Billedhuggerens datter delvis selvbiografisk av Tove Jansson og litt om Det usynlige barnet

I sommer lot jeg meg begeistre av Hilde Østbys bok Kart over ensomheten. Hun har bygget boken sin rundt Tove Janssons mummiverden, og spesielt karakteren Ninni, den ensomme lille jentas rolle, gjorde inntrykk på meg. Jeg har lest Det usynlige barnet, og ville lese mer om forfatteren, og da falt valget på Billedhuggerens datter. Til tross for at boken ga meg mye, fikk jeg ikke nok, så neste bok ut blir Tuuja Karjalainens  bok om henne, Tove Jansson: arbeide og elske.

Fra bakpå boken: 
I denne boken tar Tove Jansson oss med inn i sin egen barndomsverden: billedhuggeratelieret til faren, sommerlivet i skjærgården, julen i Helsingfors. Opplevelsenes tindrende friske samtidighet gjør dette til mer enn en vanlig selvbiografi. Det er selve barnets verden som åpner seg for oss. Dessuten vil alle Mummi-kjennere ustanselig kunne glede seg over skikkelser og episoder som de før har møtt i Mummiverdenen - slektskapet er tydelig.

Forlag: Heinesen
Utgitt: 2015
Sider: 141
Kilde: Biblioteket

Historien begynner med fortellerens mormor og morfar som bygger et stort eventyrlig hus, med mansardtak, masse værelser, trapper og terrasser og en svær veranda. 

Jeg ser selvfølgelig for meg mummihuset, selv om det ikke er noe som tydelig peker på det. Tove Jansson var et barn med mye fantasi, det skjønner jeg av historiene som kommer frem i denne boken. 

I den første historien tar hun et oppgjør med sjalusien sin, etter at hun har blitt oversett, gjort opprør og kranglet med kusinen sin (?)

            Jeg gikk inn i kottet for alt mulig og satt der lenge og tenkte. Jeg fant en sekk. Den tok jeg på meg og så gikk jeg ut på sletten og subbet rundt foran Karin med krokete knær og håret ned i øynene.
            Hva skal dette bety, spurte Karin.
            Da svarte jeg: Sannelig, sannelig sier jeg deg, jeg er en stor synder.
            Åå, sa Karin. Jeg så at hun var imponert.
            Siden hadde vi det som før igjen og lå under gullregnen og hvisket om Gud. Morfar gikk rundt og fikk alt til å vokse og engelen bodde fortsatt i steinbedet som om slett ingenting har hendt.

Kapittelet med navn Steinen var skikkelig spennende, og etterpå får vi Janssons litt barnlige, men veldig kloke ord om rangling (jeg leser krangling):

        Alle menn rangler og er kamerater som aldri lar hverandre i stikken. En kamerat kan si forferdelige ting men neste dag er alt glemt. En kamerat tilgir ikke, han bare glemmer og en kvinne tilgir alt men glemmer aldri. Sånn er det. Derfor bør ikke kvinner rangle. Det er meget ubehagelig å bli tilgitt.

Gjennom 19 små fortellinger, hvor det lille barnet Tove observerer og tolker omgivelsene sine, lærer vi henne å kjenne som et lite, uferdig menneske. Det er nydelig lesning, vi hører om mor som illustrerer og bader i sjøen, og far som lager atelier i båthuset og drar på fiske. Han er glad i dyr, og apekatten Poppolino får mye oppmerksomhet.

Boken byr ikke på oppvekstskildringer, men gjennom historiene kan en skimte en lykkelig barndom og to kjærlige foreldre. Jeg prøvde å få øye på karakterene i mummiuniverset, men det glapp litt for meg, så jeg håper at Karjalainens bok vil gi meg noe litt mer håndfast, for å bli kjent med mennesket og kunstneren Tove Jansson.

************

Det usynlige barnet er en av ni prosabøker i denne serien. Boken er illustrert med flotte sort/hvit pennetegninger, og fremstår som om den er beregnet for voksne. Den egner seg selvfølgelig godt for høytlesning for barn og forlaget har satt alderen 9-12 på bøkene.

Disse bøkene kom ut fra 1945 til 1970 og senere laget Tove Jansson to billedbøker. Etter det har vi jo alle sett et vell av gjennomillustrerte bøker for små barn, men denne serien er den opprinnelige utgivelsen.

De ni novellene boken består av presenterer oss for mange av karakterene i Mummidalen, også flere som jeg ikke husker å ha hørt om.

Jeg gledet meg spesielt til å lese tittelnovellen, Det usynlige barnet, og jeg ble ikke skuffet. 

Tove Jansson har et stort hjerte for barn, hun fikk aldri barn selv, men har gjort seg bemerket for en hel verden av fantasifulle barnesinn. Jeg gleder meg til å fylle ut mummi-hukommelsen min litt, med flere bøker fra denne serien, men først skal jeg lære denne bemerkelsesverdige forfatteren bedre å kjenne.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 1962/ min utgave 2022

Sider: 187

Kilde: Kjøpt selv

Jeg er usikker på hvilken av de andre bøkene i serien 

jeg skal velge meg neste gang,

har du en favoritt?