Kaninburet - en sterk debut av Tess Gunty

Klart jeg måtte lese vinneren av National Book Award 2022. Det sies om boken at den er et vittig bilde på dagens USA, og det er jo alltid spennende å få med seg.

Forlaget om handlingen:
Blandine er ikke som de andre beboerne i boligblokken de kaller Kaninburet. Naboer som lever sine ulike liv kun adskilt av de tynne veggene i den slitne bygningen: En ung mor med en mørk hemmelighet, en kvinne som fører sitt eget korstog mot gnagere, en profesjonell nekrologforfatter.

Den underlig vakre og uvanlig intelligente unge kvinnen Blandine deler leilighet med tre jevnaldrende gutter hun verken liker eller forstår, men som hun har det til felles med at de alle har vokst ut av barnevernsystemet som har sviktet dem hele livet. Og alle er de på søken etter mening.

Romanens handling utspiller seg i løpet av én kvelende varm juli-uke, som kulminerer i en bisarr voldshandling som skal forandre alt.

Historien starter i den fiktive småbyen Vacca Vale, hvor stedets Gazette skriver om revitaliseringsplanen for byen, og om et angrep på en tilstelning. 

I rask rekkefølge blir vi introdusert for karakterene, beboerne i blokken som på folkemunne blir kalt Kaninburet. Førti år gamle Joan Kowalski, får kjeft av sjefen, når hun feiler i jobben med å luke ut nettroll. Den avdøde barnestjernen Elsie JML Blitz driver selvnekrologisering, vi møter den unge fosterhjemsjenta Blandine Watkins, og hennes unge samboere i Kaninburet, og mange flere.

I begynnelsen var jeg fengslet, og glad for at jeg valgte meg denne boken, men etter hvert hopet det seg opp med forvirring i hodet mitt. Romanen består av lange og korte kapitler, hvor karakterenes liv i større og mindre grad krysser hverandre. 

Den 42 år gamle musikklæreren James Yager, glemmer at han er pappa til to og lykkelig gift, når han møter Tiffany Watkins. Dette fører til et underlig samkvem mellom dem to, som i sekvenser strekker seg over deler av boken. Samtidig hører vi om Blandine, og jeg kunne ikke annet enn å undre meg over om disse to Watkinsene er samme person.

Vi møter også Moses Roberth Blitz, sønn av dama med nekrologien, som vi også møter igjen, i levende live, og hennes personlige assistent Clare Delacruz, som begge har underlige ting fore.

Jeg kan se at denne burleske og noe snåle historien kan tolkes som et skråblikk på det amerikanske samfunnet, her får vi se fattigdom og meningsløshet i halvdøde småbyer, smake på ansettelsesvilkår av en annen verden, og få følelsen av å være med i et organisert psykologisk eksperiment. 

Blandine er hekta på Hildegard von Bingen (f.1098) så gjennom hele boken får vi høre abbedissens stemme. I tillegg er det sitert fra blant andre Simone Weil, TS Eliot, den hellige Teresa av Avila (f. 1515) og William Shakespeare (f. 1564).

I tillegg får vi et innblikk i moralfilosofen Peter Singers utilitarismetanker, hvor hans berømte eksperiment blir tolket på en artig måte. Som du ser, romanen engasjerte nok til at jeg ble sittende å google etter endt lesning. Mulig jeg hadde større glede av å fordype meg i enkelte detaljer, enn jeg hadde av å lese romanen, som for meg fremsto som veldig oppstykket og en smule overfladisk med alle sine detaljer.

Kaninburet er en sterk romandebut av amerikaneren Tess Gunty. Hun kvier seg ikke for å fabulere og romstere, både med språk, tematikk og karakteroppbygging. Litt forvirrende lesning, og kanskje litt for mye av det gode, men absolutt en roman det er verdt å bruke tid på.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2022/på norsk 2023

Sider: 415

Oversatt av: Knut Ofstad

Kilde: Lånt på Bookbites

Inn i vårt mørke hus av Silje Bekeng-Flemmen

Bokanmelderen Silje Bekeng-Flemmen tok i 2019 steget ut i litteraturens verden for egen del, da hun debuterte med romanen Velkommen til dyrehagen. Den har jeg ikke lest, men etter å ha latt meg skremme av årets utgivelse Inn i vårt mørke hus, jublet jeg over å finne debutromanen på Storytel.

Forlaget om handlingen:
Den idealistiske Alice og ektemannen Kim flytter med ungene til Kims barndomshjem på Åsgård, et ettertraktet villastrøk i en bydel som ellers er tynget av sosiale utfordringer. Åsgård har bydelens eneste velrenommerte skole, og når datteren Veslemøy starter der, vil familien få den tilhørigheten Alice alltid har savnet selv.
Men hvorfor er Kim så unnvikende i møte med gamle kjente? Hvorfor slutter tenåringssønnen Emil å møte opp på trening? 

Da det kommer forslag om endring av skolekretsen, så Veslemøy må starte på den beryktede naboskolen, slår idyllen sprekker. Et opprør er i emning hos åsgårdingene, mørke hemmeligheter bringes fram i lyset, og alle prinsipper står for fall. Så tar Alice et valg hun aldri kunne ha forestilt seg.  

For en creepy leseopplevelse! Den dystre tittelen og bildet på coveret burde jo advart meg, men neida, jeg trodde dette var en helt vanlig roman. Så feil kan man ta, for en mer stemningsladet og dramatisk historie skal du leite lenge etter.

Noe som viser seg å bli en trend nå, er at handlingen gjerne legges til bydeler eller småbyer, på bekostning av storbyene. Jeg opplevde det senest i En fransk familie og i Jeg er glad mamma døde, og igjen her. Åsgård, stedet som har fremstått som en rural idyll, er i ferd med å bli innlemmet i en pulserende bydel. 

Det er kampen om den lokale barneskolen som er omdreiningspunktet i denne romanen, hvor villabeboerne med tydelig røst, vil ha seg frabedt å få økt befolkningstetthet på sin egen dørmatte. Det handler om tilhørighet og trygghet for de få, på bekostning av den tilflyttende befolkningen, som ofte ikke er tilstrekkelig etnisk norske.

Imran Ali er en lokalpolitiker som sliter i dette kritthvite samfunnet, og får oppleve dominoeffekten av den foreslåtte flyttingen av skolegrensene. 

Det er et spennende persongalleri vi møter i denne romanen, alle karakterene har sin rettmessige plass. Korte scener hvor en liten detalj gir deg frysebyger, er med på å gjøre denne historien til medrivende lesning. Med resonansen av boken i kroppen, og forventninger om hva som kan komme til å skje, opplevde jeg karakterenes følelser sterkt.

        Mamma står på badet i halvmørket, hun har håret i en stram hestehale, holder på å fjerne sminke med en sånn bomullsgreie. Legger den mot det ene øyet og presser, når hun tar den vekk igjen, er den flekket av svart mascara. 
        Hun ser på meg. Det ene øyet sminka, det andre nakent. En skjevhet i ansiktet hennes, jeg liker det ikke.

Språket er korthugd og litt røft og til de grader meningsbærende. Jeg ser for meg at forfatteren har gått mange runder med seg selv for å få teksten "spiselig" for den jevne leser, for det er ikke lett å sette ord på rasistiske meninger, og nynazistisk tankegods. 

        - Var det en av de innvandrergjengene? spør jeg, ordet bare glipper ut av meg. Det er ikke et ord jeg egentlig bruker. Den typen ord. Men det er en ekstrem situasjon. Vi står i en ekstrem situasjon. 
Emil ser på meg, smiler skeivt. 
        - Veit du, jeg glemte å spørre om de var født i Norge eller ikke.

Det som tok meg litt på sengen var fornemmelsen av noe norrønt, og det overnaturlige som følger med det. Deler av teksten er skrevet i kursiv, og dette ble litt høytflyvende for min del, jeg skjønte rett og slett ikke hva eller hvem det var som snakket, og hva det skulle tilføre handlingen. Kloke navnevalg, og til tider barbarisk oppførsel, bidro også til den mytologiske stemningen.

Romanen er spennende og har et dagsaktuelt plott, nøkkelelementer som gode intensjoner og skjulte fordommer, sier mye om tiden vi lever i. Jeg kan ikke annet enn å håpe at problemstillingene som tas opp her, om ikke lenge bare er å finne i historiebøkene. Inn i vårt mørke hus ga meg en forfriskende leseopplevelse, så jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Jeg er glad mamma døde - en selvbiografi av Jennette McCurdy

Egentlig interesserer jeg meg ikke for tv-serier og kjendisseri, men denne selvbiografien har fått noen rosende omtaler som jeg hektet meg ved. Jeg hadde ikke lest lenge før jeg overvant det lille av skepsis som lå og lurte, for dette kunne jeg like ☺

Fra bakpå boken:
Som seksåring var Jennette McCurdy på sin første skuespilleraudition. Moren drømte om at hennes eneste datter skulle bli stjerne, og Jennette var villig til å gjøre hva som helst. Hun aksepterte mammas kalorirestriksjon og veide seg fem ganger om dagen. Hun holdt ut, selv mens moren kjeftet, og frem til hun fylte 16 ble hun til og med dusjet av mamma, som hun også delte dagboken, e-postadresse og hele inntekten sin med.

I denne boken forteller McCurdy om hva som skjer da morens drøm omsider går i oppfyllelse.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2022/på norsk 2023
Sider: 364
Kilde: Lånt på biblioteket

Historien starter på Jennette sin seksårs dag, hvor hun får en superteit gave av sin mor, som ikke skjønner at dette var skivebom. Mamma fikk dødelig kreft da datteren var to år, og etter det har hun brukt kreftsykdommen som et middel for å få oppfylt sin eneste drøm. Derfor fantes det bare ett riktig svar, da hun spurte lille Jennette om hun ville bli mammas lille skuespiller i Hollywood. 

Hva denne dominerende moren får seg til å gjøre, for å oppnå drømmen sin er helt sykt, og i denne historien kommer de manipulerende situasjonene som perler på en snor. 

Familien er fattig, mor jobber ikke og far har to jobber. De bor i besteforeldrenes hus, hvor de fire barna sover på matter på stuegulvet. De er mormonere, og Jennette har lært nok om religionen til at hun gremmes over at moren ikke lever etter reglene. Etter at hun ble døpt da hun var 8 år, fikk hun en relasjon til Den hellige ånd, og en stund virket det som at dette "forholdet" var den eneste støttende relasjonen hun hadde.

Historien tar oss med gjennom oppveksten til Jennette. Som 16-åring driver mor fremdeles og dusjer henne, samtidig som hun sjekker henne for kreft på de mest intime stedene på kroppen. Hun får mensen sent, siden hun har holdt tilbake puberteten, og plutselig er hun en ungdom i tanker og følelser, men ikke kroppslig. 

Når hun er 18 prøver hun seg som countrystjerne, men nå er kreften til mor kommet tilbake, og hun må klare seg selv. Hun føler på friheten, og begjærlig begynner hun å spise, og lever uten å tilpasse seg sin mors ønsker. 20 år gammel har hun aldri gjort noe uten regi, så det er ikke enkelt for henne å gi seg hen til den første kjæresten sin.

At en så føyelig jente etter hvert kan skrive sin egen historie, og få alt til å henge sammen, er godt gjort. Boken er virkelig godt skrevet, den er saklig og direkte, og i mine øyne troverdig. Fraværet av faren som skildres som en selvopptatt døgenikt, og de tre brødrene som er eldre enn henne, var litt søkt, de må jo ha sett hvordan Jennette ble behandlet av moren?

Jeg er glad mamma døde, er lettlest og medrivende på en måte som får deg til å glemme, at dette ikke er en roman. Jennette skildrer sine egne følelser uten at det blir sentimentalt, jeg skjønner godt at denne boken har blitt en bestselger i Amerika. 

Jennette McCurdy ble en ettertraktet skuespiller, og de som har god greie på amerikanske ungdomsserier vil finne navnet hennes på rollelisten til flere filmer, så vel som Netflix-serien Between. Etter hun ga seg som skuespiller i 2017 har hun regissert film, skrevet essays og hostet podkasten Empty Inside. Tittelen på denne boken er den samme som enkvinnesshowet hennes, som har gått for fulle hus i Los Angeles.

En fransk familie - ny roman fra Sandra Lillebø

Etter to diktsamlinger og romanen Tingenes tilstand kommer Sandra Lillebø i høst ut med ny roman. Forfatteren har studert og bodd mange år i Frankrike, og noe sier meg at hun har hentet inspirasjon fra eget liv, uten at dette føles som virkelighetslitteratur. Jeg har sett henne i samtale flere ganger her i Bergen, og gleder meg til neste uke, når hun og Pedro Carmona-Alvarez skal diskutere hverandres bøker.

Forlaget om handlingen:
Marianne reiser til Paris for å studere. Der møter hun Yoann, som hun forelsker seg i, og de flytter sammen i den kommunale boligen han har vokst opp i utenfor byen. Marianne blir gravid, og kort tid etter forsvinner Yoann ut av livet hennes.
Samtidig bryter voldsomme opptøyer ut. Det settes fyr på biler og garasjeanlegg, og politistasjoner, skoler og bakerier lyser opp i flammer.

En fransk familie er en roman om kryssende livslinjer og tapte forbindelser, om alenehet og underkastelse, avmakt og vold.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2023
Sider: 187
Kilde: PDF fra forlaget

Det gjør vont å lese om denne ulykkelige kvinnen, som har så dårlig selvbilde. Når hun får sine egne tanker om seg selv bekreftet av mannen hun har forelsket seg i, kan det ikke gå annet enn galt. 

Alenemoren Marianne er hovedpersonen i denne romanen, egentlig den eneste personen i romanen, i alle fall den eneste som har en stemme ut til leseren. I tillegg hører vi en jeg-stemme, som kan tolkes som forfatteren selv, om en vrir og vrenger litt på det. 

I tillegg til å bli kjent med en usikker og ensom alenemor, hører vi om volden som utspiller seg i det franske samfunnet. Noen fine tanker om ubehaget av å være kritthvit i en menneskemengde, får vi også. I hovedsak avdekkes norske Mariannes livsreise som "flyktning" fra Norge, til Paris hvor hun prøvde å finne fotfeste og et fellesskap i den franske kulturen.

Jeg ville ikke klart det uten heltemotet. Det sies at det i snitt går over et tiår fra en kvinne kommer seg ut av et voldelig forhold, til hun forstår hva hun har blitt utsatt for. Jeg kan ikke si at jeg virkelig forstår hva som skjedde, helt ennå, heller, eller om man kan kalle det vold, men jeg vet at det motsatte i hvert fall ikke er sant. Kjærlighet var det ikke, og det var heller ikke fred.

Tematikken her handler om underkastelse og tilpassing, mens spørsmålet som preger etterdønningene etter lest bok er: hva betyr det å leve? 

Romanen er kort, men leseren får litt å bryne seg på, gjennom en forfriskende fortellerstil. Måten hun på samme tid skildrer den harde volden i samfunnet og det som skjer i forholdet som Marianne er i, er genialt utført. Her er det kloke refleksjoner og kjappe vendinger i skjønn forening, ikke gå glipp av denne ⚄ 

På ære og samvittighet av Chris Tvedt

Chris Tvedt er en kjent og kjær bergensforfatter, som jeg stadig leser. Årets utgivelse er den tiene boken med Mikael Brenne i hovedrollen. Sjelden har vi fått vite så mye nytt om advokaten, som vi har fulgt gjennom mange bøker. Gjør deg klar for en advokat-krim, helt fri for langtrekkelige timer i rettssalen.

Forlaget om handlingen:
En mann blir kastet ut fra altanen i femte etasje, tilsynelatende bare et fylleslagsmål i et belastet miljø. Advokaten Mikael Brenne tar på seg jobben med å forsvare gjerningsmannen.

Så dukker Edvard Matre opp i Bergen. Han har begynt i Kripos’ cold case-gruppe og etterforsker et gammelt drap fra Bergens underverden. Det begynner å gå opp for Mikael at han selv kan bli Matres hovedmistenkte.

På ære og samvittighet er en bok om ukjente blodsbånd og gamle hemmeligheter, der Mikael Brenne tvinges til å grave i sitt eget mørke indre. For én ting er å slå om seg med begreper som skyld og soning i retten. Det blir noe ganske annet når det er personlig...

Denne historien ble virkelig personlig for Mikael Brenne. Det starter med en nattlig påkjørsel av et dyr, før vi får innblikk i en heidundranes fyllafest bestående av to menn, en kvinne og alt for mye drikkevarer. Det er en fargerik og temmelig saftig begynnelse på boken, og det skal ikke slutte med det, siden ugjerningsmannen trenger en god advokat, og har fått anbefalt Mikael Brenne.

Brennes far er død, og nå skal arvingen pusse opp huset og tømme det for etterlatenskapene etter sitt opphav. Mor forsvant ut av livet hans på et veldig tidlig tidspunkt, noe vi i denne boken kommet tett innpå. Vi hører også om den lille sønnen til Mikael, forholdet til eksen, og om Carla, som han ønsker seg tilbake i kontorfellesskapet sitt.

For femten år siden ble Slavo Mihailovic siktet for drapet på Mike Kovic, og Mikael Brenne fikk ham frikjent. Denne gamle saken setter Brenne nå i et uløselig moralsk dilemma, samtidig som han må styre unna tidligere kriposetterforsker Edvard Matres skarpe blikk.

På ære og samvittighet leser du på et blunk, pass på å ha tilfredsstilt alle basale behov før du setter deg ned, for du kommer ikke til å ha lyst til å reise deg igjen. Dette er kvalitetskrim på sitt beste, med et uvanlig godt plott, høy grad av spenning og levende karakterer. 

Denne må du få med deg ⚄

Les gjerne Henningbokhylle og Hildes fine omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 352

Kilde: Leseeksemplar

Alle mot alle - ny bok fra satiredronningen Agnes Ravatn

Mitt første møte med Agnes Ravatn var Fugletribunalet i 2013, og siden jeg likte den så godt spanderte jeg på meg en Oslohelg, da den ble fremført på Det norske teatrert, se her. Siden har jeg lest Veke 53, Operasjon Sjølvdisiplin, Verda er ein skandale, Stoisk Uro, Dei sju dørene og Gjestene. Jeg har fått oppleve Agnes Ravatn bli bokbadet, flere ganger både da hun vant Bokbloggerprisen i 2013 og på det lokale biblioteket i Åsane i 2015. For en dame, jeg elsker skråblikket hun har på verden, noe som veldig tydelig kommer frem i essaysamlingen Alle mot alle, som jeg nå har lest.

Forlaget om handlingen:
Agnes Ravatn er ein av Noregs mest morosame og originale skribentar. Her finn du eit rikt utval av Ravatns vittigaste og skarpaste tekstar gjennom femten år.

Vi får bli med Ravatn til konsultasjon hos ein plastikkirurg, til rettleiing i Scientologikyrkja, på bli-ny-dag, og følge henne i jakta på raske pengar etter ein vond baksmell på skatten.

Gjennom eit mangfald av emne, om alt frå norsk valkamp og (eiga) pornoavhengigheit til konsentrasjonssvikt og livet på bygda, gir Ravatn oss eit friskt perspektiv på moderne kultur og samfunn.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2023
Sider: 299
Kilde: Lånt på Bookbites

Dette er en ideell pausebok å ha for hånden, når en leser sakprosa, eller litt komplisert krim, som krever at hjernen er våken. Essayene er forholdsvis korte, så før jeg viste ordet av det hadde jeg humret meg gjennom opp til flere stykker, hodet var på plass igjen, og jeg kunne fortsette med sakprosa eller krim. Fantastisk!

Bortsett fra helt mot slutten, så er det godt med humor i alle historiene til Agnes Ravatn. Hun byr på seg selv, og legger ikke skjul på egne feil og mangler. I noen av artiklene får vi oppleve henne som tester ut ting, som Scientologikirkens personlighetstest, og forberedelser til fettsuging. For en modig dame!

Generelt så kjedes jeg av ting som har med tv, kjendiser og fjolleri, så den "bli ny"-artikkelen og ikke minst Tore på Sporet var ikke innertier hos meg, men jeg likte godt den økonomiske føljetongen "frå hand til munn", om askese, impulskjøp og disiplin (eller heller mangelen på disiplin).

Det er skrivearbeid som står i stampe, med påfølgende panikkskriving som er den røde tråden i mange av tekstene hennes. Vi lever i distraksjonenes tidsalder med internett og iPhone nær sagt ved hoftehøyde, som et skjold mot alt og alle. Med hennes satiriske penn blir refleksjonene hennes, veldig gjenkjennelig for leseren. 

Tenk at hun har hatt Vigdis Hjorth som borddame! og den ideen om å sende ungdommene våre i siviltjeneste i eldreomsorgen, burde hun fått pris for. Lærte litt gjorde jeg også, om hvordan det var FrP som i 2014 utilsiktet (?) gjorde at grunnloven vår kom på nynorsk, og hestehandelen KrF fikk til, for å gå med på fornorskingen av grunnloven, skrekk og gru.

Jeg har nettopp lest Frode Grytten sin nye bok, og sammenligner jeg den og Alle mot alle, så bruker Agnes Ravatn en form for nynorsk som er mindre tilgjengelig for oss bokmålfantaster. Men, en glemmer det mens en leser, for her er smilet på plass hele tiden. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚄

Foreldrerevolusjonen av Line Marie Warholm

I denne boken setter Line Marie Warholm søkelyset på hvordan vi tenker rundt det å være medmenneske og veileder for barna våre. Selv om boken kan se ut til å henvende seg til foreldre med hjemmeboende barn, så vil jeg påstå at mennesker i alle aldre vil ha interesse og nytte, av å lese tankene hennes.

Forlaget om boken:
Hvordan skal vi gjøre barna våre mer robuste og i stand til å tåle de utfordringene livet bringer?

Aftenpostens psykologspesialist og forfatter Line Marie Warholm mener at vi trenger et paradigmeskifte i foreldrestilen: «Vi trenger en endring fra å løfte frem individet, til å løfte frem det kollektive. Fra å prestere til å bidra. Barna trenger en solid, indre kjerne som står stødig i en omskiftelig tid». 

Og hvordan kan man gi barna sine denne kjernen? Er det strenge regler for spilletid, tett oppfølging av barnets sosiale liv på og utenfor skolen, eller evig oppmuntring og ros som skal til? 

Nei, «hands off», mener Warholm. Ikke fokuser på de små tingene, men løft blikket og konsentrer deg om det viktigste: Å lære barnet selvstendig tenkning. Å tåle utenforskap. Og å fylle livet med mening gjennom å bidra.

Foreldrerevolusjonen føltes for meg som en revolusjon. Etter å ha oppdratt tre barn til å bli selvstendige individer, var her mye jeg gjerne skulle visst litt om da jeg hjalp dem frem til voksenlivet. Gjennom refleksjoner rundt dagligdagse og helt normale tanker og reaksjonsmønstre, viser Warholm hvordan en justering i en godt innarbeidet "metode" kan gi underverker for resultatet. 

Foreldre er gode på å gi barna en trygg oppvekst og selvtillit, men når de skal stå på egne bein, er det viktig at de har vært "ute en vinterdag før". De må ha fått mulighet til å ordne opp selv når fare truer, da styrkes egen tro på at verden er et håndterbart sted å være, og den gode selvfølelsen som gir et trygt menneske, har fått enda en byggestein.            

                                        Vi skaper tomhet og meningsløshet når vi sykeliggjør følelser og ikke klarer å forholde oss til livets iboende smerte og ubehag. Når barna våre møter utfordringer i livet, er det nettopp det å finne en vei igjennom som gir dem mulighet for utvikling og vekst. Når vi gir dem svarene, i stedet for å støtte dem i prosessen, mister de den muligheten. 

Selvtillit er overvurdert, å bli tytt ørene full av utsagn som skal overbevise barnet om at det er flink, fantastisk og best! på saker og ting, har ingenting å si for hvordan han eller hun føler seg innvendig. "Vi skal lære barna å tenke, ikke hva de skal tenke". Denne typen betraktninger er gode å reflektere over, og gir leseren (som klarer å være ærlig med seg selv) litt å jobbe med.

Boken er lettlest, med korte kapitler og et ikke-akademisk språk, som alle kan forholde seg til. Eksemplene Warholm kommer med er enkle men slagkraftige, flere ganger tenkte jeg at jeg sannelig kunne kjenne meg igjen i flere av "feilene" som belyses. 

Tenk om alle nybakte foreldre kunne fått denne boken med seg hjem fra barselavdelingen? det kunne ført til en sårt tiltrengt revolusjon når det gjelder å styrke psyken til den oppvoksende slekt. 

Jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 153

Kilde: Leseeksemplar

Saltstøtten av Petter Fergestad

Saltstøtten er den tredje boken jeg leser av Petter Fergestad. Jeg likte godt debutboken hans Armageddon-algoritmen som kom ut i 2017, og oppfølgeren Og himmelens krefter skal rokkes som kom året etter. Indras nett som er tredje bok i trilogien, har jeg ikke lest.

Forlaget om handlingen:
Saltstøtten, en jordansk nasjonalskatt, blir stjålet. Like etter blir en nordmann funnet i Negev-ørkenen. Han kan ikke gjøre rede for seg, og blir sendt til Ola Linges klinikk i Drammen. Tidvis snakker mannen utdødde språk.

Hvordan er det mulig, og hva har hendt ham?

Hjerneforskeren Ola Linge og kjæresten Amelda Korogwe forsøker å løse mysteriet. De nærmer seg svaret, men det gjør også sektlederen Jacques de Molay. Han tror Ola og Amelias bruk av hjernebølgeterapi har åpnet for at mørkets makter kan invadere menneskenes hjerner. Det vil han forhindre. I kampen som følger mobiliseres overraskende krefter.

Prologen tar oss med til Dødehavet og oldtidsbyen Sodoma. Her får vi en dramatisk begynnelse på boken, med historien om Guds vrede, patriarken Lot, det som skjedde med byen og hans kone, som ble til en saltstøtte.

I fortsettelsen befinner vi oss i 2023, så her går vi fra oldtidens myter til blodfersk nåtid. Først er vi i en ørken i Israel hvor en gruppe turister kommer over Tom Tveider, mannen som ender opp som et kasus på Ola og Amelias hjerneklinikk i Drammen.

Amelia Kirogwe er en masai fra Tanzania med utrolig godt utviklet intuisjon. Hun er språkmektig, kunnskapsrik, i kontakt med naturens mystikk og erfaren på flere andre felter. Da Ola Linge headhuntet henne til klinikken sin, visste han nok ikke hvilken gullfugl han hadde skutt.

På klinikken holder de kortene tett til brystet, for mye av forskningen deres er ikke menneskeheten klar for. Når de allikevel takker ja til å behandle Tom Tveider, ser de seg nødt til å søke opplysninger fra Shimon Cohen og hans team i USA. Dette medfører at en religiøs sekt som kaller seg Troens riddere (også hjemmehørende i Drammen) får høre om kasuset, og disse 12 kuttekledde figurene som kaller seg Abrahams barn, legger skumle planer.

Dette er bakgrunnen for historien, jeg har ikke røpet for mye her, for det som kan se ut som et eventyr har elementer av forskning og nytenkning, rundt menneskets evne til å ta sine forutanelser og fornemmelser på alvor. Du blir kjent med bibelhistorien, og er du ateist som meg, så er det artig å lese om reelle årsaker til flere av de dramatiske hendelsene i bibelen.

Karakteroppbyggingen er så tydelig at en ikke glemmer eller blander persongalleriet på noe tidspunkt. Historien er ryddig fortalt, men du må akseptere detaljer som i mine øyne i alle fall, virker lite troverdig. Men, hva vet jeg...

Jeg synes det er interessant å reflektere rundt, hva som har skjedd med mennesket gjennom tidene. Hvordan vi ser ut til å ha mistet all basal kunnskap om sinnet, og hvordan intuisjonen vår er "borte". Er det vi som ikke lytter til intuisjonen, slik vi lever nå? 

Saltstøtten er en thriller, og den er virkelig spennende til tider. Boken var gøy å lese, litt rå action, kunnskap om algoritmer og hjerneforskning, om bibelhistorien, og ikke minst tankevekkere i skjønn forening. En god salat dette, men en sånn salat som en gjerne spiser mer av.

Denne må du få med deg ⚄

Forlag: Liv

Utgitt: 2023

Sider: 368

Kilde: Leseeksemplar

Den dagen Nils Vik døde av Frode Grytten

Frode Grytten er et kjent navn, også for dem som ikke leser bøker. Han er bergenseren som bodde akkurat lenge nok i Odda til å skaffe seg den fine dialekten. Han har jobbet som journalist i BT, men det er forfatter han er. "Start" er navnet på utgivelsen som i 1983, gjorde at han kunne bruke "forfatter" som yrkestittel. En ganske selvsikker tittel spør du meg ☺ Siden da har han skrevet dikt, noveller, skuespill, foredrag og romaner. Han mottok Brageprisen for Bikubesong og Rivertonprisen for Flytanede bjørn. Frode Grytten har de senere år blitt litt av en entertainer, og det blir ikke jul hos oss uten at vennegjengen er på juleambivalens, med ham og hans beatband. Men, det var årets utgivelse det skulle handler om....

Forlaget om handlingen:
I hjartet av Norge legg ein båt frå land. Vi følger Nils Vik på hans siste reise. Han er ein enkel mann med ein enkel jobb. Han skal få folk over fjorden med båten sin, han skal få dei heim igjen. Men det som ser enkelt ut, viser seg gjerne å vere meir komplisert.

"Den dagen Nils Vik døde" er som ein dødsmeditasjon over eit liv og eit landskap. Det er ein roman om ein mann som berre har elska ei kvinne, og som elsker henne framleis, og som nå legg ut på si siste reise.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2023
Sider: 170
Kilde: Lånt på Bookbites

Jeg måtte bare varme opp litt før jeg satte i gang å skrive, for denne romanen er virkelig noe for seg selv, og hvordan formilde det på en overbevisende måte? Her får vi et portrett av en aldrende mann som har levd godt, men nå som han er enkemann, er han fornøyd. Han har fått nok, og vil gå etter kona si. Traurig, tenker du kanskje, nei absolutt ikke!

Han har selv bestemt at denne dagen skal være hans siste. Han følger sine morgenrutiner, før han utfører de planlagte forberedelsene i huset. Når han har brent den gamle madrassen etter seg og kona går han ned i båten, og legger fra kai. 

Nils Vik har en rolig og ettertenksom framferd, han har hele livet ført loggbok i båten, og notert seg stikkord om alle passasjerene han har fraktet over fjorden. Flere av disse menneskene er døde, og i romanen besøker noen av dem ham i båten, og slår av en prat. Det gjør også hunden Luna som han er glad i, hvordan han fikk tak i den, er en av de sterkeste historiene som denne romanen er bygget opp av.

I en kråkesamtale skimter jeg Frode Gryttens litt tørre humor, og like etter skildres det et dramatisk ras, med en punchline på slutten, som fikk meg til å humre av det triste synet. For det meste er det alvor det Nils tenker på denne dagen, som når han skildrer hvilke følger en ny bro fikk for ham som levde av å frakte folk til den andre siden. Vi får lese om hvordan han møtte sin livsledsager Marta, om levd liv, fødsler og død, både i familien og blant alle dem han har møtt i jobben sin som skyssbåtfører.

Jeg ble egentlig litt målløs da jeg leste denne boken, for historien er så nydelig fortalt, og så treffsikker, at jeg ble litt satt ut. Om romanen høres oppstykket ut, så vil jeg avkrefte dette, for her navigeres det lett, og selve båtturen holder stø kurs, selv om tankene til Nils vandrer.

Er du på jakt etter gull, så håper jeg du ser at

det glitrer godt av Frode Gryttens nye roman ⚅

Ta gjerne en titt på den flotte omtalen
hos Beathes bibliotek!

Museum for mordere og redningsmenn av Simon Stranger

Søker du på Simon Stranger på bloggen min, så får du opp mange omtaler av bøkene hans. Jeg har vært begeistret hver gang jeg har lest ham, fra mitt første møte med forfatterskapet som var Mnem i 2014, via blant flere andre Det som en gang var jord, og frem til denne siste. Var du en av de mange som elsket Leksikon om lys og mørke, så vil du ha stor glede av å plukke opp årets utgivelse.

Forlaget om boken:
Dette er fortellingen om det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann som blir drept av grenselosene de trodde skulle redde dem. Om Ellen Glotts familie som ble frarøvet enebolig, eiendeler og fremtidsdrømmer, før de ble jaget på flukt fra utslettelsen. 

To generasjoner senere skal Ellens barnebarn gifte seg med forfatteren Simon Stranger. Under et skrivearbeid om det norske folkemordet kommer Stranger over opplysninger om egen slekt, som gir nye perspektiver på det mørkeste kapittelet i moderne historie.

Romanen er utformet som et museum. Hvert kapittel er en sal, fylt med gjenstander, fotografier og minner. 

Til sammen danner de en mosaikk fra virkelighetens verden, der hver bestanddel avdekker en historie så merkverdig og makaber at den overgår fantasien. Museum for mordere og redningsmenn er en roman om ytterpunktene i det menneskelige, om skyld og ansvar, og om hvordan vi iblant kan være avhengig av fremmede for å overleve.

Aldri før har jeg sittet og stirret så lenge inn i pcskjermen, før jeg fikk fart på skrivingen, for hvordan skal jeg klare å formidle hvilken særegen og nydelig roman dette er. Ikke tenk, "andre verdenskrig, nei det har jeg lest nok om", jeg lover deg, denne historien vil du lese.

Vi begynner i en skog en halv dagsmarsj fra svenskegrensen, hvor to lik flyter opp fra bunnen av Skrikerudtjern. Det er en brutal start, og fra da av satt jeg klistret til boken. Vi går så tilbake i tid, får høre om Ellen, den unge jenten fra en velstående familie, som drømmer om å bli konsertpianist. Det gikk med dem, som med mange andre, nazistene konfiskerte huset deres, og de ble tvunget til å rømme.

Rammefortellingen er bygget opp rundt disse to handlingsforløpene, men her finnes flere sekundærhandlinger, som er viktige for romanen. Vi går litt frem og tilbake i tid, ikke langt, men nok til at vi får dannet oss et inntrykk av hvilke følelser og fortvilelse som fantes, ikke bare hos jødene, men også grenselosene som gjorde en livsfarlig jobb, med å redde flest mulig.

Skriveteknikken som brukes gjør at jeg kunne fordype meg i stillbilder fra denne tiden. I korte kapitler skildres mennene som laget lister over de som skulle om bord i Donau i 1942, og de svarte bilene som sto klar til å rykke ut, for å gjøre borgere om til fanger. Øyeblikksbilder, skildringer av et veggur, en kleshenger, gjenstander fra et bilverksted, brev og kort, tar oss med til Sachsenhausen og Grini, og viser hvordan små ting kan vekke opp minnene over det som skjedde den gangen.

Her tegnes et kart over antisemittisme fra antikkens Hellas, via Wittenberg på 1300-tallet og ikke minst Martin Luthers kamp mot jødene under reformasjonen. Spesielt det siste der, var nytt for meg.

Historien fortelles fra mange forskjellige utsiktspunkt, vi får forfatterens kommentarer, noen ganger er det gjetninger, som når han sier "jeg ser for meg", en fortsettelse av den dokumenterte hendelsen vi nettopp har lest om. På denne måten blir boken en roman med god flyt, hvor lesingen flyter lett og naturlig.

Det er flere togturer i denne romanen, først med de dramatiske hendelsene på Haldentoget. Vi får også høre om togturen fra Stockholm til Oslo i mai 1945, og litt om de togene vi alle assosierer andre verdenskrig med. Her bare i et lite glimt, som sier veldig mye.

Romanen blir personlig for forfatteren og hans kone, siden begge deres slekt har en rolle i historien. En mer gjennomarbeidet roman skal du lete lenge etter, alt henger sammen med alt, karakterene er faktiske personer, uten at romanen får noe snev av sakprosa over seg. Dette er spennende fra første til siste side, og selv om det ikke er noe sentimentalt over handlingen, sitter tårene løst, for her er mye menneskelighet og grufulle scener som går rett i hjerte på leseren.

Denne må du få med deg ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 366

Kilde: PDF fra forlaget

En langhelg i Berlin

Det er ni år siden sist jentene var i Berlin, og for fem år siden tok jeg med meg mann og yngstemann, og tilbrakte vinterferien i samme by. Klikk gjerne på lenkene om du vil se flere bilder fra byen, og høre hva vi har gjort før. Årets tur ble avslappende i forhold til tidligere, med offentlig transport, og intet fokus på verken sightseeing eller shopping. 

Etter en behagelig avreise på en sen morgen, ankom vi Berlin i skapelig tid. Transportministeren Elisabeth hadde ansvar for at vi ikke snek på toget, bybanen, bussen eller trikken, så denne gangen ble det ikke så mye gåing som det pleier å bli på disse turene. 

Finansminister Hildegunn betalte alt av mat, drikke og inngangspenger, med pengene vi har spart det siste året, noe som ga den deilige følelsen av å bli spandert på i fire dager. 

Solveig var en selvskreven statsminister, som la til rette for at vi andre kunne gjøre en god jobb, mens jeg var kulturminister, med planen klar, og fem kunstgallerier inntegnet på kartet.

Sist vi var på tur tok vi for oss severdighetene, en etter en, så denne gangen hoppet vi over alle sammen. Berlin er en deilig storby som det er lett å bevege seg rundt i. Her er mange fine områder, og det er lett å navigere, siden elven Spree, og flere kanaler deler inn byen.

Vi bodde nord i byen i Oranienburgerstrasse 52, her var det veldig fint å bo, urbant med kafeer ute til langt på kveld, og lett tilgang til undergrunn og bybane, som ble flittig brukt. Arcotel Velvet Berlin var fint, men obs obs, noen av rommene har bad og toalett med glassvegger inn til resten av rommet, veldig underlig påfunn det der, men jeg har opplevd det flere andre steder. Frokosten var supergod, og det var sengene også.

KW Institure for contemporary art ligger i Auguststrasse 69, dette lå nærmest hotellet, og første kvelden etter stengetid lokaliserte vi det. Vi endte opp med å skippe det, da fasaden ikke bød oss inn. 

Dagen etter startet vi i Urban Nation i Bülowstrasse 7, dette ble min favoritt blant galleriene, for her hadde de installasjoner og bilder som fikk følelsene i kok hos meg flere ganger. 

Da jeg plutselig fikk øye på venninnene mine midt inne i et tagget bilde, oppdaget jeg etter noen sekunder at de faktisk sto og vasket hender, de hadde vært på toalettet ☺

Et av verkene som fascinerte 

Det ble ikke flere gallerier denne dagen, men besøk i KaDeWe, og litt tusling i gatene. Middagen spiste vi tidlig, for på planen hadde vi opera. Operahuset i Berlin er skikkelig kjedelig, både ute og inne, men Cavalleria Rusticana var helt superb, med storslagne kulisser og kraftfull sang. De sang så vakkert at tårene trillet, det var rett før jeg ble religiøs av den påskeprosesjonen.

Lørdag ble det kunst og shopping i skjønn forening. Vi besøkte Berlinisher Galerie i Alte Jacobsstrasse 124. Her hadde de mye spennende, i et nydelig bygg i landlige omgivelser midt i byen. Vi var fire stolte nordmenn som gikk og nøt den nye Munch-utstillingen som nettopp var åpnet. Jeg har sett mye Munch, men sannelig hadde de ikke saker og ting som var nytt for meg.

König Galerie er et brutalistisk kirkebygg i Alexandrinenstrasse 118, som er gjort om til galleri. Her var det mye artig, blant annet store fantasifulle figurer laget av mosaikk. 

Etter lunch besøkte vi Kunstlerhaus Betanien i Kottbusserstrasse 10d, et enkelt galleri med stort sett vegghengt kunst. Det dukket opp en nordmann på veggen også, Knut Ivar Aaser, med hele ni kunstverk.

På vei inn i Berlinisher Galerie 

I König Galerie

Et av verkene i Kunstlerhaus Betanien

Palast Berlin bød på et forrykende show

Lørdagskvelden tilbrakte vi først på restaurant, deretter på show på Palast Berlin. Showet het Falling in love. Her var jeg kraftig utenfor min komfortsone, men et par av venninnene påsto at dette var gode greier, så da så. Enda litt senere på kvelden ble det barbesøk, og litt salsadansing sånn inn i de små timer, og sånt skulle jeg gjort mye mer av, for det var gøy. 

Søndagen snakker vi ikke om, vi hadde litt tid til å tusle rundt i solen, før vi toget av gårde til flyplassen og turen hjem til Bergen, med litt mer i bagen enn det vi hadde på vei til Berlin. 

Takk for turen jenter, you are the best 💚

Nattens bok - ny spennende thriller av Jørgen Brekke

Jørgen Brekke er ikke et nytt navn for meg, jeg talte fem bøker i alt, da jeg så etter. I tillegg til serien om Odd Singsaker, og de to bøkene om Helene Paus, så har han skrevet historiske romaner og bidratt til lettlestserien om de ti bud med Andre guder. Nattens bok er frittstående krim, som noen benevner som en psykologisk thriller.

Forlaget om handlingen:
Elisabet er tilfreds med familielivet. Hun er et hverdagsmenneske, og det viktigste er uansett at hun vet at hun kan stole på ektemannen Jakob.
En dag dukker den gåtefulle Sofie opp hjemme i leiligheten til Jakob og Elisabet og presenterer seg som Jakobs lillesøster. Jakob og Elisabet har bodd under samme tak i femten år, de har fått to barn sammen, men Elisabet har aldri fått vite at Jakob har en søster. Det skal snart vise seg at det er langt mer hun ikke har fått vite.

Sofies inntog er begynnelsen på en kjede fatale hendelser som får Elisabets verden til å rakne. Hun må revurdere alt hun har trodd om Jakob, om sin nærmeste familie og om sin egen virkelighet. Snart forstår hun at jakten på sannheten kan komme til å koste mye, den kan koste henne livet. 

Hvis dette skulle være en psykologisk thriller, så er den litt utenom det vanlige. Her er det ikke sånn at uhyggen sakte men sikkert kryper innpå hovedpersonen, og at leseren skal finne ut hvem det er som legger igjen skremmende spor.

Elisabeth jobber i et forlag. Hun er redaktør for en serie bøker, hvor forfatteren er ukjent. Dette lille mysteriet ligger og lurer gjennom hele boken. Mye av handlingen er knyttet opp til litteratur, forlagsvirksomhet og det skrevne ord generelt, noe som ga et pluss i min bok. 

Dårlige familieforhold er rammen rundt historien, det dukker opp elskerinner, venner og uvenner fra alle kanter, samtidig som møter skjer på kryss av de naturlige relasjonene. Det er et lite miljø vi er i, for de fleste karakterene har noe med hverandre å gjøre, på overraskende vis. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det jeg kan si er at en sinnsyk vinsamling, en flaske arsenikk og en antikk dolk, har sentrale roller i handlingen.

Skrivestilen i denne boken er spesiell, for det hoppes mye frem og tilbake i tid. Ting skjer, like etter får vi foranledningen til hendelsen. Jeg var forvirret mange ganger, og innimellom brukte jeg mye energi på å holde tråden. Historien føltes litt "lettvint", noen blir drept og på neste side er hen levende igjen, ref. hoppingen.
Barna som er med, både Elisabeth og Jakobs to barn og Stickans datter Vilde, blir nevn og glemt. Ingen sørger da en sentral karakter blir drept, og alt for få stiller spørsmål ved angrepet på en annen. 

Følelsen av å lese et "inn og ut av dører-drama" hang ved meg da jeg leste, og jeg fant handlingen mer heseblesende enn spennende. Når det er sagt, jeg digget løsningen på hvem det var, som var forfatteren av manuset som Elisabeth jobbet med. Selv om plottet var genialt på et vis, så var det ikke bare politietterforsker Karen Krogstad som klødde seg i hodet, når saken/boken gikk mot slutten. 

Min litt forvirrede leseopplevelse svarer til ⚃ på terningen, men les gjerne omtalene til Hverdagsnett, Henningbokhylle, Minbokogmaleblogg og Krimlitteratur, de er flere hakk mer fornøyd enn det jeg var, så det er verdt å ta en titt ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 304

Kilde: Biblioteket

Oppsummering av lesemåneden september

Det var den  måneden! tror jeg har vært bevisstløs i 30 dager, for dette gikk fort. Måneden har vært preget av bokmøter og lesing av høstens nyheter. Ventelisten på biblioteket er lang som et vont år, så jeg fyker frem og tilbake hver uke, for å låne og levere. 

Har lest flere bøker denne måneden som har imponert, både Skjebnedøgn som dro meg ut av hverdagen i noen timer, og ikke minst de små flisene til Hjorth og Isakstuen, som røsket i hjerterota.

Det ble seks kategorier denne måneden, og det er jeg stolt av, men jeg bøyer hodet når jeg registrerer at det er verken dikt eller 1001-bok på listen. Det er denne lystlesingen jeg driver med, som ødelegger alle gode forsetter ☺

Dette leste jeg i september: 

1. Jørgen Jæger - Skjebnedøgn - 6
2. Hanne Lindbæk - Kommunikasjonskoden - sak - 4
3. Frida Isberg - Merking - dystopi - 5
4. Gunnar Staalesen - Forfulgt av død - 5
5. Monika Steinholm - De dødes natt - barn - 5
6. Lise F. Grimnes/Andreas Haga - Bacon eller bestevenn? - sak/barn - 5
7. Vigdis Hjorth - Gjentakelsen - 6
8. Monica Isakstuen - De små jentene - 5
9. Jan-Erik Fjell - Nattravnen - 5
10. Joanna Farrow - Den offisielle Harry Potter bakeboken - sak - 5
11. Tore Renberg - Lungeflyteprøven - 5
12. Kim Leine - Karolines kjærlighet - 4
13. Nikolaj Frobenius - Utryddelsen - 3
14. Ingar Jonsrud - Patrioter - 5
15. Yishan Li - Hvordan tegne Kawaii steg for steg - barn - 4
16. Paul Gravett - Tove Jansson - Illustratøren - sak - 5
17. Helene Sandvig - Et langsomt farvel - sak - 5
18. Abida Raja - Frihetens øyeblikk - biografi - 4
19. Annie Ernaux - Skammen - 4
20. Simon Stranger - Museum for mordere og redningsmenn - 6

Romaner: 8

Biografi: 1

Dystopi: 1

Krim: 4

Barn: 2

Sak: 4

Litt tur og kultur sånt på tampen av måneden: 

I tillegg til Bonnier siste august, så fikk Cappelen, Vigmostad og Gyldendal besøk av meg på høstmøtene sine. Årets Kulturnatt gikk i vasken pga. en skrekkelig hodepine, og uken etter besvimte jeg på Det vestnorske teater da vi så Amadeus. Kunne blitt veldig pinlig, men gode venninner gjorde at jeg slapp å blamere meg selv.

Etter en rolig helg på hyttetur med gubben på Mjølfjell var jentegjengen på kulturtur til Berlin, mer om den senere. Jeg så Lenis Blikk på DnS, et teaterstykke/dialog som skildret feiden mellom filmmakerne Leni Rifenstahl og Nina Gladitz, veldig bra, og heftig bakteppe siden jeg samtidig leste Simon Strangers nye bok! Måneden ble avsluttet i Grieghallen hvor Mahler sto på programmet, ikke like imponerende.

Ha en fin lese-oktober dere!

Tove Jansson - Illustratøren av Paul Gravett

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle falle for noe så gjennomkommersielt og "oppbrukt" som Mummi. Etter å ha hørt Hilde Østby sin bok Kart over ensomheten, hvor hun bruker historier og karakterer fra mummiuniverset i eksemplene sine, så ble jeg hekta. Jeg leste Det usynlige barnet og den svakt biografiske Billedhuggerens datter, og endte opp med å ville lære mer om Tove og kunsten hennes.

Forlaget om boken:
Tove Jansson tegnet sin første mummi på en uthusvegg før hun overførte Mummidalen til papir på 1940-tallet. Denne boken byr på en ny og innsiktsfull forståelse av hennes liv og kunst, fra fantasifullt barn til kunststudent, maler, forfatter, tegneserieskaper og illustratør, og som lesbisk bohem og finsk kulturikon. 

Dette er en hyllest til kunstneren Tove Jansson, skaperen av Mummibøkene, som er elsket av barn og voksne over hele verden.

Forlag: Kontur
Utgitt: 2022/på norsk 2023
Sider: 111
Kilde: Leseeksemplar

Denne utgivelsen, boken om illustratøren og kunstneren Tove Jansson ga meg mange flere svar, enn det jeg fikk i Billedhuggerens datter. 

Her får vi se godt over hundre vakre illustrasjoner i et stort spekter av stiler; tegneserier, oljemalerier og portretter er med på å gjøre boken meditativ i tillegg til lærerik. Flere steder trodde jeg at bildene som er fotografisk gjengitt i boken, var tatt fra en oppdatert versjon av nyere dato, siden det visuelle bar preg av moderne fargevalg og bredere pensel, enn det jeg gjenkjenner henne på.
Det var det ikke, noe som viser at Jansson hadde flere uttrykksformer å spille på.

Multikunstneren har ikke bare holdt seg på papiret, men skrevet skuespill og en libretto til en opera. 

Hun laget også kulisser og kostymer, og har tegnet mange av salgsobjektene i mummiserien, som folk verden over kjøper i dag.

Finsksvenske Tove Jansson (1914-2001) ble født i Helsingfors to uker etter at første verdenskrig brøt ut. Faren var skulptør og moren illustratør, to rause mennesker som støttet datteren Tove i sitt ønske om å leve ut kunsten sin. Har du lyst å feire henne kan du heise flagget den 9 august, som siden 2020 har vært en årlig anbefalt flaggdag i Finland. 

I en sommerferie på 1930-tallet skisserte en ung Jansson raskt en minimalistisk blyanttegning av et langneset, arm- og øreløst, grettent troll. Under skrev hun teksten "SNORK" med store bokstaver, som lyden av en irritert sniff, og la til frasen "Frihet er det beste". Dette var hennes siste bemerkninger i en filosofisk krangel om Immanuel Kant hun hadde med broren Per Olov. 

Etter å ha blitt kjent med Tove Jansson vil jeg for ettertiden tenke på hennes store kjærlighet Tuulikki Pietilä, når karakteren Too-tikki dukker opp i bøkene. Sånn er det med flere av figurene i Jansson sine bøker, de er inspirert av venner og kjente av henne. 

Det var interessant å lese om alle de bedriftene hun samarbeidet med, for eksempel da hun i 1952 ble bedt om å skrive en daglig stripe for Daily Mail. Dette skulle være satire over vår såkalte siviliserte livsstil, og et samarbeid som varte en årrekke.

Boken om Mymlen, Mummitrollet og Lille My fra 1951

Illustrasjon til forsiden på en essaysamling av Lars Bäckström 1959

Jeg er veldig glad i disse strektegningene i sort hvitt, enten det er Jansson eller andre som tegner. Denne her som heter Under velferdens overflate, sier mye om hvordan Tove Jansson valgte seg tematikk som er, dyster og/eller har et budskap å formidle. 

Boken er nydelig, både før og etter jeg leste selve teksten, bladde jeg gjennom boken for å studere bildene nøye. Mange av illustrasjonene er striper eller bilder med tekst skrevet for hånd med gråblyant eller tusj, her måtte jeg frem med forstørrelsesglass for å tyde hva som sto der, men det ble som en lek inspirert av kunsten og full av utforsking og læring.  

Mummi er for meg ikke lenger noe barnslig, kjenner du noen som er glad i kunst og tankevekkende historier, så er det bare til å anbefale den nye boken om Tove Janssons liv og kunst - ⚄