Roar Ræstad sin flotte saga fra andre verdenskrig

Sovende hunder er første bok i denne serien som nå teller fire bøker. Det var også historielærer Roald Ræstad sin debut som krimforfatter. I serien blir vi kjent med politimannen Gabriel Navarseth, som på grunn av sine tyskkunnskaper blir dradd mellom å hjelpe nazistene og, å støtte kampen mot okkupantene. De tre første bøkene lyttet jeg meg gjennom mens jeg gikk på stolpejakt, det tok litt tid å venne seg til stemmen og dialekten til Terje Ranes i den første boken, men i Elven var han mer moderert, og lyttingen gikk som en lek. Siste bok har jeg lest siden den ikke har kommet på Storytel enda, men det var Ranes sin stemme jeg hørte inni hodet da jeg leste ☺

Serien: Sovende hunder - Elven - Ravnens time - Slagmark

Forlaget om Sovende hunder: 
Trondheim 1942: En rutinemessig forsvinningssak får store konsekvenser for den allerede hardt pressede politibetjent Gabriel Navarseth. Han snakker flytende tysk og er Trondheimspolitiets bindeledd til det tyske sikkerhetspolitiet. Gabriel er av den grunn uglesett blant flere av sine kolleger på kammeret, men han havner også i søkelyset til det forhatte norske Statspolitiet. Gabriels tvil, og kamp med egen samvittighet, går ut over ekteskapet, og han føler seg tiltrukket av konen til en tysk offiser.

Det var lenge siden jeg hadde lest om 2. verdenskrig, så da jeg fant denne serien, ble det midt i blinken. Det lyser innsikt av handlingen, og når jeg leser at forfatteren er historielærer, konkluderer jeg at dette er spesialfeltet hans.

Første bok bygger seg rolig opp, vi blir kjent med Gabriel Navarseth, og forstår hvilken vanskelig tvist han befinner seg i. Hovedpersonen er en "likanes kar", samvittighetsfull og snill, spesielt med tanke på broren som befinner seg på en institusjon. 

Miljøet som skrives frem føles troverdig, både på politikammeret og hvordan befolkningen takler at de er delt mellom å støtte okkupasjonen og jobbe mot den. Selv innen en familie er meningene delte, noe som er utfordrende å takle.

Historien var spennende og imponerende godt fortalt, så jeg lastet ned neste så snart denne var ferdig.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2014

Sider: 421

Kilde: Storytel

Forlaget om Elven:
Liket av en ung kvinne blir høsten 1942 funnet i Nidelven i Trondheim. I hendene holder hun et Narvikskjold, en tysk krigsutmerkelse. Politibetjent Gabriel Navarseth må igjen være bindeleddet til okkupantene, samtidig som han i dyp hemmelighet jobber for motstandsbevegelsen.

Drapsetterforskningen kommer helt inn på livet til Gabriel Navarseth. Han oppdager at offeret hadde en forbindelse til hans tidligere forlovede, jødiske Rakel. 

Det spisser seg ytterligere til når en serie sabotasjeaksjoner får nazistene til å stramme grepet om befolkningen. Da kreves det mye for å stå oppreist, i den strieste strøm.

Elven er hakket mer spennende enn den første boken, i tillegg så fikk vi noen skildringer fra kampene i Norge, fra Steinkjer, Stod og Snåsa, der hvor min mann og barn feiret påske, akkurat da jeg gikk på byfjellene i Bergen og lyttet til denne boken.

Gabriel lærer mer om sin egen familie, om faren som tok sitt eget liv for lenge siden, som han gjennom brorens kunst har fått ett nytt syn på, samtidig som han utfordres av svigerfaren og kona som han ikke har noe nært forhold til lengre.

Denne historien har flere handlingstråder, og Gabriel blir knutepunktet for dem alle. Han møter igjen kvinnen han fridde til tidlig i livet, og med det blir jødespørsmålet et tema på flere måter. Broren blir fengslet, beskyldt for å ha drept kvinnen i elven, og Gabriel må ordne opp, men han selv har en ugjerning på samvittigheten som for all del må skjules.

Mot slutten befinner vi oss i oktober 1942, og vi vet alle hva politiet ble pålagt å bistå med da. Selv om jeg var forberedt, siden eksen til Gabriel er jøde, og selvfølgelig visste hva som skjedde med dem, så ble det sterk kost. Nå skal det sies, Ræstads prosa er lavmælt og neddempet, og historien fortelles med korte scener som leserens fantasi lett kan bygge videre på.

Elven var spennende og medrivende til tusen, jeg fortsatte å gå tur i påsken, og gikk rett videre på neste bok Ravnens time. 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2017

Sider: 345

Kilde: Storytel

Forlaget om Ravnens time:
Juli 1943. Det er høysommer i Trondheim da en tysk marineoffiser og hans unge NS-kjæreste blir funnet brutalt drept. Tyskerne er allerede hevntørste etter luftangrepet mot byen for to dager siden og nå skal noen få svi. Statspolitibetjent Gabriel Navarseth lever farlig der han sjonglere etterforskningen mellom norsk politi og Gestapo. Samtidig som han fortsetter sitt arbeid for motstandsbevegelsen, driver norske angivere sitt dødelige dobbeltspill. Hvem kan man stole på i slik en tid?

Det var ikke godt å vite hvem som støttet hvilken side, når vi har kommet til 1943. I denne boken får vi flere skildringer av bombing og av dramatikken som utspant seg når Rinnan sin bande blir en del av hverdagen deres.

Gabriel Navarseth blir ytterligere utfordret når krigen kommer tett på hans egen familie. Svigerinnen har fått barn med en tysk offiser og må bo på mødrehjem med sin lille datter. Konen blir mer og mer skeptisk til Gabriels samkvem med en annen kvinne, og Gabriel selv blir slitt mellom nitidig politiarbeid, familiens krav og sine egne lengsler. 

Jeg likte godt denne boken også, selv om Elven er den av disse tre bøkene jeg har hatt mest glede av. Nå gleder jeg meg til å sette i gang med neste bok, som jeg må lese selv, siden den ikke har kommet på Storytel.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2018

Sider: 412

Kilde: Storytel

Forlaget om Slagmark:
Krigen er snart over, men det blir bare fred for Gabriel Navarseth om han velger riktig vei ut.

Mai 1945. Gabriel Navarseth og forloveden Anna Rhone kjemper seg gjennom det krigsherjede Europa. Hva fikk dem til å forlate Trondheim og legge ut på en livsfarlig reise gjennom Europas slagmarker nå som krigen er så godt som over?

Roar Ræstad har levert en imponerende slutt på den storslåtte sagaen om dobbeltagenten Gabriel Navarseth.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2021

Sider: 330

Kilde: Biblioteket

Jeg lyttet til siste del av Ravnens time da jeg tok turen til biblioteket for å hente Slagmark. Ivrig som jeg var etter å høre mer om krigen i Trondheim, og Gabriel Navarseth, så satte jeg i gang med boken med det samme.

Ting har skjedd i Gabriel Navarseth sitt liv siden sist, det som har lagt i kortene gjennom de tre andre bøkene, er nå et faktum, han har forlatt familien sin. Anna er gravid og de har bestemt at de skal ta seg tilbake til hennes familie i Berlin. 

Den ene handlingstråden starter i begynnelsen av mai 1945, hvor vi følger parets flukt sørover mot Tyskland. Reisen foregår ikke uten dramatikk, og det er i dette forløpet det meste av spenningen befinner seg.

Hvert annet kapittel foregår to uker tidligere, Gabriel har forlatt Statspolitiet og er nå 1. betjent på kriminalavdelingen i Trondheim. Når barndomskameraten Paul Garberg blir funnet drept blir han satt på saken, men det er umulig å få jobbe i fred, for nå er det mange som har noen de vil ha sagt.

Spliden innad i motstandsbevegelsen, mellom kommunistene og Milorg beskrives på en overbevisende måte. Gabriel innehar igjen et NS-medlemsskap og han er nervøs for hvilke følger dette vil få, nå når krigen nærmer seg sin slutt. Han har latt seg verve til motstandsarbeid, til tross for stillingen sin, og samtidig med kriminalsaken han skal løse, forsøker han også å få på det rene, hvem som er kollaboratører, og dobbeltagenter.

Det blir mange navn og en del tråder å holde styr på i denne delen, men det er interessant å lære om hvordan alt egentlig hang sammen. Vi får høre om Sonderabteilung Lola, bedre kjent som Rinnan-banden, og deres utstrakte etterretningsarbeid. 

            De man omgås i oppveksten, finner sine stier videre i livet. Hvor de ledes, er uvisst, fortsatte Gabriel, stemmen var dyp og tydelig. Noen endte kanskje opp som kommunister, noen på... den andre siden, kanskje kun tilfeldigheter. Jeg er politimann. Hvem de drepte er, og hva de har gjort før i livet, angår meg kun om det har betydning for etterforskningen. Jobben min er å oppklare drap. Det er det jeg gjør.
            Stillheten inntraff og vedvarte en liten stund. Henry Rinnan svelget og tørket seg rundt munnen med høyre håndbak med sigaretten mellom fingrene. 
            De kunne ha drevet det stort som predikant, De, Navarseth, sa han og tok et magadrag av røyken.

Rømmingsscenene var jevnt spennende og det som fenget meg mest, men det var det som skjedde i Trondheim som ga de høyeste utslagene på spenningsskalaen. Karakterene er levende, Gabriel Navarseth og flere andre utvikler seg godt underveis, det er ikke godt for en stakkars leser å vite hva en skal synes om dem hele tiden.

Jeg har kost meg med denne serien, som har gitt meg ny forståelse av hva og hvordan maktfordelingen foregikk her i landet, og ikke minst hvordan befolkningen vurderte og dømte hverandre, når de valgte side. 

Heaven av Mieko Kawakami

Av de seks nominerte til årets Internasjonale Booker Pris, er Heaven en av to bøker på kortlisten som finnes på norsk. Kun en er oversatt til norsk, for den andre er norsk (!), det er Jon Fosse sin Eit nytt namn. Mieko Kawakami er fra Japan, hun gjorde braksuksess med romanen Pupper og egg i 2020, og nå gjør hun seg igjen bemerket med den vonde, men nydelige romanen Heaven.

Forlaget om handlingen:
Heaven er en rørende skildring av en barndom preget av mobbing og utenforskap. De to hovedpersonene, en ung jente og en ung gutt, er offer for sine medelevers tyranniske oppførsel. De finner sammen, men holder hverandre på avstand mens de er på skolen, og møtes i skjul etter skoletid. 

Romanen skildrer to mennesker som forsøker å hjelpe hverandre gjennom en vanskelig ungdomstid, en historie med en dypereliggende sosial kritikk av et samfunn som pålegger de unge uoppnåelige idealer.

Forlag: Solum Bokvennen
Utgitt: 2021
Sider: 229
Kilde: BookBites

I denne romanen møter vi to modige ungdommer, som takler det å bli mobbet på en usedvanlig måte. Fortelleren i historien kalles "Skeivøye" av guttene i klassen, han blir sparket og slått og truet, til å bli gjenstand for de mest utspekulerte påfunn fra deres side.

I klassen hans på ungdomsskolen går Kojima, hun blir mobbet av jentene, som kommer med infame uttalelser til henne. Disse to finner hverandre i et nær sagt ordløst vennskap, når Kojima skriver en lapp til ham hvor det står "du er som meg". Sånn blir de kjent, de snakker ikke sammen på skolen, men etter utstrakt lappeskriving, avtaler de å møtes. 

I ferien tar de en dagstur til et kunstmuseum, for at Kojima skal få vise ham favorittbildet sitt Heaven. De finner tonen, men noe skjer så de kommer aldri så langt som til dette spesielle kunstverket, men leseren får en forståelse av hva Heaven er for noe. Når skolen starter igjen skjer det ting som gjør at de sklir litt fra hverandre.

Hovedpersonen blir truet til å møte opp i gymsalen, for mobbegjengen har lyst å spille menneskefotball. Med sammenbundne hender får han beskjed om å innta ballens ståsted, bli ett med ballen, som er en volleyball han har fått tredd nedover hodet.

        Ok, sett i gang sa Ninomiya, og jeg kjente hvordan lufta rundt meg satte seg i bevegelse. Jeg spente meg av alle krefter.
        I neste øyeblikk braste noe inn i toppen av mørket med voldsom kraft, og et regn av sølvgrå gnister eksploderte bak øyeeplene mine. Jeg ante ikke hva som skjedde. Jeg registrerte bare at føttene mine hang i løse lufta, før jeg i neste øyeblikk fikk pusten slått ut av meg da jeg landet på ryggen med hele min tyngde. 

Noen av mobbescenene som utspiller seg er grusom lesning, mens de mange kloke refleksjonene rundt mobbere og deres ofre, gjør dette til en fin roman. Disse to vennene snakker om å se sitt eget "jeg" fra utsiden, Kojima prøver å forklare ham at selv om de lar mobberne herje med dem, så er dette ikke å gi etter, men å ta i mot. 

Hva betyr det å være svak? Finnes det en mening med julingen? De forsøker å se relasjonen med mobberne fra mobbernes ståsted, og tolker det dithen at disse voldelige klassekameratene rømmer fra sin egen uro, med oppførselen sin. De blir redd når de møter Kojima som ikke vasker seg eller ham, som går rundt og er skjeløyd.

Heaven er en utrolig velskrevet og innsiktsfull roman, den er optimistisk og skildrer mobbing og utenforskap på en levende måte. De mange skarpe observasjonene av menneskesinnet ga fine bilder på hvordan vi mennesker lever i samme verden men i forskjellige virkeligheter. Romanen er skrevet i et nydelig og lekent språk, handlingen var lineær og lett å følge, så hele historien var en drøm å lese. 

The International Booker Prize er en høythengende pris, jeg heier selvfølgelig på en norsk vinner i år, men setter Heaven og Mieko Kawakami høyt på min favorittliste. 

Augusta har skrevet en kjempefin omtale av boka, les gjerne!

Vi begynner med slutten av Chris Whitaker

Om Chris Whitaker kunne jeg lese at han bor i Storbritania med familien sin, han jobber på bibliotek når han ikke skriver, og dette er hans tredje utgivelse. Han var et ukjent blad for meg, men etter å ha lest Vi begynner med slutten, har jeg lyst å lese debuten Tall Oakes også. 

Forlaget om handlingen:
Rett eller galt? Livet leves et sted midt imellom. 

Duchess er 13 år gammel og følger bare sine egne regler. Iherdig beskytter hun sin fem år gamle bror Robin, samtidig som hun passer på moren sin, Star.

Politisjefen Walk har bodd hele livet i den californiske kystbyen der han og Star vokste opp. Han plages med det som skjedde da han som ung måtte vitne i saken som sendte bestevennen, Vincent King, i fengsel på livstid. Walk gjør alt han kan for å beskytte Star, Duchess og Robin. Men er det nok?

Nå, 30 år senere, slipper Vincent ut av fengsel. Men hva er det egentlig som venter ham på utsiden?

Vi begynner med slutten er en glimrende skildret oppveksthistorie og en krim i ett. Handlingen er konsentrert rundt tiden da Vincent King kommer ut av fengsel, men vi hører også om den foranliggende dramatikken som fant sted for tretti år siden.

I 1975 var Walk, Vincent, Star og Martha en klikk. De er veldig forskjellig av lynne og personlighet, men finner hverandre i det rurale miljøet de vokser opp i. Så blir Sissy, lillesøsteren til Star drept, og Vincent får skylden.

Det ligger en usikkerhet i dette, gjennom hele historien, var det Vincent som drepte Sissy? I nåtid blir dette nøstet opp i, samtidig som historien bygges ut med spennende detaljer fra lokalmiljøet. Dette innebærer blant annet eroderende klipper som sluker husene ett etter ett, og historiens andre hovedperson Duchess, som er ett av barna til den plagede Star. 

Duchess er helt spesiell, hun og lillebroren Robbin lever veldig utsatt, og storesøster er tøffere enn de fleste når hun står på for å beskytte lillebroren sin. Heldigvis har de Walk i nabolaget, en snill politimann som ser til dem, og som dessverre får mye med dem å gjøre.

                        Jeg skulle bare ønske at det fantes en mellomting, skjønner du? For det er der folk lever. Det må ikke være alt eller ingenting... enten å svømme eller å drukne, liksom. De fleste trår bare vannet, og det er nok. For når du synker, drar du oss ned med deg. 

Historien utvikler seg hele tiden, de to små mister omsorgspersonene sine, og må flyttes på. Heldigvis dukker det opp en som ser Duchess som det hun er, og ikke bare den aggressive fasaden, alle skulle hatt en Dolly i livet sitt ☺

Slutten preges av ankesaken som Walk og Marha  jobber med, men vi følger hele tiden de to barna, som i mine øyne er det sterkeste ved denne kriminalromanen.

Boken er lang, men den føltes ikke lang, for uventede vendinger i historien og spennende sosiale bilder fra Amerika gjorde den interessant å lese - jeg anbefaler den gjerne videre.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020/på norsk 2022

Sider: 527

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Eit nytt namn - tredje del av Septologien til Jon Fosse

Denne tredje boken i Jon Fosses septologi har gjort seg bemerket, og havnet som en av seks bøker på kortlisten til den gjeve Internasjonale Booker Prisen. Jeg har lest Det andre namnet og Eg er ein annan, og innrømmer gjerne at dette havner litt på kanten av min komfortsone, men jeg gir meg heldigvis ikke så lett. 

Forlaget om handlingen:
I det tredje bandet av «Septologien» nærmar det seg julaftan. Tradisjonen tru et Åsleik og Asle lutefisk saman. Det vert eit stilt måltid. Asle kjenner seg kraftlaus og ferdig med målinga. Han ryddar vekk alle målarsakene og køyrer dei siste bileta til Galleri Beyer i Bjørgvin.

I tilbakeblikk fylgjer vi livet til dei to Aslane. Asle møter den livslange kjærleiken i Ales, kjem inn den katolske trua, får stilla ut i Galleri Beyer og kan leva av å måla bort alle bileta som har fest seg i minnet hans. 

Asle og Ales flytter etter kvart frå byen til huset på Dylgja. Namnebroren gifter seg også, men bryllaupet hans endar med ei hulkande brur og eit vondt brot.

I god Jon Fosse-stil blir vi enda bedre kjent med de to Aslene, hvis liv i Fosses fortelling ligger veldig tett opp til hverandre. I denne tredje boken fylles på en måte hullene igjen, de hullene som du ikke nødvendigvis hang deg opp i tidligere, men som nå fylles med mening.

Asle ligger på sykehus, og Asle som bor i Dylgja får på gjentatte telefonoppringninger til sykehuset, beskjed om at han ikke kan komme på besøk. Julaften nærmer seg, og for første gang har han sagt ja til naboen Åsleik, å bli med til søsteren hans Guro for å feire jul. Men, han er slapp og motløs, og i ferd med å pakke vekk alt som har med maling å gjøre.

Dette er på en måte nåtidshistorien, mens like ofte og i glidende overganger til og fra befinner vi oss femti år tilbake i tid. Vi får høre om begges liv, hvordan de flytter til Bjørgvin, skaffer seg husvære og kjærester. Når første del slutter opplever vi, at Asle kommer hjem til Liv, finner henne på gulvet, og Vesleguten skrikende i sengen, historien glir over i nåtid, hvor Asle på Dylgja, sitter med Ales sin rosenkrans og ber til Gud.

Andre del og slutten på Septologien gir en avklarende slutt på hele historien om Asle og Asle. De to karakterene, som for det meste har flytt i hverandre, blir tydeligere, samtidig som deler av handlingen får sin velfortjente oppmerksomhet. Det snakkes mye om religion her mot slutten, og ikke minst kunstnerkallet som har vært sterkt i Asle, men som nå svinner hen samtidig som han virker mer og mer dement? ikke vet jeg, men det var det som slo meg.

Disse tre bøkene må leses med et åpent sinn, glem det lineære og gi opp forsøkene på at hver detalj skal gi mening der og da. Jon Fosses Septologi er kunst, verken mer eller mindre, og bør tas inn og fordøyes, med alt annet enn hjernen. Denne siste boken ble for meg den letteste å lese, kanskje fordi jeg var forberedt, og kjente historien godt fra før. 

Tenk om Fosse vinner the International Booker Price 2022? det er ikke bare bare å være på kortlisten til en så spennende litteraturpris. Landene Norge "konkurrerer" med er Sør-Korea, Japan, India, Argentina og Polen, Elida har trua, og det har jeg også ☺

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2022

Sider: 303

Kilde: Biblioteket

Rødt kort - en fotballkrim av dansknorske Kurt Aust

Så ble det litt påskekrim på meg allikevel ☺ Kurt Aust er født i Danmark men flyttet til Norge for lenge siden. Forfatteren er kjent for å skrive historiske krimromaner, debuten i 1999 Vredens dag ble første bok i en serie på åtte bøker. Denne gangen er det fotball det gjelder, og er du interessert i sporten er denne boken midt i blinken for deg. 

Forlaget om handlingen:
Zac Utheim - en temperamentsfull norsk fotballspiller - flytter fra toppklubben Lazio i Roma, til lille Exeter United i England. Klubben som spiller på nivå to, har våte drømmer om å rykke opp i Premier League.

Våren 2022 ankommer Zac byen Exeter i Devon i folkevognbussen sin og slår seg ned ved elva litt utenfor byen. Under bordet har sportsdirektør Matt Reed betalt Zac for å stanse den av spillerne som fôrer journalisten i lokalavisen med ondsinnete rykter om klubben. Men Zac har også sine helt private grunner for å komme til Exeter. Han vil finne ut hva som skjedde da den unge, italienske fotballspilleren Luca to år tidligere druknet i elva Exe som renner stri gjennom byen. En ulykke? Neppe.

Når det er sagt, Rødt kort er godt skrevet og har et krimplott som det er lett å følge med på. Innledningsvis hører vi om en hendelse i 2020 og en i 2021, som vi så smått ser tilbake på i løpet av handlingen.

Historien finner sted i løpet av noen uker i mars 2022. Vi blir kjent med Zacarias som er en etablert fotballspiller litt utenom det vanlige. I tillegg til lønn fra Exeter United, skal han også hjelpe ledelsen med å finne ut av ryktene som sprer dårlig stemning i laget. 

Han har selv satt seg fore, å finne ut av hva som skjedde da vennen Luca druknet i Exe for to år siden. Med til historien hører Jess, den litt irriterende journalisten som alltid er på rett sted, og flere andre karakterer som spiller et intrigespill som Zac forsøker å finne ut av.

For meg ble over femhundre sider litt i meste laget. Hadde de klippet vekk alle vittighetene som Zac mumler for seg selv, og alt han skriver i skriveheftet sitt, så hadde sideantallet blitt mer passe, og kanskje spenningen ikke hadde blitt sugd opp av uvesentligheter. Jeg synes også at noe ble for overtydelig og enkelte logiske brister fikk meg til å sperre øynene opp. 

Nok om det, ønsker du det en krim fra fotballmiljøet og liker intriger og baksnakking, så byr Kurt Aust på det og mye mer. De delene jeg likte best var når vi lærte Zac å kjenne, og om kjæresten Noemi Scarletti som han savner. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 536

Kilde: Leseeksemplar

Les gjerne Henningbokhylle sin flotte omtale!

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Min kjæreste skatt av Marieke Lucas Rijneveld

Denne nederlandske forfatteren er bare 31 år gammel, men når jeg leser bøkene hans føles det som at jeg leser en god gammel klassiker. Han vant den Internasjonale Bookerprisen i 2020 med den fantastiske debutromanen Kveldens ubehag. Med det fikk Nederland sin første vinner av denne gjeve prisen. Årets Rijneveld-lesing var helt annerledes, og selv var jeg nok påvirket av, at jeg hadde handlingen til en annen roman fersk i hodet, som jeg trakk for mange paralleller til.

Forlaget om handlingen: 
Min kjæreste skatt er historien om en dyrlege og hans utvalgte; om en ensom mann og hans destruktive lidenskap, og en ung kvinnes rastløse lengsel etter tilhørighet. Dette er en vond, men vakker fortelling om begjær i en moralsk gråsone.

Trass i avskyeligheten, trass i all skyld jeg pådro meg, fortsatte jeg likevel å treffe deg. Og for hver gang raste begjæret mitt voldsommere, selv om jeg også på en måte håpet at vi kunne bli venner, det mente jeg oppriktig, jeg ville ikke fortsette med å erklære deg lystenes giftige krig, jeg ville holde deg uskadd og ikke gjennomhullet av kuler, men det fantes ikke det minste grann fred i meg, ikke noe brorskap, jeg visste det så fort jeg fikk på meg soldatuniformen,

dyrlegejakka, at vi begge skulle bli verre og verre tilredt, og jeg sverger på det, ærede magistrater, at jeg ikke ville friste denne skjebnen lenger.

Ensomhet kan fremstå veldig forskjellig. Kurt som er forteller og hovedperson i denne romanen er en 49 år gammel gift mann, far til to gutter. Han jobber som veterinær, av den typen som reiser rundt på gårdene og gir nødvendig helsehjelp til dyrene, så ensom er ikke den første karakteristikken jeg ville satt på ham.

Hos en av kundene sine blir han kjent med datteren på gården, en 14 år gammel jente, og han forelsker seg i henne. De snakker mye sammen, og romanen er preget av deres samtaler som bugner over av referanser til litteratur, musikere, låter, filmer og filmstjerner. Vi hører om malerier, dikt, gresk mytologi og fraser fra bibelen, det blir nesten litt for mye av det gode. 

Romanen er skrevet i 2. person, det er han som forteller til henne, bortsett fra når det kommer frem at han også forteller til de ærede herrer ved domstolen. Det er nå jeg for alvor synes at romanen ligner på Vladimir Nabokovs Lolita. Vi ser affæren med hans øye, og det er ikke noe spesielt stygt syn, han er snill med henne, og presser henne ikke til noe hun ikke selv vil. Dagens samfunn fordømmer forhold som dette, som maktmisbruk og overgrep (selvfølgelig), men hvis vi ikke hadde fått med oss den skamfulle aldersforskjellen på disse to, ville Min kjæreste skatt blitt en søt flørteroman.

Samtidig som vi hører om Kurts lyster og lengsler, hans planer om å forføre henne, hører vi også om arbeidet hans i kadavertjenesten når hele besetninger ble avlivet da det var munn- og klovsyke. Et annet tema som går igjen er jentas fascinasjon for fly og tv-tårn, hun fremstår ofte som en redd liten jente, men like ofte som en belest og reflektert ung dame.

I likhet med Lolita vender vi med jevne mellomrom kort tilbake til domstolen, hvor han forklarer seg og unnskylder seg (uten å legge noen tyngde i unnskyldningen) dette røper overfor leseren at han har fullført sine intensjoner, og blitt tatt for det. Romanen fortelles lineært og er lett å følge, den har et handlingsforløp uten overraskende vendinger, som bygger en intrige, og gir leseren en sårt tiltrengt rød tråd å holde fast i. 

Helt ærlig så likte jeg Rijnevelds forrige bok mye bedre enn denne. Kveldens ubehag fikk meg til å sukke av vellyst over det vakre språket, men jeg fant ikke igjen noe av det her. Det seksuelle aspektet i denne romanen vekket ingen avsky i meg (hvis det var meningen) men jeg satt pris på skildringene fra landsbygda i Nederland, hvor handlingen utspiller seg.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2022

Sider: 296

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Fyrstene av Finntjern av Lars Elling

Lars Elling er en billedkunstner (utdannet i Bergen) som har stilt ut i flere av verdensmetropolene. Du finner ham på Nasjonalmuseet og han har mottatt priser for sine bokillustrasjoner. Fyrstene av Finntjern er hans debut som forfatter.

Forlaget om handlingen:
I 1985 går Filip siste året på videregående, men først og fremst tegner han, på evig jakt etter en strek som kjennes sann. Bestefar Arnstein holder til i første etasje i generasjonsboligen på Bekkelaget; over gjerdet bor onkel Truls, Arnsteins lillebror. Brødrene har ikke snakket sammen på en mannsalder.

Filip oppsøker den gretne bestefaren, først av plikt, siden stadig mer fascinert av Den Gamles fortelling fra guttedagene. Det er uroligheter i Europa, den store krigen nærmer seg, og Keiseren, som Truls og Arnstein kaller sin dansk-tyske far, vil herde sønnene sine. Utstyrt med fiskestang og dobbel sovepose blir guttene sendt ut i Nordmarka for å tilbringe somrene der. 

Sulten gnager og nattekulda svir, men de to små fyrstene av Finntjern står opp med sola, jakter og sanker og sveises tett sammen. Samtidig går en eldre, storvokst bror i sin egen verden hjemme på Bekkelaget, til Keiserens store bekymring.

For en herlig roman! Er du klar for et oppkomme av fine naturskildringer, så er dette boken for deg. Nåtidsfortellingen hvor Filip er hovedpersonen er den som holder alt sammen, mens det er Arnstein, bestefaren til Filip sin historie som byr på mest spenning. 

Når de to sammensveisede brødrene Truls og Arnstein mot slutten av boken må ta med seg Tom Even, den tilbakestående storebroren sin på ekspedisjon i skogen, er de ikke happy:

                        Arnstein er ikke sur. Til nå har brødrene vært i perfekt balanse. Som om de sto på en tømmerstokk i vannet, på vei nedover en elv med fosser og stryk der hva som helst kunne skje. Der begge forsto at de måtte reagere som èn. Èn felles tanke, ett sett med bevegelser. Stokken kunne begynne å rulle. Den kunne dreie, den kunne vippe. Men så lenge de var to var et samlet vi, kom de tørrskodd i land. Arnstein er ikke sur. Han er redd. 

Nå står den vilt fremmede storebroren i digre beksomstøvler midt på stokken deres, tungt mellom dem. En hjelpeløs, vaklende kjempe som dekker hele synsfeltet og blokkerer telepatien. 

Truls på ni år var tøff og modig da han hadde Arnstein å strekke seg etter, men når femten år gamle Totem er med på turen, blir Truls som en unge han også. Det er dramatisk det som skjer mot slutten av historien, både i 1914 og i nåtidshistorien hvor bestefar Arnsteins lunger synger på siste verset. Når Filip sitter inne hos bestefaren forteller fyrsten av Finntjern barnebarnet sitt, historien som er årsaken til at han ikke har snakket med lillebror Truls på en mannsalder, og avslutter med å vise ham arrene han har på ryggen.

Fyrstene av Finntjern byr på fine mellommenneskelige skildringer, solide karakterer og flotte dialoger. I tillegg er romanen skrevet i et språk som har mange morsomme finesser, så selv om handlingen ikke gir så mye å humre av, så gir språket fortellingen et lett preg. Jeg likte godt den flotte naturen som skrives frem, og ikke minst refleksjonene som kommer frem rundt Filips arbeid med blyant og papir. 

Denne må du få med deg, enten du er en prepper in spe, eller kunstnerisk anlagt, romanen har mange bein å stå på ☺

Forlag: Oktober

Utgitt: 2022

Sider: 356

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Dalen - ny spennende krim fra franske Bernard Minier

Tolleren Bernard Minier debuterte som forfatter i 2011 med Hvis helvete var av is. Siden den gang har jeg sett frem til hvert nye møte med politimannen Martin Servaz. Dalen er den sjette boken i serien, så hvis du ikke har lest denne serien, må du få med deg alt, fra begynnelse til slutt - du har noe å glede deg til!

Forlaget om handlingen:
Jeg tror noen forsøker å spille Gud

En dal avskåret fra resten av verden. Et kloster fylt av hemmeligheter. Et skrik om hjelp midt på natten. En mystisk skog. En serie grusomme mord. Vettskremte innbyggere som vil at rettferdigheten skal seire. Et samfunn på randen av kaos.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 512

Kilde: PDF fra forlaget

Det er noen helt ekstreme drap vi får servert i denne krimmen, bare så det er sagt. Men, på den annen side, så tar handlingen oss med gjennom tankegods som føles dagsaktuelt, og veier opp for de fysiske glimt av skrekk og gru.

Når vi fornyer bekjentskapet med Martin Servaz har det gått litt tid siden forrige bok sluttet. Han er permittert i påvente av at internrevisjonen, skal bestemme seg om han er skikket som politimann. Dette stopper ham selvfølgelig ikke når Marianne (mor til sønnen hans) etter åtte år i fangenskap, ringer og trygler om hans hjelp. Politiet blir i en annen sak, kalt ut til området hvor Marianne sist ble sett, og Martin slår seg sammen med Irène, som trenger all den hjelpen hun kan få. 

Irène la på. Hun kastet et nytt blikk på Martin som for øyeblikket følte at han var i fritt fall. Wargnierklinikken.... Enda en gang dukker fortiden opp igjen. Lik en ubuden gjest alle vet kommer til å ødelegge festen, og som ingen har noe ønske om å møte. 

Historien tar oss med opp i fjellene, til en dal ved foten av Pyreneene, hvor svimlende tinder, dype grotter, og ekstrem natur preger området. I den lille landsbyen på 4000 mennesker, finnes det et aktivt kloster med munker som ikke snakker, og leseren kan begynne å velge seg ut den skumleste. Som om dette ikke er klaustrofobisk nok, så stenger et steinras den eneste innfartsåren til dalen, og gjennom hele etterforskningen, er befolkningen, politiet og morderen stengt inne i dalen.

Drapene vil jeg ikke beskrive, det er et scenario fra helvete, jeg lover deg at noe lignende har du aldri lest. Dalen er hardkokt til tusen, som leser fikk jeg nesten pusteproblemer, for spenningstoppene kom tett som haggel. Det er ikke tvil om at noen leker med politiet, og til min store glede kommenterer de at saken minner om serien Papirhuset (en av får serier jeg har sett)

Min begeistring handler om spenningsnivået selvfølgelig, men tematikken som preger handlingen er implementert i teksten på en genial måte. Her stopper ikke tempoet opp av karakterenes diskusjoner og "avhandlinger" men temaet, som handler om ondskap og det ondes problem, presenteres gjennom handlingen. 

Bernard Minier skriver frem et samfunn som er preget av spenning og polarisering. Det sosiale miljøet i samfunnet kollapser, vi ser en voldskultur vokse frem, hvor eliten krever beskyttelse og menigmann blir undertrykt. Alt blir sort/hvitt i samfunnet og de ideologiske skillene blir tydeligere.

Gjennom levende skildringer av et mer og mer korrupt samfunn, og ha det som et levende bakteppe gjennom hele historien, planter Minier skrekkbilder på netthinnen vår, som ikke har med krimmen å gjøre, men med hvor vår egen virkelighet er på vei. 

Den sjette boken i serien tok meg med storm, dette må være den beste, i alle fall siden de to første da vi ble kjent med Julian Hirtman. 

Artemisias Verden har også skrevet om boken!

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Grand Hotel Europa av Ilja Leonard Pfeijffer

Ilja Leonard Pfeijffer er en av Nederlands mest kjente og allsidige forfattere, han bor i Genova noe også hovedpersonen i denne boken gjør. Det er ikke første boken jeg leser hvor forfatteren låner sitt eget navn til protagonisten, et trekk jeg ikke helt forstår nytten av, men det fungerer her. 

Forlaget om handlingen:
Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet. 

Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.

Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.

Det første som slo meg da jeg hadde lest litt i denne romanen var at den minner meg om Thomas Manns klassiker Trolldomsfjellet. En mann tar inn på et hotell (eller et sanatorium). Han skal bo der lenge sammen med andre mennesker som også har et utvidet opphold. Beboerne og personalet blir kjent, de har diskusjoner om europeisk identitet, om historie og om hva som truer og preger samfunnet vi lever i.

Historien fortelles fra to vinkler samtidig, hvor den ene handlingen viser årsaken til det som skjer i den andre. Selv om her er en tydelig rød tråd, så fremstår teksten som fragmentarisk, siden mange av refleksjonene har en nær sagt essayistisk fremstilling. Vi hører om italiensk bedriftskultur og får forklart opphavet til det som ble mafiaen. Selv om Clio er opptatt av historie, mener hun at Italia blir kvalt av sin egen fortid. 

Det er slik det blir når man har en så rik historie. Den har lett for å sette en på den tanken at man må gjøre ting slik de alltid er blitt gjort. Landet styres av tradisjoner. Du kan ikke endre opp skriften på spaghetti alle vongole. Din nye versjon av spaghetti alle vongole er ganske enkelt gal spaghetti alle vongole. Fornyelse betraktes som en feil. Og som en trussel mot etablerte verdier. 

Ilja kommer altså sammen med kunsthistorikeren Clio, en usannsynlig vakker kvinne som har teft for yrket sitt og en god dose eventyrlyst. Hun er på jakt etter et helt spesielt maleri fremstilt av Caravaggio og som forestiller Maria Magdalena. Ilja følger med henne til Venezia når hun får jobb der, men noe skjer mellom dem, noe som vi ikke får nærmere innsyn i. 

I nåtid tar Ilja inn på dette hotellet, hvor han får kontakt med hotellsjefen, alle gjestene og Abdul, husets unge picolo, som han har daglige røykepauser med. Abdul liker ikke å snakke om fortiden, han mener det er et dårlig sted, som alle helst burde glemme. Dette er vel kanskje essensen i romanen, at vi må fokusere på fremtiden som vi kan gjøre noe med, å la fortid være fortid.

I lys av at jeg nettopp har lest Murakamis ord om individualisme, var det artig å finne tanker om dette også i Pfeijffers roman. Utgjør individualisme en trussel mot samfunnskontrakten? Her forfektes tanker om at det å legge vekt på betydningen av fellesskap, er en klassisk ingrediens på det retoriske repertoaret til enhver diktator. Dette er jo fristende tanker å lene seg mot, for oss som ikke er så opptatt av tradisjoner.

Det tok meg litt tid å få grep om lesingen, jeg synes det til tider gikk litt trått, og selv om refleksjonene var eksistensielle og aktuelle, ble det litt mange av dem. Intellektuelt sett er dette et overflødighetshorn av vår tids store spørsmål, presentert på en spennende måte. - Anbefales!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021/på norsk 2022

Sider: 536

Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Månedens 1001-bok er Sula av Toni Morrison

Toni Morrisons forfatterskap er preget av skildringer av den svarte befolkningens liv i Midtvesten. Hun debuterte som forfatter i 1970 med De blåeste øyne, og Sula er hennes andre roman. Da hun døde i 2019 hadde hun utgitt elleve romaner, og fem av disse har greid å sjarmere seg inn i alle bokelskeres bibel 1001 bøker du må lese før du dør - det er sterkt! Hun mottok Nobelprisen i litteratur i 1993. Marsutfordringen i Elidas lesesirkel er "Forfatter fra Amerika".

Forlaget om handlingen: 
Roman foregår i Ohio første halvdel av 1900-tallet, i den svarte bydelen Bottom. Her vokser ungjenta Sula opp i et pensjonat regjert av bestemoren, en matrone som etter sigende skal ha fått kappet av det ene beinet for å få utbetalt forsikringssummen.

Den fornuftige Nel blir Sulas bestevenninne. Men så skjer det: Under lek kaster Sula en gutt i vannet, og han kommer ikke opp igjen. Hemmeligheten forfølger de to venninnene også i voksen alder. Romanen er et gruppeportrett av forskjellige skjebner, og skildrer Sulas kamp for å overleve; en kamp mot fellesskapet og mot seg selv.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1974/på norsk 1995
Sider: 161
Kilde: Biblioteket

Denne historien strekker seg fra 1919 og frem til 1965.Vi blir kjent med slekten til Sula før vi blir kjent med henne, og dette er viktig, for skal du forstå Sula må du vite litt om hva hun slekter på.

De to barna det handler om, vokser opp i utkanten av byen Medallion, i et nabolag som har vokst opp i fjellsiden over byen, men har fått navnet Bottom. Sula og bestevenninnen Nel er to særinger på skolen, og handlingen byr på flere rare innfall fra duoen. Jeg hadde glede av de overraskelsene romanen bød på underveis, så selv om det er fristende å røpe de saftigste detaljene, så gjør jeg det ikke. 

Historien beveger seg raskt fremover i tid. Jentene mister kontakten når Nel gifter seg med Jude, men ti år senere kommer Sula tilbake på besøk, svinsende inn i livene deres som en arrogant filmdiva, noe som skal komme til å få konsekvenser.

                        De trodde ikke at døden var tilfeldig - muligens livet, men døden var forutbestemt. De trodde ikke at naturen noensinne var i ubalanse - bare ubeleilig. Landeplager og tørke var like naturlig som våren. Hvis melk kunne skille seg, kunne det også regne vandretrost. Hensikten med det onde var å overleve det, og de besluttet (uten å vite det selv)  overleve tæring, hvite folk, oversvømmelser, hungersnød og uvitenhet. 

Jeg synes denne andreboken til Toni Morrison var fin å lese, ikke egentlig spennende eller særlig grensesprengende, men med fine skildringer av den svarte befolkningens utfordringer, pakket inn i historien om den sære Sula.

Oppsummering av lesemåneden mars

Igjen er en måned gått, jeg har erfart at det ikke går an å sette bremsen på tiden, selv om snøklokkene er avblomstret og krokusen står strunk og fin. Vi lesehester har vel det til felles at vi sjelden kjeder oss, så dermed fyker vel tiden av gårde. (ref. årets Jakob og Neikob bok, som har nettopp dette som tema).

Det har sittet langt inne å merke blogginnleggene med "reklame", men nå har jeg knotet meg frem til en setning om dette.

Grunnen til at jeg illustrerer med Murakamiboka, er at den avsluttet lesemåneden på aller beste måte. For en tankevekkende bok, denne må du lese!

I mars har jeg lest disse bøkene: 

1. Tyra Teodora Tronstad - Det finnes ingen grenser for gult - 6
2. Isabel Allende - Violetta - 4
3. Vladimir Nabokov - Lolita - (1001) - 4
4. Max Seeck - Jenta under isen - 4
5. Nora Ikstena - Morsmelk - 6
6. James Joyce - Ulysses (1001) - 4
7. Angela Marsons - Stumme skrik - 4
8. Laura Dave - Det siste han fortalte meg - 4
9. Elin Cullhed - Eufori, en roman om Sylvia Plath - 5
10. Sunniva Lye Axelsen - Invictus - 4
11. Marcos Farina - Du og jeg og alle sammen - 5
12. Marianne Teie - Dama til Rune - 4
13. Alexander Kielland Krag - Litt redd bare - 5
14. Angela Marsons - Ondskapens spill - 4
15. Kari Stai - Jakob og Neikob og tidsmaskinen - 6
16. Espen Haavardsholm - Utfor - 4
17. Marco Balzano - Jeg blir her - 4
18. Angela Marsons - Bortført - 5
19. Georg Johannesen - Dikt i samling - 4
20. Haruki Murakami - Yrke forfatter - 5

Romaner: 11

Krim: 5

Barn: 2

Dikt: 1

Sak: 1

Det ble litt vel mye lesing også denne måneden, nå er to av bøkene barnebøker, de tar jo ikke så lang tid, og et par av romanene er korte. Ulysses er ikke kort, men den begynte jeg på i februar. Mitt bidrag til 1001-lesesirkelen var Alice Munroes Tiggerpiken som jeg leste i februar, men med Ulysses og Lolita ble det litt 1001 denne måneden også. Jeg snek inn et bidrag til Diktlesesirkelen helt på tampen, med gode gamle Georg Johannesen.

Kultur i mars ble det litt av, og det er ikke tvil om at høydepunktet var premieren på Den glade enke. En fantastisk forestilling omskrevet til bergensk og med en litt endret handling, og masse fin sang.

Ett teaterstykke på DnS ble det også i mars, Solitare av Lars Norèn. Jeg ble ikke begeistret dessverre.

Det var det, jeg skulle sett en moderne oppsetning av Sult, men ble syk, og så meldte jeg meg av to forelesninger på biblioteket, av ulike årsaker, så det ble skrint med kulturelle opplevelser denne måneden. 

Til lesemåneden april har jeg allerede lastet ned fire bøker på Kindelen. 1001 boken er jeg i gang med, så nå håper jeg bare på fint turvær og mye sosial aktivitet, så det ikke blir alt for mange timer i sofaen.

God leseapril til alle lesehester der ute!!