Utide av Finn Bjørn Tønder

Det er to år siden bergenseren og journalisten Finn Bjørn Tønder debuterte som forfatter med romanen Sistesoldater. Hans kjærlighet til Bergen, og gode formidling av lokalhistorie, gjør både Sistesoldater og også Utide til romaner jeg gjerne anbefaler videre.

Forlaget om boken:
Telegrafbygningen, Den Nationale Scene og Musikk-paviljongen i Bergen er slett ikke helt som du tror. «De» holder til der. «De» inkluderer en rekke kjente og ukjente personer fra flere tidsepoker. Dessuten er Alf Stormark en av «de». Han døde i 1984, men ble sett i levende live av en barndomskamerat tjueto år senere. Jakten på Alf fører også til opprullingen av minst to uløste mysterier i Bergens historie. Og i denne spenningsromanen får du være til stede når det skjer.


Forlag: Bodoni
Utgitt: 2018
Sider: 222
Kilde: Kjøpt selv


Allerede på lanseringen av boken i forrige uke ble jeg advart, Utide inneholder gjengangere og tidsreiser. Normalt ville jeg styrt unna en roman med dette som bakteppe, men Tønder snakket seg varm, og skepsisen min forsvant som dugg for solen.

Finn Bjørn Tønder har vært journalist i hele sitt voksne liv, og har et stort hjerte for hjembyen sin. Han har jobbet med mange kjente saker, og sitter på informasjon om gamle saker som ikke tidligere har kommet frem. I romans form, og med en litt uortodoks vinkling, skildrer han noen av sakene på en morsom og likefrem måte.

Han selv er jeg-personen i boken, den som ikke er død men som allikevel får være med den for lengst avdøde barndomsvennen Alf Stormark, på reiser tilbake i tid. Kontakten mellom dem, tidsreisene de foretar, organisasjonen som styrer fra lokaler gjemt under kjente bygninger, alt dette skildres på en måte som absolutt føles troverdig. Jeg flirer litt av meg selv når det går opp for meg at jeg leser, som om dette er helt naturlig.

Den Nasjonale Scene hvor deler av handlingen finner sted

Vi tas med tilbake til Bergen i 1859, når det lukter hest og fisk, lydene er annerledes, menneskene snakker annerledes og bybildet er veldig forskjellig fra sånn det ser ut nå. Jeg frydet meg da de to vandrer over Klosteret i året etter Nordnæsbataljon ble startet, og hilser pent på selveste Amalie Skram.

Amalie Skram på Klosteret

Når hovedpersonen sammen med Alf i 1970 drar til tyskerbrakkene på Nattland, får vi skildret hovedveien fra Fana til Bergen uten asfalt (!) Her møter de sin egen familie og ser sine venner slik de levde på denne tiden, et sterkt møte, som gjorde inntrykk på meg.

Handlingen som er en rød tråd gjennom romanen er hovedpersonens ønske om å løse mysteriet om Isdalskvinnen. Hvem var hun? hva gjorde hun i Bergen? og ikke minst, hvem drepte henne? Vi reiser også tilbake til 1942, de skjebnefulle dagene i november når nazistene "samlet inn" alle jødene. Spørsmålet som stilles er, hvorfor var det ingen som advarte jødene i Bergen? I storbergen ble 61 jøder tatt til fange, 28 endte opp i konsentrasjonsleir, og ALLE ble drept. Sånn var det ikke i andre byer, så hvem var det som holdt informasjonen om deportasjonen så tett til brystet at ingenting lakk ut?
Jeg tenker dette spørsmålet kunne vært tema for en roman alene.

Christian Michelsen anno 2018

Alle bergensere kjenner Christian Michelsen, som i 1905 "samlet Norge til et rike". Selv har jeg hørt om eksplosjonen den 20 april 1944 av min farmor, som opplevde den, og  fortalte mange ganger om hvor hun og foreldrene var og hva de gjorde. Jeg frydet meg da handlingen er innom Ant. Johannesen, handelsskolen jeg selv gikk på, og som jeg trodde var en ny skole, men som var i sving også under annen verdenskrig.

Utide har mange sånne små detaljer, hvor var du da Ulriksbanen falt ned i 1974? og husker du da Norge slo Skottland på Brann Stadion i 1963? Disse historiske øyeblikkene blir nennsomt flettet sammen til et hele, av den fine røde tråden som tidsreisene og undersøkelsene utgjør.


Finn Bjørn Tønder har skrevet en historisk interessant roman, med høy underholdningsfaktor - jeg anbefaler den gjerne videre!

Luken i gulvet til Musikkpaviljongen med Telegrafen i bakgrunnen