Oppsummering av lesemåneden juli

Juli er sommerferiemåned for de fleste av oss, så også meg. Etter å ha vært på biltur i Norge med kunst på planen, tilbrakte vi ti dager hos svigers på Snåsa. Vi kjørte hjem, vasket klær og pakket koffert, også fløy vi til Irland hvor vi syklet med gode venner. Litt lesing ble det selvfølgelig, jeg klarer jo ikke la være. Bildet over her er fra Skjolden, hvor vi gikk tur på gjenglemte stier og overnattet før siste etappe hjem til Bergen.

Dette leste jeg i juli: 

1. Eva Tind - Kvinnen som samlet verden - 5
2. Vestgården og Aas - Skammens historie - 5
3. Jo Nesbø - Natthuset - grøss - 5
4. Tore Westre - Det er best sånn - 5
5. Gøril Emilie Hellen - Hundreogtretten - 5
6. Michel Houellebecq - Plattform - 1001 - 4
7. Johanna Mo - Mittlandet - 4
8. Levi Henriksen - Postkort fra alle tings utkant - 5
9. Grethe Nestor - Trigger Warning - 5
10. Karin Boye - Kallocain - 5
11. Heidi Mittun-Kjos - Jenter i trær - 4
12. Hilde Østby - Kart over ensomheten - 5
13. Hilde Østby - Kreativitet - 4
14. Karin Fossum - Farvel, Farah Diba - 6
15. John Ajvide Lindqvist - Skriften i vannet - 5
    
    

Romaner: 5

Noveller: 2
Grøss: 1

Sci-fi: 1
Krim: 3

Sak: 3

Kunst og kultur i juli: 
Henie Onstad Kunstsenter, Astrup Fearnley Museum og Kistefoss - Bjerkebæk - Ullinsvin. Siste feriedag ble tilbrakt i Dublin, hvor jeg besøkte Museum for litteratur, Irish Museum of modern art og Nasjonalmuseet avdeling for decorative arts og historie. 

I dag var fire uker ferie over, og det var tid for barnehage igjen. Nytt år og nye muligheter, på småbarnsavdeling starter vi med tilvenninger, men jeg møter ikke mitt første primærbarn før i morgen, 1 august. Jeg gleder meg til bokhøsten, har en liste hengende foran meg, og ser mange godbiter jeg gleder meg til.

Håper du har hatt en fin sommer, og har lest mange gode bøker!

Kallocain av Karin Boye

Karin Boyes roman ble opprinnelig utgitt i 1940 og kan sammenlignes med George Orwells 1984, som også er en dystopisk roman om et totalitært samfunn, med koblinger til den politiske utviklingen like før og etter andre verdenskrig. 

Forlaget om handlingen:
Året er 2000 og vi befinner oss i Verdensstaten, et land som befinner seg i en permanent krig, og som er preget av hjernevasking, propaganda og angiveri. Gjennom øynene til vitenskapsmannen Leo Kall, oppfinneren av sannhetsserumet Kallocain, får vi innblikk i et totalitært samfunn som er bygget på overvåking og mistenksomhet, der individets frihet er blitt ofret for fellesskapets beste. Kallocain er middelet som skal fullbyrde statens kontrollsystem ved å nekte selv tankens privatliv, og er det siste steget mot forvandlingen av mennesket til en «lykkelig, sunn celle i Statens organisme».

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 1940/min utgave 2023

Sider: 233

Kilde: PDF fra forlaget

Hva betyr det å være et menneske? Dette spørsmålet meldte seg flere ganger hos meg, da jeg leste denne boken. Og hva er det dette sannhetsserumet som Leo Kall har funnet opp frarøver menneskeheten?

Ved første øyekast kan samfunnet som skildres her synes perfekt. I Verdensstaten er ingen fattig, eller rik, alle har jobb, bosted og en god levestandard. Vår tid nevnes i små drypp, de snakker om den "sivilistiske epoken", og minnes for eksempel virkningen av alkohol, et middel de bare så vidt husker, og mimrer over den gangen menneskene tok hverandre i hendene da de hilste. 

Leo Kall er kjemiker på rundt de førti, gift med Linda, de har tre barn i "hjemmealderen" og bor i Kjemiby nummer 4. Når Leo og Linda kommer hjem fra jobb, tar de heisen ned, så jeg ser for meg leiligheter under jorden. De tre barna leker med lekebomber, starter små skogbranner og har sjøslag, mens de læres opp til å bli disiplinerte medsoldater (medmennesker). En av de som er med å påvirke dem er hushjelpen, som er et nytt menneske hver uke, og som ved ukens slutt rapporterer til sine overordnede, det hun har sett og hørt.

Vi får høre om overvåkningskameraer og avlytting i alle rom, om propagandadepartementet og det overvåkede postsystemet. Det eneste som ennå ikke fullt ut er overvåket er personens helt private tanker og følelser. Det medfører represalier å innrømme at man har disse, og nå har Leo Kall funnet opp et sannhetsserum som får den prøvede til å røpe sin siste rest av menneskelighet.

Det er et skremmende tankegods Karin Boye skrev frem allerede i 1940. I vår levetid har vi blitt mer og mer individualister, og det stopper vel ikke før enkeltmenneskets ensomhet er fullkommen. Fellesskapet som kan tvinge seg frem i form av kollektivismen vi ser her, er ikke å foretrekke, men befolkningen vil alltid føle et sterkt fellesskap, mot overvåkerne som holder dem i sjakk.

                                Ingen kan vel for alvor tro at ens liv har en verdi i seg selv, som sådan. Skal man snakke om verdien av et liv, må det være en verdi som tydelig ligger utenfor individet. Hvilken dag, hvilken time av vårt liv våger vi å oppfatte som en verdi i seg selv? Ingen. Og jeg vil påstå at denne innsikten om det individuelle livs formålsløshet i seg selv har sin parallell i en stadig sterkere bevissthet om Den Høyere Hensikts altoverskyggende krav, med andre ord i en gryende statsbevissthet i medsoldatenes hjerner.

Kallocain er en skremmende fremtidsvisjon om et politidrevet og militarisert samfunn, men den viser også en tro på menneskets evne til å løsrive seg. Boye skriver veldig godt, hun utmaner ingenting og overlater til leseren å danne seg sine egne bilder. Hennes fine refleksjoner finner en i handlingsforløpet, ikke i form av "forelesninger", det er virkelig elegant gjort.

Jeg likte denne dystopien veldig godt, den skiller seg ut fra de mange "nær vår tid - dystopiene" jeg har lest, og er ikke en "siste overlevende på jorden - dystopi". Handlingen er tankevekkende, medrivende og opprivende, for meg ble det en slukebok som ga meg noen urolige netter ☺

Jenter i trær av Heidi Mittun-Kjos

Heidi Mittun-Kjos debuterte som forfatter i 2021 med romanen Områder av særlig betydning. Jeg likte den boken godt, og ser tydelig likhet med skrivemåte og tematikk, i årets utgivelse. 

Forlaget om handlingen:
Tante Magni skal begraves på øya hun kommer fra. Det er oppdraget hun har gitt seg selv. Med urna i bagasjen reiser hun tilbake til huset hvor hun tilbrakte barndommens somre. I et forsøk på å gjenopprette gammel urett blir hun konfrontert med slekters gang og ugagn, hvor familien i generasjoner har ført en ujevn kamp mot vilkårene de er gitt. 

Å bryte med dem skal vise seg å være noe av det vanskeligste som finnes.

Jenter i trær er en vilter, fandenivoldsk og sanselig fortelling om barn som vokser opp, barn som gjemmes og barn som aldri finnes. 

Det er en roman om tap og ensomhet, men også om øyeblikkene av oppbrudd og frihet som åpner for et annet liv.

Når den navnløse hovedpersonen reiser tilbake til Nord Norge og slektens opprinnelige hjemsted, er det gått lang tid fra denne historiens begynnelse. 

Vi møter Marta og Vilhelm og deres to døtre Judith og Magni. I det meste av historien er Magni høyst levende, og hennes oppvekst er noe av det som gjorde sterkt inntrykk på meg. Marta og Vilhelm er to mutte skikkelser, Vilhelm ble arkitekt, han fikk tegnet og satt opp sitt eget hus, men livet bød på utfordringer og han måtte jobbe med andre ting. Marta er en stusselig karakter, ingen kjærlig mor som sprer latter mellom veggene. 

Hennes mangel på tilknytning til sine døtre, og spesielt Magni, som blir sett på som et åndssvakt barn, og som blir satt bort på skolehjem, preger handlingen. Gamlemor Marta levde det livet som ble tildelt henne og det gjorde også den hardt prøvede Magni. Judith og fortelleren vår har helt andre livsvilkår enn de andre kvinnene i familien, og virker dermed også sterkere og mer fri.

Einar har gitt Vilhelm et par teiger inne ved myra i lettelsen over brorens avbrutte fantasi, hva om den hadde falt heldig ut? Einar drar hånda gjennom håret og tanken ut av hodet. 

Tanken til Einar (se utdraget), dukker opp i litt klarere form mye seinere i romanen, og sånn er det ofte i denne boken, det hoppes hele tiden i tid, mellom karakterer og plasser, frem og tilbake i ett sett. Vi hører om flere grensesprengende hendelser, en dødfødsel, og min favoritt, et teaterstykke fremført for foreldrene, av søstrene, etter at Magni har vært på institusjon i noen år. 

Den litt forvirrende måten romanen er skrevet på, gjorde at jeg brukte litt energi på å nøste fra hverandre alle stubbene av handlingstråd. Det som veier opp for denne nøstejobben er bruken av eksplosive og meningstunge ord, og det poetiske billedspråket som pipler ut av sidene.

Mellom Kardis og Marta trakk sure vinder av mistenksomhet

En samklang av uvitenhet slo mellom bergveggene rundt ham

Jeg leser tydeligvis med hele meg, for der hvor jeg leste om angstlammelse og en ladd stillhet, måtte jeg puste kraftig ut og sitte helt stille, for å gjenvinne likevekten. Det er en sanselig roman Heidi Mittun-Kjos har skrevet, noe mine reaksjoner på det jeg leste vitner om, og festlige setninger som: "I Nord Norge hvor fluene er så feite at det er mat i dem".

Selve naturen har også en betydelig rolle i denne romanen, flere ganger er fenomener personifisert, som:

Utenfor drar fjellet den rosa nattlua over hornet

Vi hører om ensomme myrer, en rev går igjen, og ikke minst i skildringene av huset til Marta og Vilhelm, som i nåtid har stått til nedfalls så lenge at det vokser sopp i svarte lag på bokstablene. 

Jenter i trær er en godt gjennomarbeidet roman, her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Måten romanen er bygget opp på har et formål, for mot slutten kobles et dryss av løse tråder, som viste at mange av de halvkvedede visene hadde både mening og fortjent plass i historien.

Alt i alt så likte jeg denne romanen veldig godt, og ser frem til neste gang Heidi Mittun-Kjos kommer ut med bok.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2023

Sider: 283

Kilde: PDF fra forlaget

Sommerutstilling på Ullinsvin i Vågåmo

En liten fugl hvisket meg i øret at Galleri Ullinsvin er et fint sted å besøke, for meg som er glad i kunst. Etter å ha besøkt Kistefoss, Astrup Fearnley Museet og Henie Onstad Kunstsenter i sommer skulle det litt til for å imponere, men Ullinsvin hadde ikke problemer med å innfri forventningene mine.

H.M. Dronning Sonja holder i sommer, sin hittil største separatutstilling her, vegg i vegg med sin kunstnerkollega Kjell Erik Killi-Olsen. Han er en av Norges mest profilerte og anerkjente samtidskunstnere, og en av få som har oppnådd stor internasjonal suksess. 

I 2017 lot jeg meg imponere av dronningens kunst, da KODE hadde en fin utstilling av hennes tresnitt. De viste også en liten film, hvor vi kunne se hvordan majesteten arbeider med kunsten sin. Det vi fikk se i sommerutstillingen på Galleri Ullinsvin var noe helt annet, nydelige grafiske verk og enorme keramikkvaser, vakkert dekorert. 

For meg var Kjell Erik Killi-Olsen et nytt bekjentskap, som jeg gjerne vil oppleve igjen. Han har en betydelig dystrere tone i verkene sine enn dronningen, men dette er faktisk mer etter min sære smak. Skulpturene hans er alle en verden for seg selv, jeg leste en dystopi i dagene før jeg besøkte utstillingen, og det er ikke tvil om at skrekken fra boken ble vekket til live da jeg studerte denne kunsten. 

Maleriene som vi fikk se i sommerutstillingen minner lite om lyse sommernetter, her er det Sodoma og Gomorra som preger lerretene, i en strek som minner om Mette Hellenes og Vanessa Baird sin. At Killi-Olsen traff meg midt i nervesenteret, det er helt sikkert, vinden og regnet ute bidro med "sound effects" da det vindskeive huset ikke greide å stå imot, men slapp luften gjennom tømmerveggene.

Vi hadde stor glede av å studere bilder og skulpturer, for så å lese tittelen på verket, og få en annen innfallsvinkel til tolkningen av det vi så.

Skal du kjøre fra sør til nord, eller nord til vest er Vågåmo et perfekt sted å stoppe for litt åndelig påfyll av kunstnerisk eller historisk art, eller bare for å strekke litt på beina. Dette er et av Gudrandsdalsmuseene sine arenaer, et sted som byr på kunst, bygdehistorie og mye natur, med Munch-vandring og utstilling av norsk kulturarv. 

Mittlandet av Johanna Mo

Mittlandet er den tredje boken i Õlandsserien, med Hanna Dunker hovedrollen. En krimserie om å leve i skyggen av en forbrytelse og om ikke å kunne kutte båndene til sin hjembygd. Ikke gå glipp av Nattsangeren og Skyggeliljen, som er de to første bøkene i serien!

Forlaget om handlingen:
En gjeng studenter overnatter i et fraflyttet hus i Mittlandsskogen på Õland. Når morgenen kommer er Mikael Fransson sporløst forsvunnet. 20 år seinere finner man levningene av ham et annet sted i skogen, og det er ingen tvil - han ble myrdet. Hanna Dunker og hennes kollegaer ved Kalmarpolitiet kalles inn for å finne ut hva som egentlig skjedde, og gi de etterlatte en avslutning. Utenfor jobben er det forelskelsen i Isak som tar all Hannas oppmerksomhet, men når hennes eget liv står på spill tvinges hun til å konfrontere spørsmålene hun flykter fra. Hva er sannheten om mordet som hennes far ble dømt for og hvem tør hun fortelle det til?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 394

Kilde: PDF fra forlaget

Det var en fryd å være tilbake på Öland. Her er det ingen storbyproblemer eller nasjonale etterforskere, for på det lokale politikammeret greier Kalmarpolitiet å få has på skurkene selv.

Historien er delt i to handlingsforløp, hvor vi i nåtid følger hovedpersonen Hanna Dunker i  etterforskningen av den tjue år gamle forsvinningen som ikke var en forsvinning.

Tjue år tidligere blir vi kjent med Nosse, Sara, Elvira, Mikael, Therese og Torsten, som feirer at de er ferdig med videregående. Blikket vårt følger gjengen tett gjennom det døgnet, hvor en av dem helt uten å legge igjen spor etter seg, forsvant midt i festivitetene. 

Det veksles hyppig mellom de to tidsepokene, og siden flere av personene går igjen, krever det litt av leseren for å følge med på detaljene. 

I tillegg til et puslespill av en kriminalsak, hører vi om dårlige oppvekstkår, om vold i hjemmet, om mobbing og om psykisk utfordrede mennesker. Hovedpersonen Hanna Dunker har en tydelig rolle i denne serien, og det skjer mye i hennes privatliv, som det er spennende å følge med på.

Mittlandet er en coldcase-krim, som utspiller seg under små og landlige forhold. Historien er ikke spesielt spennende, og hvis du helst styrer unna action, blod og grove scener, så er denne krimmen helt i din gate. Selv håper jeg Johanna Mo strammer skrustikken et par hakk i neste bok, og kanskje korter ned på rollelisten, som ble i lengste laget.

Men, til tross for mine innvendinger, boken er godt skrevet, plottet går opp til slutt uten alt for mange løse tråder. En liten cliffhanger fikk vi helt på slutten, den gjelder Hanna D, og gjør at jeg gleder meg til neste bok ☺ 

Har du lyst å lese flere bloggomtaler av boken kan du sjekke ut:

Hildes bokblogg, Ågots bokblogg og Hverdagsnett 

Plattform av Michel Houellebecq - en 1001 bok

Juni-utfordringen i Elidas 1001-lesesirkel er å lese en forfatter fra Europa. Franske Micel Houellebecq har utfordret, gledet og forarget meg flere ganger, men Plattform har jeg styrt unna så langt. Nytelsesreise til Thailand var ikke akkurat noe jeg ønsket å lese om, men jeg interesserer meg for hvordan mennesket av i dag blir mer og mer ensomt, (som boken også handler om) så jeg hoppet i det.

Forlaget om handlingen: 
Michel er en desillusjonert byråkrat i kulturdepartementet. Ingenting ser ut til å kunne rokke ved hans resignerte livsholdning, inntil han treffer Valérie, som jobber for en av landets største reiseoperatører. Sammen finner de løsningen på det moderne menneskets grunnleggende ensomhet : sexturisme. Det vestlige mennesket har blitt kaldt, rasjonelt og ekstremt individorientert, seksualiteten klinisk og steril. 

For å kunne bryte dette mønsteret, gjenoppdage kroppens gleder og lære å hengi seg til noe større enn seg selv, er nytelsesreiser til Thailand svaret. 

Reiser vi ikke alle på ferie for å få et lite eventyr?, spør Michel.

Historien starter med at Michels far dør, han blir drept av hushjelpen Aichas oppfarende bror. Michel arv gjør at han ser muligheten for å komme seg litt bort fra sin byråkratiske og litt meningsløse jobb, og utforske hvorfor han aldri klarer å oppvise en lidenskap for noe som helst. Han kjøper seg en plass på en gruppereise til Thailand, her samles en broket gjeng med unge og eldre, av begge kjønn, for å bli vist alle landets flotte severdigheter.

Michel er en reflektert mann, og temaene vi snirkler oss innom i denne romanen er flere. Tankegodset hans svarte ikke alltid til mine forventninger, og det var jo bra. Skal du lese boken må du tåle språk som i smakebiten under, men handlingen er ikke utpreget vulgær.

                        På vei hjem fra kontoret pleide jeg vanligvis å besøke et peep-show. Det kostet meg femti franc, noen ganger sytti, hvis ejakulasjonen lot vente på deg. Det å betrakte fitter i bevegelse var noe som klaret hjernen min. Alt sånt som de motstridende retningene innen moderne videokunst, eller balansen mellom ivaretagelsen av kulturarven på den ene siden og oppmuntringen av levende kunst på den andre... alt dette ble blåst vekk av magien ved fitter i bevegelse. Så tømte jeg pent og pyntelig testiklene mine.

                        Samtidig stoppet Cecilia seg på sin side full av sjokoladekake på et konditori i nærheten av kulturdepartementet. Våre motiver var stort sett de samme.

Romanen er delt i to store deler, og en siste betydelig kortere del. I andre del er pakketuren over, og Michel er tilbake i Paris, med telefonnummeret til Valèrie i lommen. Han ringer henne og det viser seg at hun er interessert i en utslitt og lite omgjengelig fyr som ham.

Hvorfor gifter vestlige menn seg med asiatiske kvinner? Dette og andre litt filosofiske spørsmål drøftes i denne romanen. Handlingen utspiller seg i et feriemiljø, hvor vi får komme bak kulissene til turoperatøren hvor Valèrie jobber. 

Flere dramatiske vendinger i handlingen gjør at leseren gjerne vil lese mer, men siden jeg følte litt avsmak for all den kroppslige utbroderingen, så kjedet jeg meg litt under veis. Michel Houellebecq er vel kjent for å bevege seg akkurat på tålegrensen, og i denne boken er det sexindustrien som danner bakteppet. Mulige svar på spørsmålene som diskuteres, kommer litt i bakgrunnen for de mange, til tider saftige sexscenene. Ser du etter samfunnskritikeren eller filosofen Houellebecq, bør du kanskje velge nærlesing som metode for å komme trygt i havn.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2001/på norsk 2002

Sider: 317

Kilde: Biblioteket

Det er best sånn av Tore Westre

Det er alltid spennende å bli kjent med ferske forfattere, og siden Det er best sånn er debutromanen til Tore Westre, ble dette et sånt første møte. Jeg trakk boken ut av en stor sommerlesehaug, og startet lesingen uten å minnet meg selv på hva dette skulle handle om, noe som føltes veldig riktig med denne romanen.

Forlaget om handlingen:
En far henter sin sønn i barnehagen. Sammen drar de i svømmehallen og på kafé. De dusjer kaldt og bestiller vafler. Den ene dagen ligner den andre. I en forutsigbar verden er det lite som kan gå galt.

Men hvordan møter verden et ugjennomtrengelig fellesskap? Hva skjer når de som står utenfor prøver å nå inn?

Det er best sånn er en roman om et barns lengsler og forsvarsmekanismer. Om en relasjon i ferd med å lukke seg om seg selv, og om reglene som holder andre ute.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2023
Sider: 150
Kilde: PDF fra forlaget

Handlingen er delt i tre, i del en er det en fortellerstemme som forteller om Han, altså far. I del to, som heter Hun blir vi tatt med tilbake, til da mor var gravid med den lille fem år gamle gutten, vi ble kjent med i første del. Selv om hele romanen handler om far og sønn, så er det først i del tre Jeg, at far selv forteller.

Synes du det høres rotete ut? det er ikke det. Det er best sånn er en kort roman, som en leser på noen timer, men den er handlingsmettet og rik på følelser. Som leser undret meg meg en stund over hvem det er som har utfordringer, for både far, mor og den lille gutten fremsto som litt på utsiden av både samfunnet og seg selv. 

Gutten skal begynne på skolen, og far tar ham med for å kjøpe tegnesaker og en dagbok. Når gutten overser dagboken og setter seg til å tegne, tar far frem dagboken:

Jeg tar den ut. Sidene er tykke. Omslaget er nøytralt, grått. På baksiden er det en strekkode. Jeg setter meg på sengekanten, skriver navnet hans med blyant på første side. Så skriver jeg det i løkkeskrift. Jeg viser ham. Han ser så vidt opp. Jeg setter meg ned igjen, skriver navnet mitt under hans.
Jeg blar om til neste side. Skriver ned datoen. Noterer at vi har vært i bokhandelen. Jeg finner et viskelær. Fjerner navnet hans. Det er en god følelse. Jeg tar med meg dagboken på kjøkkenet, lar den ligge med blanksidene ned. 

Tore Westre har et korthogd språk, som tillater leseren å kjenne følelsene i kroppen, mer enn å bare lese om dem. Uroen og angsten til de tre hovedkarakterene skrives frem via korte, setninger som ikke skriver ut hele scenen eller handlingsforløpet. 

Det er ikke tvil om at gutten ikke har det bra, kanskje er han introvert og trives best alene, eller er det farens påvirkning og traumet han bærer på som tynger. Det vår vi ikke vite sikkert. For meg var det farens håpløse situasjon, stuck som han var i følelser som har slått krøll på seg, som gjorde sterkest inntrykk.

Romanen føles som en liten aperitiff, en sånn liten fristerinne som gjør at en ønsker en stor porsjon med en gang. Jeg kan ikke annet enn å håpe at Westre er i gang med noe nytt, i meg har prosaen hans i alle fall fått en beundrerinne. 

På bloggen Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken ☺

Trigger Warning - kortkrim av Grethe Nestor

Jeg har god erfaring med å lese krimnoveller, og det er nettopp det denne boken minner inneholder. Skribent og journalist Grethe Nestor debuterte som forfatter i 2001 med romanen Kryp, men noen av dere gjenkjenner gjerne navnet hennes som en av skaperne av tegneserien Zofies verden. Jeg har ikke lest noe av henne før, men disse krimnovellene likte jeg godt.

Forlaget om boka:
Møt kvinnen som hevner seg på en grusom måte ved å brått innrette seg etter det omdiskuterte hytteforbudet. Eller hun som finner en ny og original bruk av en protese for å redde seg selv fra en svært voldelig samboer. Eller privatdetektiven som blir bedt om hjelp til å vaske noe penger. Bokstavelig talt vaske. Bokstavelig talt blodpenger.

Det er bare å ønske Grethe Nestor tilbake til litteraturen. Nå i en mørk sidegren av krimmen, nemlig noveller med svart humor og ofte en veldig overraskende slutt. Ofte er temaet hevn og perspektivet hos kvinner. Trigger Warning er et friskt pust inn i norsk spenningslitteratur; det dukker opp en diffus politibetjent og en kvinnelig privatdetektiv, men ellers har samlingen lite felles med traust krim. Vel, bortsett fra vold og brå død.

Svart humor er noe jeg lett faller for, og flere av historiene i Trigger Warning er av det riktig mørke slaget.

Bokens innholdsfortegnelse er satt opp på klassisk vis med prolog, seksten navngitte noveller og en epilog. Det som skiller den fra andre slike fortegnelser er at hver post på listen har en estimert lesetid. 

Prolog: estimert lesetid 0,1 minutt:

Klart jeg vil være kjæresten din.

Jeg fortjener ikke bedre.

Den morsomme og litt urovekkende åpningen satt stemningen for resten av boken, hvor korte og litt lengre noveller holder leseren i konstant alarmberedskap.

Bloggeren @veganine appellerte til meg som er vegetarianer, her smøres det tjukt på med klisjèer om hvordan bloggere oppfører seg, men det kan ikke helt skjule intensjonene som forløser slutten.

Bruken av Talking Heads-låta i den neste novellen fikk opp pulsen hos meg:

Run run run run run run run run run run run run run awaaaay

Skal jeg plukke ut et par favoritter må det bli Rom 237, om nesten hundre år gamle Johannes som bor på aldershjem og er sterkt preget av demens. I Criminal: Norge oppfatter jeg et snev av ironi, når vi møter de to kriminalbetjentene som er hekta på krimserier. Og til slutt, Rattus Norvegicus, som er en liten godbit for oss som kjenner til seriemorderen Belle Gunnes.

En liten smakebit, novellen Dada:

- Heihei!
- Hei.
- Bare si fra hvis jeg kan hjelpe deg med noe!
- Jeg bare kikker litt. Takk.
- Åkei! men bare si fra, assa!
- Jo, forresten, har dere noen bøker om selvmord?
- Selvmord, ja, klart det! Står der borte i hylla med selvhjelpsbøker!
- Takk. 
- Bare hyggelig! Si fra hvis det er noe mer jeg kan hjelpe deg med!

Trigger Warning byr på godt oppbygde noveller, med vidd og snert. Jeg likte humoren og det mørke bakteppet, i disse historiene som har likelydende tematikk, men unngår å repeterer seg selv. 

Normalt sett ville jeg sagt at boken er perfekt for de som leser i korte økter, men novellene er ganske så vanedannende, jeg hadde i alle fall problemer med å legge den fra meg. - God lesning!

Forlag: Vigmostad Bjørke

Utgitt: 2023

Sider: 125

Kilde: Leseeksemplar

Hundreogtretten av Gøril Emilie Hellen

Hundreogtretten er ikke mitt første møte med Gøril Emilie Hellen. Det er nesten ti år siden jeg leste Portnerboligen og Veien over klippene, og husket dem som lettleste koseromaner. Hundreogtretten er ikke det, dette er en roman med brodd, som til tider tar pusten fra en.

Forlaget om handlingen:
Hundreogtretten handler om familie og grenser og det å leve i skyggen av en annen, en som har en sterk overbevisning om hva som er rett og galt.

Irene har to bonusbarn og et barn med Peder, som jobber som lege for Leger uten grenser. De lever et travelt, moderne familieliv med dine og mine barn – helt til det yngste barnet brått dør. For den idealistiske legepappaen Peder er organdonasjon det eneste riktige etter det tragiske tapet, noe han overbeviser Irene om. 

Men det er som om Irene ikke får fred til å sørge, som om hun står fast i et slags hvileløst etterpå. Etter hvert tvinges også Peder til å møte seg selv i den moralske og følelsesmessige spagaten de står i.

Min måte å velge og starte lesing av bøker på, gir meg ofte store overraskelser. Fra jeg har valgt og skaffet meg boken, til jeg leser går det gjerne noen uker, hvor jeg leser andre ting. Når jeg så starter lesingen av en bok, leser jeg ikke bakpå boken, eller om den, og i det ligger mulige overraskelser. 

Åpningsscenen i romanen består av små sekvenser som danner bakteppet for handlingen videre. Irene er klar til å reise på hytta, og venter på Peder som er alt for sen. De to sønnene til mannen har blitt avlevert av sin mor, som overrumpler henne med hjemmelaget, mat og drikke. Hennes egen datter er rolig, klager litt over hodepine, men kråner til innimellom. Sondre, den ene av de to guttene til mannen, er en villbass uten like, og en kan jo bare undre seg, om det er foreldrenes skilsmisse som har gjort ham sånn.

Peder dukker opp, uten unnskyldning for forsinkelsen, men litt høy på seg selv fordi han har en så viktig jobb. De kjører på hytten, inntrykket av persongalleriet forsterkes av små hendelser i løpet av kjøreturen og oppholdet på hytten.

I løpet av romanens første del, blir jeg temmelig irritert på, ikke bare den irriterende Sondre, men på Irene som ikke står opp for seg selv, og på selvgode Peder, som alltid vet best, og får Irene til å føle seg kravstor og materialistisk. Jeg begynte ærlig talt å bli litt mettet på dette, og ble egentlig litt lettet da de små hintene om veslejentas uvelhet plutselig forløser handlingen.

Siste del av boken er et mesterstykke, jeg klamret meg til permene og leste med store øyne. Ett år skildres i denne sekvensen, som viser oss krise og sorg, men også, at når tiden er inne, kan det løsne, og alle får det bedre.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023

Sider: 272

Kilde: Leseeksemplar

Natthuset av Jo Nesbø

Når det kommer en ny bok i Harry Hole-serien så er det gull, men jeg er minst like glad når Jo Nesbø kommer ut med noe utenom det vanlige. Heldigvis har det blitt litt sånt etter hvert, og han greier absolutt å unngå å kopiere seg selv. Denne gangen er det grøss som gjelder, og gjett om jeg var spent på denne!

Forlaget om handlingen:
Det går mange rykter om det ubebodde Natthuset. Da fjorten år gamle Richard flytter inn hos sin tante og onkel i utkanten av den lille byen Ballantyne, får han høre de nifse og spennende historiene. 

En høstkveld ringer han og kameraten Tom til Natthuset fra en telefonkiosk. Etterpå er det ingen som tror på Richard når han forteller at telefonen sugde Tom inn i røret mens Richard så på.

Richard overtaler en annen kamerat til å bli med å undersøke hva som skjer i Natthuset, men når også denne gutten forsvinner står den allerede ensomme Richard helt alene. Den eneste som tror ham er Karen - den rebelske og populære jenta i klassen som han er hemmelig forelsket i.

Natthuset er en roman om ensomhet, mot, ondskap, vennskap, undergang og håp. Om det vi kan se og det vi ikke kan se. Det er historien om det mørke huset i den enda mørkere skogen.

Denne boken er delt i to deler, hvor handlingen utspiller seg, i en amerikansk småby, med 15 års mellomrom. I begynnelsen undret jeg meg over om det er en ungdomsroman Nesbø har skrevet denne gangen, for alt stemte med det. Helt sikker på at dette ikke var en bok for ungdom, var jeg ikke før jeg begynte på andre del, og da falt mye på plass. 

         Da dør de, sa Fatso. 
        Jeg har skjønt det, sa Frank. Men de dør vel ikke alle sammen?
        Jo, sa Fatso. Alle sammen.
        Pøh, sa jeg.
        De tre andre så spørrende på meg. Men hva mer skulle jeg si? Jeg visste fint lite om magicicadaer, jeg visste bare at det var temmelig irriterende at Frank og Jenny uten videre slukte de drøye historiene til en fremmed, mens de åpenbart ikke trodde et ord når jeg fortalte om, for eksempel kjøttetende telefoner. Og dessuten, jeg hadde ikke vært så redd.

Hvorfor Richard flytter til sin onkel og tante kommer ikke frem før mot slutten, dette og flere andre spørsmål gir leseren litt å gruble på underveis. 

Jeg er en ganske sensitiv leser, og de rundt meg kan lett se på meg hvilke følelser som regjerer. Ansiktet mitt gikk fra muntert undrende i første del, til strålende fornøyd og spent i fortsettelsen. Jo Nesbø greier å begeistre med sin skrivestil, og ikke minst fortellerkunst, som er helt på høyden i denne boken.

Ja, det er en spesiell bok dette, langt fra Harry Hole, Macbeth, og de to blodbøkene, noe jeg setter stor pris på. Fantasy, skrekk og horror har sine elementer med i denne historien, men det er en venneløs og ganske ensom gutt, som har hovedrollen. Sammenhengene åpenbarer seg, som sagt utover i romanen, og kan du akseptere at mennesker kan bli sugd inn i et telefonrør, så er jeg sikker på at du vil ha glede av årets Nesbø-utgivelse.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 219

Kilde: PDF fra forlaget

Et besøk til Bjerkebæk - Sigrid Undsets hjem i Lillehammer

Etter vår lille kunstrunde på østlandet var det tid for å kjøre nordover. Vi stoppet i Lillehammer, for jeg har alltid hatt lyst å besøke Bjerkebæk. Veien hit var godt merket, så eiendommen var lett å finne, og sannelig var det ikke en stor fin parkeringsplass like utenfor. 

Vi ble litt overrasket over den litt strenge fasaden på inngangspartiet, men guiden som tok oss med rundt, ga en veldig fin forklaring på dette. Besøket ble en blanding av å utforske på egenhånd, og å i en liten gruppe på fem, bli vist rundt inni byggene, av en formidler som kunne sine saker.

Hagen var en blanding av beplantning og plen, bjerk og bekk, og ikke mins en stor del viltvoksende hage, som var hamnehagen på Undsets tid. 

Historien om Sigrid Undset har jeg hørt mange ganger, både gjennom podkasten om henne på Historiske kjendiser, Kristin må vekk, bok av mor og datter Hjorth, Riksteaterets forestilling Undset i 2012 og Kristin B. Johnsens bok Jeg har bodd i dette landet i tusen år.

Av Sigrid Undsets forfatterskap har jeg, som mange andre bare lest Kristin Lavrandsdatter og Jenny,  men det skal jeg gjøre noe med. 

Etter å ha sett den flott oppsatte bibliografien på museet i dag, kjøpte jeg med meg Ida Elisabeth fra 1932.

Guiden på museet fortalte om Sigrids barndom, forholdet til faren, og om hvordan de satt godt i det frem til han døde. Hun snakket om den unge kvinnens lengsler etter å være fri fra åket det var å jobbe som sekretær, noe hun gjorde i ti år. Ti år som den lille familien stadig fikk mindre å rutte med.

Vi fikk høre om da hun traff og giftet seg med mannen sin, og om de tre barna. Hun mottok Nobelprisen i Litteratur i 1928, som første fra Norge. Så kom krigen, og politisk aktiv som hun var, måtte hun flykte til Amerika. Hun mister først en sønn, og så datteren, men kjemper mot nazistene fra USA.

Bjerkebæk kjøpte hun i 1921, etter å ha leid det i to år. Når hun var i landflyktighet under krigen, okkuperte tyskerne huset, som trengte en stor oppussing da hun returnerte. 10 juni 1949 dør Sigrid Undset, og det er sønnen Hans Benedict som arver huset. Fra 1998 har Kulturdepartementet eid huset, som sammen med hagen er et fint minnesmerke over en av våre mest fremtredende forfatteres liv og levnet.

Det var veldig fint å besøke museet, jeg nøt den gode stemningen som var tydelig under hele oppholdet, og stortrivdes i Sigrids stuer. Et besøk dit må du unne deg en gang det passer ☺

Kvinnen som samlet verden av Eva Tind

I denne romanen møter vi den danske zoologen Marie Hammer (1907-2002) - en av historiens underfortalte kvinneskjebner. Hammer var den første kvinnen som var med Knud Rasmussen på en av hans ekspedisjoner. Hun reiste verden rundt og samlet tusenvis av jordmidd som hun undersøkte og kategoriserte, og etter årevis med ulønnet arbeid fikk hun endelig bekreftet sin teori om at verdens kontinenter en gang hang sammen som ett.

Forlaget om handlingen: 
Marie Hammer oppnådde internasjonal anerkjennelse og respekt for sitt arbeid, men hun betalte en høy pris på hjemmebane. I lange perioder forlot hun både mann og barn til fordel for lidenskapen, noe som ble møtt med misforståelse og misnøye både fra familien og omverdenen.

Kvinnen som samlet verden er et portrett av en kompromissløs forsker, av en mor som skrev sin doktordisputas ved kjøkkenbordet med fire barn rundt seg, og av en enestående vitenskapskvinne som reiste ut og satt sine spor i verdenshistorien, men som kom hjem igjen til en familie det hadde slått sprekker i.

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 2023

Sider: 457

Kilde: PDF fra forlaget

Marie og tvillingsøsteren Aase ble født i 1907, og det er også her romanen starter. Vi hører om barneflokken som de er en del av, og kan nyte fine skildringer av oppveksten deres, og deres drøm om å komme seg vekk. 

Romanen beveger seg fremover hele tiden, men med tydelig merking av tidsepoker er det ikke vanskelig for leseren å henge med på lasset. Historien er bygget av like store deler forskning, reiser og familiære utfordringer, noe som bidro til at det aldri ble kjedelig.

Marie begynner som en av tre kvinner på et naturhistorisk fakultet. Hun bor med en venninne og vi hører om studentlivet, og møtet med hennes første kjæreste. Det er på universitetet hun først hører om Alfred Wegeners teori om fastlandsforskyvninger, en idè som ikke blir allment akseptert, men tiltaler henne. Dette blir motoren i hennes forskning, og den første som hjalp henne i gang, etter hun hadde vært på Island, var polarforskeren Knud Rasmussen, som tok henne med til Grønland.

Etter 3,5 måned sammen med bare menn på denne ekspedisjonen, kommer hun hjem til Danmark, møter Ole Hammer og gifter seg med ham. Det blir en vanskelig tid for henne, etter 10 år, tre barn, en doktorgrad og en verdenskrig, løsriver hun seg fra pliktene og reiser ut på ekspedisjon igjen.

Historiene er mange fra denne ekspedisjonen, lille Peder som hun forlot hjemme er bare 2 år, så tankene og kvalene rundt familien hun har forlatt, blandes med engasjementet for middene hun samler og forsker på. Så vokser barna opp og det blir lettere å reise ut, mot slutten av sin kariere har hun vært i alle verdenshjørner, og lært mange kulturer å kjenne.

Forskningen hennes vekket internasjonal oppsikt ganske tidlig, men hele arbeidslivet strevet hun med å skaffe midler til å fortsette jobben. Hun var ikke ansatt ved noe universitet, men søkte ivrig på alle legater som kunne finansiere forskningen hennes.

Hun kom i mål til slutt, men det skjedde det som måtte skje, en (mannlig) kollega vil at de skal skrive en felles avhandling, noe hun etter nøye overveielse takker ja til. Dermed forsvant navnet hennes mer eller mindre fra offentligheten, og med det sluknet også ilden i henne, gammel som hun nå var. 

Historien fortelles via flere virkemidler, som Maries notisbøker, intervjuer hun ga, brev hjem, og korrespondanse med kolleger. Jeg hadde stor glede av å lese denne historien, aldri har jeg hørt om en mer hardtarbeidende kvinne, som trosser all motstand både fra offentligheten og fra familien, og klarer via de usynlige dyrene, å bevise at der er slektskap mellom den sørlige og nordlige halvkule.

At Marie Hammer mot slutten av sitt liv leverte inn sin korrespondanse, personlige brev, dagbøker, regnskapsbøker, manuskripter og bilder til det offentlige Fredensborgarkivet, muliggjorde å legge denne romanen tett opp til virkeligheten. Auckland University har bevart 300 originale mosemiddtegninger av Marie Hammer, de skulle jeg gjerne likt å sett ☺

Har du, som meg, litt rødstrømpe i blodet, og liker å lese om kvinner som pløyde marken for friheten vi nyter i dag, er historien om Marie Hammer verdt å ha på leselisten!

Sommerferie - i første del går turen til Henie Onstad Kunstsenter - Astrup Fearnley Museet - Kistefos

The Twist ble åpnet i 2019 og er en bro og en skulptur i ett.

Det er lenge mellom hver gang jeg reiser på sommerferie og føler at sommeren allerede har vart en stund. Sol og varme i juni har gjort underverker med humøret, som selv en sykkelulykke og brukket tå, ikke fikk gjort noe med. En liten rundtur for å titte på litt kunst og historie ender på Snåsa i morgen.

Lørdag morgen kjørte Frode og jeg fra Bergen til Karmøy, hvor vi besøkte barnebarna som for et år siden flyttet fra Bergen til naturidyllen, hvor de bor nå. Vi fikk noen fine timer sammen og masse klemmer med på turen videre. Det gikk litt fort i svingene da vi for noen uker siden booket de fire overnattingene vi trengte for denne lille rundturen som ender på Snåsa.

1 stopp: Røldal, hvor det viste seg at vi hadde bestilt en enkel hytte uten innlagt vann. Gode greier det, men vi hadde ikke med verken håndkler eller sengetøy, så det måtte vi leie. Vi sov godt, og kjørte tidlig søndag morgen videre mot Høvik, hvor planen var å besøke Henie Onstad Kunstsenter.  

Yayoi Kusama - japansk samtidskunst på sitt beste!

Jeg hadde lyttet til podkasten om Sonja Henie på Historiske kjendiser og var veldig klar for å se dette senteret. Dessverre regnet denne dagen bort, vi kjørte i fire timer fra Røldal med tordenbyger av dimensjoner, og det regnet fortsatt da vi ankom senteret. Som KODE-medlem kom vi gratis inn begge to, og fikk sett det som var inne, men alle dører ut var stengt, og etter opplevelsen tuslet vi rett i bilen igjen.

Dagen var ung da vi forlot HOK, så det ble Astrup Fearnley Museet på oss også. Her feires det 30 års jubileum i disse dager, og den utstillingen kan jeg virkelig anbefale. KODE-medlemmer går gratis her også, så nå har jeg spart inn kostnaden ved årskortet mitt, på en eneste dag.

Vi var så heldig å få med oss en live fremførelse av installasjonen Clamor. Kunstverket står utstilt men skal en ha full utbytte av det, hører lyden av trompeter, trommer og andre instrumenter som spilles innenfra med. Kunstnerduoen som har laget dette beveger seg i skjæringspunktet mellom historie, materiell kultur og politikk. Det var veldig spennende å oppleve dette, og lære om verket.

Allora og Calzadillas verk Clamor fra 2006 

Del av Børre Sæthres ikoniske verk Min private sky fra 2001

Smak på det teppet da! 

Teppet over er laget av mintdrops pakket i folie. Besøkende ble oppfordret til å forsyne seg, men da vi kom bort dit, var teppet helt, så det var så jeg nesten ikke trodde mine egne øyner, da Frode kom til meg med et drops. 

Jeg har sett Michael Jackson og Bubbles tidligere på dette museet, men reflekterte ikke da over hvor fantastisk det er at lille Oslo har skaffet seg en av tre versjoner av Jeff Koons kunstverk. Blant alle de andre fantastiske verkene som er å se på Astrup Fearnley, er Michael og Bubbles litt gjemt, men det føltes kanskje sånn for meg, siden det var så mye spennende å få med seg. 

Jeff Koons Michael Jackson og Bubbles fra 1988

Vi var spent på overnattingen vi hadde booket utenfor Stabekk, da vi litt sent oppdaget at Hotell Oslofjord egentlig het Hostel Oslofjord. Dette viste seg å være en folkehøyskole eller vandrerhjem, som kanskje (kanskje ikke) er eid/drevet av en baptistmenighet. Nok om det, standarden var i alle fall høyere enn hytten på Røldal, for her fikk vi sengetøy (måtte re opp selv), eget bad og frokostbufè. 

Mandag morgen etter en enkel frokost styrte vi vår kjære traktor mot Hønefoss. Det var Kistefos som sto på programmet. Et besøk her har jeg drømt om i mange år, og endelig fikk vi anledningen! Etter å ha blitt kjent med Yayoi Kusama på Henie Onstad Kunstsenter, var det kjekt å finne henne også på Kistefos. Verket her heter Shine of life, det er 6 meter høyt, målt fra vannflaten, og er fra 2019.

Shine of life er lekent til tusen, de karakteristiske polkadottene er hennes uttrykk for en evig repetisjon av livet. Denne skulpturen som står fast på Kistefos er den største Kusama har laget i Norden.

Heldigvis hadde vi flaks med været, for regnet holdt seg borte de tre timene vi tilbrakte i museet. Kistefos er mye mer enn et kunstgalleri, her får en industrihistorie og skulpturpark på samme sted. Stedet ble grunnlagt av investor Christen Sveaas i 1996, for å minnes tresliperiet hans bestefar bygde ved Ranselva i 1889.

All of Nature Flows Through Us av Marc Quinn - 2011

Inne i ett av industribyggene

Frode inne i twisten 1000 kvm med kunst

Frem til midten av oktober er det Tony Cragg sine flotte skulpturer som stilles ut i The Twist, alle mer eller mindre abstrakte, men med en form som når inn til meg. 

Det tar tid å gå rundt denne kunstparken, klokken min stoppet på 4 km. men da hadde vi sett absolutt alt. Noen steder er det industrihistorien som er mest fremtredende, men også inne i de mange verkstedslokalene dukker det opp verker av internasjonalt anerkjente kunstnere.

Området er lett å finne frem i, sammen med billetten får en et oversiktskart, og på veien finnes toaletter og kafeområde med lekeplass. 

Lekeplass ja, der gikk det fint for seg, men vi ble flere ganger forstyrret av unger som gikk helt bananas inne i utstillingslokalene, en far fikk ikke tak i de tre bråkmakerne før vakten hjalp ham med å sanke dem inn igjen. 

For tredje gang kom vi gratis inn siden jeg er KODE-medlem, siden årskortet var spart inn for flere år fremover, brukte vi heller pengene på en god lunch ute i den fine parken. 

The Ball er laget av sovjetiske Ilya Kabakov. Det var ferdig i 2017. Verket er 9 meter høyt, og forandrer seg når en går fra The Twist, bort og rundt. Det er virkelig imponerende, og når en har kommet helt rundt, får en den fine utsikten nedover elven mot twisten igjen.

Verket kan leses som en refleksjon over menneskets trang til å utforsk, skape, erobre, og til å nå toppen. Jeg tenkte på Sisyfos da jeg først så det, men her vises han samhold og lagarbeid, i hjelpen fra de to andre. 

For en dag vi har hatt, jeg ble helt utslitt av alle inntrykkene, og er overbevist om at hit skal jeg tilbake. Du trenger ikke være interessert i verken historie eller kunst, for å ha glede av å tusle rundt i denne parken i noen timer!

Nå sitter jeg på Grand Hotell i Hønefoss, et slitt gammelt hotell, som knapt kan kalles ærverdig lengre. Nå skal det sies at prisen var overkommelig, og sengen er god, det er jo det som teller mest. I morgen er det Lillehammer, Sigrid Undset og Bjerkebæk som står på programmet, og etter det trakker vi ned gasspedalen for å komme oss hjem til familien på Snåsa, og en drøy ukes velfortjent hvil. 

Har du vært på noen av disse stedene? kanskje du vet om steder jeg kan notere meg for neste kunstrunde i dette vakre landet vårt? Jeg tar gjerne imot tips!

God sommer dere!

Ryper i solnedgang - historier av Margaret Atwood

Gleden ved å bli eldre er at kjente og kjære forfattere gjennom mange år, også blir det. Med det følger det heldigvis historier fra et nytt perspektiv, og nå er det Atwood sin tur, i år får vi femten helt nye historier, i en samling som på originalspråket heter Old babes in the wood. I likhet med Astrid Terese på bloggen Betraktninger, har jeg også en smakebit fra denne boken i dag. Har du lest den?

Forlaget om boka:
I årets utgivelse gir Atwood oss en gruppe gamle akademikervenninner som drikker drinker på formiddagen og krangler om hvem som faktisk lå med hvem for seksti år siden, en historie om seksualitet og forplantning i forlengelsen av Gilead-universet, og en datter som lurer på om moren er en heks.

Her er også elskede katter, en forvirret snegle, Martha Gellhorn, George Orwell, filosof-matematiker-astronom Hypatia av Alexandria og et romvesen som har fått jobben med å gjenfortelle menneskenes eventyr. I hjertet av samlingen, fortellingen om et ektepar som reiser langt og bredt sammen, om øyeblikkene, de små og store, som til sammen utgjør et langt liv i kjærlighet - og om det som kommer etterpå.

Denne samlingen av historier er delt i tre, og i den første delen blir vi kjent med Tig og Nell, to karakterer som også avslutter boken. Novellene er stort sett lett og lekende, og mange av dem er fylt med Atwoods helt særegne humor, som for eksempel den hileriske samtalen med George Orwell.

En blodig gulrot og gleden man kan føle av sin egen lettsindighet starter showet, ja for det er liten lesefest dette her. Vi titter litt på vennskapet mellom to gamle gubber, og undrer oss litt over en katts død. 

Novellene beveger seg med den første kvinnelige matematikeren Hypatia langt tilbake i historien, og flere ganger passerer vi vår tid, for å ta en titt på hvordan vi lever nå, gjennom øynene til vesener som kommer etter oss, lenge etter.

I den siste delen er Tig død. Her fabulerer Nell om språk og tid, når hun leser hans fars beretninger fra sitt liv. Disse beretningene tar oss med tilbake til krigen, noe som gir den ellers muntre novellesamlingen, et heller alvorlig preg.

Denne gangen skal hun ikke smugkikke på slutten, denne gangen skal hun la seg overliste. Hun kan tillate seg å lese sakte, hun trenger ikke skynde seg gjennom den, hun har plass nok i livet til det nå. Nå som Tig.
            Det er portaler i tidrommet, de åpner og lukker seg som små froskegap. Ting blir borte i dem, forsvinner simpelthen, men så kan de uten videre dukke opp igjen. Ting og folk: De er her, så er de vekk, og så kanskje her igjen. Umulig å forutsi.

Jeg likte spesielt godt novellen hvor en snegle inntar en kvinnekropp. Det høres sært og temmelig umulig ut, men leser en litt mellom Atwoods linjer, så finner en en del søte karameller å suge på.

Siden store deler av historiene er fantasirike og morsomme, kom de litt mørkere fortellingene litt brått på, men alt i alt likte jeg Ryper i solnedgang veldig godt. 
 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 272

Kilde: PDF fra forlaget