I denne boken setter Line Marie Warholm søkelyset på hvordan vi tenker rundt det å være medmenneske og veileder for barna våre. Selv om boken kan se ut til å henvende seg til foreldre med hjemmeboende barn, så vil jeg påstå at mennesker i alle aldre vil ha interesse og nytte, av å lese tankene hennes.
Hvordan skal vi gjøre barna våre mer robuste og i stand til å tåle de utfordringene livet bringer?
Aftenpostens psykologspesialist og forfatter Line Marie Warholm mener at vi trenger et paradigmeskifte i foreldrestilen: «Vi trenger en endring fra å løfte frem individet, til å løfte frem det kollektive. Fra å prestere til å bidra. Barna trenger en solid, indre kjerne som står stødig i en omskiftelig tid».
Og hvordan kan man gi barna sine denne kjernen? Er det strenge regler for spilletid, tett oppfølging av barnets sosiale liv på og utenfor skolen, eller evig oppmuntring og ros som skal til?
Nei, «hands off», mener Warholm. Ikke fokuser på de små tingene, men løft blikket og konsentrer deg om det viktigste: Å lære barnet selvstendig tenkning. Å tåle utenforskap. Og å fylle livet med mening gjennom å bidra.
Foreldrerevolusjonen føltes for meg som en revolusjon. Etter å ha oppdratt tre barn til å bli selvstendige individer, var her mye jeg gjerne skulle visst litt om da jeg hjalp dem frem til voksenlivet. Gjennom refleksjoner rundt dagligdagse og helt normale tanker og reaksjonsmønstre, viser Warholm hvordan en justering i en godt innarbeidet "metode" kan gi underverker for resultatet.
Foreldre er gode på å gi barna en trygg oppvekst og selvtillit, men når de skal stå på egne bein, er det viktig at de har vært "ute en vinterdag før". De må ha fått mulighet til å ordne opp selv når fare truer, da styrkes egen tro på at verden er et håndterbart sted å være, og den gode selvfølelsen som gir et trygt menneske, har fått enda en byggestein.
Vi skaper tomhet og meningsløshet når vi sykeliggjør følelser og ikke klarer å forholde oss til livets iboende smerte og ubehag. Når barna våre møter utfordringer i livet, er det nettopp det å finne en vei igjennom som gir dem mulighet for utvikling og vekst. Når vi gir dem svarene, i stedet for å støtte dem i prosessen, mister de den muligheten.
Selvtillit er overvurdert, å bli tytt ørene full av utsagn som skal overbevise barnet om at det er flink, fantastisk og best! på saker og ting, har ingenting å si for hvordan han eller hun føler seg innvendig. "Vi skal lære barna å tenke, ikke hva de skal tenke". Denne typen betraktninger er gode å reflektere over, og gir leseren (som klarer å være ærlig med seg selv) litt å jobbe med.
Boken er lettlest, med korte kapitler og et ikke-akademisk språk, som alle kan forholde seg til. Eksemplene Warholm kommer med er enkle men slagkraftige, flere ganger tenkte jeg at jeg sannelig kunne kjenne meg igjen i flere av "feilene" som belyses.
Tenk om alle nybakte foreldre kunne fått denne boken med seg hjem fra barselavdelingen? det kunne ført til en sårt tiltrengt revolusjon når det gjelder å styrke psyken til den oppvoksende slekt.
Det här låter som en bok som jag kunde tänka mig att läsa, verkar vara många kloka tankar i den. Sen kanske det beror på att det stämmer med hur vi försökt agera.
SvarSlettHer setter hun ord på hvorfor vi som nå har voksne barn, forholdt oss til dem sånn som vi gjorde, og ikke sånn som dagens pedagogikk tilsier. Absolutt noe alle burde lese!
Slettsvårt att vara förälder. hur gärna en än vill göra det mesta och bästa möjliga för våra barn kan det bli alldeles fel ibland. Foreldrerevolusjonen verkar vara en intressant bok som jag gärna skulle läsa. tack för smakebiten!
SvarSlett