Det er best sånn av Tore Westre

Det er alltid spennende å bli kjent med ferske forfattere, og siden Det er best sånn er debutromanen til Tore Westre, ble dette et sånt første møte. Jeg trakk boken ut av en stor sommerlesehaug, og startet lesingen uten å minnet meg selv på hva dette skulle handle om, noe som føltes veldig riktig med denne romanen.

Forlaget om handlingen:
En far henter sin sønn i barnehagen. Sammen drar de i svømmehallen og på kafé. De dusjer kaldt og bestiller vafler. Den ene dagen ligner den andre. I en forutsigbar verden er det lite som kan gå galt.

Men hvordan møter verden et ugjennomtrengelig fellesskap? Hva skjer når de som står utenfor prøver å nå inn?

Det er best sånn er en roman om et barns lengsler og forsvarsmekanismer. Om en relasjon i ferd med å lukke seg om seg selv, og om reglene som holder andre ute.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2023
Sider: 150
Kilde: PDF fra forlaget

Handlingen er delt i tre, i del en er det en fortellerstemme som forteller om Han, altså far. I del to, som heter Hun blir vi tatt med tilbake, til da mor var gravid med den lille fem år gamle gutten, vi ble kjent med i første del. Selv om hele romanen handler om far og sønn, så er det først i del tre Jeg, at far selv forteller.

Synes du det høres rotete ut? det er ikke det. Det er best sånn er en kort roman, som en leser på noen timer, men den er handlingsmettet og rik på følelser. Som leser undret meg meg en stund over hvem det er som har utfordringer, for både far, mor og den lille gutten fremsto som litt på utsiden av både samfunnet og seg selv. 

Gutten skal begynne på skolen, og far tar ham med for å kjøpe tegnesaker og en dagbok. Når gutten overser dagboken og setter seg til å tegne, tar far frem dagboken:

Jeg tar den ut. Sidene er tykke. Omslaget er nøytralt, grått. På baksiden er det en strekkode. Jeg setter meg på sengekanten, skriver navnet hans med blyant på første side. Så skriver jeg det i løkkeskrift. Jeg viser ham. Han ser så vidt opp. Jeg setter meg ned igjen, skriver navnet mitt under hans.
Jeg blar om til neste side. Skriver ned datoen. Noterer at vi har vært i bokhandelen. Jeg finner et viskelær. Fjerner navnet hans. Det er en god følelse. Jeg tar med meg dagboken på kjøkkenet, lar den ligge med blanksidene ned. 

Tore Westre har et korthogd språk, som tillater leseren å kjenne følelsene i kroppen, mer enn å bare lese om dem. Uroen og angsten til de tre hovedkarakterene skrives frem via korte, setninger som ikke skriver ut hele scenen eller handlingsforløpet. 

Det er ikke tvil om at gutten ikke har det bra, kanskje er han introvert og trives best alene, eller er det farens påvirkning og traumet han bærer på som tynger. Det vår vi ikke vite sikkert. For meg var det farens håpløse situasjon, stuck som han var i følelser som har slått krøll på seg, som gjorde sterkest inntrykk.

Romanen føles som en liten aperitiff, en sånn liten fristerinne som gjør at en ønsker en stor porsjon med en gang. Jeg kan ikke annet enn å håpe at Westre er i gang med noe nytt, i meg har prosaen hans i alle fall fått en beundrerinne. 

På bloggen Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken ☺