Vegetar kosemat av Lene og Linda Engelstad

Det er alltid jubel i huset når det kommer nye vegetarkokebøker på markedet. Denne gangen er det snakk om "kosemat", et uttrykk vi sikkert legger litt forskjellig mening i. Søtt og bakst er også stikkord vi finner på bokens forside, så lavkarboelskeren i meg burde ikke bli forundret over bokens innhold.

Forlaget om boken:
Vegetar kosemat er en litt annerledes vegetarbok. Begreper som «kjøttfri mandag» kan gi en følelse av at vegetarmat er noe vi bør velge fordi det er sunt og riktig, og ikke fordi vi egentlig har så lyst. 

Med boken og bloggen viser forfatterne at vegetarmat også er noe du kan spise når du skal kose deg litt ekstra eller ha venner på besøk. I tillegg har de forslag til deilig søtt og bakst.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 216
Kilde: Leseeksemplar


Etter 16 kjøttfrie år, er det ikke få måltider jeg har laget uten kjøtt. Vi er noen smaks-junkier min mann og jeg, og elsker å lage mat, så når jeg nå skal si noen ord om hvorfor denne boken ikke ble noen innertier her i huset, så må dere ha dette i tankene. At jeg i tillegg har kuttet ut all unødvendig karbo fra kostholdet mitt, gjør at første og siste del av boken ble lite interessant.

Boken er oversiktlig og fint inndelt i kategorier. Her er store flott bilder, og hver rett får en dobbeltside med bilde og oppskrift. Ingrediensene som brukes er av den vanlige sorten, som finnes i dagligvarebutikker, men til dels er det alt for mange av dem.

Da jeg første gang bladde gjennom boken slo det meg at søstrene Engelstad IKKE er vegetarianere. Hvorfor begynne en vegetarkokebok med brødmat, tilbehør som uansett ikke inneholder kjøtt i utgangspunktet? I fortsettelsen får vi presentert tradisjonelle melbaserte retter som pizza og pasta, ingenting nytt under solen for en dreven veggis, men kanskje andre vil finne inspirasjon i disse rettene.

Focaccia

Den eneste retten jeg bet meg merke i, i denne delen av boken var Galette med squash, ricotta og fetaost. Disse laget vi til middag forrige søndag, og de smakte himmelsk! Jeg har aldri kjevlet ut paideig mellom to lag med gladpakk, men det funket så det suste.

Galette 

Lasagne har jeg laget i alle former og fasonger, men en grønn lasagne fristet veldig. På side 67 fant jeg oppskrift for nettopp dette, og mandag morgen fant jeg frem ingredienser til denne grønne varianten. Jeg byttet ut hjemmelaget pesto med kjøpepesto til 11,- kroner og sparte sikkert en hundrelapp på det, i en krydret lasagne kan man umulig kjenne forskjell.

Lasangne

Så, på side 88 løsner det endelig for min del. Supper, gryter, ovnsbakte retter og salater. Her fant jeg inspirasjon til meny for neste uke. Gryter som kan lages kvelden i forveien er glimrende hverdagsmat, så Curry med søtpotet og blomkål, ble førstevalget mitt. Indisk gryte inneholder også søtpotet, og gryten skal lages til uken, kanskje med et alternativ til denne søte rotfrukten?

Det er kjekt å se at søstrene Engelstad bruker byggryn og quinoa i noen av rettene sine, to næringsrike kornsorter som metter godt i salat. Vi har alle forskjellige tanker om hva som er fornuftig å spise, mange bryr seg ikke, og spiser det de vil, men jeg er så glad i mat at om jeg skulle hatt fritt frem på den kulinariske fronten, hadde jeg sett ut som en ball.

I skrivende stund har jeg prøvd ut 7-8 oppskrifter, og alle rettene har blitt gode. De har vært rask og lett å lage, og mettet det antall mager som forespeilet.

Vegetarkosemat er en delikat og fin kokebok for deg som ønsker å kutte ut kjøtt i kostholdet, men som vil beholde de tradisjonelle rettene du er vant med. 

Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman

Denne boken, med det litt uleselige coveret har det vært litt blest om, de kaller den sågar et internasjonalt fenomen. Selv har jeg fått både bok og nett men valgte å starte med lydbokutgaven. Gled deg til denne, det er ikke en feelgood av det rosa slaget, men har en alvorlig undertone hvor vi tar stilling til både ensomhet og omsorgssvikt.

Forlaget om boken:
Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg.

Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse. Bortsett fra, kanskje, alt.

Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug

Utgitt: 2018

Spilletid: 10:35 Sider: 417

Kilde: Anmeldereksemplarer

Når vi blir kjent med Eleanor får vi ikke vite noe som helst om henne. Personligheten hennes kommer derimot tydelig frem, og måten hun tenker på minner om en som har en liten forstyrrelse. Selv startet jeg lesingen med lydbok, men måtte legge inn årene pga. innlesers vanvittige måte å lese på. Jeg var halvveis da jeg åpnet papirboken, og nå begynte jeg faktisk å småfnise, med jevne mellomrom.

Eleanor Oliphant har ikke dreisen på ironi, metaforer eller måter å snakke på som ikke er konkret. Hun tar alt som blir sagt henne bokstavelig, og dette medfører selvfølgelig en del morsomme kommentarer eller situasjoner. Hun er også preget av oppveksten sin, og har utarbeidet sine egne strategier for å komme seg gjennom de mange rutinene som hverdagen består av.

Hva som har skjedd henne tidligere i livet fortelles ikke direkte. Hvor har hun arret i ansiktet fra? hva er det moren har gjort? og hvordan har hun havnet der hun er i livet, med så pass mye bagasje? Disse spørsmålene følger leseren fra begynnelsen av romanen, men noen svar får vi ikke før vi nærmer oss slutten.

Dette er en handlingsmettet roman, Eleanor tenker og agerer hele tiden. Hverdagen hennes fylles av små og store gjøremål, som spabesøk, frisørtime, sykehusbesøk etc. det går slag i slag, og denne damen som til stadighet gjør ting for første gang i sitt liv, får virkelig kjørt seg. Spørsmålet som driver handlingen fremover, er om hun greier å få kontakt med musikeren hun har forelsket seg i. Hun skjønner at hun må forbedre utseende sitt, og øve seg på sosiale settinger, så det er den ferden vi følger henne på.

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte hva all viraken rundt denne boken var, før jeg var kommet langt ut i romanen. Boken sies å være en skikkelig "snakkis" over hele verden, og kan smykke seg med superlativer som uforglemmelig, strålende, morsom, livsbejaende, unik og overraskende fornøyelig. Det er ikke min favorittsjanger dette her, men jeg hadde faktisk glede av å være sammen med Eleanor Oliphant, og de siste hundre sidene var fenomenale.

Eleanor har kanskje følt seg som "elefanten i rommet", men etterhvert som hun får dreis på de sosiale spillereglene så tones den spesielle delen av personligheten hennes kraftig ned. Det er en sår tematikk i denne romanen, men det ender heldigvis godt, med håp for fremtiden.

Flere som har skrevet om boken:
Bjørnebok, Den har jeg lest, Beathes bokhjerte og Kleppanrova

Les den, du vil ikke angre!

Som en sky på himmelen av Tom Lotherington

Som en sky på himmelen er mitt første møte med ordsmeden Tom Lotherington. Han har en rekke utgivelser bak seg, både dikt, romaner og biografier. At han er språkforsker forsto jeg nesten da jeg leste romanen, for han vet å boltre seg i lite brukte ord, og dra godt observerte paralleller, som fikk smilet frem hos meg.

Forlaget om boken:
En dag går en litterær figur med klengenavnet Ludde ut på Fyllinga for å se om det er noe han kan bruke. Han finner en fullt brukbar livsledsagerske og tar henne selvsagt med seg hjem, selv om det er strengt forbudt. Sammen øver de seg på et lykkelig liv med stor vekt på kjønnslivet, men motstanden er sterk. Både husverten, arbeidslivet og krigskommissæren gjør krav på en part i den unge mannens livsglede. Som par må de dessuten stri mot vanens makt og den skrekkelige tralten.

Parallelt med denne handlingen avslører fortelleren at han har hatt et tidligere liv, som han omtaler med stor dikterisk frihet. Romanens forhold til virkeligheten er uavklart, men ikke mer gåtefullt enn for eksempel en sky på himmelen.


Historien som fortelles her er sanselig og kroppslig, ned til minste detalj. Vekslingen mellom jeg-personen og hans litterære karakter Ludde skjer hyppig og gjerne bare som kommentarer og innspill fra forfatterens side.

Fortelleren strever med å få gitt ut romanen sin En fin dag for skyer, han bruker egne erfaringer som han blåser ut av proporsjoner. Ludde er en todimensjonal romanfigur uten fortid, så siden bakgrunnsinnformasjonen vi har om ham er så knapp, må leseren bare godta de kjensgjerninger vi får servert. Lula er kvinnen han finner på søppelfyllinga, hun skildres som en attraktiv, moden kvinne som utrolig nok slår seg til ro i Luddes enkle leilighet.

For å ha glede av denne boken må du legge all fornuft til side, og fylle denne plassen med en god porsjon velvilje. Lotherington leker med ord, setninger og prøver liksom ut tekster etter eget forgodtbefinnende. Det er ikke få ganger han kommer med små uttalelser som får meg til å stoppe opp og fundere litt, som hvordan den positive holdningen "fleksibel" kan oppfattes som "prinsippløs", eller at "vaner" egentlig er "uvaner". Denne måten å skrive på er utfordrende, men veldig artig.

Jeg trodde jeg var snill, men det var kanskje bare dumhet. Dumhet er en form for ondskap. Men ikke med vilje! Det er hele forskjellen, resultatet blir det samme. 

Det er ikke tvil, Tom Lotherington er en språklig skøyer og litt av en surrealist. Jeg måtte frem med Store norske for å gi mening til flere ord, og noen av setningene krevde tid til modning, før meningen fikk meg til å humre fornøyd.

De to parallelle fortellingene den om Ludde og den om forfatteren som skriver om Ludde, er godt flettet sammen. Forfatteren blir refusert igjen og igjen, og ekteskapet med konen skranter. Når han forteller om denne perioden i livet sitt, på 70-tallet kaller han også henne for sin daværende kone. Ved endt lesning slo jeg opp Ludwig Lewisohn og ble belønnet med det som kan ha inspirert forfatteren av (denne boken) til å skrive en så uvanlig roman.

Jeg skulle tatt med noen av de mange saftige scenene i denne boken, men lar det være for det er ikke tvil om at man blir mettet på kjønnsåpninger, sekreter og venusberg. Kvinnesyn er et tema som går igjen i romanen, ikke som en hevet pekefinger, men som noe naivt og kynisk i karakterenes personlighet. Det ble allikevel litt for mye av det gode for meg, dette studiet av en voksen manns fantasiliv, men har du mage til å godta forkastelige synspunkter og ukorrekte holdninger en stakket stund, så får du en fin leseopplevelse.

Har du lyst å lese en litt annerledes roman, en lettlest, surrealistisk historie som garantert får deg til å trekke på smilebåndene, da kan jeg anbefale Som en sky på himmelen ☺

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018

Side: 232

Kilde: Leseeks på Kindle

Byer uten deg av Therese Aasvik

Etter å ha lest Therese Aasvik sin debutroman Fie faller, og andreboken Noe skal skje var det ikke fritt for at forventningene til årets utgivelse var ubehagelig høye. Den tredje boken hennes handler om gatekunst, en av mine favorittkunstformer, så det er ikke tvil om at romanen ble slukt og likt!

Forlaget om boken:
Astrid sitter på toget til Stockholm. Hun har fått i oppdrag å utsmykke en bygårdsvegg på Grønland i Oslo, og er på reise for å finne motivet sitt. Men er det egentlig derfor hun drar?

Din rute igjennom Europa. Jeg kan alt utenat. Jeg kan navnet på hvert sted du bodde, hver kvinne du møtte. Jeg har kartene i hodet som rom jeg aldri skal slutte å bevege meg imellom. Du har kjent meg fra innsiden, mens jeg fortsetter å bære rundt på alle dine utsider.

Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt: 2018
Sider: 346
Kilde: Leseeksemplar


Når vi blir kjent med Astrid har hun et kjærlighetsforhold bak seg som hun ikke riktig har ristet av seg. Dette forholdet hører vi om gjennom hele romanen, og det er litt av en historie Astrid bærer i sin sjel.

Heldigvis kan hun legge ut på denne turen som skal ta henne med til flere byer i Europa. Det er for å studere gatekunst hun har blitt sponset en sånn tur, men hun har også en skjult agenda. Vi tas med til overnattingssteder litt utenom det vanlige, og vi ser med Astrids kunstneriske blikk på de tingene hun selv observerer.

Historien forteller oss litt om den idealistiske kunstformen, som helst skal være ulovlig oppført, og helst ikke skal kunne kjøpes for penger. Sånn er det jo ikke lenger, men i Stockholm har det vært nulltoleranse siden 90-tallet og kun nylig har myndighetene tillatt kunstnere å utfolde seg.
Det er spennende å høre om det kunstneriske uttrykket, om kompromissene kunstnerne gjør, og om alt kunstnerne ofrer for å få sine egne skisser, farger og perspektiver, ikke på trykk men på mur.

  - Betrakteren gjør et valg idet han gir det et navn. Er det gatekunst eller grafitti, så er det en kunstform han respekterer. Er det tagging, så er det en begrenset forståelse av hva uttrykksformen rommer. 
  - Hva med hærverk? spurte jeg
  - Da har man jo allerede bestemt seg. Det finnes jo hærverk, meningsløs tilsøling av flotte byrom. Men det aller meste er ærlige forsøk på å uttrykke seg. Å si: Her er jeg, jeg eksisterer.


Det som holder historien sammen er Astrids indre liv. Etter at kjæresten flyttet fra henne er hun ganske apatisk, men hun lærer å bruke redselen hun føler som en del av estetikken. I kjølvannet av det som ble gjort mot henne er hun et offer, men hun jobber med seg selv og øver seg på flere måter å være i verden på.

Det er ikke en trist eller sentimental roman dette, jeg synes ikke synd på Astrid, for hun er i gang med å ta tak i livet sitt. Historien er fortalt på en ryddig og fin måte, a-endingene fra forrige bok er til min store glede borte, men byttet ut med en stor porsjon engelsk direkte tale. Kan ikke bestemme meg om jeg liker dette, tenker litt på de som ikke er komfortabel med å lese engelsk...

Jeg ble glad i Astrid, som karakter i en roman, som har sitt bakgrunnsteppe dekket med gatekunst, er hun suveren. Språket i denne romanen er poetisk, handlingen realistisk og med små frampek greier Aasvik å holde på oppmerksomheten min gjennom lange leseøkter. 

Regnvokteren - ny roman fra Tatiana de Rosnay

Leste du Saras nøkkel, Naboen, Huset du elsket eller Mokka er jeg sikker på at du er klar for mer fra denne spennende franske forfatteren. Hun skuffer ikke denne gangen heller, selv om jeg kunne ønske meg en litt annen slutt. Er du glad i Paris, vil jeg anbefale deg boken, selv om du normalt ikke leser denne typen romaner!

Forlaget om boken:
Familien Malegarde er samlet i Paris for å ferie faren Pauls 70-årsdag. I "Lysenes by" er det unntakstilstand, for Seinen går over sine bredder. Innestengt på hotellet trues også samholdet i familien og gammelt grums kommer til overflaten. Det tvinger dem til å konfrontere det uunngåelige.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2018

Sider: 232

Kilde: Leseeks

Den lille familien er spredd for alle vinder, mor og far i en landsby en drøy kjøretur fra Paris, sønnen i San Fransico og datteren i London. De samles i et Paris som er i ferd med å forsvinne i vannmassene.


Begge barna er oppkalt etter treet Lind, for faren er en mann som hele sitt liv har arbeidet med å redde gamle, store trær, og har en forkjærlighet for lindetreet.

Linden en skjønn mann midt i tredveårene, er en vellykket fotograf, som selv om han arbeider i San Fransisco blir gjenkjent på gaten i Paris. Det er han som er fortellerstemmen i denne historien, og aller først får vi høre om ungdomsårene hans, som han tilbrakte hos en tante i Paris. Linden er homofil, og mye av nerven i denne romanen bygges på det faktum at foreldrene hans taklet dårlig å høre om dette.

Søsteren Titia har også sitt å stri med. Hun har en datter på 18 år, som oppfører seg veldig forskjellig fra sin oppfarende og lett hysteriske mor, som stadig vekk lager utidige scener. Stefaren til Mistral er en drukkenbolt, og mot slutten av romanen var det han som greide å ergre meg nok til at jeg måtte ta meg en runde på gulvet.

Regnvokteren skildrer mellommenneskelige forhold på en fantastisk måte. Helt uten å stave ting i klartekst greier forfatteren å skrive frem karakterer som virkelig tar en ved hjerterota. Den indre krisen familien opplever forsterkes av den ytre krisen som flommen i Paris medfører. Også denne er skildret på en glimrende måte. Når Seinen stiger, følger vi med på vannet som kryper oppover statuen av Zovave, et kjent "vannmål" som pariserne bruker. Etterhvert hører vi om alle konsekvensene det økende vannet får, for elvetrafikken, stengt metro, kloakk i gatene som nå er elver etc.

Det fjortende arrondissementet er et av de heldige, det ligger for høyt til å bli oversvømt. Folk står i lange køer utenfor kafèene. Linden oppdager at de venter på å få ladet opp mobilen. Ennå har han ikke sett med egne øyne hvor hardt rammet halve Paris er, bare bildene på TV av stakkars familier som viser frem leiligheter redusert til gjørmete kaos. 

Rosnay forteller oss ikke alt på en gang, men gjennom frampek og senere små historier, lærer vi familieforholdene å kjenne. Når far får hjerteinfarkt og ligger komatøst i en sykehusseng, må Linden nærme seg ham på en måte han aldri har gjort før.

Romanen innledes og avsluttes med en annen fortellerstemme, som jeg etterhvert forsto er fars historie. Den skildrer noe dramatisk i hans barndom, og sier litt om hvorfor han hele livet har vært så opptatt av trær. Det er denne historien som avslutter romanen på en litt for åpen måte, etter min smak. Jeg hadde blitt glad i Linden og syntes at den kalde og selvsentrerte faren hans ikke fortjente siste ordet.

Bortsett fra slutten, så likte jeg romanen godt. Er du frankofil og har Paris i ditt hjerte, er jeg sikker på at du kommer til å elske boken!

Det innerste rommet av Jørn Lier Horst

Egentlig er jeg forsynt med William Wisting , men da jeg var ferdig med den lange alvorstunge romanen Som pesten, passet det bra med litt lett krim. At det er Ivar Nergaard som er innleser av denne 13. boken i serien, er et stort pluss, og jeg gjentar det gjerne, har du nettopp fått øynene opp for lydbok, er Nergaards navn ett å se etter.

Forlaget om boken:
Da den respekterte arbeiderpartikjempen Bernhard Clausen dør av et hjerteinfarkt blir Wisting hasteinnkalt til et møte på Riksadvokatens kontor. På hytta til Clausen er det gjort funn som er uforenelig med bildet av ham som en drivende dyktig og helstøpt politiker. Nasjonale interesser kan være i fare og saken må utredes uten at presse og publikum får vite hva det dreier seg om. I tillegg til noen få, utvalgte politifolk engasjerer Wisting også datteren Line i den hemmelige etterforskningsgruppen.

Sporene i flere uløste kriminalsaker krysser den avdøde partiveteranens fortid. Blant annet forsvant det i 2003 en ung mann på fisketur ved Gjersjøen i Oppegård, og ikke lenge etter fikk Riksadvokaten et anonymt brev med teksten: Sjekk helseminister Bernhard Clausen i Gjersjø-saken. Tipset ble den gangen vurdert til å være uten verdi og aldri fulgt opp. Tilfeldighetene vil at Adrian Stiller i Kripos sin cold case-gruppe har fått Gjersjø-saken på sitt bord, og motvillig innser Wisting at han trenger Stillers hjelp for å avsløre Bernhard Clausens innerste hemmeligheter.

Er du fan av denne serien, vet jeg at du vil like denne trettende boken, for her følger forfatteren sin godt gjennomarbeidede oppskrift. William Wisting er en drivende flink etterforsker, en oppmerksom far og en kjærlig og involvert bestefar. I tillegg er han fryktløs i møte med kriminelle, og tenker seg alltid frem til løsninger. Datteren Line er journalist, freelance for tiden, med lille Amalie på slep, hvor hun enn går. Hun er litt naiv i møte med en annen ung dame som fritter henne ut om detaljer i saken som hun hjelper sin far med.

Det innerste rommet er litt spennende, men for denne leseren ble det for lite saft i actionscenene. Kanskje dette skyldes at jeg er alt for trygg på at Horst ikke tar livet av jentene sine "for åpen scene". Jeg likte godt biljakten på slutten, den foregikk på en kontrollert og gjennomtenkt måte, slik en kan se for seg biljakter skal utføres av et politikorps som vet hva de holder på med. Nå er ikke Jørn Lier Horst mannen til å sette politiet i dårlig lys, han som har vært politi selv ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 8 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Når landet mørknar av Tore Kvæven

Tore Kvæven er en sauebonde og lærer, som i 2011 debuterte som forfatter med romanen Hard er mitt lands lov. Etter å ha lest hans andre roman som kom ut i år, drister jeg meg til å tippe at det er historielærer han er, for Når landet mørknar er skrevet med stor innsikt i hvordan livet på Grønland var i brytningen mellom vikingtiden og middelalderen.

Forlaget om boken:
Året er 1293. Den unge guten Arnar Vilhjalmson ror i si første kvalrossjakt. Etter jakta står der ei jente framfor han. Ho kastar eit blikk på dyret han har felt. Blikket hennar er trassig, og orda er hånande. Etterpå snur ho seg og spring, utan å sjå seg tilbake. Ho heiter Eir.

I den norrøne Vesterbygda på Grønland har ei uro snike seg inn. Kvalrossen som gjorde folket her rike, har trekt seg unna. Skipa som segla hit frå Noreg og Island for å drive handel, er sjeldnare å sjå. Grønlendingane sine eigne farkostar er i forfall. Menneska spør seg: Er dette dei siste tider?



Når landet mørknar er en stor roman, den er handlingsmettet og til tider ganske så spennende. Vi tas med til en periode hvor det ser ut som om Grønland ikke er liv laga. Handelsskipene fra Norge og Island kommer ikke lenger, sult og kulde tar livet av menneskene som sliter for å fø på buskap og holde husene tett for vær og vind. De vil ikke alltid hverandre vel disse menneskene, ære og makt står ofte i veien for det som kunne vært livgivende samarbeid.

I en periode finnes her en sekundærhandling som omhandler inuitten Amartiv og hans tøffe liv, men det er hovedpersonen Arnar som bærer frem historien. Han har bein i nesen, en egen vilje og sterk tro på seg selv. Han vil skape seg et liv, uavhengig av gården han og faren bor på, og går fryktløst frem mot de som mener å ha makt over ham. Personportrettene er livaktige, og hver enkelts personlighet sier noe om beveggrunner og følelser som ligger til grunn for avgjørelser som taes. At de ofte tier om ting som skulle vært snakket om, gir utfordringer i livet til flere enn Arnar.

Det er med respekt for natur, skikker og andre menneskers tro og tradisjoner Kvæven forteller denne historien, som er grusom og hjertevarmende på en og samme tid. Bjørn, sel og hai får sin egen stemme, som gir romanens naturskildringer ytterligere liv.

Arnar følger sin egen ledestjerne gjennom livet, han er rettferdig i et samfunn som setter ære og hevn høyere enn loven, så selv om han kommer gjennom mange strabaser så går det ikke så bra. Det er en mørk fortelling dette her, fra et mørkt kapittel i verdenshistorien, grøsselig bra skrevet av Tore Kværven, så jeg anbefaler gjerne boken videre!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider: 452

Kilde: Leseeks

Død manns tango av Geir Tangen

Død manns tango er den siste av de tre bøkene hvor Viljar og Lotte er hovedpersoner. Trilogiens handling foregår på under et år, så her følger vi dem tett. Bøkene står sterkt på egne ben, men du vil vel ikke gå glipp av god krim, så få for all del med deg Maestro og Hjerteknuser også!

Forlaget om boken:
Journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll befinner seg i sine livs verste mareritt. Den stille vestlandsbyen Haugesund rives opp fra sensommerdvalen av en rekke grusomme dødsfall. Noen har ønsket å se disse menneskene lide, mennesker som en gang delte en ungdom sammen. Samtidig føler Lotte at morderen også nærmer seg henne. På samme tid må Viljar og Lotte ta et helt umulig valg: Innrømme at de sto bak drapet på nynazisten Geirmund Bakken samme vår, eller la en hjemvendt fremmedkriger ta straffen for det de selv har gjort.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar

I sitt brev til leseren ved endt lesning tar Geir Tangen brodden av de innvendingene jeg hadde til denne boken. Klisjèene er tilsiktet, og "hysterisk konstruerte avslutninger" er gjort med hensikt for å vise sin kjærlighet til kriminallitteraturen. Hvorfor ikke gi oss denne opplysningen før vi begynner å lese, så hadde leseopplevelsen min unngått å bli preget av ergrelse over lettvinte løsninger, "konstruerte avslutninger" og karaktertyper jeg har møtt i mange bøker tidligere?

Vel, vel... det skal ikke stikkes under en stol at dette er en medrivende og spennende bok å lese. Jeg slukte den på en regnfull lørdag, og hadde ikke behov for pause da pizzaen skulle i magen utpå kvelden. Vi befinner oss i Sunnhordland, det er vel ikke den kommune mellom Haugesund og Stord som ikke er nevnt, så jeg leste boken mer som en hylles til landsdelen, enn til kriminallitteraturen (noe som ikke sveiv meg da jeg leste).

Det hele begynner med to bestialske drap, hvor drapsmetodene mildt sagt er uortodokse. Politietterforsker Lotte Skeisvoll må sammen med Kripos-etterforskeren, som forfulgte nye spor i den gamle saken, ta tak i disse drapene. I mangel på kvalifiserte etterforskere i Haugesund må Olav Scheldrup Hansen legge saken han undersøker til side, og hjelpe den lokale politisjefen med å finne ut hva som har skjedd med de to ofrene.

På Mediehuset jobber Viljar Ravn Gudmundsson og Jossen med cold case saker, og en av forsvinningssakene de forfølger setter dem i kontakt med politietaten. I tillegg tynges både Viljar og Lotte av ugjerningen de må holde skjult.

Det er noe litt "hei hvor det går" over denne historien, og det er greit for dette er jo krim med høyt tempo, og et antall mord som vanskelig lar seg telle. 

Den høyreiste unge politimannen Knut Veldetun er vel den eneste som slipper unna med en positiv karakteristikk. Resten av persongalleriet er enten halt, fet, rynkete, storrøykere, har en mental utfordring eller er "død". Metaforer finnes det flust av, og selv om Tangen har forbedret språket sitt betraktelig siden forrige roman, tenker jeg at han også kunne kvitte seg med noen av de mange henvisningene til musikk og litteratur. (ok, min greie...)

I mitt hode er klisjèer noe oppbrukt, utslitt, noe vi vil unngå, så hvorfor la dem hope seg opp på denne måten? Det er synd at det er dette jeg vil huske fra Død manns tango, for boken ble tross alt slukt på en dag, og det sier jo også noe om leseopplevelsen ☺

Bokbloggere som er begeistret, og ikke har hengt seg nevneverdig opp i klisjè-trollet: 

Minbokogmaleblogg, Minebøker, ebokhylla og Bjørnebok

Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato

Lisa Aisato og Maja Lunde har allerede vist at de mestrer sitt fag til fingerspissene. Jeg har selv en Aisato på veggen, og har lest Maja Lundes Bienes historie, Blå og ungdomsromanen Battle. Det de har fått til sammen, er mesterlig, ikke vent til jul med å kjøpe den, for selv om dette er en adventsbok, kan den leses som en roman (hele året).

Forlaget om boken:
Det er snart julaften, som også er dagen Julian blir 11 år. Vanligvis er det årets beste dag, når juletreet står pyntet og lysene er tent, luften er fylt av lukten fra klementiner og pepperkaker, og det knitrer i peisen. Men i år er ingenting som det pleier. Julian og familien bærer på en stor sorg etter at storesøsteren Juni døde og Julian tenker at jula rett og slett er avlyst.

Så en dag møter Julian den livsglade juleelskeren Hedvig og han begynner å tro det kan bli jul likevel.

Snøsøsteren er fortalt på en måte som gjør boken fin å lese også for voksne (uten barn rundt seg). Den er delt inn i 24 kapitler, så den med letthet kan leses for barn som en julekalender i desember, men historien flyter uten start, stopp og gjentakelser ved hvert kapittel.

Handlingen dreier seg om vennskap, om ensomme barn og fortvilte voksne som ikke greier å rå med sin egen sorg. Hedvig oppsøker Julian når han er i svømmehallen. Han blir med henne hjem til et magisk hus, ferdig julepyntet med lys, varme og kakao med krem. Han merker fort at det er "noe" med dette huset, og med Hedvig for den saks skyld, men greier ikke å få henne til å fortelle.

Selv er han også ganske stille om hvordan han har det, om foreldrene som er pappfigurer og søsteren som har mistet "dynamitten" i seg, etter at storesøsteren døde.

Historien har mange små spenningstopper og røper ikke hvilken rolle de forskjellige karakterene har før godt uti fortellingen. Mot slutten blir det litt trist, og brillene måtte av for litt tåretørking, ikke mindre enn tre ganger, før jeg var i havn. Heldigvis har boken en glad slutt, som gir akkurat den følelsen en vil ha når det endelig er julaften.

Illustrasjonene til Lisa Aisato er nydelige å se på, og sammen med teksten til Maja Lunde får de en  betydning som går rett i hjertet på leseren. Nesten alle dobbeltsidene er illustrert, enten med små bilder eller med hel- og halvsider.

Snøsøsteren anbefales på det varmeste!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2018

Sider: 192

Kilde: Leseeks

Lansering av Merete M. Andersens bok om Amalie Skram

Blodet i årene heter Merete Morken Andersens ferske bok om Amalie Skram. I ti år har hun fordypet seg i den høyt skattede forfatterens liv, og i tiden hun levde i. Forlaget lover oss en biografi som virkelig tøyer sjangerkonvensjonene, så jeg gleder meg til å lese denne.

Fra bakpå boken:
Amalie Skram stilte tre krav til en forfatters virke: Hun skal vise sannheten, skrive med medfølelse, og forsøke å forstå. Merete Morken Andersen tar henne på alvor i denne boken. 
Gjennom fem temaer, frihet, slekt, kjærlighet, galskap og død, fletter hun sammen brev, dagbøker, romaner og malerier, og skaper en polyfonisk collage, som veksler mellom ulike fortellergrep og fortellerstemmer. Ofte skyver hun Amalie Skram vekk fra scenen, og slipper andre til. Men målet er det samme. Å få verden til å tre frem, slik at det skal bli mulig å få øye på det store bildet. 


«Blodet i årene» er også en bok som demonstrerer hvor langt en forfatter er villig til å strekke seg for å forstå et annet menneske. Og lar det seg egentlig gjøre?

Merete Morken Andersen tok sitt publikum med storm på Litteraturhuset på tirsdag. Hun fortalte oss om skriveprosessen, som har vart i 10 år, om hvordan kronologi er viktig når en skriver dokumentarisk, ikke minst i en biografi. Det er mange som kjenner Amalie Skram godt, mange har også skrevet om henne, så Andersen hadde et betydelig kildemateriale å støtte seg til. I tillegg har hun lest brev og dagboknotater som ikke har vært funnet før, blant annet Amalies yngre bror Johan Ludvig Alvers dagbok, som strakk seg over 20 år.

Hva som skjer når og hvor er viktig i denne type bøker, så tidslinjen har Andersen jobbet mye med. Den interaktive tidslinje er bygget på over 7000 kilder, og er tilgjengelig for publikum. Sjekk ut: tidsånd.no

En engasjert Merete M. Andersen

Hun er opptatt av å fange tiden, og bruker innlevelse som metode. Tematikken i boken dreier seg rundt seksualitet, vold, religion, tro og vitenskap og menneskepsyken. Det skal bli interessant å lese om hennes samtidige, blant annet Freud som forsket på hysteriet, samtidig som Amalie selv var innlagt på psykiatrisk sykehus for nettopp, hysteri.

Merete Morken Andersen forteller til slutt at noe hun vil med denne boken er at vi som lever i dag skal kunne speile oss i fortiden, og kanskje lære noe om oss selv, sånn som vi lever i dag. Hun kunne også glede de riktig nysgjerrige med at hun har skrevet frem en fortsettelse på Hellemyrsfolket hvor vi får høre hva som skjedde med Fie.


På denne lanseringen fikk vi se mange fine bilder av Amalie Skram. Sammen studerte vi øynene hennes og blikket hennes, og det er ikke tvil om at det er et mørke der, som det skal bli spennende å lære mer om i boken.

Jeg gleder meg til å lese Blodet i årene, og til å bli bedre kjent med tidslinjen som kan fortelle alt om Amalie Skram, hennes samtidige og samfunnet de levde i. For et arbeid forfatteren har lagt ned i dette forskningsprosjektet.

Utide av Finn Bjørn Tønder

Det er to år siden bergenseren og journalisten Finn Bjørn Tønder debuterte som forfatter med romanen Sistesoldater. Hans kjærlighet til Bergen, og gode formidling av lokalhistorie, gjør både Sistesoldater og også Utide til romaner jeg gjerne anbefaler videre.

Forlaget om boken:
Telegrafbygningen, Den Nationale Scene og Musikk-paviljongen i Bergen er slett ikke helt som du tror. «De» holder til der. «De» inkluderer en rekke kjente og ukjente personer fra flere tidsepoker. Dessuten er Alf Stormark en av «de». Han døde i 1984, men ble sett i levende live av en barndomskamerat tjueto år senere. Jakten på Alf fører også til opprullingen av minst to uløste mysterier i Bergens historie. Og i denne spenningsromanen får du være til stede når det skjer.


Forlag: Bodoni
Utgitt: 2018
Sider: 222
Kilde: Kjøpt selv


Allerede på lanseringen av boken i forrige uke ble jeg advart, Utide inneholder gjengangere og tidsreiser. Normalt ville jeg styrt unna en roman med dette som bakteppe, men Tønder snakket seg varm, og skepsisen min forsvant som dugg for solen.

Finn Bjørn Tønder har vært journalist i hele sitt voksne liv, og har et stort hjerte for hjembyen sin. Han har jobbet med mange kjente saker, og sitter på informasjon om gamle saker som ikke tidligere har kommet frem. I romans form, og med en litt uortodoks vinkling, skildrer han noen av sakene på en morsom og likefrem måte.

Han selv er jeg-personen i boken, den som ikke er død men som allikevel får være med den for lengst avdøde barndomsvennen Alf Stormark, på reiser tilbake i tid. Kontakten mellom dem, tidsreisene de foretar, organisasjonen som styrer fra lokaler gjemt under kjente bygninger, alt dette skildres på en måte som absolutt føles troverdig. Jeg flirer litt av meg selv når det går opp for meg at jeg leser, som om dette er helt naturlig.

Den Nasjonale Scene hvor deler av handlingen finner sted

Vi tas med tilbake til Bergen i 1859, når det lukter hest og fisk, lydene er annerledes, menneskene snakker annerledes og bybildet er veldig forskjellig fra sånn det ser ut nå. Jeg frydet meg da de to vandrer over Klosteret i året etter Nordnæsbataljon ble startet, og hilser pent på selveste Amalie Skram.

Amalie Skram på Klosteret

Når hovedpersonen sammen med Alf i 1970 drar til tyskerbrakkene på Nattland, får vi skildret hovedveien fra Fana til Bergen uten asfalt (!) Her møter de sin egen familie og ser sine venner slik de levde på denne tiden, et sterkt møte, som gjorde inntrykk på meg.

Handlingen som er en rød tråd gjennom romanen er hovedpersonens ønske om å løse mysteriet om Isdalskvinnen. Hvem var hun? hva gjorde hun i Bergen? og ikke minst, hvem drepte henne? Vi reiser også tilbake til 1942, de skjebnefulle dagene i november når nazistene "samlet inn" alle jødene. Spørsmålet som stilles er, hvorfor var det ingen som advarte jødene i Bergen? I storbergen ble 61 jøder tatt til fange, 28 endte opp i konsentrasjonsleir, og ALLE ble drept. Sånn var det ikke i andre byer, så hvem var det som holdt informasjonen om deportasjonen så tett til brystet at ingenting lakk ut?
Jeg tenker dette spørsmålet kunne vært tema for en roman alene.

Christian Michelsen anno 2018

Alle bergensere kjenner Christian Michelsen, som i 1905 "samlet Norge til et rike". Selv har jeg hørt om eksplosjonen den 20 april 1944 av min farmor, som opplevde den, og  fortalte mange ganger om hvor hun og foreldrene var og hva de gjorde. Jeg frydet meg da handlingen er innom Ant. Johannesen, handelsskolen jeg selv gikk på, og som jeg trodde var en ny skole, men som var i sving også under annen verdenskrig.

Utide har mange sånne små detaljer, hvor var du da Ulriksbanen falt ned i 1974? og husker du da Norge slo Skottland på Brann Stadion i 1963? Disse historiske øyeblikkene blir nennsomt flettet sammen til et hele, av den fine røde tråden som tidsreisene og undersøkelsene utgjør.


Finn Bjørn Tønder har skrevet en historisk interessant roman, med høy underholdningsfaktor - jeg anbefaler den gjerne videre!

Luken i gulvet til Musikkpaviljongen med Telegrafen i bakgrunnen

Som pesten av Hanne-Vibeke Holst

Hanne-Vibeke Holst er en anerkjent og prisbelønnet dansk forfatter, som jeg ikke har lest noe av før. Ønsker du å virkelig forstå hva som foregår i kulissene når en dødelig og svært smittsom influensaepidemi bryter ut, er Som pesten en gullgruve for deg!

Forlaget om boken:
Den danske legen Karoline Branner har knapt rukket å ankomme Genève og den nye jobben som koordinator i WHOs avdeling for pandemibekjempelse, før en ny og dødelig influensa bryter ut. Først i Danmark, og så sprer den seg gradvis kloden rundt.
Den idealistiske Karoline settes på sitt livs prøve. Den grusomme influensaen er ikke den eneste kraften hun slåss mot, for bak lukkede dører utspiller det seg en voldsom økonomisk og politisk kamp som etter hvert får dødelige konsekvenser.

Mange romaner er bygget på faktiske hendelser, og gjett om jeg kunne ønske at skildringene i denne romanen var så langt fra virkeligheten det går an, men jeg frykter at denne beretningen er mer virkelighetsnær enn vi aner.

Rammefortellingen dreier seg om pandemien som starter og etterhvert sprer seg, til store deler av verden. Denne handlingen har to utgangspunkter, hvor Karolines profesjonelle og private liv er et av dem. Mannen Jasper, har mange jern i ilden, i tillegg til å passe på sønnen Hugo, men Karoline har også personlige utfordringer hun sliter med.

I sekundærhandlingen møter vi Hans Bergman, hans elskerinne Rose og hans dødssyke kone Steffanie, som i smug planlegger assistert dødshjelp ved Dignitas. Linken mellom disse utgangspunktene er at Rose er Karolines assistent. Det at Steffanie gjerne vil dø midt oppi kampen om å redde flest mulig av klodens mennesker, gir et fint speil til tematikken som belyses.

Når det viser seg at innvandrere fra Afrika lettere blir syke, blir tematikken farget av flere etiske spørsmål om hemmelighold, prioriteringer og menneskeverd.

Romanen er full av intriger, spesielt hva Jasper bedriver er i begynnelsen vanskelig å forstå. Det gjør det veldig spennende, at leseren vet at Karoline er i ferd med å få en kniv i ryggen, mens hun haster uvitende omkring, for å redde verden. Dette og de mange overraskende vendingene, gjør Som pesten til en pageturner, til tross for de mange detaljene rundt arbeidet som WHO, vaksineprodusenter og legemiddelindustrien utfører. Forhandlingene mellom dem, landets leger og politikerne er aktuell og ikke minst skremmende lesning.

Mot slutten av denne lange romanen øker spenningsnivået betraktelig. Karoline er i store problemer, både på privaten og jobbmessig, og før vi ser løsningen på problemene hennes skrus tempoet opp ytterligere. Hanne-Vibeke Holst skriver virkelig godt, det er tydelig at hun har greie på det hun skriver om, og kan det med å lage et intrikat plott som går opp til slutt.

Romanen anbefales på det varmeste!

Bodil Vidnes-Kopperud skuffet ikke denne gangen heller. Hun har en behagelig stemme, og leser på en måte som gjør at lytteren ikke mister oppmerksomheten fra det som skjer i romanen.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 31,5 time!

Kilde: Lytteeksemplar

1793 av Niklas Natt och Dag

Forfatteren er fra en adelsslekt, som på 1700-tallet begynte å bruke det pussige navnet Natt och Dag. 1793 kom ut i Sverige i fjor, og er hans debut som forfatter. Jeg var så fornøyd med leseopplevelsen min, at jeg jublet da jeg så at han er klar med ny utgivelse i februar neste år.

Forlaget om boken:
Høsten 1793 blir et lik funnet i Fatburen i Södermalm, en innsjø forurenset av byens søppel. Den døde har verken armer eller ben, men skadene er ikke av nyere dato. 
Cecil Winge har vært Stockholms politikammer behjelpelig med sitt intellekt før. Nå skranter helsen, men det er umulig for ham å ikke gjengjelde en tjeneste. Tiden er knapp, og vinteren skal bli den vanskeligste Stockholm har hatt på mange år. 
Fra fire fortellerperspektiver avkler Niklas Natt och Dag den sengustavianske perioden sin staselighet og prakt. Han avdekker en æra av kjøtt og blod, lidelse og fortvilelse, men også håp og vilje til forandring, og det som sådde frøene til vårt eget samfunn. 

Politimester Norlin har ikke tid til å ta seg av mordetterforskning, så når torsoen dukker opp i innsjøen, presser han den tidligere militære Cecil Winge til å hjelpe seg, en siste gang. Winge er en lite karismatisk mann i tredveårene, som av uforståelige grunner har gått fra sin vakre kone, og som nå lever et usselt liv på et leid rom hos en repslager.

Grunnen til øvrighetens merkelige prioriteringen av tid og resurser er kong Gustavs frykt for den franske revolusjonen idèer. Nå bruker han resursene sine på å følge opp sladder og småpøbler, mens baron Reuterholm krever politimesterens fulle oppmerksomhet på andre trivielle småsaker. 

Den som fant liket var den enarmede krigsveteranen Mickel Cardell, som nå livnærer seg som seperasjonsvakt. Han tar også strøjobber som innleide muskler på vertshus, for å få en kjærkommen ekstra skilling til mat. Livet på vertshusene er brutalt, en skald blir mobbet og Cardell tar affære. Gjestene sloss så både tenner og øyne fyker, blodet spruter utover bordene, armer og neser brekker, men Cardell får dem ut. Isak Reinhold Blom er takknemlig, og når det viser seg at han er sekretær på politikammeret, får Cardell anledning til å spørre ham ut om Cecil Winge.

Når utgangspunktet for historien godt og vel er befestet begynner del to, som fremstår som et brev som unge Kristoffer Blix skriver til sin søster. Det er en forferdelig historie, som belyser spørsmål rundt den lemlestede kroppen som Cardell og Winge etterforsker. Det er bare til å holde seg fast, for disse skjebnene er ikke for lesere med sart mage.

I del tre møter vi Anna Stina, vi hører om hennes oppvekst som farløs jentunge med en hardtarbeidende og ensom mor. Anna Stina har en dårlig dag, hvor hun først blir voldtatt av bestevennen sin, når hun avviser hans tilnærmelser. Like etter  blir hun anklaget av kirken for hor, fordi hans foreldre har sagt at hun har ført deres sønn ut i fordervelsen. Samme dag dør moren og helt alene må hun stå opp for seg selv for kirkens menn. Det var ikke vanlig at tiltalte fikk forklare seg på denne tiden, og når hun sier nei til prestens tilbud om avlat og forsoning, er hun ille ute.

1793 er en roman med godt driv, men del tre har et tydelig dropp i intensitet som gjør kraftig utslag på min interesse. Jeg kjedet meg gjennom en haug med detaljer i midtpartiet, men så snart handlingstråden med Anna Stina flettes sammen med resten av handlingen, begynner intensiteten og min interesse å bygge seg opp igjen. Slutten byr på overraskelser, og når Winge og Cardell etterhvert finner ut hvem ugjerningsmannen er, og senere hvem offeret er, byr deres historier på spennende innspill. Alt i alt er dette en godt skrevet roman, med gode karakterer, et spennende plott og glimrende skildringer av Stockholm i lys av revolusjonen.

I etterordet kan en lese at årstallet 1793 ble valgt, ikke fordi det var den kaldeste vinteren i manns minne, men på grunn av historien til de tre påfølgende politimestrene Norlin, Liljensparre og Ullholm, som er faktiske personer som regjerte i Stockholm på denne tiden. Andre detaljer og historiske navn er også korrekte i følge forfatteren, noe som gjør romanen interessant, i tillegg til spennende. 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 384

Kilde: Leseeks på Kindle

Jakob og Neikob og Alle Andre av Kari Stai

Kari Stais bøker om de ultraskjønne Jakob og Neikob er noe av det kjekkeste jeg leser for barna i barnehagen, og bøker de ofte etterspør. Etter de fikk høre om Masekob første gang, tok det helt av. For en herlig fornying av serien, dette er virkelig genial litteratur, som lirker moralen inn i barna uten å være påtrengende!

Forlaget om boken:
- Neikob, er du lei deg?
- NEI, eg er lei MEG, svarer Neikob. - Eg vil bli som Alle Andre.
- Veit du kven Alle Andre er, da? spør Jakob.
- NEI. Blir du med og finn han?
- JA, svarer Jakob.

Jakob og Neikob leitar etter Alle Andre på bussen, i havet og i verdsrommet. Til slutt finn dei han på planeten Uno. Der er det også ei klonemaskin. Kanskje Neikob faktisk kan bli heilt lik Alle Andre?

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider: 

Kilde: Leseeks

Neikob har en mildt sagt forjævlig morgen, etter å ha sølet til sin kjære hatt med deig, og attpåtil brent bollene han bakte. Da kommer Masekob dundrende inn døren, han maser og gnåler og er skikkelig uspiselig. Når han bedyrer høylytt og og temmelig tydelig at Neikob ikke er som alle andre, men temmelig annerledes, går Neikob skikkelig i kjelleren.

Jakob er, som alltid velvilligheten selv, og vil hjelpe Neikob ut av tungsinnet. De reiser rundt for å leite etter Alle Andre, for bare ved å finne ham, vil Neikob bli lykkelig igjen (tror han).

Barna hyler av skrekkblandet fryd når de ser at Tyven kjører bussen, mens ansiktene deres drypper av sorg når de på neste side ser den istykkerknuste Neikob som gir opp sin jakt etter Alle Andre. 

På vei hjem krasjer de i planeten Uno, og sannelig blir de møtt av et romvesen som presenterer seg som Alle Andre. Neikob blir lovet hjelp og skikkelig kjepphøy, sender han Jacob hjem. Alle Andre sender ham gjennom en klonemaskin, og ut på andre siden kommer Neikob, som ser ut som alle de andre romvesenene på Uno, bortsett fra hatten (som han ikke ser). Så går han der da, savner Jakob og leiter etter seg selv, for alle er jo kliss lik, ingen er annerledes, og Neikob kjenner at det ikke var så gøy å ligne på alle andre.

Heldigvis har Neikob en god venn, og Jakob kommer for å redde ham. Det byr på utfordringer å få gjort Neikob til seg selv igjen, men til alt hell hadde han tatt Masekob med seg, og han mener at:

- INGENTING er umogleg om ein masar LENGE NOK.

De første gangene jeg leste boken var det bare jeg som så humoren i denne setningen, men nå smiler vi konspiratorisk til hverandre når vi kommer hit, så dette er noe barna kan relatere til.

Historien er dramatisk, spennende og underfundig, med en god dose moral. Barna beundrer Masekobs medalje, og når Neikob til slutt får denne forært, sukker de henført.

Selv har jeg lyst å gi en gullmedalje til Kari Stai som skriver så hun treffer barna akkurat der de er i livene sine, og gjør det lett for meg å engasjere barna i samlingsstundene ☺

Ene, skissen av Ida Hegazi Høyer

Etter å ha lest og likt debutromanen Under verden, Fortellingen om øde, Unnskyld og Historier om trøst var det med en stor haug forventning jeg satt meg ned for å lese årets utgivelse. Romanen ga meg litt å jobbe med, og spørsmålene sto stablet opp rundt meg, da jeg var ferdig å lese.

Forlaget om boken:
Denne sorgen. Enten, ikke å ha tid nok. Eller, ikke å kunne trekke seg ut i tide. Å ville skape noe. En ting, et hus, et barn, et lys, en setning. Å måtte stå ved denne skapningen, livet ut.

Tre kvinner bor sammen. Selv om de er svært forskjellige, fungerer samlivet på et vis. Så flytter en fjerde kvinne inn, og alle reglene endrer seg. Det er som om den nye kvinnen er en negativ katalysator for de mest ekstreme egenskapene hos hver av dem, og kollektivet trekkes inn i en nedadgående spiral.

Med humor, utforsker Ida Hegazi Høyer relasjonelle spill både i og utenfor individet. Hva skjer når behov blir så sterke at kompromisser er umulige? Hvilke grenser kan overskrides i jakten på å skape noe?


I romanens begynnelse møter vi en navnløs jeg-person, hvis øyne vi ser med. Hun liker øl og kampsport og lever ut sin skapertrang gjennom små prosjekter som blir mer eller mindre vellykket.

Hun bor sammen med vakre energiske Elena, og Malene som er nær sagt sengeliggende, og så depressiv at de to andre må pleie henne som et lite barn. Elena, som drikker coctails, er lett til sinns og som blender alle med sitt engasjerte vesen, er den som tar ansvar i husholdningen.

Så møter de forfatteren A på flyplassen. Hun er hard og skarp og eier ikke evnen til sosialt samspill, men hun blir med dem hjem og installerer seg i leiligheten. Når hun skal jobbe krever hun mye av de andre, "jeg" får ikke drikke øl, alle må være stille eller ute av huset, men samtidig er det de tre jentenes liv skrivingen inspireres av. Hvis denne karakteren har kommet ut av Høyers egen kamp for å skrive en roman, synes jeg synd på henne.

Dette er en ordrik roman, og jeg brukte forbausende lang tid på å lese den, for forfatteren har lekt seg med språket, og gir oss ord som: relasjonelle, værende, ondtroende, tvilfrihet, nattforlis, fjernliggjøre etc. Meningen kommer frem av konteksten, men mange av setningene ble for konstruerte til at de ga mening for meg.

Mennesket er et vesen som fullstendig unyttig og rotløst beveger seg fra sted til sted med visakort og telefon, bare for uansett å ende opp i samme hus man startet fra. Et utelukkende konstruert vesen. Bestanddeler: disiplin, dekadanse og angstregulering. Ikke mer. Det preikes konstant, menes og markeres i det evinnelige, danses litt en sjelden gang.

I starten av romanen er kontrastene mellom jentene store, men etterhvert sauser de fire damene seg inn i et liv hvor de alle er avhengig av hverandre. Når Elena får et munnsår, og mister all sin initiativ og positivitet, blir de prisgitt hverandre.

Romanen skildrer virkningen vi har på hverandre, hvilke premisser vi lever under og hvilke prinsipper vi må gi på båten for å få lov å være en del at et hele. Det handler om å være menneske i samspill og relasjon med andre mennesker, men etterhvert som historien skrider frem og blir mer og mer burlesk, mister den sitt menneskelige utgangspunkt.

Skildringene av måten denne forfatteren jobber på er spennende, og kanskje et lite sleivspark til virkelighetslitteraturen vi ser så mye av om dagen. Det at hun ikke klarer å snakke i forsamlinger og sender Elena avgårde i sitt sted er en morsom tanke, men gjennomførbar?
Hovedpersonen mister sin personlighet når hun slutter å lage keramikk og gir opp grønnsakshagen. Hva lever hun av? hva lever Elena og Malene av? disse spørsmålene "poker" meg gjennom leseprosessen.

Hva er vitsen? svarer Malene til de andres mange forsøk på å få henne ut av det mørke, stinkende rommet sitt, hvor hun spiser og doper seg og klipper istykker blader. Elena stikker av med jeg-personens Thomas, uten at hun blir noe sur av den grunn. Eller er det en annen Thomas? jeg er litt forvirret...

Symbolene er mange, hva er det med det munnsåret, som vokser seg ut over alle breddegrader i det vakre ansiktet til Elena? Og skapet, som havner i leiligheten, flytteeskene eller fugleungene? Hjelp! Det er forvirrende og slitsomt å være menneske, å skulle forholde seg til andre mennesker, men jeg klarte egentlig ikke å synes synd i disse fire damene, selv om det virker som de går til grunne.

Ida Hegazi Høyer har muligens skrevet en litterær høydare med denne romanen, men når det absurde begynte å overta handlingen, ramlet jeg dessverre av. Interessen min beholdt hun imidlertid, for i min naivitet, håpet jeg på en samlende eller forklarende slutt. 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2018

Sider: 280

Kilde: Leseeks

Lansering av Utide - Finn Bjørn Tønders nye roman

I kveld var det på Amalies Hage det skjedde. To år er gått siden bergenseren og journalisten Finn Bjørn Tønder debuterte som forfatter med Sistesoldater. Jeg likte den boken veldig godt, og gleder meg over at han har kommet ut med en ny historie fra Bergen.

Innledningsvis fortalte Tønder om bakgrunnshistorien til Alf Stormark, som er hovedpersonen i boken hans. Han var en kjenning fra barndommen, hvis minne aldri riktig har sluppet taket i ham, og som Tønder nå ærer ved å gi ham hovedrollen i denne romanen. 

Tittelen på boken kommer som ventet fra det kjente uttrykket "I tide og utide". Hvis en tolker uttrykket til å romme sant og usant, så skildrer det romanen på en fin måte. Når jeg først fikk høre at romanen inkluderer mennesker som går igjen og tidsreiser, så himlet jeg med mine indre øyne, men etterhvert som Jo Gjerstad fikk snakket seg gjennom boken med forfatteren, ble jeg mer og mer begeistret. Dette kan jo funke...

Alf Stormark har altså vært død i 22 år når jeg-personen (forfatteren) ser ham gå inn i Telegrafbygningen i Bergen. Tre kjente landemerker i Bergen er hovedseter for en, for meg litt diffus gruppering av mennesker, gjengangere, levende døde. Dette er altså utgangspunktet for romanen, som er en spenningsroman som også belyser historiske skikkelser og hendelser i Bergen. Isdalskvinnen og den massive utryddelsen av jødene som fant sted i 1942 er sentrale hendelser, og Finn Bjørn Tønder kan fortelle at mye av det han skriver om, er spørsmål som han som journalist har gravd i, og mener å ha funnet svar på.

Stemningen var god på Bergen Offentlige Bibliotek i kveld, og det var mange som kjøpte med seg bøker hjem i høstmørket. - Jeg gleder meg til å lese!

Skogen den grøne - dikt for barn av Ruth Lillegraven

Det ryktes at Ruth Lillegraven har tre utgivelser i høst. Hun er en allsidig forfatter som jeg har lest mye av, både langdiktene for voksne Sigd, Manilahallen og Urd, romanen Mellom oss og barnebøkene om Mari og Magnus, og thrillerdebuten hennes Alt er mitt. Eg er eg er eg er kom ut i 2016, og i januar i år ble den fremført av et barnekor fra LA.

Forlaget om boken:
Kva skjer når eit barn følgjer ein kviskrande sti inn i skogen den grøne? Korleis kan ei bjørk likne ei jente som prøver å riste vatn ut av håret? Og kva med skodda som kjem som huldrepust? Og elgen som flyt i det botnlause tjernet, søkk han heilt ned til Kina?

Som i den Bragepris-nominerte diktsamlinga Eg er eg er eg er skriv Ruth Lillegraven med finkjensle for dei små detaljane. I Skogen den grøne følgjer vi eit barns undrande blikk på det som lever og hender i naturen rundt oss. Lillegraven tek den unge lesaren med inn i skogen – og inn i poesien.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider:  61

Kilde: Leseeks

Diktsamlingen tar for seg alt levende i skogen. Vi får høre om hakkespett, elg og hare, om maur og flaggermus og ikke minst om vegetasjon, mose, myr og stier. Vær er en viktig bestanddel når en er i naturen, og årstidenes skiftning likeså. Alt dette kommer Lillegraven  innpå i diktsamlingen sin, som satte meg, som er en middelaldrende naturelsker, i god stemning.

Fantasi og undring er gode egenskaper å ha, og i Skogen den grøne får barna noe å tenke og føle på. 

... og ein dag vil

kanskje ei kongle

opne seg, sleppe eit frø

som blir til ei perle, ein ball

eller ein raud ballong som

svevar vekk mellom trea

En sti er en brun orm, den kan hviske og varsle om at nå kommer høsten og stjeler sommeren, mens den drysser gullmynter på bakken. Hva er det vi ser? hva er det som skjer? tør vi gå videre, lenger inn? Ja, for det er ikke fritt for spenning mellom disse linjene.

I sommer har vi hatt mye spenning rundt en hjortebukk som har holdt til i nabolaget. Den har bæsjet i hagene til noen av barna, mange har sett den ute i hagen sin, og noen av oss har fått spist opp eplene på treet av den forb..#¤%¤"#¤ hjorten. Nok om det, diktet Gevir vil gi fin anledning til å ta frem disse minnene.

hjortebukken har

kasta av seg geviret

det ligg i mosen og 

spriker med dei

kvite taggane

kanskje børa blei

for tung for bukken

eller var det 

geviret sjølv som 

såg stormen kome

bestemte seg for å hoppe av

Kattugla er et av diktene jeg falt for. I sommer har vi hatt mange undringstimer med fuglelydboken min, og de lydene barna vil høre aller først er uglelydene. Det er noe magisk med ugler, og med uværet både ute nå, og i dette diktet, er jeg sikker på at dette blir en innertier. 

Illustrasjon fra boken, smuglet over hit fra Barnebokkritikk.no

Det er Mari Kanstad Johnsen som har illustrert diktsamlingen, med fargerike "malerier" over hele sider. Ser du godt etter vil du finne mye spennende gjemt i buskene...

Skogen den grøne er en ny diktsamling for barn, men om det er barna eller den diktglade voksne som er målgruppen gjenstår å se. For egen del likte jeg samlingen godt, og vet av erfaring at min entusiasme er smittsom nok til at disse barna ikke "slipper ut av barnehagen", uten å vite noe om dikt. 

Andre som har skrevet om boken: Berit, Beathe og Randi

Andromeda - ny ungdomsroman fra Lars Mæhle

Søker du på Lars Mæhle på bloggen min finner du mange begeistrede omtaler. Nynorsken hans er "lettfordøyelig" for oss som normalt ikke leser/liker/er komfortabel med nynorsk, og han er en av de forfatterne som har vært med å overbevise meg, om at nynorsk er helt ok.

Forlaget om boken:
William og Samuel gav seg fader ikkje heller. Dei snøfta og slo og dundra laus. Nevane hamra og hamra. Dei var langt inne i ein sinnssvak rus av sprit og raseri. Det verste var at eg godt visste kva for tilstand dei var i. I eit mørke bortanfor alt. Der ein har gløymt alle reglar og all folkeskikk.

16 år gamle Simon har blitt flytta til ein ny fosterheim i ein liten dal på Vestlandet. Han trur han skal få ein lett match med å hevde seg her, men ting utviklar seg annleis enn han trur.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2018
Sider: 229
Kilde: Leseeks


Ungdomsromaner tar ofte opp tematikk som angår ungdom, noe Andromeda også gjør. Den handler om å være annerledes på flere forskjellige måter, om å forstå den sosiale kodexen og om hvordan vi lett kan svikte våre venner. Noen ganger treffer ungdomsromaner meg midt i hjertet, til tross for at jeg er langt utenfor målgruppen, men denne gangen er språket og tematikken så spisset mot ungdom at det ikke treffer meg.

Hovedpersonen Simon flytter inn hos en ny fosterfamilie, og når han begynner på ny skole blir vi kjent med en mengde mennesker som er "rare" på forskjellige måter. I den alderen tror en gjerne at det bare er en selv som sliter med de tankene og følelsene en selv gjør, men som  voksen vet en at dette hører med til puberteten.

Romanen er handlingsdrevet til tusen, den skildrer klassedynamikken gjennom diverse hendelser, som leirskole og avslutningsfest. Persongalleriet føles en smule karikert, spesielt den naive læreren Thomas er helt på viddene. Enkelte av beslutningene som tas i løpet av historien rynket jeg også på nesen av, men det begynner å bli en stund siden jeg var ute av hormonhelvetet i 16-års alderen, så kanskje det er troverdig å ikke stille opp for vennene sine, slik som her.

De beste skildringene i romanen er hvordan Simon takler sinnet sitt, som til stadighet blusser opp. Det er tydelig at han har vært en sint ung mann, men at han har fått hjelp til å hanskes med det. Andre tema som dukker opp er alkoholmisbruk, homofili, forelskelse, voldtekt og ikke minst forvirring rundt sin egen person.

Det hadde vært spennende å hørt noe om hva ungdommen 

selv synes om denne boken ☺

Fluktruten - ny krim fra Island av Arnaldur Indridason

Indridason sies å være den meste populære forfatteren på Island, han har vunnet mange priser for sitt forfatterskap, noe som kanskje bekrefter dette. Han har flere serier, og det er serien om Erlendur Sveinson som først fikk meg oppmerksom på forfatteren. Fluktruten er den tredje boka i den andre serien til forfatteren, hvor etterforskerne Flovent og Thorson har de ledende rollene.

Forlaget om boken:
Krigen har kommet til Skandinavia. I Petsamo i Finland, helt ytterst ved Barentshavet, venter en ung kvinne på at forloveden skal komme fra København. Den unge paret planlegger å reise hjem til Island med skipet Esja. Men forloveden dukker aldri opp på møtestedet, og kvinnen blir tvunget til å reise alene. Da hun stiger i land på Island, kryr det av amerikanske soldater i gatene.

Våren 1943 blir et lik skylt opp på stranden ved Nautholsvik. Et annet sted blir en ung mann grovt overfalt av amerikanske soldater. Samtidig forsvinner en ung kvinne som har tilbrakt mye tid med amerikanske soldater. I etterforskningen av de tilsynelatende ulike sakene blir Flovent og Thorson satt på sitt livs største prøve.


Fluktruten er en stemningsfull og "nedpå" krim, som er rask å lese til tross for at handlingstempoet føles rolig. Historien flettes sammen av 3-4 deler, hvor to av dem møtes sånn tidsmessig mot slutten. Skriveteknikken virket litt forvirrende på meg, for det går ikke tydelig frem hvem som er fortellerstemmen til en hver tid. Som vanlig går det seg til når det store bildet materialiserer seg, og romanen fremstår som mer velskrevet enn forvirrende.

Vi starter helt nord i de krigsherjede områdene i Petsamo, hvor 260 islendere skal fraktes det siste stykket med båt hjem til Island. Vi hører også om København i tiden før og under krigsutbruddet, men mesteparten av handlingen foregår på Island. Soldatene setter sitt preg på hovedstaden og områdene rundt, deres samkvem med lokalbefolkningen skildres på en troverdig måte, som gjør at leseren føler tilstedeværelsen.

Når det dukker opp et lik på stranden blir det den lokale etterforskeren Flovent sin jobb å finne ut hvem dette er og hva som har skjedd. Samtidig finner man en skamslått soldat, og siden Thorson har ansvar for militære anliggender, blir han involvert fra denne kanten. Den tredje hovedpersonen er kvinnen som reiste fra København via Petsamo med båten.

Arnaldur Indridason har skrevet en innsiktsfull kriminalroman som engasjerte meg som leser. Tidsbildene er flotte, menneskeskildringene veldig gode og det islandske lynnet og klima er ligger som et bakteppe gjennom hele handlingen. Mot slutten blir plottet tydelig og jeg skjønner mer av beveggrunnene til noen av karakterene.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

Løven og hvalen - poesi av Kamilla Davis

Noen kjenner kanskje Kamilla Davis som flyvertinnen som bor i Lillestrøm og er låtskriver og rapartist. Løven og hvalen er hennes debut som forfatter, og jeg føler på meg at dette er ikke siste gangen vi hører fra henne i bokform.

Forlaget om boken:
Ved bruk av elementene fra dyreverdenen forteller Løven og Hvalen en dramatisk historie om to kongelige skapninger i hvert sitt rike. Gjennom jord og himmel, storm og farger, kjemper ordene om å finne ut hva meningen med livet er.

Forlag: Prego Mobile

Utgitt: 2018

Sider: 109

Kilde: Leseeksemplar

Selv om det er hetebølge og tidevannsbølge samtidig, skremmer ikke vinden meg.


Ved lesingen av Løven og hvalen fikk jeg atter en gang bevist hvor viktig det er med den rette sinnsstemningen når en leser poesi. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg måtte starte flere ganger på denne boken, men når jeg en lørdag hadde noen timer helt for meg selv, gikk det som en lek.

Dette er en nydelig samling dikt, som henger sammen med en rød tråd, som dog glapp av syne av og til. Noen av diktene treffer meg rett i hjertet, sånn som det over her, mens med noen trengte jeg litt tid på å fundere over hva som blir sagt. Som den gjennomvåte bergenser jeg til stadighet er, fenget tittelen på dette diktet meg:


EVIG REGN

En midnatt. Tre milliarder raketter og to hender som holdt meg fast så jeg ikke skulle fly vekk. Men jeg fløy likevel. Og ingen har klart å fange meg siden.


Flere av diktene gjorde dypt inntrykk på meg, som Et siste farvel og Cavalier, som begge er mørke og triste.

I noen av diktene er det løven eller hvalen som er fortellerstemmen, men de fleste virker som de springer ut fra en menneskelig sjel. For meg handler ikke dikt om å tolke og forstå, men om å lese med noe annet enn hjernen.

Siden Kamilla Davis er rapartist, antar jeg at noen av strofene hennes er brukt i tekster som er fremført på en helt annen måte enn mellom to permer, kanskje, kanskje ikke. Jeg likte i alle fall det jeg leste, og håper å høre mer fra henne.