Oppsummering av lesemåneden oktober

Oktober startet, og etter en lang sommer nesten uten regn, fikk vi noen regndager. Midt i måneden opplevde vi 14-15 grader ute, men så kom også regnet for fullt. Vi har vist satt ny regnrekord denne måneden, så nå er alt tilbake til normalen her i Bergen. Lesing har det blitt mye av ser jeg, (det kommer alltid like overraskende på) flere bøker er lest på oppfordring fra andre bokbloggere, og noe er nyheter. Jeg har ikke fulgt opp 1001-lesesirkelen, har bare en bok igjen, men november må bli måneden for å lese den. 

Dette er leselisten min for oktober: 

1. Hiromi Kawakami - Så den store fuglen ikke tar deg - 6
2. Hannah Arendt - Eichmann i Jerusalem - 5
3. Kristin Tveiten - Menneske og møll - 5
4. Simon Stranger - 304 dager - 6
5. Karl Ove Knausgård - En tid for alt - 5
6. Sally Rooney - Skjønne verden, hvor er du - 4
7. Simona Ciraolo - Gi meg en klem - 5
8. Tarjei Vesaas - Is-slottet - 5
9. Espen Skjerven - Blod er tykkere enn vann - 4
10. Jessica Love - Julian er en havfrue - 5
11. Maggie O`Farrell - Hamnet - 6
12. Simone de Beauvoir - Misforståelse i Moskva - 5
13. Anne Christine Rojahn Levy - Sicilia Bella - 5
14. Bergesen og Moe - Tilfluktsrom - (kunstbok) - 5
15. Bergsveinn Birgisson - Kolbeinsøy - 5
16. Kjersti Sandvik og Grethe Syèd - Hva snakker vi om når vi snakker om abort? - 5
17. Ninni Schulman - Vår egen lille hemmelighet - 5
18. Per Petterson - Mitt Abruzzo - 4
19. Lorenzo Marone - Forsøk på å være lykkelig - 6
20. Marit Eikemo - Team Tuva - 4
21. Marieke Lucas Rijeneveld - Kveldens ubehag - 7 

Roman: 13

Krim: 2

Barn: 2

Sak: 4

Kulturen i Bergen var fremdeles preget av streik i store deler av oktober, så siden Harmonien og DnS sviktet, fikk jeg finne frem til andre ting. Første søndag i oktober hadde Domkirken et arrangement hvor vi fikk høre et flott foredrag om cembalo, og etterpå en nydelig konsert. Kirken er smykket med kunsten til Håkon Gullborg for tiden, sterke malerier fra Den bibelske syklus. Jeg som leser Karl Ove Knausgård sin bok En tid for alt, fikk en ekstra dimensjon med Gullborg sine bilder. Med to venninner opplevde vi en konsert/kurs med Sæveruds musikk på Troldhaugen som var kjempespennende. Samme gjengen pluss mennene våre besøkte det nye Kulturhuet i Bergen og fikk oppleve en meget spenstig Jarle Bernhoft.

Men før den konserten imponerte DnS med sin oppsetning av Engler i Amerika, som handler om aidsutbruddet på 80-tallet. Fantastisk, årets beste teater! Foredrag om Terje Tvedts verdenshistorie ble flyttet to ganger og havnet på Engle-dagen, så det gikk ut, det gjorde også Fosse for dumskaller, siden Linda Eide avlyste. 

Men tre boklanseringer fikk jeg med meg i oktober, kunstboken Tilfluktsrom, Hva snakker vi om når vi snakker om abort?  og Djevelen ligger i detaljene, Chris Tvedts nyeste som er på vei fra trykkeriet, det var litt av en fest skal jeg si dere, med Doddo som bokbadet Chris, Stig Holmås som leste dikt og Gjengangerne som satt kronen på verket til slutt, med fengende musikk.

Dessverre fikk jeg ikke gått på Tertneskorets jubileumskonsert i går, og heller ikke vært med i kulissene på årets Baskerløp, siden forkjølelsen holdt et klamt grep om meg. Jeg tuslet meg en tur i Fjellveien for å kjenne på formen i formiddag, og har konkludert med at arbeidsdagen i morgen er reddet ☺

Hvordan er det med deg, får du opplevd noe utenom bøkene? Lykke til med lesemåneden november, i den mørkeste og våteste måneden skulle det være duket for mye lesing.

Kveldens ubehag av Marieke Lucas Rijneveld

Tenk å vinne den Internasjonale Booker Prisen med debutromanen sin! Forfatteren (med det vanskelige navnet) er fra Nederland, og den første fra dette landet til å vinne den gjeve prisen. Mørkere enn dette kan det ikke bli, sorgen som skildres er altomsluttende, men siden fortelleren er en 10 år gammel jente, blir stemningen løftet i detaljene. For meg ble dette årets beste leseopplevelse!

Forlaget om boken:
Kveldens ubehag handler om en strengt religiøs bondefamilie i etterdønningene av en tragisk ulykke og er en fortelling om etterlengtet trøst som aldri kommer. I en tilværelse preget av skam og skyldfølelse oppdager tiårige Jas sin egen seksualitet parallelt med den til tider lammende sorgen. Alt skildres på et vis som er nøkternt, poetisk og urovekkende.

Rijnevelds prisvinnende debut er en original og vakker roman om barndom og tapt uskyld, om familie og sorg - og om hvordan fraværet av språk kan drive mennesker fra hverandre.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2018/på norsk 2021
Sider: Finner ikke ut av det
Kilde: PDF fra forlaget

En helg i forkjølelsens vold, gjorde at jeg fikk lese denne romanen mer eller mindre i ett. For en leseopplevelse! Jeg måtte ta pustepauser underveis, og ved endt lesning var noen minutters stillhet påkrevd.

Historien utspiller seg på en gård et sted på landsbygda i Nederland. Skøyteløp, osteproduksjon, eggelikør, diker og polder er ord som hører hjemme i en roman fra dette landet. Historien starter med ulykken som rammer familien, da et av barna forulykker. Mor og fars reaksjon er fatal for de tre andre barna, alle sørger men Matthies skal det ikke snakkes om. Jes føler skyld, av grunner som er forståelig for leseren, men skylden er ikke hennes. 

                        Far mener at barn ikke kan bekymre seg, ettersom bekymringer er noe man får når man må høste inn sin egen avling, enda jeg stadig oftere oppdager at jeg har bekymringer selv, de holder meg våken om natta, det virker som de vokser.  
                       Nå da mor blir tynnere og kjolene hennes romsligere, er jeg redd for at hun snart skal dø, og at far kommer til å bli med henne da. Jeg følger etter dem hele dagen så de ikke kan dø og forsvinne uten videre. Jeg har dem alltid i øyekroken, akkurat som tårene over Matthies. 

Familien smuldrer opp når mor begynner å surre, hun svir maten, slipper eggeskall i omeletten, verken hun eller far i huset, ser barna lengre, bortsett fra det kristne åket som henger over dem, det opprettholder far. Storebror Obbe utfordrer de to yngre søstrene sine, mens Jas og Hanna står ved bredden av kanalen og lager en pakt, hvor de avtaler at de skal gå over til den andre siden. 

Barna søker hverandre, både for kroppskontakt og små samtaler som skjer i det skjulte. Jas flykter inn i den store jakken sin, et bilde som blir en viktig del av romanen. På loftet henger det et tau, som fremstår som en galge, siden Jas er redd for at moren skal ta livet av seg, er også dette tauet en slags intrigebygger. Og, hva er det med jødene som gjemmer seg i kjelleren? Vi hører litt om Hitler og krigen også, men selv om dette foregår i en tid hvor de har Nokia mobil og litt kronglete internett, så er det ingenting som taler for at barna skal forholde seg til Hitler, (eller jøder i kjelleren)

Religion er et gjennomgangstema, det henvises ofte til bibelvers og fraser fra alle deler av bibelen. En gang i uken kommer de eldste i kirken på husbesøk, for å sjekke om familien lytter til prestens prekener, og forkynnelsen bærer frukter. 

Kullsvart humor er å spore i historien, de tre barna gjør mye "rart", som er til å humre av, men det de gjør er forståelig for leseren, som skjønner beveggrunnene deres.  Også en litt lettere form for humor dukker opp, som når søstrene Hanna og Jas, mot slutten mimrer om snømannen Harry, og morens reaksjon. Kanskje dette var den eneste gangen de to jentene lo sammen...

Det er umulig å sette ord på hvor vakkert språket er i denne romanen. Nesten på hver side sukker jeg henført til de flotte setningene, som med få ord går rett til kjernen av budskapet. Romanen er handlingsmettet til tusen, det skjer noe nytt hele tiden, noe som gjør det vanskelig for leseren å finne et passende sted å ta pause. 

At Marieke Lucas Rijneveld vant den Internasjonale Booker Prisen med denne boken, er veldig forståelig. Den seiler opp som den beste boken jeg har lest i år, og det skal mye til for å kuppe den ledelsen. 

Boken kommer fra trykkeriet 4 november, det er bare til å glede seg ☺

Blod er tykkere enn vann av Espen Skjerven

Leste du Slakt i 2019, er jeg sikker på at du gleder deg til denne andre boken i serien hvor Tom Grayston har hovedrollen. Det gjorde jeg, og jeg har vært så heldig å fått lese den i det den kommer ut, nå i disse dager ☺

Forlaget om handlingen: 
Fosterforeldrene Ernst og Helga Vadland blir funnet drept hjemme på gården på Jæren. Når politibetjent Tom Grayston og makkeren Dagny Stokka ankommer åstedet, viser det seg at et fosterbarn mangler. Hvem er fosterbarnet, og kan det kobles til drapene?
I jakten på sannheten viser det seg at fosterbarnet ikke er den eneste som bærer på hemmeligheter. 

Forlag: Liv

Utgitt: 2021

Sider: 

Kilde: PDF fra forlaget

Til salt havvind og gjødsellukt ønskes vi velkommen til Jæren. Når historien starter har dobbeltdrapet allerede skjedd, de omkomne er funnet av naboen, og politiet er på plass. 

Tom og Dagny finner raskt det forsvunne fosterbarnet, og etterforskningen går i rett retning. Gjennom handlingens begynnelse hører vi om hvordan barnevernet og BUP jobber i forhold til asylsøkere og deres mange utfordringer.

Barn i fosterhjem fremstår som et samfunnstema som skal forfølges, men vi hører også om gårdsdrift, traktorpulling, hundeoppdrett og smugling. Det er i og for seg interessant, men jeg savnet spenningen, som hører med i en krim.

Tom Grayson har en fortid i Delta, men har flyttet fra ekskone og barn i Oslo for å jobbe som etterforsker i hjemtraktene i Rogaland. I denne boken har han et jobbtilbud i Oslo hengende over seg, skal han bosette seg nærmere eksen og barna, men svikte sine aldrende foreldre og søsteren Cecilie som sitter i rullestol? Hans kvaler rundt dette følger vi gjennom hele historien, noe som gir rom for fine refleksjoner rundt familie og tilhørighet.

Blod er tykkere enn vann er en typisk politikrim, hvor fokus er på etterforskning. Vi får detaljerte skildringer av pågripelser, av rutinene i et fengslingsmøte og lange avhør av folk i barnevernet, helsesykepleieren, læreren og faren til Bashir, som tidlig blir satt i varetekt. Jeg er godt over halvveis i boken når jeg utbryter "få litt action da!!"

Etter en litt "slow" start begynner plottet å ta form, og da våkner også mitt engasjement. Vi møter muslimske flyktninger som får sjokk når de havner i Norge, og ikke blir respektert for språk, religion og etnisitet. Etter hvert får vi bakgrunnen for at Bashir havnet i fosterhjem, og flere perspektiv åpenbarer seg i handlingen. 

Jeg røper ikke mer av handlingen, som mot slutten byr på noen uventede vendinger før ugjerningsmannen blir sirklet inn. I ett fyldig etterord forteller Espen Skjerven om bakgrunnen for hvorfor denne krimmen har blitt som den har blitt. 

En spørreundersøkelse i Norge viser at det er mange i landet vårt som ikke har et spesielt godt inntrykk av barnevernet, og som en rød tråd i denne kriminalhistorien, belyses nettopp kompetansekravet til de ansatte, det gir interessant lesning. Forfatteren arbeider som tingrettsdommer, og har i denne historien, helt tydelig bygget noe av handlingsforløpet på sine erfaringer herfra.

For meg er det tydelig at Skjerven har noe på hjertet, og fokus har nok vært mer på hva han vil formidle ang. barnevern etc. enn på underholdning og action. Jeg treffer oftere og oftere på krim som er godt skrevet og har samfunnsengasjement, men som har lite spenning. I mitt hode har jeg begynt å dele krim inn i to grupper, med og uten spenning. Den ene er ikke bedre enn den andre, men det hadde vært greit å vite hva en kan forvente, før en begynner å lese. 

Jeg vet det er mange som foretrekker denne typen rolig, detaljert krim, så nå gleder jeg meg til å lese flere omtaler av boken ☺

Tilfluktsrom - en kunstbok av Terje Bergesen og Atle Moe

En odding og en bergenser møttes i voksen alder. Den ene mannen skrev dikt, den andre fotograferte. Sånt kan det bli fine bøker av. I forrige uke var jeg på boklanseringen av deres felles prosjekt som de har kalt Tilfluktsrom.

Forlaget presenterer boken slik:

Terje har jobbet med reklamefotografering i en årrekke, herunder å ha undervist foto på høyskolenivå. De siste tiårene er benyttet til videreutvikling av fotografiske kunstprosjekter.

Atle har, så langt hans minne rekker, samlet refleksjoner og tankespinn i ord og setninger. Dette i håp om en dag å finne fora og form.

Møtene mellom Atle og Terje tegnet etter hvert en felles interesse for estetikk som ble et avgjørende gjennombrudd for felles prosjekt der lyrikk møter visuelt utrykk.

Formspråket landet på fotografier knyttet til tekster der det visuelle gav nysgjerrighet og krydder til tekst. Dette uten å avsløre, men å utfylle. Leser kan da sammenfatte tekst og bilde gjennom egen opplevelse.
Alle bilder består kun av ett fotografi, hvilket vil si at ingen er sammensatt av to eller flere.

Anbefalingen jeg fikk med, da jeg gikk hjem fra boklansering, var "les boken mange ganger", så vokser den i deg, og du får mer ut av den. I tillegg til dikt som skal forståes, så fremstår samlingen av fotografier som temmelig abstrakte, men de rette linjene går som en rød tråd gjennom hele samlingen. 

Boken er nydelig bygget opp av 26 dikt og like mange fotografier. Diktene er korte eller lange, men aldri over mer enn en side. Alltid plassert på høyre side, og med ett av fotografiene på venstre side. Det er stilrent og vakkert, alle bildene er like store og de står sentrert på samme ryddige måte, gjennom hele boken. Mitt lineære hode elsker dette, utgangspunktet for å få noe ut av boken var absolutt til stede.

Takk for i kveld

Eg drøymde om deg den natta

Om det kysset eg hadde lengta

etter i fleire vakne draumar

I kveld kjente eg takketalen i meg

Røynda overgikk draumen

Siden fotokunsten og diktet foran meg skal henge sammen på et vis, virret øynene mine frem og tilbake. Jeg prøvde å unngå det, men sinnet mitt ville liksom ta til seg inntrykkene fra begge sider samtidig. Det jeg måtte gjøre var å legge hånden over diktet og studere bildet, og motsatt, for til slutt bare sitte og stirre i veggen, og kjenne på hvilken følelse som meldte seg. 

Sånn funket boken for meg, og følelser det kom det, kanskje ikke første gang, men senere når jeg så på bildet, eller leste diktet igjen. De hadde rett, rådet jeg fikk med hjem var et godt råd, og nå gir jeg det videre til deg ☺

*******

Boklanseringen er den festligste jeg har vært med på, på lenge. Publikum ble møtt med bobler i glasset, jeg, som var der alene, ble inkludert i flere samtaler, og så fikk vi presentert kunstnerne. Etter en prat om boken, dukket det opp en vokalkunstner, som fremførte nydelig strupesang, mens hun vandret rundt blant publikum. Boklanseringen fant sted i Kunsthall 3,14, hvor det akkurat nå er en fin utstilling av Rina Banerjee. Under ser dere Atle Moe (caps) og Terje Bergesen som lytter til fine ord fra forleggeren som sto for innledningen. 

Forlag: Kapabel

Utgitt: 2021

Sider: 52

Kilde: Kjøpt selv

Hva snakker vi om når vi snakker om abort?

Det er journalist og forfatter Kjersti Sandvik og litteraturviter, forfatter og debattant Grethe Fatima Syèd som har skrevet dette essayet. Jeg har tidligere lest flere bøker av Syèd, og liker godt at hun går rett på sak, og skriver på en lettfattelig måte. 

Forlaget om boken:
Abort engasjerer. Ikke så rart, det er høyst personlig, og samtidig en lovregulert offentlig sak. Det handler om vanskelige valg for den enkelte, og viktige verdier for samfunnet. Det er knyttet til sterke følelser og gjenstand for harde debatter. 

Antallet utførte aborter har falt jevnt og trutt siden vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978. Kun en håndfull av de som søker seinabort i nemnd får nei. Dette er i seg selv et tegn på at debatten handler om mer enn antall uker for selvbestemmelse og spørsmålet om nemnd versus ikke nemnd.

Men den offentlige samtalen rundt abort er for dårlig, mener Kjersti Sandvik og Grethe Fatima Syéd. I denne boken diskuterer de abort også i andre perspektiver enn de som oftest når avisoverskrifter og kommentarfelt. 

Gjennom å intervjue helsepersonell, referere samfunnsdebattanter og lytte til kvinner som har erfaring med abort, har forfatterne skrevet en bok som gir nye innfallsvinkler og grundigere svar på spørsmålet vi ikke visste at vi trengte å få klarhet i: 

Hva snakker vi om når vi snakker om abort?

Igjen opplever jeg at Syèd (og Sandvik) snakker mitt språk. Boken fremstår som ryddig med sin logiske oppbygging. Alle de ti kapitlene innledes med en personlig fortelling fra en kvinne med aborterfaring. Historiene er veldig forskjellige, noe som er med på å belyse i hvor ulike livssituasjoner, spørsmålet om abort dukker opp. Boken har hyppige kapitler, med tydelig innholdsmerking og avsluttes med en interessant litteraturliste. 

For å være helt ærlig trodde jeg, at jeg som er selvutnevnt rødstrømpe og historisk interessert, hadde peiling på dette med abort, men den gang ei. Her kommer det frem mange nye aspekter, og boken føles dagsaktuell med tanke på den offentlige debatten som raste på våren i år.

                Abort er lovregulert og samtidig en høyst privat sak. Denne dobbeltheten gjør debatten vanskelig. Samfunnet skal ha et ord med i laget, samtidig som kvinnen skal ta den endelige avgjørelsen. Etikk, juss, økonomi - alle har sin innfallsvinkel, sin historiske bakgrunn og sitt språk. 

Flere av temaene vi blir presentert for overrasker meg, fedres rettigheter for eksempel, ordet juridisk abort dukker opp, og jeg undrer meg. Vi hører om språket og retorikken som brukes i debattene rundt abort, hvordan benevnelser byttes ut til noe "mildere". Hvordan helsepersonell ordlegger seg i forhold til abort er viktig å se på, det går igjen i nesten alle de personlige historiene, hvordan måten de snakker på, får den abortsøkende kvinnen til å føle seg usynlig, ubetydelig. 

En skulle tro at vi i 2021 var ferdig med skammen, at abort ikke lenger er tabubelagt. Men vi ser fremdeles tegn på forjævlisering av abort, eksemplene setter mitt sinn i kok, når jeg leser om dette.

Hva er et liv? spørres så. Er abort et vanskelig spørsmål for kirken? for å finne ut hvordan det religiøse argumentet står hos abortmotstandere, intervjuer de teologen og idehistorikeren Ståle Johannes Kristiansen. Synspunktene som kommer frem er interessant lesning, abort handler om filosofiske, religiøse, sosiale, økonomiske og juridiske spørsmål, om hvem vi er og hvem vi vil være. 

Det er mange etiske dilemmaer jeg ikke har tenkt på når temaet bioteknologi dukker opp. Jeg skal ikke gå inn på dem, men lover deg flere problemstillinger å gruble på, og ta med over i neste kapittel, som handler om menneskeforbedring.

Ord som designerbabyer og tidsklemma avslutter dette lærerike essayet. Hva skal vi med barn, når vi knapt nok har tid til å være sammen med dem? Er det lov i dagens samfunn å ønske seg et annet liv? jeg har selv hørt folk si at det var kjekt å få være sammen, da landet var koronastengt...

Avslutningen av kapittel ni er tøff lesning for en som er feministisk anlagt. Ta kjøkkenbenken tilbake! what? vi har jo i årevis nå forbannet denne kjøkkenbenken, som våre formødre var bundet til. Kjøkkenbenken som er hjemmets kjerne og kjærlighetens arnested, ja hvorfor ikke? argumentene får du belyst i dette essayet, som gir deg nok å tenke på, så hodet ditt vil gå i spinn. 

Jeg likte boken veldig godt, tenker at de som tar diskusjonen om abort i offentligheten, gjerne skulle tatt en titt i denne først. Vi andre som bare ønsker kunnskap om det som skjer i samfunnet, kan lese og prøve å sortere tanker og følelser som dukker opp, for de er det mange av etter å ha fullført boka.

I dag var jeg på en lansering av boken, hvor det meste av publikum ble vasket vekk av syndefloden som tok Bergen i ettermiddag. Vi som trosset denne fikk høre forfatterne snakke om tilblivelsen av boken og hvilket fokus de har hatt når de har skrevet. 

Debatten rundt abort preges ofte av lite nyansert (kvalifisert) synsing og store overskrifter, (mine ord) noe som også var litt av forfatternes motivasjon for å skrive en sånn bok. Takk for at dere kjørte på selv om vi var få i dag, og takk for en viktig bok, som jeg håper finner veien, også ut til de som tror de ikke trenger å lese den ☺

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2021

Sider: 264

Kilde: Leseeksemplar

Kolbeinsøy - ny roman fra Bergsveinn Birgisson

Hvem er jeg? Hva er jeg? Hvem er det som tenker? Birgissons nye roman gir hjertet noe å jobbe med, samtidig som tankene utfordres. Du trenger ikke være spesielt filosofisk anlagt for å ha glede av denne historien, som er en roadmovie litt utenom det vanlige.

Forlaget om handlingen: 
En mann bestemmer seg for å besøke sin deprimerte venn som er innlagt på psykiatrisk avdeling. De begynner å snakke sammen og plukke opp vennskapstråden, men blir stadig avbrutt av den ansvarshavende sykepleieren. De bestemmer seg da for å flykte sammen, men det viser seg snart at de blir forfulgt av den sinte pleieren. Det utvikler seg til en heftig jakt som ender med at de overmanner kvinnen og reiser videre med henne bundet bak i bilen.

Flukten fra sivilisasjonen blir stadig mer utfordrende, og de to vennene må søke mot avsidesliggende strøk for fortsatt å kunne være sammen. De setter de kurs mot den ytterste øya i nord som tilhører Island - Kolbeinsøy - stadig med den aggressive sykepleieren som reisefølge.

Hovedpersonen er en navnløs ung forfatter med anlegg for depresjon. Hans første besøk hos sin venn, som er innlagt på psykiatrisk, skildres med innslag som får det til å minne om en farse. Det føltes rart å le av disse tragiske omstendighetene, men depressiv som de begge er, er det jo duket for litt morsomheter. 

Fortelleren gir ikke opp å blåse liv i vennskapet deres, så han besøker vennen igjen, og finner en utfordrer i pleiersken, som har satt sitt fokus på den deprimerte vennen. Hun skal følge dem i alt de foretar seg, og når de gjør et rømningsforsøk, følger hun etter. 

Samtidig som dette er situasjonskomedie på sitt beste, så byr historien på mange tankevekkere. Forfølgeren deres (riset bak speilet?) gjør krav på den eneste sanne virkeligheten, mens de to mennene har helt andre syn på hvordan man kan leve og tolke livet.

            Vi gled bortover veien. Det var ikke ulikt å ha sittet fast i feil tanke en god stund, men plutselig øyne en utvei, det var som å få en strandet historie til å flyte igjen etter en våkenatt, som å befris for en tung byrde. 

Jeg hadde undret meg litt over at scenene kom som perler på en snor, uten at handlingssammenhengen virket så veldig viktig, da en liten enakter blir presentert. Fortelleren i denne enakteren er vår hovedperson, og her "lovpriser han dette frodige øyeblikket der han får være utenfor systemene, der han får skrevet bare det som tennes i hug og hjerte". Jeg smiler mens jeg leser, like mye over hvor vågal forfatteren er som gjør et sånt grep, men også den originale historien, som underholder.

Her er nok mye gull å finne mellom linjene i denne snodige romanen. Den byr på burlesk humor, og et eventyrlig plott. Romanen er et spark til litterær realisme, og handlingen sier noe om det eksistensielle såret, vi alle bærer på. Dette er fornuft vs følelser på beste måte, uten at det på noen måte minner om Jane Austen ☺

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2021

Sider: 202

Kilde: PDF fra forlaget

Sicilia Bella - en kunstbok av Anne Christine Rojahn Levy

Vil du være med på en reise i ord og bilder? Med denne nye boken til kunstneren Anne Christine Rojahn Levy, kan du få bli med til den grønne øya i solen, med det vakre lyset, og den mektige vulkanen Etna.  

I denne reiseskildringen tar forfatteren og malerinnen oss med til den vakre, mytiske og spennende øya. Over en periode på nesten 30 år reiste hun fra mann og barn i Oslo, for å male i fred på Sicilia.

Boken består av akvareller, oljemalerier og tusjtegninger, som er fulgt av mange flotte skildringer av inntrykk og opplevelser.

Hennes oppholdssted er langt oppe i fjellene, fem hundre meter over havet. 

Utsikten fra takterrassen er formidabel, hun kunne se tre landsbyer og ikke minst vulkanen Etna. Landsbyen består av frukthager, vinmarker, olivenlunder og sitrontrær, ikke rart Anne har funnet inspirasjon til mange bilder herfra.

Vi får høre om hvordan det er å kjøre bil på Sicilia, om den gode stemningen på piazzaene, og alle landsbyfestene som arrangeres. Siden hun bodde hos en respektert familie, ble Anne fort inkludert i landsbylivet. Historiene er fine, uforutsigbare og gjenkjennelige på samme tid, og det er kunsten hennes også. Ved første øyekast kan bildene fremstå som ganske like, fargerike malerier, men studerer du dem, sammen med tekstene vil variasjonene dukke frem. Jeg likte bildene godt, de er til å bli glad av.

Gjennom tekstene sine hører vi om en gjestfrihet, vi bare kan drømme om her i Norge. Folk blander seg i andres anliggender med største selvfølgelighet, og inviterer folk med seg hjem, uten blygsel og baktanke. Man trenger bare sette seg på en liten steinmur for en pust i bakken, før de fra nærmeste hus kommer stormende og spør om du er sulten og vil spise med dem. 

"Noen goder har man hjemme, og noen har man der man for øyeblikket er. I dag har jeg for eksempel sittet på min lille balkong, slikket sol og lest Proust. I Oslo er det kald vinter og tungt å puste. Jeg har storslagen utsikt til Etna, som nå har solhatt på".

Boken avsluttes med et farvel med den aktive vulkanen Etna, som med sin evige tilstedeværelse stadig påvirker innbyggernes tanker og sinnelag.

Bildet ved siden av heter Dansen den går i olivenlund, en av mange flotte tusjtegninger i boken.

Sicilia Bella er en vakker bok som jeg har kost meg med over lang tid. Jeg likte godt måten den er bygget opp på med en innledning på et par setninger, et bilde og to sider med tekst. Dette gjentar seg gjennom hele boken, som fremstår som ryddig og delikat. Det var en fryd å lese, jeg elsker Italia, men har aldri vært så langt sør som til Sicilia, det må jeg få gjort noe med!

Anne Christine Rojahn Levy (f. 1942) er utdannet i maleri fra Oslo Tegne og Maleskole under Liv Ørnvall og Granum kunstskole under Einar Granum, og har gjort studie- og arbeidsreiser i inn- og utland, spesielt til Sicilia og andre deler av Italia, og hatt flere utstillinger.

Beathe har skrevet en flott anmeldelse av boken!

Forlag: Prego Mobile

Utgitt: 2020

Sider: 175

Kilde: Leseeksemplar

Hamnet av Maggie O`Farrell

Mitt hjerte banker for William Shakespeare og hans skrivekunst, så når det dukker opp en roman som spinnes ut fra historiske personer knyttet til min "helt", så sier det seg selv at jeg vil lese. Nå må det sies at jeg har fått et litt nyansert syn på poeten selv, men for en forrykende "ride" dette har vært!

Forlaget om handlingen:
Hamnet er en roman, men baserer seg på historiske fakta om et par, Agnes og William, som bodde i Henley Street i byen Stratford-upon-Avon fra 1580-tallet. De fikk tre barn, Susanna, og tvillingene Judith og Hamnet. I 1596 døde Hamnet, elleve år gammel. Etter sønnens død, skrev faren på et skuespill, Hamlet, som ble utgitt fire år etter.

England 1596. Byllepesten herjer i landet. 

En sommerdag i den lille engelske byen Stratford ligger den unge jenta Judith syk med høy feber. Tvillingbroren hennes, Hamnet, løper for å finne hjelp. Moren, Agnes, er i urtehagen utenfor byen. Faren er i London, der han arbeider på ett av sine skuespill. Ingen av foreldrene har en anelse om at ett av deres barn vil være død innen uken er omme. 

Maggie O`Farrell sin Hamnet tok pusten fra meg, sjelden har nesten firehundre sider fengslet like mye. Du trenger ikke være spesielt interessert i Shakespeare for å ha glede av denne historien, for mer velskrevet og klingende prosa skal du lete lenge etter.

Historien er delt i to, med femten års mellomrom. I nåtid møter vi den elleve år gamle Hamnet som prøver å finne resten av familien når søsterens sykdom plutselig forverrer seg. I løpet av denne leitingen blir vi kjent med den ildfule bestefaren John, bestemor Mary er ute for å levere hansker, mens mamma Agnes holder på med biene og blomstene sine på gården hun hvor hun vokste opp, et stykke unna.

Papiret duver mot gulvet mellom dem, hånden til bestefar griper ham rundt håndleddet, deretter rundt albuen, drar ham fremover, inn i tomrommet, avstanden faren hadde sagt han måtte være oppmerksom på, og den andre hånden, som fortsatt holder kruset, beveger seg oppover, kjapt. Hamnet registrerer streker i synsfeltet - røde, oransje, fargene fra flammene, som strømmer inn i øyekroken - før han kjenner smerten. Det er en skarp, grov, stikkende smerte. Kanten på kruset har truffet ham like nedenfor øyebrynet. 

Sånn går det, sier bestefar, med rolig stemme, når man sniker seg innpå folk. Tårene sprenger ut i øynene til Hamnet, i begge, ikke bare det som er skadet. Så du gråter, ja? Som en liten jentunge? Du er like ille som faren din, sier bestefar foraktelig og slipper ham.

Så hopper vi femten år frem, og møter eldstegutten til John og Mary (William S). John har gitt sønnen flere år på latinskolen, og nå er han tvunget til å være huslærer i familien, hvor Agnes er eldstejenta. De blir kjent, men forbindelsen aksepteres ikke av noen av foreldrene, før Agnes er gravid, og de må gifte seg.

Før jeg går videre må jeg bare løfte frem scenen hvor vi blir kjent med Agnes sin mor, som var en botaniker og "klok kone" som sin datter også ble. Dette var fascinerende lesning, og en av mange begivenhetsrike passasjer i romanen.

Agnes flytter inn i svigerfamiliens hus, hun finner seg til rette og føder Susanna. Før de, noen år senere får tvillinger har hennes mann blitt rastløs, og reist til London. Opprinnelig skulle han få avsetning på hanskeproduksjonen til faren, men han hadde nok sine egne grunner til å reise.

Kort fortalt, den godeste William flyttet aldri tilbake til Stratford, når Hamnet er elleve holder søsteren på å dø, men han "bytter plass" med henne. (Igjen en kostelig scene) Sorgen som følger dødsfallet er utrolig godt skildret, både faren og søstrenes, men spesielt Agnes sin. Far reiser tilbake til London like etter begravelsen, og familien hører ikke fra ham på lenge. 

Når Agnes får en teaterplakat stukket oppunder nesen, og får se hva det er han driver meg i London, får hun sin bror med seg og rir de tre dagene det tar for å nå dit. Møtet med denne byen på slutten av 1500-tallet er mørkt, møkkete og nedrig, byen skremmer vettet av Agnes, men hun blir allikevel sjokkert over hva mannen har gjort med navnet til den høyt elskede men døde sønnen deres.

Agnes er, i likhet med sin mor, noe for seg selv. Hennes blikk på verden, og hennes interesser for å helbrede og lindre andres lidelse gjør henne til en spennende karakter å følge. Mannen William var en pappfigur i forhold, selv om han var glad i Agnes og barna, så forsvant han helt, da han omsider løsrev seg fra sin far og tillot seg å utforske sine egne interesser.

Denne boken naglet meg til lesestolen, historien er full av dagligdagse situasjoner fra 1500-tallet, store følelser, men absolutt ikke av det romantiske slaget. Språket O`Farrell bruker er virkelig unikt, og måten hun har skrevet på, var også med på å gjøre romanen til noe helt for seg selv. 

Min bok skal tilbake til biblioteket nå, men tittelen er notert på shoppinglisten for London, for denne vil jeg lese igjen. 

Heldige meg som fikk oppleve dette ☺

Flere bilder fra min tur til Stratford upon Avon i jubileumsåret 2016.
Shakespeareprosjektet mitt finner du her

Forlag: Gursliberg

Utgitt: 2020/på norsk 2021

Sider: 399

Kilde: Biblioteket

Is-slottet av Tarjei Vesaas

Boken kom ut i 1963 og sies å være den boken som viser forfatteren fra sin beste side. Is-slottet gjorde at Tarjei Vesaas ble den første norske forfatteren som mottok Nordisk råds litteraturpris. Jeg hadde bare lest Fuglane av Vesaas tidligere, men etter enda en flott bok av ham, må jeg se nærmere på dette forfatterskapet. 

Forlaget om handlingen:
Unn går for langt inn i den frosne fossen, og Siss kjempar ein lang vinter mot frosten i sitt eige sinn. Jentene opplever først at det blir knytt band mellom dei på eit vis dei ikkje kan forklare. Dei er to av ei og ei i to.

Dette er ein roman om vaknande kjensler, om å vere åleine og framand i verda, om å vere barn og stå på terskelen til eit vakse medvit, og om det mørke grenselandet i sinnet der mange slags krefter, draumar og drifter strir om makta.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1963/denne utgaven 2018
Sider: 160
Kilde: Biblioteket

Du skal være klar for et dypdykk inn i den menneskelige psyke, når du leser denne romanen. Her er mye symbolikk, så ta deg tid til å tenke bredt og i mellom linjene. 

På overflaten kan det virke enkelt. Siss er 11 år og klassens spilloppmaker, hun som finner på ting og får klassekameratene med. Så begynner den foreldreløse Unn i klassen deres, hun hiver seg ikke med i leken som de andre, og Siss føler seg utfordret på en ny måte. 

Unn vil ikke være sammen med henne eller de andre, men etter mange måneder blir Siss invitert hjem til Unn etter skoletid. Forsiktig møter de hverandre, men skremmes av nye følelser de ikke greier å sette ord på, og Siss får det travelt med å komme seg hjem.

Det er nå midt på kalde vinteren, det knaker i isen når de beveger seg ute, og fossen har fryst seg opp i store skavler, så den ser ut som et slott. Dagen etter greier ikke Unn å gå på skolen, hun vil fordøye det som skjedde kvelden før for seg selv, før hun møter Siss igjen. Men, hun kan ikke være hjemme hos tante, så hun går tur inn mot Is-slottet. 

Når det oppdages at hun ikke var på skolen blir det stor leteaksjon, foreldrene til Siss skjønte jo at det var noe galt da hun kom springende hjem, alt for tidlig kvelden før, så de legger press på henne. Hele bygda leiter etter Unn, men hun forblir borte, og stakkars Siss blir taus og stille, og ikke den naturlige lederen hun alltid har vært på skolen. 

Våren kommer og Siss er fremdeles stengt inne i seg selv. Klassen skal på tur til Is-slottet for å se når det går i knas i vårflommen. Siss er med, men greier ikke å fryde seg over de mektige vannmassene, all isen som brister og bråket som fossen lager overmanner henne. 

                Vilska frå der oppe var stroken av, kjende dei ikkje at her var umogeleg å vera! Nei, det gjorde dei nok ikkje, det hadde dei ingen grunn til. For dei var det eventyr.
                Las dei i minene hennar og var vonbrotne over henne no? Men dei skulle kjent kor umogeleg her var å vera. Den evige fosseduren fylte himmel og jord her, men fylte endå ikkje eit enkelt tomrom. Det visste ikkje desse, dei såg eventyret og auga glitra mot det.

Tarjei Vesaas sin prisvinnende roman er virkelig en magisk historie. Dette er en bok som med hell kan leses flere ganger, for selv om handlingen er forholdsvis realistisk, så er det mer følelser her enn en kan fordøye på en gang. 

Jeg leser gjerne mer av Vesaas, har du en favoritt du vil anbefale meg?

Tusen takk Åslaug, for supert lesetips ☺

Misforståelse i Moskva av Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir (1908-1986) var en fransk filosof og forfatter. Hun var eksistensialist og feminist, og politisk aktiv. I flere av bøkene sine bygger hun handlingen rundt sin egen utvikling som kvinne, tenker og politisk aktør. Det fungerte der, og det fungerer godt i denne romanen også.

Forlaget om handlingen:
Kortromanen Misforståelse i Moskva ble skrevet i 1966–67 og var i utgangspunktet tenkt som en del av novellesamlingen La Femme Rompue («Den ødelagte kvinnen»). Men Beauvoir ombestemte seg og byttet ut teksten med en annen. Kortromanen ble dermed først utgitt på fransk i bokform i 2013. 
Misforståelse i Moskva er beretningen om et middelaldrende ektepar i krise, som reiser til Moskva. Paret har mot stridende forventninger både til hverandre og til livet som ligger foran dem. I likhet med novellene i La Femme Rompue, er omdreiningspunktet en kvinne som er desillusjonert i ekteskapet og i hverdagen. Her slipper også Beauvoir mannens synsvinkel til, slik at teksten pendler mellom kvinnens og mannens virkelighetsforståelse.

Simone de Beauvoir gjorde, sammen med sin mann flere reiser til Sovjetunionen i perioden 1962 - 1966. Hun var rundt 60 år da hun skrev denne kortromanen, og det er også Nicole, en av to hovedpersoner, i Misforståelse i Moskva.

Det er spennende å lese romaner hvor en så interessant forfatters liv kan anes mellom linjene. Temaet som forfølges er alderdom, og hun skildrer nydelig en sørgmodig forferdelse over å ha blitt gammel. 

Nicoles mann Andrè har vært gift før, og har en datter Masja, som bor i Moskva. Det er henne de besøker, og nå er det tre år siden sist. Nicole reflekterer over at det forrige besøket i byen var mye mer spennende. Selv om hun konkluderer med at det var nytt den gangen, så overbeviser hun seg om at Moskva nå fremstår som kjedelig, fordi hun selv har blitt gammel. 

                    Jo mindre hjemme hun følte seg i sin egen kropp, desto sterkere følte hun seg forpliktet til å ta seg av den.

Det er så sant som det er sagt, og gjennom flere sånne hverdagslige observasjoner, blir vi kjent med to mennesker som ikke synes det er spesielt lett å bli gammel. Begge to har fortellerstemme, så leseren vet etter hvert bedre enn de to, at de faktisk går rundt å grunner over de samme tingene.

Andrè føler seg mindre oppvakt, og ergrer seg over at han ikke har drevet det til noe her i livet. Han savner det heftige og inderlige han opplevde tidligere i livet, og forakter sin egen uvirksomhet, uten at han greier å gjøre noe med det. 

Jeg nærmet meg faretruende slutten på historien, og begynte å lure på om jeg har gått glipp av denne misforståelsen som bokens tittel indikerer. Historien frem til nå ha vært reflektert og fin, men ikke noe å hive hatten i luften av. Så skjer det, endelig, og skal si pulsen min økte. 

                Hva nå? tenkte hun matt mens hun gikk tilbake til hotellet. Ingen utvei. De ville fortsette å leve sammen, hun kom til å fortrenge bebreidelsene sine; mengder av par vegeterer slik, i resignasjon og på akkord med seg selv. I ensomhet. Jeg er alene. Ved Andrès side er jeg alene. Innse det.

De siste sidene river skikkelig i hjerterota, kanskje ikke hvis du er tjue, men som en femtifireåring som greier å kjenne seg igjen i de første tegnene på alderdom, så er det de opplever hjerteskjærende. 

Misforståelse i Moskva er usentimental og dypt personlig. Her får vi gjenkjennelige observasjoner, samtidig som Beauvoir setter ord på fornemmelser en gjerne ikke har uttalt for seg selv enda. Historien er glimrende ført i pennen, med en språkføring og skriveteknikk jeg liker. - Boken anbefales på det varmeste!

Jeg har tidligere blogget om: Mandarinene, De uadskillelige og Det annet kjønn

Forlag: Pax

Utgitt: 2013/på norsk 2021

Sider: 139

Kilde: Leseeksemplar

304 dager - ny roman fra Simon Stranger

Dette er sterke saker dere, en historie bygget på samtaler med en virkelig veteran fra Afghanistan. 304 dager er en roman, dikt og forbannet løgn, som Ibsen så klokt formulerte det, men med en sannhet i bunn som skremmer. Simon Stranger er kjent for meg fra flere romaner, så forventningene var store til årets utgivelse.

Forlaget om handlingen: 
I mars 2015 står Afghanistanveteranen Nicholas alene i skogen bak huset, klar til å ta sitt eget liv, da han innser at han er nødt til å varsle sine nærmeste. Han lover moren sin å holde seg i live til jul, som er 304 dager unna.

Gjennom 304 fragmenter fortelles to fortellinger: Nicholas går til krig fordi han vil være med på å gjøre verden til et bedre sted, men ender med å få livet sitt revet i småbiter. Arman er tre år gammel da Sovjet invaderer Afghanistan. Som voksen skal han slutte seg til Taliban for å beskytte landet sitt - blant annet mot norske soldater.

304 dager er en roman om krig og vennskap, kjærlighet og familie. Mest av alt handler den om kampen for å komme seg gjennom et krigstraume, og forsøke å overleve freden.

Det skal litt til å greie å skildre beveggrunnene en ung mann har, for å ta livet sitt. Det greier Stranger med glans, jeg forstår godt hvordan Nicholas har det med seg selv, og selv om det er dårlig gjort overfor moren som er glad i ham, så føler jeg fortvilelsen hans. 

Historien begynner altså etter Nicholas har vært i Afghanistan, og avsluttes 304 dager etter han avga løftet til sin mor, om å holde seg i live en stund til. Hva var det som fikk tilværelsen hans til å rakne? Når vi hører om livet i de internasjonale styrkene i Afghanistan, så kan en jo skjønne at tankene kan gå i spinn etterpå.  

Vi møter også Arman, en ung afghansk gutt, som senere skal få en betydning i Nicholas sitt liv. I vekslende kapitler hører vi om de to unge guttene, som lærer å ta i mot livets helt forskjellige utfordringer. Arman for eksempel ble som ganske ung, tvunget til å delta på steiningen av en burkakledd dame. Etterpå fortviler han:

        Arman løper ut gjennom porten igjen. Ser seg raskt om til begge sider, og nå begynner han å bli desperat. Allah, ikke la det være en av søstrene mine, tenker han, og løper bort til brønnen, der en rekke av kvinner står for å hente vann. Alle sammen tildekket av burkaer, så det er vanskelig å si hvem de er. Ikke kan han rope søsterens navn for å sjekke, heller, for det er ingen som skal vite hva hun heter. Da mister familien ære, så han må finne på noe annet.
            Mamma! roper Arman.
            Alle snur seg. Himmelblå skikkelser som vender oppmerksomheten mot ham, skjult bak gitter av tråd. Ingen av dem svarer.

Karakteroppbyggingen er god, og det er refleksjonene rundt ptsd også. Jeg likte godt å lære om krigen i Afghanistan som jeg har hørt om så lenge jeg har levd. 1978 var året revolusjonen kom til Afghanistan, og i 1983 startet krigen mot terror. Arman er syv år og må flykte fra sitt hjem i Herat. 

Vi hører om de tre anglo-afghanske krigene, fredsprisvinner Malala løftes frem, og navn på mennesker og organisasjoner vi aldri kommer til å glemme settes i sammenheng: Osama bin Laden, Al-qaida, Taliban, Det muslimske brorskap og ikke minst byen Mazar e Sharif, som sto hardt imot Taliban, helt frem til august i år.

Det går ikke an å forstå hvor disse talibanlederne tar sine forskrudde holdninger fra, men at det har gjort noe med generasjoner av muslimer, det at 70000 mennesker ble fordrevet fra Palestina i 1948, det kan jeg relatere til. Arman henviser også til hatet mot koloniherrer verden over for undertrykkingen og utarmingen de har stått for.

I tillegg til interessant kunnskap om Afghanistan, og om hvordan de norske styrkene der nede jobber, skildrer Stranger Nicholas sine traumer på en overbevisende måte. Det er ingen solskinnshistorie dette her, men en fortelling som lar leseren spille på lag, så vel med nordmannen som sloss for livet hjemme og med afghaneren som har helt andre utfordringer i livet sitt.

Simon Stranger har igjen skrevet en roman som holder leseren fast til boksidene. Den er glimrende komponert og engasjerende til tusen - jeg anbefaler den høylytt videre ☺

Jeg har tidligere omtalt disse bøkene av Stranger: Mnem, Det som en gang var jord, De som ikke finnes og Leksikon om lys og mørke 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 435

Kilde: PDF fra forlaget

Skjønne verden, hvor er du av Sally Rooney

Irske Sally Rooney har gitt ut tre romaner, Samtaler med venner, Alle andre, og så kom denne, som virkelig tvang seg inn på leselisten med sine mange begeistrede omtaler. Ikke la deg skremme av den litt ungpikeaktige måten handlingen fremstilles på fra forlaget, historien byr på mer enn hjertesmerte.

Forlaget om handlingen: 
Forfatteren Alice treffer Felix, som jobber på et lager. Hun inviterer ham med seg til Roma og han takker ja. I Dublin forsøker Eileen, Alices beste venninne, å komme over et brudd, men som vanlig ender det med at hun begynner å flørte med barndomsvennen Simon. 

Alice, Felix, Eileen og Simon er fremdeles unge, men de forsøker å finne fotfeste i voksenlivet. De begjærer hverandre, de skuffer hverandre, de blir sammen og de gjør det slutt. De har sex, bekymrer seg for sex, bekymrer seg for vennskap og for verdens tilstand.
Befinner de seg i det siste opplyste rommet før mørket blir totalt? Kan de tro på fremtiden, tro på en skjønn verden? 

Vi befinner oss i Irland i denne historien, en setting som ligner på England, men allikevel ikke er det. (formulert litt rart, men det klinger helt normalt inni mitt anglofile hode) Mot slutten nevnes pandemien, så vi er i nåtid, men korona får ikke noe fokus.

Romanen er skrevet på en original måte, med hyppig brevveksling mellom Alice og Eileen og en fortellerstemme som fremstår som en flue på vegen. I tredjeperson får vi vite hva de to venninnene tenker og føler, hvordan de områr seg med mennene i sitt liv, og litt av hvert annet. 

Det er dette "andre" som fenger meg mest, og det er Eileen som med sin miljøbevissthet, kommer med den ene slagferdige replikken etter den andre. Hos henne får vi mange tankevekkende synspunkter på mangt og meget, alt uttalt på en måte som får meg til å trekke på smilebåndet.

Forfatteren Alice, som bor i et standsmessig hus litt for seg selv på landsbygda utenfor Dublin avtaler et møte med Felix på Tinder. Dialogen dem i mellom på dette første møtet er famlende, de måler hverandre og holder tilbake, noe som gjør det umulig for begge to, å lese den andre. Alice` fortid hører vi ikke så mye om, bare at hun nå kan leve av å skrive, og for ikke så lenge siden trakk seg tilbake, på grunn av noen litt diffuse psykiske utfordringer.

Eileen er bestevenninnen til Alice, gjennom hele romanen hører vi om intensjonene hun har om å reise og besøke Alice der hun bor. Et annet gjennomgangstema er Eileens søster Lolas bryllup, som det snakkes om hele tiden, både før og etter det er avviklet.

Eileen møter barndomsvennen Simon på kafè, og vi får en kjapp, nesten oppramsende skildring av forhistorien deres, som strekker seg tilbake til da Eileen ble født. For nabogutten Simon var som liten misunnelig på Lola, som hadde fått en lillesøster, og der starter forholdet deres. Som voksne snakker de om sosialisme vs kapitalisme, om politiske grunnprinsipper og politisk konservatisme. De er enige om at historisk sett lever vi i en krisetid, både med tanke på klimaforandringene og politikken som føres. 

Jeg synes det var spennende å høre om sivilisasjonskollapsen som fant sted i 1220, den gang også på grunn av topptunge politiske strukturer og klimaforandringer! Historien gjentar seg?

Det er så mye jeg kunne skrevet om fra denne boken, den er et overflødighetshorn av forskjellige situasjoner. De fire voksne som trer frem som hovedpersoner er godt voksne (over 30), men til tross for at de er oppegående nok, så fremstår de også som naive ungdommer som tar dårlige valg, og er usikker på seg selv. 

            Det er Simon som får det verste grumset i personligheten min. Jeg aner ikke hvorfor jeg kritiserer ham, det er meg selv jeg burde rette kritikken mot. Hva skags voksen kvinne er det som oppfører seg sånn? Det er forferdelig. Tenksomt gravde Alice albuene ned i håndkleet. Etter et øyeblikk sa hun høyt: Du mener at du ikke liker deg selv når du er sammen med ham? 

Skjønne verden hvor er du er en underholdende roman, som gir næring til refleksjonene dine, og gir deg en liten latter -  jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Strawberry Publishing

Utgitt: 2021

Sider: 316

Kilde: Leseeksemplar

Eichmann i Jerusalem av Hannah Arendt

Denne boken kom ut i 1963, og oversatt til norsk to år senere. Utgaven jeg har lest er fra 2021, og inneholder et fyldig register og litteraturliste, for videre lesning. Slik jeg så for meg boken, ville Hannah Arendts jødiske bakgrunn kaste et lys over fremstillingen, men jeg ble positivt overrasket, for her er det filosofen Arendt som har lyttet, tolket og talt, og det hun sier er verdt å lytte til. 

Forlaget om boka:
Eichmann i Jerusalem omhandler en av verdens mest omtalte rettssaker: Adolf Eichmann, som administrerte Nazi-Tysklands deportering av jøder til utryddelsesleirene, stod i 1961 tiltalt for «forbrytelser mot det jødiske folk og mot menneskeheten». Den tysk-amerikanske forfatteren og filosofen Hannah Arendt, selv jøde, var til stede i Jerusalem som reporter for The New Yorker. Hun reduserer ikke Eichmanns skyld, men hun banaliserer den.

Arendts bok reiser de ufravikelige og ubehagelige spørsmålene om ondskapens vesen i vår tid: Er så mye lidelse bare mulig fordi ofrene umenneskeliggjøres som «undermennesker» av altomfattende ideologier? Er slike forbrytelser bare mulig fordi de kan dirigeres av skrivebordsmordere langt fra ofrenes skrik og nedverdigelse? Adolf Eichmann er en uhyggelig påminnelse om hvilke grusomheter et lydig menneske kan få seg til å begå, når ønsket om å tekkes sine overordnede overskygger alt.

Utgivelsen førte til et ramaskrik. En grunn var at Arendt ble anklaget for å mene at jødene var medskyldige i sin egen utryddelse fordi enkelte jødiske ledere samarbeidet med nazistene. En annen var selve hennes vurdering av tiltalte. Man ønsket å se Eichmann som et monster, men den lærdommen Arendt trakk i Jerusalem, var at virkelighetsfjernhet og tankeløshet kan volde større lidelse enn ren ondskap. Det er dette som er det ondes banalitet.

Det er litt av en innledning forlaget byr på, men jeg synes den er god, og har ikke villet kutte noe i teksten. Jeg noterte en hel masse da jeg leste, men når jeg i skrivende stund sitter og prøver å formulere tekst som gjenspeiler min leseopplevelse, har jeg litt problemer. Hvordan få frem de flotte refleksjonene Arendt gjør seg, uten at hun fremstiller Adolf Eichmann som et ensidig ondt monster.

Eichmann rømte til Buenos Aires etter krigen, og ble kidnappet av Israelske myndigheter i 1960. Han ble tiltalt i den siste av de mange rettsakene, som ble innledet med Nürnberg-oppgjøret.

Vi starten av boken befinner vi oss i rettssalen i Jerusalem, vi hører om påtalemyndighetenes arbeid og ikke minst forsvaret av tiltalte. Eichmann ble tiltalt på 15 punkter, og erklærte seg "ikke skyldig" på alle sammen. I løpet av historien, som er faktabasert, men skrevet med nerve og flyt, nesten som en roman, får vi høre hele bakgrunnen til Adolf Eichmann, fra han ble innlemmet i politikken.

Her snakkes det om en politisk løsning, som betydde at alle jødene skulle fraktes ut av Tyskland, muligens til Madagaskar, eller til en gudsforlatt egn på landsbygda i Polen eller andre land. Krigen var godt i dag da det ble snakk om en  fysisk løsning, som er den vi kjenner, utryddelse ved drap. Mange detaljer kommer frem som jeg ikke har vært klar over, til tross for alle bøkene jeg har lest om 2. verdenskrig, og det er virkelig interessant lesning. 

Det store spørsmålet er, visste han hva han gjorde? Det sies at han ikke tok noen egne avgjørelser selv, han kom nødig med forslag, og tok bare initiativ til noe en gang. Hadde han noen samvittighet? eller stilte han seg likegyldig til resultatene av det organiseringsarbeidet han var sjef for?

I denne boken fremstilles Eichmann som litt dum, veldig naiv og lite reflekterende. Han synes å være positiv til jøder, han er i alle fall ikke en utpreget jødehater, og ved flere anledninger hører vi om at han hjelper noen av dem. Siden han ble dømt til døden og henrettet, skjønner en at det å være dum, ikke er en formildende omstendighet.

Boken inneholder også en epilog og en etterskrift, som er verdt å få med seg. En skulle tro at den detaljerte 230 sider lange skildringen av Adolf Eichmanns bravader var nok, men det er spennende å høre om selve rettergangen og om hvilke kilder forfatteren har bygget opp denne boken rundt. 

Denne boken er skrevet med et lett språk, med en oppbygging som gjør lesingen medrivende og interessant. Det finnes ikke tørre faktadeler og annet som bremser interessen min, men overrasker stadig med detaljer, som jeg vil lese mer om. Hannah Arendt dømmer ingen, hun konkluderer ikke, men formidler Eichmanns liv og levnet, på en måte som av meg oppfattes som nøytral og troverdig.

Denne beretningen om det ondes banalitet anbefales på det varmeste!

Forlag: Pax

Utgitt: 1963/ denne utgivelsen 2021

Sider: 282

Kilde: Leseeksemplar

Menneske og møll av Kristin Tveiten

Menneske og møll er Kristin Tveiten sin debutroman. Litt tilfeldig plukket jeg opp, at dette er en norsk utgivelse jeg bør få med meg. Når jeg nå har lest, skjønner jeg hvorfor den løftes frem, og anbefaler den gjerne videre. Omsorg i nære relasjoner er tematikken, som skrives frem på en var og tankevekkende måte.

Forlaget om handlingen:
Ein dag ringer far til Marianne og spør om ho har lyst på den gamle, rosemåla kista etter besteforeldra hennar. Dei har ikkje snakka saman på fleire tiår. Han har ikkje eingong helst på mannen hennar, og han har ikkje vist interesse for barnebarnet Astrid, som no er vaksen. Likevel reiser Marianne for å hente kista.

Møtet med den aldrande faren blir ikkje det siste. Han er skrøpeleg og klarer ikkje ta hand om seg sjølv. Den nye kona hans verkar uinteressert. Maktbalansen er rokka ved. No er det han som er liten og redd og får kjenne på redsla når nattemørket pakkar seg rundt han. Faren treng Marianne. Motvillig, men pliktoppfyllande, stiller ho opp, og ei mørk familiehistorie kjem til overflata.

Det er Marianne vi følger i denne historien, men med seg har hun en stødig ektemann, og to søsken. Et fjerde søsken i flokken døde ung, og omstendighetene rundt hennes død, er et av dreiningspunktene i denne romanen. 

Samtidig som vi nærmer oss "løsningen" på dette spørsmålet, er vi med når Marianne og de to andre motvillig gjenoppretter kontakten med sin aldrende far. De føler aversjoner mot ham, både fysisk og for det han har gjort, men det begynner å bli lenge siden, og nå ser de ham som en gammel og litt hjelpeløs mann, som de kan gi litt oppmerksomhet.

En artig karakter i denne romanen er den nye konen hans, som øyensynlig snylter på hans økonomi, mens hun lever mesteparten av året i en leilighet i syden. Hun setter sinnene i kok hos søsknene på mange måter, og selv jeg som leste, ble temmelig stresset over hvordan hun tar seg til rette uten å bidra med noe selv. 

Kristin Tveiten skriver med et flott språk, søskenflokken bruker humor for å komme gjennom og forbi det vanskelige, noe som gjør handlingen lysere enn den gjerne kunne vært. Gjennom hele historien stoppet jeg opp ved flotte formuleringer og små tankevekkere, noe som bidro til at dette ble en flott leseopplevelse. Tveiten behandler det såre temaet som tas opp her med respekt, noe som er godt å lese, for det er vanskelig å fornye kontakt, med en konfliktfylt relasjon.

Andre bloggere om boken: 

Beathes bibliotek, Leselukke og Myfirstmylastmyeverything  

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2021

Sider: 228

Kilde: Biblioteket

Julian er en havfrue av Jessica Love

For en nydelig bok! Jeg har sett boken i bokhandlere mange ganger, men ikke flippet i den. Da jeg satt meg ned med boken nå, ble jeg veldig glad, dette er en skatt for oss som jobber i barnehage, og for (beste)foreldre som vil spre litt magi i små menneskers hverdag.

Forlaget om boka:
Hver lørdag drar Julian og Besta på bading. På t-banen hjem får Julian øye på tre vakre kvinner med feiende flotte fiskehaler. Fra da av vil Julian også være en havfrue. Men hva vil Besta si? 

Med en bergtakende strek og varm fortelling vinner «Julian er en havfrue» hjertet til lesere, kritikere og prisjuryer. Bildeboka er allerede oversatt til 14 språk. 

Denne historien har et budskap som ikke staves ut i klartekst. Besta er den store helten, bestemoren som ser Julian med hjertet sitt, og gir ham akkurat det han trenger. 

Barn trenger å bli sett og respektert for den de er, men dessverre sitter skylappene ofte alt for stramt, på mange voksne. Historien om Julian gikk rett hjem hos 2-åringene jeg har lest boken for de siste ukene. Langt fra alle barna har et godt utviklet verbalt språk, men heldige meg som har lest for dem, ser på kroppsspråk og ansiktsuttrykk, at de fordøyer, undrer seg og koser seg med historien. 

Boken gir en glimrende innfallsvinkel til å snakke om å være annerledes, og få barna som er litt mer enn to år til å reflektere over at vi alle tenker og føler forskjellig, og har ulike interesser. Litt tankevekkende er det jo, at det er vi voksne som kan ha en tendens til å synes andre er spesielle, mens barna tar åpent i mot og inkluderer helt naturlig.

De 38 sidene er gjennomillustrerte med nydelige, drømmende bilder. Jeg har lest gjennom boken mange ganger, sammen med de små i barnehagen. Barna ber om å bli lest for og spør etter "Julian-boken", jeg og smiler helt automatisk når jeg åpner den, og det gjør barna også. Dette er en bok å bli glad av ☺

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2018/på norsk 2020

Sider: 38

Kilde: Leseeksemplar

Ved frokostbordet av Defne Suman

Defne Suman har skrevet flere medrivende romaner fra dagens Tyrkia. Hun er selv oppvokst på en øy utenfor Istanbul, men har bodd i flere andre land. Ved frokostbordet ser ut til å være den første boken som har blitt oversatt til norsk. Liker du skrivestil litt utenom det vanlige, og nerve som er gjemt i handlingsforløpet, så er denne romanen en liten godbit for deg.

Forlaget om handlingen: 
Da den tyrkiske kunstneren Şirin Saka fyller hundre år, samles familien i tre generasjoner på øya Büyükada for å feire henne. I løpet av to korte dager tegnes en mye lengre historie opp – en historie om kjærlighet og brutte løfter, om mennesker som lyver både for hverandre og for seg selv, og et land som altfor lenge har fornektet sin egen voldelige historie. 

Hvor mange hemmeligheter kan én familie bære før det begynner å knake i sammenføyningene?

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2018/på norsk 2021
Sider: 411
Kilde: Leseeksemplar

Min første tanke om boken er at det var veldig kjekt å lese en roman med handling fra dagens Tyrkia. Gjennom minner og tanker blir vi dog tatt med tilbake i tid, men det er det som kom fram rundt frokostbordet, som er romanens omdreiningspunkt. 

Handlingen skrives frem med fire fortellerstemmer, de er ikke merket i overskrift, men etter å ha lest litt inn i kapitlet kommer det fort frem hvem det er som snakker. Den første ut er Burak, som presenteres ganske så tydelig litt ut i første kapittel: 

            Jeg heter Burak Gökce. Jeg er førtifire år. Mann. For øyeblikket hjemme hos Sirin Saka på Büyükada. Hvilken dag det er i dag? Søndag. Det er id, høytiden kjent som sukkertøyfesten. Sirin Saka fyller hundre år i morgen. Jeg er her både som venn av familien og som journalist.

Det er tyve år gamle Selin som vekker Burak denne morgenen, hun er oppbrakt over at faren Fikret er borte. Når en blir kjent med Fikret skjønner en hvorfor Selin bekymrer seg, ham lærer en å kjenne gjennom det de andre karakterene sier om ham, og noe dialog. Vi møter hans søster som en egen fortellerstemme, og Mester Sadik, den nitti år gamle tjeneren, som har fulgt familien hele sitt liv.

Karakterene er glimrende skildret, de eldre har ikke gått over til den nye tiden, men klamrer seg til sine gamle vaner mens de unge er på sosiale medier, sitter med instafeeden på telefonen, og irriterer de eldre med sin oppførsel, akkurat som her hos oss.

Nåtidshandlingen utspiller seg på en dag, hva ble egentlig sagt, under denne frokosten før Fikret forsvant? og hvorfor så Sadik så redd ut? Til tross for at det er en rolig roman dette, så engasjerte hemmelighetene meg, og leseøktene ble dradd ut, siden jeg ville vite mer om det som skjer.

Underveis får vi oppleve flere magiske situasjoner, som en nydelig skildret konsertopplevelse, landsbyliv med et blikk på turistene, og hva som skjedde da hagen deres ble ekspropriert. Når det kommer frem at Fikret bor i et villaområde hvor slummen er et steinkast unna, kommer det helt nye bilder opp i hodet mitt.

Ved frokostbordet er en nydelig sammenflettet historie, lettlest og absolutt ikke overtydelig, men leseren slipper å anstrenge seg for å huske karakterene eller følge med på hendelsesforløpet. Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺

Så den store fuglen ikke tar deg av Hiromi Kawakami

Det beste med å lese bloggomtaler av bøker, for så å bestille en haug på biblioteket, er at en ikke alltid vet hva en skal i gang med. Takk Augusta for tipset om Kawakami, dette er en dystopi jeg frydet meg med, fra første side. 

Forlaget om handlingen:
I en fjern fremtid hvor menneskeheten står på randen av utryddelse, iverksettes et desperat, verdensomspennende prosjekt: For å stimulere fremveksten av nye menneskeslag isoleres verdens befolkninger og forhindres i å ha kontakt med hverandre.

Så den store fuglen ikke tar deg er en grenseløst ambisiøs og samtidig forbausende jordnær roman der Hiromi Kawakami på sitt urokkelig stillfarne vis utfordrer ideen om en menneskehet i evig vekst. 

Ulike fortellerstemmer veves sammen og viser oss en uoversiktlig fremtid der menneskeheten må forsone seg med å ikke lenger være naturens midtpunkt.

Aller først i denne romanen møter vi kvinner som bor i skogen, mer eller mindre for seg selv. Menn har jobb som befruktere, og når tiden er rett, kommer det en mann som befrukter kvinnene. Kvinnene oppdrar barn, men de har ikke et nært og kjærlig forhold til barna. 

Det blir født et trassig barn som stiller spørsmål til det de voksne sier. Dette blir en trussel for samfunnet, og barnet blir isolert hos Store mor, som greier å skape et funksjonelt individ ut av henne. 

På syttenårsdagen sin får barna en datamaskin, så de kan bli opplært til å bli våkere. Vi blir kjent med Emma som ikke passer inn på skolen. Dette er i et annet miljø, vi hører om normale intriger blant skolebarn, men med noen tanker det er verdt å dvele litt ved.

Menneskeheten er i sterk tilbakegang som følge av en rekke katastrofer og masseutryddelser, og noe måtte gjøres. Jacob og Ian jobber som våkere sammen, siden Ian ikke kan gå, har han synkronisert bevisstheten sin med en nesehornfugl, så når Jacob sykler rundt og gjør jobben sin, er det denne fuglen som sitter i kurven.

        Kanskje er menneskeheten dømt til å dø ut. 
        Jeg husker fortsatt Jacobs stemme da han mumlet disse ordene. Jacob O`Neill, mannen som aldri hadde gitt opp.
        Det har folk sagt til alle tider.
        Men det var ingen av dem som egentlig mente det.
        Hadde de ment det, kunne de ikke ha drevet på med alle verdenskrigene, all terrorismen og all forurensningen. Snakk om ubekymret gjeng.

Denne sterkt reduserte utgaven av vår verden, er livet slik vi kjenner det blitt en umulighet. Allikevel er det mye som er mulig, som vi ikke kan se for oss i dag. Her får vi mange spennende synsvinkler, og selv om verdenen ikke er til å kjenne seg igjen i, kan en godt forstå enkelte av de mellommenneskelige følelsene som skildres.

Subtilt i teksten stiller romanen gjennomgående spørsmål som angår oss i dag, eksistensielle tanker luftes, som at det ikke er lett å forstå seg på andre, hva legger vi i ordet "vanlig" egentlig, og befrielsen i å slippe all tankestøy, og "å bare være". 

Fortiden skildres, hvor skillet mellom sentrum og periferi var blitt stor, likeså makteliten, de materielle behovene og det økte fiendskap mellom menneskene. Alt dette hørte til i en tid da befolkningsøkningen var eksplosiv, og menneskeheten var uten håp.

Vi får høre om mutasjoner av genmateriale, om kloning, og ting som blir gjort for å snu negative trender. Vokterne følger nøye med på den lille underklassen som finnes, for de vet at opptøyer herfra er symptomer på at forhold kan ha forverret seg igjen. Her er mennesker som ikke sover, bare lysbader litt, noen dør ikke, noen trenger ikke spise, for kroppen deres produserer sin egen energi.

Så dukker mirakeljenta Aicha opp, og religion blir føyet til det store puslespillet, som denne romanen er. Kaira sies å være "et tvers igjennom menneskelig menneske, som ødelegger mer enn hun skaper". En munnfull tankevekker det der...

Jeg likte denne boken godt, teksten er lett å følge med på, selv om handlingen beveger seg i tid. Hvert kapittel innbyr til et nytt perspektiv, noen av karakterene møter vi igjen, og stadig vekk får vi vite mer om hver enkelt. Mot slutten fokuseres det på teknologien som nær sagt har overtatt livet på jorden. 

        Men en dag fikk en maskin en idè til en ny måte å replikere seg på. Nærmere bestemt en metode for å kombinere maskinens etablerte selvreplikasjonsmekanismer med kloningsteknologi. 
        Dere vil kanskje innvende at disse to prosessene er for vesensforskjellige til å kunne la seg kombinere. Kloning utføres tross alt på levende skapninger. Kunstige intelligenser består av død materie.

Den eventyrlige settingen, framtidshåpet som skinner igjennom, til tross for at menneskeheten går under. Romanen var virkelig fornøyelig, tankevekkende og virkelig vanskelig å legge fra seg - anbefales på det varmeste!

Forlag: Press

Utgitt: 2016

Sider: 263

Kilde: Biblioteket