, klokken 04:41. Syv menn i svarte uniformer tar livet av kronprinsfamiliens gardister og bortfører den norske arveprinsessen. Hele Norge settes i alarmtilstand. 

De norske beredskapsinstansene henvender seg til politietterforskeren Frans Nansen, som har en utpreget fortid i spesialstyrkene og helt spesiell kompetanse. 

Men Nansen har sin egen lille datter å ta vare på, og etter han mistet sin kone i brann, har han bekjempet sine indre demoner med overspising. Ikke før kronprinsen selv henvender seg til ham som statsoverhode og som far, innser Nansen at han må ta på seg det umulige oppdraget: 

På egen hånd skal han krysse grensen i nord, finne prinsessen og – det vanskeligste av alt – få henne med seg tilbake til norsk territorium. I live.

Her møter vi den "umulige" helten, en smellfeit politioverbetjent, som pleier sorgen over den døde kona, og har som hovedoppgave i livet å være en god far for sin morløse datter. Det er mye snakk om fedmen hans i begynnelsen av boken, noe jeg syntes var så utidig, at jeg holdt på å legge den fra meg.

Noe holdt meg igjen, og etter hvert som jeg hører om alle bragdene til mannen med heltenavnet Nansen, skjønner jeg ganske tidlig, at han kommer til å få det til. Det er vel ingen som tar livet av prinsessen som skal bli dronning i landet vårt?

Med seg på laget, når han skal over til Russland og redde prinsessen, er ambassadør Wendelbo. Nikolai er førti, ugift og barnløs og bare hjemme på ett av to årlige pliktbesøk hos sin, meget utrivelige gamle mor, som nå har begynt å surre.

Det er jo en genial ide russerne har fått, kidnappe prinsessen for å få Norge til å flytte litt på delelinjen i Barentshavet. At lille Norge skal huse en superhelt av dette kaliberet, som egenhendig greier å lose prinsessen hjem igjen, er jo nesten ikke til å tro.

Som dere skjønner, dette ble for mye for meg, lite troverdige karakterer og alt for lav respekt for russerne, som fremstår som like dumme som ambassadøren. 

Ulrik Høisæther har satt sammen et troverdig men ganske gjennomsiktig plott, han skriver med god driv, og det er ingenting å si på spenningsnivået. Men karakterene ble for endimensjonale for meg, og vår kommende dronning, nei hun dreper vi ikke i en kriminalroman. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 368

Kilde: Leseeksemplar

Tyv av Sven Petter Næss - ny bok i "De ti bud serien"

Oslogutten Sven Petter Næss debuterte i 2019 med krimromanen Den stille uke, og Skjebnesteinen som kom året etter, mottok han Rivertonprisen for. Vi har nå kommet til den syvende boken og det syvende budet i denne litt originale serien, hvor forskjellige, allerede suksessfulle forfattere bidrar med sin tolkning av ett av de ti budene.

Forlaget om handlingen:
Robert er en tyv. En «con man» totalt uten skrupler. Da en svindel skjærer seg, stikker han av i all hast og søker ly for natta på et bortgjemt motell.

Marianne Krohn lever et liv fritt for glede. Hun er blakk, sveket av ektemannen og må jobbe på den tyranniske farens slitne motell. En sein kveld ankommer en gjest hun gjenkjenner. Det er svindleren som fem år tidligere lurte henne fra hjem, jobb og renommé. 

Nå ser hun muligheten til å vende om på alt igjen og gjennomføre en spektakulær hevn.

Sven Petter Næss har skrevet en sitrende spenningsroman om identitetstyveri og svindel – og hevn. 

Woao for en historie! Jeg var totalt utslitt etter å ha brukt første del av søndagen på denne boken, og så imponert over leseopplevelsen at jeg måtte ta meg en pust i bakken.

Vi får et glimt av Robert helt i starten av historien, før vi også blir kjent med hovedpersonen Marianne Rebekka Krohn. Hun er en tidligere regnskapsfører, som med milliongjeld og en plett på rullebladet prøver å holde liv i foreldrenes gamle motell, ikke fordi hun har lyst, men fordi hun ikke har noe annet sted å gjøre av seg. 

Så tas vi med fem år tilbake, og bakgrunnen for Mariannes traurige liv kommer for en dag. Her driver Marianne, og kollegaen Julie en suksessfull bedrift, Marianne er lykkelig gift, og med livet foran seg, helt til det snur.

Mer av plottet vil jeg ikke røpe, for de overraskelsene jeg fikk, skal du også få nyte. Det jeg kan røpe er at handlingen tar for seg svik og hevn, identitetstyveri og cyberangrep. Selv om det er litt kroppslig vold inni bildet, så er det den psykiske volden som er mest fremtredende.

Vi får høre om bakgrunnen til flere av karakterene, ting som kan forklare hvorfor de oppfører seg som de gjør, uten at det unnskylder dem på noen måte.

Tyv har alle elementer som skal til, for å fengsle meg helt, intensitet, overraskende vendinger, minimalt med etterforskning, og et bakenforliggende tema, som vi alle bør vite litt om. Siden boken er ganske kort, så var det en fryd å sette av nok tid til å sluke den i en jafs. 

En kanonbra historie, denne må du få med deg!
💛💛💛💛💛💛

Forlag: Vigmostad/Børke

Utgitt: 2023

Sider: 191

Kilde: PDF fra forlaget

Den nittende øya av Thomas Bagger

Leste du Mannen i tre deler som kom på norsk tidligere i år, så er jeg sikker på at du blir glad når jeg kan røpe at bind 2 i den spennende serien om de to spesialagentene i Task Force 14: den eksentriske Lucas Stage og den gåtefulle David Flugt er klar. Nå må det nevnes at David Flugt ikke har en stor rolle i denne delen av serien, mens Lucas Stages rolle er tilsvarende stor.

Forlaget om handlingen:
I en kirke i en liten bygd på Færøyene blir fire prester funnet døde i en pøl av blod. De er ikledd embetsdrakt og har hver sin kniv mellom hendene.

Kriminaltekniker Sidsel Jensen og Lucas Stage, spesialagent i Task Force 14, blir sendt opp for å bistå det lokale politiet.

Umiddelbart ser det ut som man står overfor et rituelt kollektivt selvmord. Men det er ting som tyder på at en femte person også har vært til stede.

Både Lucas og Sidsel oppfattes – på godt og vondt – som fremmedelementer i det lille lokalsamfunnet. Mens tiden arbeider mot de to danske etterforskerne, vikles de langsomt inn i et mørkt, brutalt og blodstenket nett av fortielser og religiøs fanatisme.

Kontaminerte åsteder og forsvunne lik, dette er etterforskningen hvor alt går galt, absolutt alt. Lukas er en tøffing, det fikk jeg med meg i forrige bok, og i denne delen av serien får vi virkelig lære ham å kjenne. Historien hans fortelles i to deler, hvor nåtidshistorien og etterforskningen på Færøyene er en, og hans meget spesielle oppvekst er den andre. 

Sidsel Jensen har også en historie, og i likhet med Lukas så håpte hun på å holde den skjult for sine danske kolleger. Det går ikke lengre, når hun blir sendt tilbake til hjemlandet for å etterforske drapene på de fire prestene, og får sin egen tvillingbror som kompanjong. 

Et mørkere og dystrere hull enn dette miljøet på Færøyene skal en lete lenge etter. Innbyggerne er tilsynelatende dypt religiøse, i alle fall utad, selv om mange av deres handlinger ikke er utpreget nestekjærlig. 

Det er ikke lett for Lukas å skulle hanskes med politifolk som er bønder eller fiskere til vanlig, og blir kalt ut, når det trengs. De har ingen respekt for ham, dansken som tror han er noe, og han har ingen respekt for dem.

Lukas` tanker om de fem etterforskerne han har fått på teamet sitt:

                Overgangen fra overkjørte sauer til massedrap på lokale prester hadde satt dem i vranglås. Som å dra en flokk unger opp av plaskebassenget og slippe dem ned midt i Atlanteren. Spranget ble for stort. De var for uerfarne. For rene i hjertet.

Den nittende øya er spennende til tusen, av og til litt "hei hvor det går", og flere ganger oppstår det dramatiske scener som det er vanskelig å se for seg. 

Lukas Stage sin personlige historie er flettet inn i nåtidshistorien gjennom hele handlingen, jeg likte spesielt scenen som omhandler hans ettervekst, altså det hvitblekede håret som snart røper hans sanne jeg, når det sorte håret vokser ut. Det sier litt om tiden som går, og hva denne gutten går og bærer på.

Boken har en handling med høyt action-nivå, mye blod det forstår en av innledningen, men blant annet Sidsel Jensen sin blodsprutanalyse, er veldig interessant å få med seg.

Jeg har ikke vært på Færøyene, men jeg føler miljøet og ikke minst naturen, skildres på en troverdig måte. Den religiøse fanatismen var litt overveldende, men for all del det skrudde til intensiteten i historien. 

Nå er det bare til å vente på neste kapittel om Task Force 14, og muligens flere dunkle hemmeligheter - jeg gleder meg! 

Henningbokhylle har også blogget om boken

Denne må du få med deg! ⚄

Forlag: Vigmostad og Bjørke

Utgitt: 2023

Sider: 424

Kilde: PDF fra forlaget

Hitra av Samuel Bjørk

Siden 2013, da Det henger en engel alene i skogen kom ut, har jeg hatt øynene åpne for nye bøker i denne spennende serien. Og det har det kommet: Uglen, Gutten som elsket rådyr og Ulven, jeg har lest alle, de er veldig spennende. Bøkene har blitt gitt ut i mange andre land, og stadig blitt nominert til priser.

Forlaget om handlingen: 
En åtte år gammel gutt forsvinner sporløst fra øya Hitra utenfor trøndelagskysten. Tre år senere er drapsetterforsker Mia Krüger tilbake på øya, hvor hun tidligere forsøkte å ta sitt eget liv. En lokal jente ber henne innstendig om hjelp til å finne den forsvunne gutten, og Mia, som egentlig er ferdig som politi, klarer ikke annet enn å begynne jakten. 

Holger Munchs gamle enhet i Oslo er nedlagt, og da en seksten år gammel jente blir funnet brutalt drept på øya, med guttens navn skrevet i blodet, blir han tilkalt for å lede etterforskningen. 

Sammen går Mia og Munch løs på en sak som å viser seg å være mer intrikat enn noen kunne forestille seg.

Av og til kan tittelen på en bok lure leseren, men vi er virkelig på Hitra i denne krimmen. Og for et fint besøk det ble, med alle de ramsalte landskapsskildringene. 

Radarparet Mia Krüger og Holger Munch er tilsynelatende ute av spill begge to når historien starter, men Samuel Bjørk greier å føre dem sammen igjen, på en ganske så troverdig måte. Jeg digger Mia, som i denne boken raser rundt på en kul motorsykkel, mens hennes like kule bil blir reparert. Holger kunne godt gitt seg med den røykingen, men ellers liker jeg hans fåmælte og litt utålmodige vesen.

Resten av persongalleriet introduseres en etter en, på en kjapp og grei måte. Vi møter en fersk og utpreget nervøs prest, en ufokusert lensmann, som er i sorg over sin avdøde kone, en bygdetulling som kommuniserer med ufoer. Og mange flere, selvfølgelig. Beskrivelsene av bygdemiljøet på denne lille øyen rokker ikke ved mine fordommer når det gjelder rurale forhold, heldigvis har forfatteren utelatt de største bygdedyrene.

Språket historien er skrevet i er sanselig til tusen, leseren kjenner at vi er på en øy i havgapet, hvor smaken av salt og gress kjennes i munnen. Sidsel aner noe rått og skittent over Luca, mens hun sendes harde og spørrende blikk. Når jeg leser ser jeg scenene for meg, som på film, og kjenner følelsene som følger med dialogene.

Historien er bygget opp på en logisk og ryddig måte, ingen baller forlates hengende i luften, men landes elegant en etter en. Nå skal det sies at det helt store actionnivået uteblir, og til manges glede, vil jeg påstå at Hitra er langt fra så blodig og ekkel, som de andre bøkene jeg har lest av Samuel Bjørk. 

Boken kan kalles en murstein, siden den har mer enn femhundre sider, men det føltes ikke som en. Levende karakterer og tydelig handling med mange fiffige detaljer, gjør at historien blir noe mer enn "bare" en politiroman. 

Hitra anbefaler jeg gjerne videre!

Les gjerne den fine omtalen på bloggen Artemisias Verden ☺

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2023

Sider: 505

Kilde: Biblioteket

En helt annen historie av Stefan Ahnhem

Etter seks bøker i serien er En helt annen historie et perfekt sted å starte for nye Ahnhem-lesere - eller en fornyet innfallsvinkel for alle som kjenner forfatteren fra før, for her kastes det nytt lys over Fabian Risk-universet. Jeg har lest Den niende graven, som ble litt for rå for meg og Siste spiker, som jeg likte mye bedre. 

Forlaget om handlingen:
En blogger blir funnet død på en av Stockholms finere hoteller. En erotisk lek som har gått for langt, eller en iscenesatt henrettelse? Saken havner på bordet til Fabian Risks tidligere kollega Malin Rehnberg. Hun har hentet seg inn etter hendelsene i Den niende graven tre år tidligere, og må nå kjempe mot sin nye sjef som ønsker å prioritere en pågående trafficking-sak. Når enda et mord skjer, tårner spørsmålene seg opp: Finnes det en kobling mellom ofrene? Er et større spill i gang? Og hva er stalkeren som insisterer på å blande seg inn i etterforskningen ute etter?

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2023
Sider: 268
Kilde: PDF fra forlaget

Som du sikkert skjønner så er hovedpersonen i de første bøkene i serien ute av bildet, uten at jeg skal røpe hvorfor og hvordan for evt. nye lesere av serien. Malin Rehnberg er ikke særlig fornøyd med Wigsell, som er den nye sjefen på politikammet, og egentlig ikke så mange andre heller.

Scenene fra Stockholmspolitiets indre gemakker tendenserer opp mot det parodiske i begynnelsen, hvor klisjeen med at ingen hører på Malin som på egenhånd finner ut av alt sammen, tar litt overhånd. Sjefen tar forhastede og feilaktige slutninger, mens Malin gjør observasjoner som snur opp ned på hele saken.

Heldigvis retter bildet seg litt etter hvert, historien holder høyt tempo, og har flere handlingstråder, så selv denne leseren, som lett lar seg irritere av sånt, ikke får tid til å tenke så mye over det.

En fengselsbetjent trues til å slippe ut en farlig kriminell, en vellykket blogger blir drept på bestialsk vis, og så skjer det enda et drap. I tillegg blir Malin forfulgt når hun er ute og løper i skogen, en hendelse som knyttes sterkt opp til avslutningen av historien, dette var virkelig fiffig gjort.

Boken holdt meg fengslet og engasjert, noen scener vil nok enkelte rynke på nesen av, men du skal være en veldig sart sjel, hvis du ikke tåler dette her.

Stefan Ahnhem skriver veldig godt, til tross for innvendingene mine i starten her så satt jeg stor pris på denne leseøkten. Boken er forholdsvis kort, denne sluker du i en jafs!

Anbefales gjerne videre ⚄

Sykling i Irland - sommeren 2023

Alle gode ting er tre! Vi har allerede syklet i Hellas og England, og i år var det Irland som sto for tur. I løpet av 6 dager på sykkelen, bevegde vi oss en rundtur ut fra Ennis og tilbake igjen. Som tidligere år ble overnatting, sykler og bagasjetransport organisert av noen som driver med dette. Reisefølget var fulltallig da vi ankom Ennis, fire av oss med tog fra Dublin, etter å ha tilbrakt en kveld der. For meg var dette første møte med en by, som jeg har vært veldig nysgjerrig på, spesielt etter jeg leste James Joyce sin klassiker Ulysses, som utspiller seg her.

Ølbryggeriet som dominerer hovedstaden i Irland

Etter å ha kost oss i den nydelige bykjernen i Ennis, med deilig middag på Town Hall Bistro, overnattet vi på The Temple Gate Hotel før vi lørdag morgen tråkket i gang. 

Vi syklet 53 km til Doolin, en strekning som bød på 654 høydemeter. Med GPS og kart på klokkene var det ikke vanskelig å finne frem. Det var mye å se på underveis, og siden ruten bød på få klatreetapper, så nøt vi utsikten. 

Som bildet under viser, på den tredje sykkelturen vår, fikk vi vår første punktering, men med dyktige mekanikere og lappesaker, så fixet vi biffen.
Bildet under viser også kvaliteten på mye av veinettet, og ikke minst trafikken (eller mangelen på trafikk). Skal en sammenligne: i England var det mer bakker, mens i Hellas var det myyye varmere, så Irland er et godt alternativ om du vil ha levelig temperatur og unngå bakker.

Vel fremme på Hollow Cottage Creamery Cross litt utenfor Doolin fikk vi turens mest originale overnatting i nærmere øyesyn. Her skulle vi bo i to netter i en "hytte", noe som medførte at vi fikk en hviledag i Doolin. Det var vanskelig å booke både overnatting og restauranter på dette populære stedet, og på McDermotts Pub, som vi hadde sett oss ut gikk det ikke. De lovet i svarmailen vi fikk på forhånd, at det var bare til å komme, bord skulle vi nok få, og det fikk vi. Pubmat har virkelig forbedret seg siden jeg bodde i London på 80-tallet, så ikke kvie deg for å velge pubmat til middag.

Halve dette huset var "hytten" vi fikk til rådighet

Fargerike hus er vanlig i Irland, her Doolin

Søndag i Doolin: Aran øyene på vest kysten av Irland, sies å være landets mest fascinerende reisemål. Etter å ha latt oss begeistre av storfilmen The Banshees of Inisherin på kino, måtte vi bare benytte anledningen som bød seg da vi var så nær. 

Inisheer er den minste av de tre øyene, med bare 250 fastboende, et unikt landskap med et par typiske turistattraksjoner. 

Båtbilletter ble booket på forhånd, og det var bra, for overfartene til øya var utsolgt. Vi var altså ikke de eneste som skulle på tur denne dagen, men nesten de eneste som gikk til fots ut til vraket av MV Plassy og videre til fyret. 

Landskapet var overraskende unikt, med sine kilometervis med løsmur, som ikke er for å markere grensen mellom gårdene, men for å holde på jorden. I havneområdet var det livlig, mange som kom på svipptur med båten, sånn som oss, holdt seg tydeligvis her. Veien ut til båten og fyret er lett å finne og lett å følge, en holdes på plass av nevnte murer.

MV Plassy bygget i 1940, gikk på grunn på Inisheer i 1960

Da vi kom tilbake med båten, syklet jeg opp til hytten, mens de fem andre tok turen til Cliffs of Moher som vi styrte rett mot, da vi returnerte med båten fra Inisheer. 

På kvelden spiste vi på The Ivy Cottage, hvor vi fikk oppleve levende irsk musikk og spise deilig mat i en fullstappet pub, ikke bare av turister men også litt lokale.

Mandag morgen var det avreise fra Doolin til det lille stedet Ballyvaughan. På planen sto det en lang omvei inn i landet, men jeg var hekta på kystlinjen, og valgte å følge denne, mens de andre fem tok den lange "omveien". Vi møttes på avtalt sted, og sammen syklet vi inn til Ballyvaughan.

Naturlig vannkilde med krystallklart kaldt vann

Nær landsbyen Fanore fantes det spennende klipper

På Ballyvaughan Lodge skulle vi overnatte to netter, så her fikk vi oss også en hviledag. Vi ble godt tatt i mot av Pauline og Gerry som driver dette stedet, med smil og latter serverte de oss den beste frokosten på hele ferien. 

Stedet er veldig lite, med tre restauranter og like mange puber, og hadde vi ikke reservert bord kunne vi gått sulten til sengs. Middag første kvelden spiste vi deilig middag på Hyland’s Burren Restaurant.

Tirsdag ble hviledag i Ballyvaughan, jeg tok meg av hvilingen mens de fem andre gikk en fin tur, som de lokale frarådet på grunn av flom, noe de fikk merke mot slutten av turen. 

Litt før kl. 14 var gjengen samlet, utsovet og nydusjet tråkket vi i vei til Burren Destillery hvor vi hadde booket en omvisning. En hyggelig gammel mann, tok oss gjennom Irlands historie, som etter hvert munnet ut i historien til destilleriet Burren.

I fortsettelsen av rundturen lærte vi masse om prosessen som ender i irsk whiskey av ypperste klasse. Dette var absolutt ikke en tradisjonell turistattraksjon, destilleriet så ikke ut til å være vant med å ta i mot grupper av nysgjerrige. Etter en runde med smaking av forskjellige årganger av den runde fine drikken, var det tid for middag på den italienske restauranten Larco.

Onsdag var det opp på sykkelen igjen, med nesen mot Kinvara. Denne dagen valgte vi også forskjellige ruter, fire av oss syklet inn i landet, og besøkte Burren Parfumery. Frode og jeg syklet langs kysten, med en liten avstikker opp en avsidesliggende dal for å besøke Irlands eneste sjokoladefabrikk som lager sjokolade av irsk melk. Vi stoppet også ved Corcomroe Abbey, et cistercienser kloster fra 1194, som ga oss en fredelig pustepause før siste innspurt mot Kinvara, som var neste overnatting. 

De siste 14 kilometerne molsyklet vi, for himmelen hadde åpnet alle sine sluser, så da vi møtte de andre noen hundre meter fra gjestehuset, var vi alle like våte.

Vi syklet via New Quay - veldig fredelig og idyllisk

Corcomroe Abbey

Tenk sjokoladefabrikk midt i all ødemarken

Viser bilde av veiene i denne delen av Irland. Som du ser, ingen veiskulder, og den meterhøye "hekken" en sykler inntil er av bjørnebærbusker og brennesler. På de mindre trafikkerte veiene er asfalten lappet og hullet, så en må følge godt med, men på de litt større veiene var det ny asfalt. Det er ikke mye trafikk, så det går helt greit å sykle, men litt konsentrasjon påkreves.

Bjørnebærstikkebusker & brennesler

Kjekt med Strava da kan vi se nøyaktig hvor vi har syklet

Vi bodde på Kinvara Guesthouse, et enkelt vandrerhjem med fine rom, deilig seng, god dusj og smakfull frokost. Middagen spiste vi på Fox`s of Kinvara, vi fikk oss en liten kveldstur i landsbyen, men det regnet sånn at det var tryggest å krype til køys.

Torsdag avsluttet vi runden med siste etappe som gikk fra Kinvara og tilbake til Ennis og Temple Gate Hotel for en siste natt her. Vi startet sammen, men da jeg så et skilt som lokket med 23 km til Ennis, så forlot jeg de andre, som skulle ta en mye lengre runde, for nå verket jeg i knær og halebein og hadde ikke følelse igjen i venstre hånd, så løpet var kjørt for min sykkelkariere.

Etter å ha levert fra oss syklene og tatt en velfortjent dusj, spiste vi middag på Brogan’s Bar and Restaurant, igjen en kulinarisk opplevelse i hyggelig selskap.

Galway

Fredag morgen tok vi tog fra Ennis til Galway, og fikk oss en fin rundtur i Irlands nest største by. Det var en folksom dag vi valgte å besøke stedet, men vi fikk sett den fine katedralen i byen, og utforsket kriker og kroker. Etter å ha spist middag på den italienske restauranten Venezia fikk vi oss en god natts søvn på Swuite Galway.

Katedralen i Galway

Lørdag toget vi videre fra Galway til Dublin hvor vi sjekket inn på Easy Hotel Dublin City Center. Dette er det minste hotellrommet jeg noen sinne har bodd på, vi kunne ikke åpne koffertene våre andre steder enn i sengen. Prisene i Dublin var skyhøye denne helgen, så vi tok til takke, men neste gang blir det The Hendrick, som vi bodde på i begynnelsen av ferien. 

Etter å ha slukket tørsten på Dublins eldste pub The Brazen Head fra 1198, oppsporte vi statuen av Molly Malone. Vi spiste middag på asian fusion restauranten Red Torch Ginger Dublin 2, veldig god mat, men støynivået i underetasjen der vi satt viste mellom 80-90 på desibelmåleren på mobilen.

Dublin er en fin by, men veldig folksom. Det er mye busser og biler overalt, og siden de fremdeles går på diesel eller bensin, så merkes det godt i gatene. Fortauene langs elven Liffey som byen har vokst opp rundt er kjempesmale, men det er lite vann i elven, så det er egentlig ikke noe pent skue. Blomsterprydede pub`er pynter opp over alt, og er du som meg at du liker å se tegn på autentisk liv, så finnes det mange detaljer å henge blikket sitt på.

Språk er spennende, under ringene får en høre dikt opplest på irsk

Her løftes irske samtidsforfattere frem, jeg hadde lest en del av dem :)

Som nevnt tidligere, kroppen min streiket på denne turen, så da gjengen skulle tilbringe siste dag før flyet gikk hjem til Bergen på tur i Howt, en togtur utenfor Dublin, ble jeg igjen i byen. Easy Hotel kastet oss ut kl. 10, så jeg satt meg på en sightseeingbuss. Første stopp var ved Museum of Literature. Et kjempefint museum, med spennende utstillinger - dette anbefales! 

Jeg har lest James Joyce sin Ulysses som utspiller seg i Dublin, time for time på dagen 16 juni 1904. Hadde forventet å se spor etter ham, men det gjorde jeg ikke. Oscar Wilde derimot, han dukket opp flere steder. (se typen! sånn ble han fremstilt flere steder) På litteraturmuseet fikk derimot James Joyce størst plass, noe jeg ble litt overrasket over, siden jeg lærte at han knapt bodde i Irland som voksen.

Bussen tok meg til Irish Museum of Modern Art og til Nasjonalmuseet deres som har undertittel "decorative arts". Jeg som var på jakt etter moderne kunst fant ikke det noen steder, disse to museene var noen mastodonter av noen bygg, men innholdet var, tja... ingenting.

Som alltid når reiselederen vår bestiller transfer så er bilen på pletten som avtalt. Vi kom oss til flyplassen, men kun 4 av 6 kom med flyet. Widerøe altså... Våre to venner brukte to døgn på å komme seg hjem, ingen god avslutning på en ellers fin ferie.

Vi booket tur gjennom Tripsite, gjør du det er du sikret en godt planlagt tur og sykkelutstyr som holder mål ☺

Takk for kjempefin ferie beste gjengen!!