Regnvokteren - ny roman fra Tatiana de Rosnay

Leste du Saras nøkkel, Naboen, Huset du elsket eller Mokka er jeg sikker på at du er klar for mer fra denne spennende franske forfatteren. Hun skuffer ikke denne gangen heller, selv om jeg kunne ønske meg en litt annen slutt. Er du glad i Paris, vil jeg anbefale deg boken, selv om du normalt ikke leser denne typen romaner!

Forlaget om boken:
Familien Malegarde er samlet i Paris for å ferie faren Pauls 70-årsdag. I "Lysenes by" er det unntakstilstand, for Seinen går over sine bredder. Innestengt på hotellet trues også samholdet i familien og gammelt grums kommer til overflaten. Det tvinger dem til å konfrontere det uunngåelige.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2018

Sider: 232

Kilde: Leseeks

Den lille familien er spredd for alle vinder, mor og far i en landsby en drøy kjøretur fra Paris, sønnen i San Fransico og datteren i London. De samles i et Paris som er i ferd med å forsvinne i vannmassene.


Begge barna er oppkalt etter treet Lind, for faren er en mann som hele sitt liv har arbeidet med å redde gamle, store trær, og har en forkjærlighet for lindetreet.

Linden en skjønn mann midt i tredveårene, er en vellykket fotograf, som selv om han arbeider i San Fransisco blir gjenkjent på gaten i Paris. Det er han som er fortellerstemmen i denne historien, og aller først får vi høre om ungdomsårene hans, som han tilbrakte hos en tante i Paris. Linden er homofil, og mye av nerven i denne romanen bygges på det faktum at foreldrene hans taklet dårlig å høre om dette.

Søsteren Titia har også sitt å stri med. Hun har en datter på 18 år, som oppfører seg veldig forskjellig fra sin oppfarende og lett hysteriske mor, som stadig vekk lager utidige scener. Stefaren til Mistral er en drukkenbolt, og mot slutten av romanen var det han som greide å ergre meg nok til at jeg måtte ta meg en runde på gulvet.

Regnvokteren skildrer mellommenneskelige forhold på en fantastisk måte. Helt uten å stave ting i klartekst greier forfatteren å skrive frem karakterer som virkelig tar en ved hjerterota. Den indre krisen familien opplever forsterkes av den ytre krisen som flommen i Paris medfører. Også denne er skildret på en glimrende måte. Når Seinen stiger, følger vi med på vannet som kryper oppover statuen av Zovave, et kjent "vannmål" som pariserne bruker. Etterhvert hører vi om alle konsekvensene det økende vannet får, for elvetrafikken, stengt metro, kloakk i gatene som nå er elver etc.

Det fjortende arrondissementet er et av de heldige, det ligger for høyt til å bli oversvømt. Folk står i lange køer utenfor kafèene. Linden oppdager at de venter på å få ladet opp mobilen. Ennå har han ikke sett med egne øyne hvor hardt rammet halve Paris er, bare bildene på TV av stakkars familier som viser frem leiligheter redusert til gjørmete kaos. 

Rosnay forteller oss ikke alt på en gang, men gjennom frampek og senere små historier, lærer vi familieforholdene å kjenne. Når far får hjerteinfarkt og ligger komatøst i en sykehusseng, må Linden nærme seg ham på en måte han aldri har gjort før.

Romanen innledes og avsluttes med en annen fortellerstemme, som jeg etterhvert forsto er fars historie. Den skildrer noe dramatisk i hans barndom, og sier litt om hvorfor han hele livet har vært så opptatt av trær. Det er denne historien som avslutter romanen på en litt for åpen måte, etter min smak. Jeg hadde blitt glad i Linden og syntes at den kalde og selvsentrerte faren hans ikke fortjente siste ordet.

Bortsett fra slutten, så likte jeg romanen godt. Er du frankofil og har Paris i ditt hjerte, er jeg sikker på at du kommer til å elske boken!